...nok en Madonna-inspirert tittel, endog fra samme sang (!), i den anledning at yours truly lurer på hva hun skal bruke livet sitt til, fortsatt, til stadighet, og i øyeblikket - dette forunderlige øyeblikksvise - lurer på om hun skal forsøke seg som DJ. Nuvel. Og for et par år siden ville jeg bli astronaut. Men jeg har da, i det minste, en voldsom musikkperiode for tiden og har satt meg inn i masse ny musikk(historie) og tilfeldig trivia og dessuten driver jeg og setter sammen en liste over sommerens fineste sanger, utvalgt av meg på meget subjektivt grunnlag, men til et meget profesjonelt sammensatt låtutvalg, som jeg selvsagt har tenkt å dele med dere der ute, til inspirasjon (...) og rent hypotetisk nedlastningsforslag, moglegvis, eller streaming eller kopiering eller lovligere alternativer, som for eksempel innkjøp, for å pleie øregangenes behov for en dose deilig sommerlyd, og litt lettbent dansestemning. Listen er som følger, med muligheter både for endring og utvidelse:
"Guten Tag" - Wir sind Helden
"Summerboy" - Lady Gaga
"In Private" - Dusty Springfield
"Dancing in the Street" - David Bowie & Mick Jagger
"Your Disco needs You" - Kylie Minogue
"Brown Eyes" - Lady GaGa
"I love you" - The Pipettes
"Fight the Feeling" - Texas
"One Wish" - Roxette
"Drück die 1" - Annett Louisan
"Stay Awhile" - Dusty Sprinfield
"Lucky" - Colbie Caillat & Jason Mraz
"Blue Jean" - David Bowie
"I'm Knockin'"- "Whitney Houston
"Mean to Me" - Crowded House
"When Tomorrow Comes" - Eurythmics
"Still in Love with You" - Cher
"Neste Sommer" - deLillos
"Standing in the Way of Control" - Gossip
"The Fear" - Lily Allen
"Broken Dreams" - Phil Manzanera & co
"All Good Things (Come to an End)" - Nelly Furtado
Friday, June 19, 2009
music makes the people (and some complicated questions too)
Soundtrack: Phil Manzanera - "6pm", en absolutt vidunderlig fantastisk konseptplate fra Roxy Music-gitaristen, der han både trakterer vokal, gitar, piano, keyboard, og produsent-ansvar, ytterligere; som fungerende bevis på hvordan alle ting jeg liker synes å ha en viss forbindelse, idet han her samarbeider med både Brian Eno (ex-Roxy, og kreativ kompis med David Bowie, David Byrne, m.fl.), Paul Thompson (ex-Roxy-trommis), Andy MacKay (nok en ex-Roxy, med sine høyst karakteristiske saxofon-soloer), samt David Gilmour (fra Pink Floyd, som er en gitarvirtuous uten like, og en av mine største helter, som dessuten har samarbeidet med en annen übersaxofonist, på "A Momentary Lapse of Reason", nemlig John Helliwell fra Supertramp!) og Chrissie Hynde (fra The Pretenders, som skrev "I'll stand by you", som i sin tid ble signaturmelodi for The Doctor og Rose i "Doctor Who", dessuten: "Brass in Pocket", som Scarlett Johansson fremfører sin karaokeversjon av i "Lost in Translation", mens Bill Murray forsøker seg på "More than This", som - ja nettopp! - Roxy Music i sin tid hadde originalen til, huhei), men for å komme tilbake til poenget: "Broken Dreams" er en av de fineste låtene jeg har hørt, hittil i år, etter en anselig overdose Dusty og Adele og annen jazz-blues, og jaggu var det ikke deilig med litt ordentlig rock igjen. Men la oss ikke glemme: Adele covrer Bob Dylans "Make you feel my love" på sitt debutalbum "19", som Bryan Ferry - Roxys legendariske frontfigur - også covrer på sin "Dylanesque" fra to år tilbake. Uten at dét burde overraske noen nå.
Som nevnt et sted nedenfor; jeg er blitt ganske så stor fan av Lady GaGa i det siste. Talentfull, festlig dame, med ben i nesen og strålende stemme og pianoteknikker uten like, altså, og som om ikke det var nok; et meget forbilledlig syn på livet - og hvordan det skal leves - etter følgende sitater å dømme, som jeg fant på msn's (ellers så horrible) sladderside "starlounge", og som jeg utmerket godt kan identifisere meg med og finne gjenkjennelige:
"Lady Gaga nyter for tiden stor suksess, men 23 åringen har fortsatt til gode å eie sin egen leilighet. – Jeg bruker ikke pengene mine på leiligheter, jeg lever heller i en koffert. Jeg er alltid på farten og jeg elsker det! Jeg har jobbet hardt hele live for å ha det sånn som nå, forteller stjernen i et intervju med det tyske kvinnebladet ”Brigitte”. Hun forteller også at hun ikke trenger andre mennesker til å gjøre henne lykkelig: – Jeg har bestemt meg for å være lykkelig med meg selv, og jeg trenger ikke bekreftelse fra andre mennesker rundt meg til enhver tid. Jeg er tilfreds med meg selv, ensomhet gjør meg glad." (Hier gibt's auch der Originalartikel auf Deutsch, wenn jemand sich dafür interessiert!)
Hvorvidt dette stemmer på en prikk, er heller usikkert, men kloke ord var det i allefall. Som kjent er jeg selv, likeså, midt i en organiseringsprosess hva angår fremtid, livsførsel og "karriere", og jeg akter - som GaGa - å jobbe hardt for å kunne leve i en koffert og være lykkelig med min egen gjøren og laden, jeg synes det høres ut som en meget fornuftig plan. Eller ambisjon, om du vil; mitt nivå der i gården har aldri vært utpreget skyhøyt, men for å få gjort noe som helst her i verden, med liv og fremtid, bør man helst ha noe å sikte mot. Samt forbilder å se opp til, og la seg inspirere av. Og i en sådan stund, som denne, må jeg da forsøke å finne mennesker jeg kan hente nettopp inspirasjon og gode idéer fra - forslag mottas for øvrig med takk - og dét blir en minst like stor del av denne organiseringen, der man må ha visse punkter, konkrete formål og fyrtårn i det ikke så aller fjerneste, å orientere seg etter. Meget viktig.
Like fullt har jeg alltid hatt det vanskelig med å finne disse ideelle idolene og gode referansene som jeg kan rette meg etter; for, hvem kan man til syvende og sist stole på - slik? Hvordan skal man kunne vite, sikkert, med den absolutte trygghet overfor en selv og andre, hvem man skal lytte til, enda mer: la seg instruere av? Finnes der i realiteten mennesker, forbilder, som man i så stor grad skal lene seg på, som er verd å stifte avhengighetsforhold til? Muligens bør man ikke begi seg inn på slike tilltis-eksperimenter overhodet, men sette sin lit kun til egen dømmekraft og fornuft, ens helte egne beslutningstagen. Hvilket, i alle tilfeller og i det hele tatt, fremstår som meget vanskelig problemstilling, med såpass filosofiske overtoner at den like gjerne kunne kvalifisert som tema for et selvstendig, omfattende universitetsstudium; antagelig er den det også. Mitt poeng er at når man skal bevege seg ut i det store kompliserte verdenssamfunn, aldeles på egen hånd, med alle sikkerhetsnett og hjemlige trygghetsliner oppløst, forkastet, skjøvet unna, fordi man skal "klare seg selv", er den største trussel mot suksess og oppnåelige mål, dette med hva man selv i stand til å klare, hvem man selv velger å stifte bekjentskap med og la seg påvirke av, hvordan man selv håndterer det ansvar det er å konstruere egen voksentilværelse, forvalte dennes grunnlag, og foreta helt egne, sensible beslutninger. Og siden det da er så ufattelig vrient å betrakte selvet utenfra og ta valg på bakgrunn av et helhetsinntrykk av selvet i samfunnet, altså egne gjerninger og hvordan de oppfattes av utenforstående, må man oftest bare la det stå til, prøve og feile, og fri(gjøre) seg fra de medmennesker man innser har dårlig innvirkning på eget liv. Men dét er da heller ikke noe enkelt. Det kan bli fryktelig eksklusivt og på ingen måte vellykket (i etterpåklokskapens navn). Og hvordan skal man kunne vite hvilke veier man skal ta for å komme seg dit man vil, når man ikke riktig vet hvor man vil, fordi man knapt har begynt å gå ennå? Dette spekulerer jeg en del på for øyeblikket. Fordi jeg ikke riktig vet hvor jeg skal bevege meg, i hvilken retning, fordi jeg gjerne skulle hatt svarene først, et fremtidsscenario og en endelig løsning å bruke som kompass, så jeg kunne hatt noe å ta beslutninger i forhold til, men istedet står jeg helt fritt, altfor fritt, og alt er helt åpent og jeg har alle muligheter og det er egentlig ufattelig overveldende over-vrient å skulle få gjort noe som helst.
Så prøver man å lese disse tegnene, tolke disse såkalte signalene som henger i luften og svever mellom linjene, dette man har ordnet opp i hittil, for liksom å komme seg et sted, og kunne si om et par år at "dermed forstod jeg", og så videre, og så gjorde jeg ditt og datt, og her står jeg idag (og er tilfreds), men åssen i helvetes forkludrede avkrok skal man tolke rett for å ende opp med tilfredshet? Det er hovedproblemet. Hvordan skal man kjenne seg selv så grundig at man vet hvilke muligheter man, i realiteten, sitter inne med? Og hvordan skal man vite hvor man kan få hjelp, hvem som vil være til støtte og ikke fordervelse? "Når man er ung", og heller uerfaren, når man ikke har all denne desillusjonerende vitenskapen om hvordan livet går seg til, ettersom tiårene forlater en, da ender man fort opp med å velge på lykke og fromme, ta ting litt som det kommer og havne opp med det første og beste, men så er det noen av oss - i allefall kjenner jeg det slik - som er så redd for dette alternativet til først og best, nemlig sist og verst, at man havner i det totale uføret, at man vegrer seg for å ta disse store valgene, at man nøler til det ekstreme med selv de minste små steg, fordi man kjenner så sterkt på hvor fort og forbløffende, foruroligende lett alt kan gå ad undas, og hele livet rett i do, og jeg ser for meg at livet bare går meg forbi, i et svosj, også sitter jeg der om førti år og tenker: herrejesus, hvorfor gjorde jeg nå dét, dumme jente, eller ikke dét der, din kokkelimonke kråkesau, du skulle gjort noe fullstendig annet i stedet. Det tar så lang tid før man forstår, før man riktig innser konsekvensene og denne harmoniserende helheten, og i mellomtiden kan man så enkelt ødelegge mulighetene fremover, så man virkelig blir stående og stampe og trampe og stange i taket.
Altså.
Nå var det dette med at man knapt er 21 og fremdeles har et langt liv foran seg og at man fremdeles ikke hverken har myrdet noen eller ødelagt noen verdifulle kjøretøy eller brent ned noen hus eller kuttet over noen essensielle broer, men fortsatt. Tiden flyr. Og jeg kommer snart flygende mot veggen, eller taket, eller hva som er mest nærliggende. PC-skjermen, trolig. Men jo, jeg har en tanke om at man bør begrense denne tegn-fortolkningen litt, at man bør rette seg etter den i det små og ikke ta altfor drastiske skritt av gangen, det pleier min mor å si, at man må ture frem litt forsiktig, og det tror jeg er lurt, det tror jeg er den beste løsningen på midlertidig basis. At man, som den kloke Lady, bør definere tilværelsen som en reise fra stoppested til stoppested, med kofferter i hende, og at man dermed ikke må kaste seg ut i noe permanent, altoverhengende, med 100% overbevisning, basert på noen annens påførte 100% uavvendelige argumenter, noensinne, at man heller bør plukke opp litt her og der og ha en rømningsvei i bakhånd; så man raskt kan pakke kofferten og ikke blir sittende fast i et fastlenket møblement med en kjetting til foten og en vannstand som stiger. Så man ikke ender opp med eiendeler, materielle og mentale, i fyr og flamme, men heller kan trekke seg unna om det blir for ille og velge en annen gylden vei til Oz. Hvordan det nå var den sangen lød.
Og, kanskje er det berømmelige helhetsbildet jeg leter etter bare er summen av alle de små brokene, impulsene, som man samler på veien, og det selvet man til slutt sitter igjen med og gir muligheten til å se tilbake og bedømme, det selvet som har samlet sammen tilstrekkelig med brøkdeler og fornuftige innspill til å kunne - være istand til å - felle en dom. At man er nødt for å hanke inn lyder og lukter og tanker og kulturer i relativt enorm monn, før man overhodet kan vurdere å trekke slutninger om hvordan livet er, eller kunne ha blitt, eller burde ha vært. Muligens en litt forvrengt tro på skjebnen, men jeg tror ikke livet kan bli så veldig mye forskjellig, jeg tror det simpelthen er som det er, og det er - og blir - forbannet fragmentarisk ubestemmelig. Det er et resultat av alle dem man kjenner, møter, har beundret, og alt det man har sett og gjort og vært en del av, og det er slik man formes. Dilemmaet er, fortsatt, at man må komme seg et eller annet sted for å være i en utvikling, for å lære nye ting og møte nye mennesker. Og det vanskelige valget, den vanskeligste problemstillingen, er rett og slett: hva nå? Hvorhen? Der og da, her og nå, det man lurer på.
Fordi man vet at man må gjøre noe, gjerne også noe viktig, fordi man ønsker seg spennende impulser og erfaringer og opplevelser til denne ryggsekken man tar med seg til alderdommen og erindringsstunden og Proustlignende kakemåktider. Fordi vi, antar jeg, har en instinktiv vilje til å lære, til å søke noe nytt, og enten man tror på skjebnen eller ei, enten man har store, klare ambisjoner eller lever på lykke og fromme eller tar en dag av gangen, på vei mot en mulig ambisiøs fremtid, er man nødt for å handle i nuet. Siden vi nå engang er underlagt tiden som en maktfaktor og ja, den løper avsted, og nei, jeg holder ikke helt tritt akkurat nå, og jeg trives ikke med alt det uforutsigbare retningsløse, og jeg føler at ryggsekken tømmes, heller enn å fylles opp. Jeg tittet innom "In weiter ferne, so nah!" her om dagen, og så dernest for meg at det neste som skjer, i min sjelesøken-skjebne-prosess, eller hva jeg skal kalle dette, er at Willem Dafoe dukker opp - utav gråtonenes skyggeland - med sitt uhyggeligste flir, og skarpe blikk, og påtvinger meg drikke-dueller og hasardiøse redningsaksjoner til havs, pluss en ufravikelig visshet om at det som kommer må komme og at det ikke nytter å løpe fra ens egen, fra fødselen av-pålagte ansvarshavende om at man ikke kan overlate livet til alle de andre, at man må ta eget liv i egne hender og få ræven i gir. Og sånn er det bare. Enten man får det til eller ei, sånn umiddelbart, man er nødt for å finne utav det, noe, et eller annet noesteds, men ja: det hadde vært greit med litt divine intervention, hist og her. En reddende stemme, som man visste hadde entydig rett, som man kunne følge et stykke på veien, så man ikke blir stående dørgende stille og kjenne på tiden og kjenne på det at det er så mye man bare ikke vet, og kanskje aldri vil vite, og at livet er så stort, og at det grenseløse, i seg selv, egentlig er en begrensning.
Som nevnt et sted nedenfor; jeg er blitt ganske så stor fan av Lady GaGa i det siste. Talentfull, festlig dame, med ben i nesen og strålende stemme og pianoteknikker uten like, altså, og som om ikke det var nok; et meget forbilledlig syn på livet - og hvordan det skal leves - etter følgende sitater å dømme, som jeg fant på msn's (ellers så horrible) sladderside "starlounge", og som jeg utmerket godt kan identifisere meg med og finne gjenkjennelige:
"Lady Gaga nyter for tiden stor suksess, men 23 åringen har fortsatt til gode å eie sin egen leilighet. – Jeg bruker ikke pengene mine på leiligheter, jeg lever heller i en koffert. Jeg er alltid på farten og jeg elsker det! Jeg har jobbet hardt hele live for å ha det sånn som nå, forteller stjernen i et intervju med det tyske kvinnebladet ”Brigitte”. Hun forteller også at hun ikke trenger andre mennesker til å gjøre henne lykkelig: – Jeg har bestemt meg for å være lykkelig med meg selv, og jeg trenger ikke bekreftelse fra andre mennesker rundt meg til enhver tid. Jeg er tilfreds med meg selv, ensomhet gjør meg glad." (Hier gibt's auch der Originalartikel auf Deutsch, wenn jemand sich dafür interessiert!)
Hvorvidt dette stemmer på en prikk, er heller usikkert, men kloke ord var det i allefall. Som kjent er jeg selv, likeså, midt i en organiseringsprosess hva angår fremtid, livsførsel og "karriere", og jeg akter - som GaGa - å jobbe hardt for å kunne leve i en koffert og være lykkelig med min egen gjøren og laden, jeg synes det høres ut som en meget fornuftig plan. Eller ambisjon, om du vil; mitt nivå der i gården har aldri vært utpreget skyhøyt, men for å få gjort noe som helst her i verden, med liv og fremtid, bør man helst ha noe å sikte mot. Samt forbilder å se opp til, og la seg inspirere av. Og i en sådan stund, som denne, må jeg da forsøke å finne mennesker jeg kan hente nettopp inspirasjon og gode idéer fra - forslag mottas for øvrig med takk - og dét blir en minst like stor del av denne organiseringen, der man må ha visse punkter, konkrete formål og fyrtårn i det ikke så aller fjerneste, å orientere seg etter. Meget viktig.
Like fullt har jeg alltid hatt det vanskelig med å finne disse ideelle idolene og gode referansene som jeg kan rette meg etter; for, hvem kan man til syvende og sist stole på - slik? Hvordan skal man kunne vite, sikkert, med den absolutte trygghet overfor en selv og andre, hvem man skal lytte til, enda mer: la seg instruere av? Finnes der i realiteten mennesker, forbilder, som man i så stor grad skal lene seg på, som er verd å stifte avhengighetsforhold til? Muligens bør man ikke begi seg inn på slike tilltis-eksperimenter overhodet, men sette sin lit kun til egen dømmekraft og fornuft, ens helte egne beslutningstagen. Hvilket, i alle tilfeller og i det hele tatt, fremstår som meget vanskelig problemstilling, med såpass filosofiske overtoner at den like gjerne kunne kvalifisert som tema for et selvstendig, omfattende universitetsstudium; antagelig er den det også. Mitt poeng er at når man skal bevege seg ut i det store kompliserte verdenssamfunn, aldeles på egen hånd, med alle sikkerhetsnett og hjemlige trygghetsliner oppløst, forkastet, skjøvet unna, fordi man skal "klare seg selv", er den største trussel mot suksess og oppnåelige mål, dette med hva man selv i stand til å klare, hvem man selv velger å stifte bekjentskap med og la seg påvirke av, hvordan man selv håndterer det ansvar det er å konstruere egen voksentilværelse, forvalte dennes grunnlag, og foreta helt egne, sensible beslutninger. Og siden det da er så ufattelig vrient å betrakte selvet utenfra og ta valg på bakgrunn av et helhetsinntrykk av selvet i samfunnet, altså egne gjerninger og hvordan de oppfattes av utenforstående, må man oftest bare la det stå til, prøve og feile, og fri(gjøre) seg fra de medmennesker man innser har dårlig innvirkning på eget liv. Men dét er da heller ikke noe enkelt. Det kan bli fryktelig eksklusivt og på ingen måte vellykket (i etterpåklokskapens navn). Og hvordan skal man kunne vite hvilke veier man skal ta for å komme seg dit man vil, når man ikke riktig vet hvor man vil, fordi man knapt har begynt å gå ennå? Dette spekulerer jeg en del på for øyeblikket. Fordi jeg ikke riktig vet hvor jeg skal bevege meg, i hvilken retning, fordi jeg gjerne skulle hatt svarene først, et fremtidsscenario og en endelig løsning å bruke som kompass, så jeg kunne hatt noe å ta beslutninger i forhold til, men istedet står jeg helt fritt, altfor fritt, og alt er helt åpent og jeg har alle muligheter og det er egentlig ufattelig overveldende over-vrient å skulle få gjort noe som helst.
Så prøver man å lese disse tegnene, tolke disse såkalte signalene som henger i luften og svever mellom linjene, dette man har ordnet opp i hittil, for liksom å komme seg et sted, og kunne si om et par år at "dermed forstod jeg", og så videre, og så gjorde jeg ditt og datt, og her står jeg idag (og er tilfreds), men åssen i helvetes forkludrede avkrok skal man tolke rett for å ende opp med tilfredshet? Det er hovedproblemet. Hvordan skal man kjenne seg selv så grundig at man vet hvilke muligheter man, i realiteten, sitter inne med? Og hvordan skal man vite hvor man kan få hjelp, hvem som vil være til støtte og ikke fordervelse? "Når man er ung", og heller uerfaren, når man ikke har all denne desillusjonerende vitenskapen om hvordan livet går seg til, ettersom tiårene forlater en, da ender man fort opp med å velge på lykke og fromme, ta ting litt som det kommer og havne opp med det første og beste, men så er det noen av oss - i allefall kjenner jeg det slik - som er så redd for dette alternativet til først og best, nemlig sist og verst, at man havner i det totale uføret, at man vegrer seg for å ta disse store valgene, at man nøler til det ekstreme med selv de minste små steg, fordi man kjenner så sterkt på hvor fort og forbløffende, foruroligende lett alt kan gå ad undas, og hele livet rett i do, og jeg ser for meg at livet bare går meg forbi, i et svosj, også sitter jeg der om førti år og tenker: herrejesus, hvorfor gjorde jeg nå dét, dumme jente, eller ikke dét der, din kokkelimonke kråkesau, du skulle gjort noe fullstendig annet i stedet. Det tar så lang tid før man forstår, før man riktig innser konsekvensene og denne harmoniserende helheten, og i mellomtiden kan man så enkelt ødelegge mulighetene fremover, så man virkelig blir stående og stampe og trampe og stange i taket.
Altså.
Nå var det dette med at man knapt er 21 og fremdeles har et langt liv foran seg og at man fremdeles ikke hverken har myrdet noen eller ødelagt noen verdifulle kjøretøy eller brent ned noen hus eller kuttet over noen essensielle broer, men fortsatt. Tiden flyr. Og jeg kommer snart flygende mot veggen, eller taket, eller hva som er mest nærliggende. PC-skjermen, trolig. Men jo, jeg har en tanke om at man bør begrense denne tegn-fortolkningen litt, at man bør rette seg etter den i det små og ikke ta altfor drastiske skritt av gangen, det pleier min mor å si, at man må ture frem litt forsiktig, og det tror jeg er lurt, det tror jeg er den beste løsningen på midlertidig basis. At man, som den kloke Lady, bør definere tilværelsen som en reise fra stoppested til stoppested, med kofferter i hende, og at man dermed ikke må kaste seg ut i noe permanent, altoverhengende, med 100% overbevisning, basert på noen annens påførte 100% uavvendelige argumenter, noensinne, at man heller bør plukke opp litt her og der og ha en rømningsvei i bakhånd; så man raskt kan pakke kofferten og ikke blir sittende fast i et fastlenket møblement med en kjetting til foten og en vannstand som stiger. Så man ikke ender opp med eiendeler, materielle og mentale, i fyr og flamme, men heller kan trekke seg unna om det blir for ille og velge en annen gylden vei til Oz. Hvordan det nå var den sangen lød.
Og, kanskje er det berømmelige helhetsbildet jeg leter etter bare er summen av alle de små brokene, impulsene, som man samler på veien, og det selvet man til slutt sitter igjen med og gir muligheten til å se tilbake og bedømme, det selvet som har samlet sammen tilstrekkelig med brøkdeler og fornuftige innspill til å kunne - være istand til å - felle en dom. At man er nødt for å hanke inn lyder og lukter og tanker og kulturer i relativt enorm monn, før man overhodet kan vurdere å trekke slutninger om hvordan livet er, eller kunne ha blitt, eller burde ha vært. Muligens en litt forvrengt tro på skjebnen, men jeg tror ikke livet kan bli så veldig mye forskjellig, jeg tror det simpelthen er som det er, og det er - og blir - forbannet fragmentarisk ubestemmelig. Det er et resultat av alle dem man kjenner, møter, har beundret, og alt det man har sett og gjort og vært en del av, og det er slik man formes. Dilemmaet er, fortsatt, at man må komme seg et eller annet sted for å være i en utvikling, for å lære nye ting og møte nye mennesker. Og det vanskelige valget, den vanskeligste problemstillingen, er rett og slett: hva nå? Hvorhen? Der og da, her og nå, det man lurer på.
Fordi man vet at man må gjøre noe, gjerne også noe viktig, fordi man ønsker seg spennende impulser og erfaringer og opplevelser til denne ryggsekken man tar med seg til alderdommen og erindringsstunden og Proustlignende kakemåktider. Fordi vi, antar jeg, har en instinktiv vilje til å lære, til å søke noe nytt, og enten man tror på skjebnen eller ei, enten man har store, klare ambisjoner eller lever på lykke og fromme eller tar en dag av gangen, på vei mot en mulig ambisiøs fremtid, er man nødt for å handle i nuet. Siden vi nå engang er underlagt tiden som en maktfaktor og ja, den løper avsted, og nei, jeg holder ikke helt tritt akkurat nå, og jeg trives ikke med alt det uforutsigbare retningsløse, og jeg føler at ryggsekken tømmes, heller enn å fylles opp. Jeg tittet innom "In weiter ferne, so nah!" her om dagen, og så dernest for meg at det neste som skjer, i min sjelesøken-skjebne-prosess, eller hva jeg skal kalle dette, er at Willem Dafoe dukker opp - utav gråtonenes skyggeland - med sitt uhyggeligste flir, og skarpe blikk, og påtvinger meg drikke-dueller og hasardiøse redningsaksjoner til havs, pluss en ufravikelig visshet om at det som kommer må komme og at det ikke nytter å løpe fra ens egen, fra fødselen av-pålagte ansvarshavende om at man ikke kan overlate livet til alle de andre, at man må ta eget liv i egne hender og få ræven i gir. Og sånn er det bare. Enten man får det til eller ei, sånn umiddelbart, man er nødt for å finne utav det, noe, et eller annet noesteds, men ja: det hadde vært greit med litt divine intervention, hist og her. En reddende stemme, som man visste hadde entydig rett, som man kunne følge et stykke på veien, så man ikke blir stående dørgende stille og kjenne på tiden og kjenne på det at det er så mye man bare ikke vet, og kanskje aldri vil vite, og at livet er så stort, og at det grenseløse, i seg selv, egentlig er en begrensning.
Wednesday, June 17, 2009
The Princess and the Painter
EDIT: ALSO, SOME ÜBERSPOILERISH DOCTOR WHO-STUFF FAR BELOW. SCROLL DOWN IF YOU WANT TO SCREAM AND JUMP AROUND THE ROOM! A LOT!
"I've made up my mind / Don't need to think it over / If I'm wrong I am right / Don't need to look no further / This ain't lust, I know this is love."
Ting å gjøre på en regntung dag (i tillegg til å skrive, redigere, kopiere dikt), sterkt inspirert av fashiontoast og andre fine dilldall-blogger, hanneli, marianne, easyfashion, med flere, om mote, tegning, skriving, spising, været, og andre essensielle fenomener: selv fordriver jeg tiden med lange morgenstunder, kaffe, tykklefser, Adele (plate: 19, spor: 3 og 9), fotografering (av tær, sko og gardiner), blogglesning, altså, generell nettsurfing, diktlesning, Ginsberg, Whitman, Tzara, Vindtorn, med flere, photoshopping, headbanging, rødvin, og dette:
"I've made up my mind / Don't need to think it over / If I'm wrong I am right / Don't need to look no further / This ain't lust, I know this is love."
Ting å gjøre på en regntung dag (i tillegg til å skrive, redigere, kopiere dikt), sterkt inspirert av fashiontoast og andre fine dilldall-blogger, hanneli, marianne, easyfashion, med flere, om mote, tegning, skriving, spising, været, og andre essensielle fenomener: selv fordriver jeg tiden med lange morgenstunder, kaffe, tykklefser, Adele (plate: 19, spor: 3 og 9), fotografering (av tær, sko og gardiner), blogglesning, altså, generell nettsurfing, diktlesning, Ginsberg, Whitman, Tzara, Vindtorn, med flere, photoshopping, headbanging, rødvin, og dette:
Siste nummer av Agent X9, mitt absolutte favorittblad, samt mine egne skisser, kopiert derifra. Huhei. Første tegningen jeg har publisert noe sted, innbiller jeg meg, og da måtte det jo bli et portrett av en prima dame. Modesty Blaise er, blir, og har alltid vært, en av mine aller største heltinner i verden, fiktiv eller ei, og jeg bruker gladeling en hundrings i måneden på henne og Willie Garvin, ut på nye eventyr, dessuten får jeg Wayne Shelton og XIII og Spaghetti Brothers på kjøpet. Glad i tegneserier, jeg, ja. Og siden jeg ikke har scanner i huset, måtte det bli en liten "dagens gjøremål"-fotograficollage, som jeg i ettertidens vurderingslys igrunnen ble ganske fornøyd med. Lenge siden jeg har skriblet og rablet nå, det er faktisk en ganske avslappende aktivitet for både kropp, sjel og hjernemasse. Men jeg får ikke helt taket på disse halvprofilene. Vrien jævelskap. Men moro. Utfordringer i sommerkulden, hurra!
**
SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER!!!
Also: I just died. And went to heaven. This is, apparently, a exclusive (and gobsmackingly spoiler-ridden) behind the scenes-image from the last of this year's Doctor Who specials, the big finale, the most terrifying, long-awaited, ridiculously overhyped episode of any TV series, ever, featuring David Tennant, of course, appropriately dressed for his very last adventure in everyone's favourite brown suit, and boy am I gonna miss that man, but even more interesting, to his left, none other than Mr. Bond himself, Timothy Dalton, also one of my favourite actors of all time, who's even played Rochester in my second favourite "Jane Eyre" screen adaptation, of all time, mind the records, now starring as a Time Lord (!!!) from Gallifrey, complete with gallant robes and everything, and to his right, taking time off from Mars or wherever he is, to make an utmost suprising return to his role as the Master, everyone's favourite villain, throughout the series, Mr. John Simm, also known as Sam Tyler, and this all leaves me dazed and dumbfounded save for a single, quite inevitable comment: oh dear. I'm looking forward to this so much, I can hardly breathe. What news!
And, as if this was not enough, DigitalSpy claims that during the finals, Rose will get married (!!!) to Ten's Double, Cloney, 10.5, or whatever we should name him; the guy who emerged from a hand and stole the blue suit, in any case; and that the two of them will start a family over in the alternate universe and the proper Doctor, who is actually the same Doctor, or original clone, or whatever, etc, will give them their blessings, that is: himself, and that Sarah Jane will also wed somebody, regardless of whom, and that the Doctor will make a cameo appearance and wish her the best, too, and all this sounds pretty fucking fantastic fanatically brilliant, if you ask me. (However, they also claim that Martha will marry Mickey, at some point, so I'm not sure if I should believe any of it.)
...moreover, the new companion to Matt Smith's Eleventh Doc is called Karen Gillan, is 21 years old, has read hair, and appears - according to the beeb - energetic and excited, and is of course completely unknown, as far as the tabloid press is concerned, almost like her counterpart, and Freema Agyeman sings her praise already. I don't really know if I have enough energy left to consider this. Or if I even care. (...) ROSE MIGHT BE BACK! WITH JAMES BOND!
Dagens Dikt.
2. Og når man leser andres dikt, se under, blir man naturligvis inspirert til å lese egne dikt, og publisere dem, likeså, på dette egnede sted, hvorpå måtte følge noen rare greier jeg skrev tidligere denne måneden, sånn circa mens jeg burde lest til muntlig eksamen, og som passet like godt på dagen idag, da her fremdeles er iskaldt og overskyet og det eneste som mangler er en haggelbyge, selv om kalenderen viser midt i Juni og det burde være glovarmt og strålende solskinn; og det passer meg særdeles dårlig, alt sammen. Men det er så typisk, så uendelig typisk, at den såkalte sommeren i dette landet inntreffer i begynnelsen av mai og i slutten av August, når folk er opptatt med alle andre ting enn å ligge ute i parken og slikke sol og spise is. Det bekrefter alle fordommer om sadistiske værguder; antagelig mener de at vi bør ha noe vakkert å stirre ut på når vi sitter inne og gjør tvangsarbeid, dvs ved semesterets begynnelse og semesterets slutt, like travelt begge deler, uansett hva man bedriver; at vi alltid skal måtte hige etter det grønne gresset på andre siden av vindusruten, vårt glassaktige gitter, som vi ikke får lov å innta, men må bytte ut med harde kontorstoler istedet, og pliktløp foran datamaskinen. Støv på hjernen. Og, som om ikke dette strekker til, med ironisk vanedannelse, er Bergen viden berømt for sine 10 grader og stiv kuling, uansett når på året man befinner seg, hvilket vil si at vi har samme værforhold på sakthansaften som vi har på julaften, og det er sikkert veldig festlig, innimellom, men for å være ærlig blir jeg aller mest irritert. (Og lengter etter sydligere strøk, alternativt Berlin.) Om ikke annet inspirerer det nå frem litt ilter poesi, og refleksjoner rundt det fraværende, så - ingenting er så kjipt at det ikke gjør godt for noe. Og ingen sommer er så gjennomført fantastisk at man ikke lengter etter andre, foregående; det er vel en mening med det meste, som det kaldeste, i lengden.
"mai, om du skjønne(r)"
av Scaramouche, Po(t)eten, midt i høstligheten,
som har gåselag på huden, og gåsedun i dynen.
og ut av skyggens dal, til solens katedral
fra dit min rygg blir sval, til solbrenthet gjør skral
på teppet, på en plen, så gyllenbrun, så pen
slik vinterblekning glemt, mot sommerhimmel vendt
den siver inn, så hett, en sol som gjør meg mett
og tiner langsomt opp min vinterstive kropp
den finner hver en krok, og snirkler rundt hver bok
så min studering blir en høytid bak et flir
men over land og by, en utstrakt stengselssky
så seig og vid som bly, har lagt seg til på ny
man løper inn for varme, må peisild seg forbarme
hitover våre lemmer, og tine våre hender
vi skjelver og vi okker, vi sutrer og vi mukker
mot sunken temperatur, og hustrig-picnic-sur
må gjenikle oss ull, bli baileys-kaffe-full
og tylle i oss pai, og iltert savne mai
for mai var skjønn og mild, mens juni grå og vill
med regn og gufs av vind, så kulde i mitt sinn
og frosne nakne tær, ble meg kun til besvær
mens tåken la seg tett, var høstlig rett og slett
slik dagene henruller, mens værgudene tuller,
og viser sin sadisme, ved rimfrostmorgens prisme
forvrenger hver en årstid, og ødelegger måltid
som burde inntas ute, istedet bak en rute
her sitter jeg bak stengsler, mens mine vindushengsler
beskytter meg fra stormer, og mine føtter dormer
godt gjemt i pledd og fleece, dog settes ingen pris
på kunstig fremkalt hetes flimmer,
når min sommertid forsvinner
2. Og når man leser andres dikt, se under, blir man naturligvis inspirert til å lese egne dikt, og publisere dem, likeså, på dette egnede sted, hvorpå måtte følge noen rare greier jeg skrev tidligere denne måneden, sånn circa mens jeg burde lest til muntlig eksamen, og som passet like godt på dagen idag, da her fremdeles er iskaldt og overskyet og det eneste som mangler er en haggelbyge, selv om kalenderen viser midt i Juni og det burde være glovarmt og strålende solskinn; og det passer meg særdeles dårlig, alt sammen. Men det er så typisk, så uendelig typisk, at den såkalte sommeren i dette landet inntreffer i begynnelsen av mai og i slutten av August, når folk er opptatt med alle andre ting enn å ligge ute i parken og slikke sol og spise is. Det bekrefter alle fordommer om sadistiske værguder; antagelig mener de at vi bør ha noe vakkert å stirre ut på når vi sitter inne og gjør tvangsarbeid, dvs ved semesterets begynnelse og semesterets slutt, like travelt begge deler, uansett hva man bedriver; at vi alltid skal måtte hige etter det grønne gresset på andre siden av vindusruten, vårt glassaktige gitter, som vi ikke får lov å innta, men må bytte ut med harde kontorstoler istedet, og pliktløp foran datamaskinen. Støv på hjernen. Og, som om ikke dette strekker til, med ironisk vanedannelse, er Bergen viden berømt for sine 10 grader og stiv kuling, uansett når på året man befinner seg, hvilket vil si at vi har samme værforhold på sakthansaften som vi har på julaften, og det er sikkert veldig festlig, innimellom, men for å være ærlig blir jeg aller mest irritert. (Og lengter etter sydligere strøk, alternativt Berlin.) Om ikke annet inspirerer det nå frem litt ilter poesi, og refleksjoner rundt det fraværende, så - ingenting er så kjipt at det ikke gjør godt for noe. Og ingen sommer er så gjennomført fantastisk at man ikke lengter etter andre, foregående; det er vel en mening med det meste, som det kaldeste, i lengden.
"mai, om du skjønne(r)"
av Scaramouche, Po(t)eten, midt i høstligheten,
som har gåselag på huden, og gåsedun i dynen.
og ut av skyggens dal, til solens katedral
fra dit min rygg blir sval, til solbrenthet gjør skral
på teppet, på en plen, så gyllenbrun, så pen
slik vinterblekning glemt, mot sommerhimmel vendt
den siver inn, så hett, en sol som gjør meg mett
og tiner langsomt opp min vinterstive kropp
den finner hver en krok, og snirkler rundt hver bok
så min studering blir en høytid bak et flir
men over land og by, en utstrakt stengselssky
så seig og vid som bly, har lagt seg til på ny
man løper inn for varme, må peisild seg forbarme
hitover våre lemmer, og tine våre hender
vi skjelver og vi okker, vi sutrer og vi mukker
mot sunken temperatur, og hustrig-picnic-sur
må gjenikle oss ull, bli baileys-kaffe-full
og tylle i oss pai, og iltert savne mai
for mai var skjønn og mild, mens juni grå og vill
med regn og gufs av vind, så kulde i mitt sinn
og frosne nakne tær, ble meg kun til besvær
mens tåken la seg tett, var høstlig rett og slett
slik dagene henruller, mens værgudene tuller,
og viser sin sadisme, ved rimfrostmorgens prisme
forvrenger hver en årstid, og ødelegger måltid
som burde inntas ute, istedet bak en rute
her sitter jeg bak stengsler, mens mine vindushengsler
beskytter meg fra stormer, og mine føtter dormer
godt gjemt i pledd og fleece, dog settes ingen pris
på kunstig fremkalt hetes flimmer,
når min sommertid forsvinner
Dagens Dikt.
1. Jeg leser da fremdeles Ginsberg til frokost; hvilket til stadighet får meg til å sette kaffen i halsen og maten i vrangstrupen, men pyttsann, det er storslagne saker; og idag kom jeg over et aldeles nydelig lite stykke lyrikk som heter, simpelthen, "Song" - og handler om den store kjærligheten; på sedvanlig mystisk, småtrist, Ginsbergsk vis; og jeg måtte da selvfølgelig dele det med resten av verden, samme hva copyrightinnehavere og andre måtte mene om den saken, men har da forsøkt å kildehenvise så nøyaktig og rettvist som mulig, som er blant de få akademiske teknikker jeg har vært nødt til å tilegne meg, hvorpå følger:
"Song"
© Ginsberg 1996: Selected Poems
1947-1995, Penguin Books
The weight of the world
is love.
Under the burden
of solitude,
under the burden
of dissatisfaction
the weight,
the weight we carry
is love.
Who can deny?
In dreams
it touches
the body,
in thought
constructs
a miracle,
in imagination
anguishes
till born
in human--
looks out of the heart
burning with purity--
for the burden of life
is love,
but we carry the weight
wearily,
and so must rest
in the arms of love
at last,
must rest in the arms
of love.
No rest
without love,
no sleep
without dreams
of love--
be mad or chill
obsessed with angels
or machines,
the final wish
is love
--cannot be bitter,
cannot deny,
cannot withhold
if denied:
the weight is too heavy
--must give
for no return
as thought
is given
in solitude
in all the excellence
of its excess.
The warm bodies
shine together
in the darkness,
the hand moves
to the center
of the flesh,
the skin trembles
in happiness
and the soul comes
joyful to the eye--
yes, yes,
that's what
I wanted,
I always wanted,
I always wanted,
to return
to the body
where I was born.
1. Jeg leser da fremdeles Ginsberg til frokost; hvilket til stadighet får meg til å sette kaffen i halsen og maten i vrangstrupen, men pyttsann, det er storslagne saker; og idag kom jeg over et aldeles nydelig lite stykke lyrikk som heter, simpelthen, "Song" - og handler om den store kjærligheten; på sedvanlig mystisk, småtrist, Ginsbergsk vis; og jeg måtte da selvfølgelig dele det med resten av verden, samme hva copyrightinnehavere og andre måtte mene om den saken, men har da forsøkt å kildehenvise så nøyaktig og rettvist som mulig, som er blant de få akademiske teknikker jeg har vært nødt til å tilegne meg, hvorpå følger:
"Song"
© Ginsberg 1996: Selected Poems
1947-1995, Penguin Books
The weight of the world
is love.
Under the burden
of solitude,
under the burden
of dissatisfaction
the weight,
the weight we carry
is love.
Who can deny?
In dreams
it touches
the body,
in thought
constructs
a miracle,
in imagination
anguishes
till born
in human--
looks out of the heart
burning with purity--
for the burden of life
is love,
but we carry the weight
wearily,
and so must rest
in the arms of love
at last,
must rest in the arms
of love.
No rest
without love,
no sleep
without dreams
of love--
be mad or chill
obsessed with angels
or machines,
the final wish
is love
--cannot be bitter,
cannot deny,
cannot withhold
if denied:
the weight is too heavy
--must give
for no return
as thought
is given
in solitude
in all the excellence
of its excess.
The warm bodies
shine together
in the darkness,
the hand moves
to the center
of the flesh,
the skin trembles
in happiness
and the soul comes
joyful to the eye--
yes, yes,
that's what
I wanted,
I always wanted,
I always wanted,
to return
to the body
where I was born.
Tuesday, June 16, 2009
a few dreams and everything to show
favoritter på en tirsdag, og fremover, siden tirsdag er en heller traurig dag (ifølge en av de som óg siteres nedenfor), og det er helt sant, med mindre man gjør den til en helt trivelig dag, ved å hengi seg til favoritt-ting, nemlig, hvorunder det påfølgende:
favorittmusikk den siste tiden: dusty (springfield, ingen over og ingen ved siden, og ja det er hun som synger under den scenen i "pulp fiction"), adele (som er en amy winehouse-etterfølger med stil, takket være - eh - amy winehouse, som gikk opp alle gater og stier og motorveier før disse etterfølgerne; som da, igjen, bare har henne å takke - og det bør de være klar over - og jeg håper amy snart kommer tilbake ... i dobbel forstand; fra øyen sin og til musikkbransjen), india.arie, the traveling wilburys, delillos (sommermusikk! sammen med) postgirobygget, david bowie('s elektronika-album, heroes og low blant andre, som er veldig bra og handler om berlin, blant annet, og jeg har fått øynene opp for "neuköln" både som sang og bydel! der er superfint og jeg vil tilbake), joan baez, jools holland, the gossip (som har verdens mest ...ehem... stilfullt overvektige vokalistdame; beth ditto er knall! og musikken er bra), og: lady gaga. lille, rare, strålende, fantastiske, komplett sprø og herlig sommer-lette lady gaga. hun er så kommers og metakjendis-aktig og motefanatisk som det går an, men: hun er oppkalt etter en queen-sang. og hun kan spille piano stående på pianokrakken kun iført en gjennomsiktig ballongkjole. respekt! ...også synes jeg egentlig hun er veldig kul. fancy musikkvideoer har hun også. pluss at hun hadde med david bowie, madonna og andy warhol på takkelisten i albumcoveret over et par utdrag fra sin egenkomponerte diktsamling (!), og hun har minnie mus-sløyfe på hodet. jeg er fan.
favoritt-forening jeg har joinet denne uken: twitter!!! scara er på twitter - av alle ting! følg meg og se meg "kvitre" her. for å gjøre det enkelt skriver jeg (eller limer inn) nøyaktig det samme som jeg skriver på facebook, enn så lenge, og synes egentlig, for å være ærlig og mediakritisk, at det hele er ganske irrelevant, patetisk, overhypet, og ikke får jeg lov til å skrive langt heller (...), men jeg kan i allefall ikke påberope meg annet enn å være tilstede i teknologien, og oppdatert til tusen, og det er viktig! og ja, jeg "abonnerer" på innleggene til ashton kutcher og samantha ronson, selvfølgelig gjør jeg det.
favoritt-sitater av nylig fortid og nåtid og nærmeste dager (med utførlig kildemateriell):
"We were strangers a moment ago
With a few dreams but nothing to show
The world was a place
With a frown on its face
And tomorrow was just, I don't know"
- Dusty Springfield, "I close my eyes and count to ten", fremdeles den vakreste balladen jeg noensinne har hørt, og så videre.
"Neal, we'll be real heroes now
in a war between our cocks and time:
let's be the angels of the world's desire
and take the world to no bed with us before we die."
- Allen Ginsberg, fra "The Green Automobile", fra samlingen "Selected Poems 1947-1995" som jeg leser i øyeblikket, i et anfall av akutt Beatpoesi-dille, siden den periodem tross alt har en popularitets-oppsving nå, muligens bare hos forfatternes forfattere, men jeg synes nå det hele er fantastisk vakkert; og Ginsberg fantastisk flink, om enn noe eksplisitt i sine homoerotiske digresjoner (og overstrømmende skildringer). Må for øvrig også nevne diktet "Fyodor", i anledning mannen med Dostojevskij til etternavn; anbefales sterkt. Dusty for Ginsberg, Dosto for meg, jeg bare nevner det. (Og ting faller sammen og forbindes og alt det der.) Neal, i diktet, er for øvrig en annen helt: Neal Cassady, felles kompanjong av Ginsberg og - elsklingen! - Jack Kerouac. Etterfølgere av folk som Whitman, Pound, Shelley, Keats, etc. Fine mennene. Og mine favoritter på meget generelt grunnlag!
og, kloke ord fra en gammel ringrev, tatt til ettertanke av en ung, aspirerende:
"No thinking - that comes later.
You must write your first draft with your heart.
You rewrite with your head.
The first key to writing is... to write, not to think!"
- Sean Connery (William Forrester, eller var det omvendt), i "Finding Forrester", som er en akutt underskjønn og vidunderlig funderende finurlig liten film, som har sneket seg inn på favorittlisten...umiddelbart.
favorittmusikk den siste tiden: dusty (springfield, ingen over og ingen ved siden, og ja det er hun som synger under den scenen i "pulp fiction"), adele (som er en amy winehouse-etterfølger med stil, takket være - eh - amy winehouse, som gikk opp alle gater og stier og motorveier før disse etterfølgerne; som da, igjen, bare har henne å takke - og det bør de være klar over - og jeg håper amy snart kommer tilbake ... i dobbel forstand; fra øyen sin og til musikkbransjen), india.arie, the traveling wilburys, delillos (sommermusikk! sammen med) postgirobygget, david bowie('s elektronika-album, heroes og low blant andre, som er veldig bra og handler om berlin, blant annet, og jeg har fått øynene opp for "neuköln" både som sang og bydel! der er superfint og jeg vil tilbake), joan baez, jools holland, the gossip (som har verdens mest ...ehem... stilfullt overvektige vokalistdame; beth ditto er knall! og musikken er bra), og: lady gaga. lille, rare, strålende, fantastiske, komplett sprø og herlig sommer-lette lady gaga. hun er så kommers og metakjendis-aktig og motefanatisk som det går an, men: hun er oppkalt etter en queen-sang. og hun kan spille piano stående på pianokrakken kun iført en gjennomsiktig ballongkjole. respekt! ...også synes jeg egentlig hun er veldig kul. fancy musikkvideoer har hun også. pluss at hun hadde med david bowie, madonna og andy warhol på takkelisten i albumcoveret over et par utdrag fra sin egenkomponerte diktsamling (!), og hun har minnie mus-sløyfe på hodet. jeg er fan.
favoritt-forening jeg har joinet denne uken: twitter!!! scara er på twitter - av alle ting! følg meg og se meg "kvitre" her. for å gjøre det enkelt skriver jeg (eller limer inn) nøyaktig det samme som jeg skriver på facebook, enn så lenge, og synes egentlig, for å være ærlig og mediakritisk, at det hele er ganske irrelevant, patetisk, overhypet, og ikke får jeg lov til å skrive langt heller (...), men jeg kan i allefall ikke påberope meg annet enn å være tilstede i teknologien, og oppdatert til tusen, og det er viktig! og ja, jeg "abonnerer" på innleggene til ashton kutcher og samantha ronson, selvfølgelig gjør jeg det.
favoritt-sitater av nylig fortid og nåtid og nærmeste dager (med utførlig kildemateriell):
"We were strangers a moment ago
With a few dreams but nothing to show
The world was a place
With a frown on its face
And tomorrow was just, I don't know"
- Dusty Springfield, "I close my eyes and count to ten", fremdeles den vakreste balladen jeg noensinne har hørt, og så videre.
"Neal, we'll be real heroes now
in a war between our cocks and time:
let's be the angels of the world's desire
and take the world to no bed with us before we die."
- Allen Ginsberg, fra "The Green Automobile", fra samlingen "Selected Poems 1947-1995" som jeg leser i øyeblikket, i et anfall av akutt Beatpoesi-dille, siden den periodem tross alt har en popularitets-oppsving nå, muligens bare hos forfatternes forfattere, men jeg synes nå det hele er fantastisk vakkert; og Ginsberg fantastisk flink, om enn noe eksplisitt i sine homoerotiske digresjoner (og overstrømmende skildringer). Må for øvrig også nevne diktet "Fyodor", i anledning mannen med Dostojevskij til etternavn; anbefales sterkt. Dusty for Ginsberg, Dosto for meg, jeg bare nevner det. (Og ting faller sammen og forbindes og alt det der.) Neal, i diktet, er for øvrig en annen helt: Neal Cassady, felles kompanjong av Ginsberg og - elsklingen! - Jack Kerouac. Etterfølgere av folk som Whitman, Pound, Shelley, Keats, etc. Fine mennene. Og mine favoritter på meget generelt grunnlag!
og, kloke ord fra en gammel ringrev, tatt til ettertanke av en ung, aspirerende:
"No thinking - that comes later.
You must write your first draft with your heart.
You rewrite with your head.
The first key to writing is... to write, not to think!"
- Sean Connery (William Forrester, eller var det omvendt), i "Finding Forrester", som er en akutt underskjønn og vidunderlig funderende finurlig liten film, som har sneket seg inn på favorittlisten...umiddelbart.
frøken big-foot (og den improviserte skoreklamen)
Noe annet jeg har vært og fått gjort i det siste: jeg har kjøpt meg nye sko. Hvilket kanhende ikke høres ut som den helt store begivenheten, samme hvor interessert man måtte være, men det er det - dessverre - i min verden. For, i likhet med en viss Paris Hilton, lider jeg da under det arvelig belastede dilemma at jeg har relativt digre føtter. Og dermed, at det er litt komplisert å skulle finne ting å ha på benene. I motsetning til samme frøken Hilton har jeg imidlertid ikke råd og anledning til å hyre personlige skomakere, les: designer-frender, som kan lage personlig tilpassede luksuspumps til meg, for å harmonisk-gjøre situasjonen, nei, jeg må istedet løpe Bergen rundt og se på plansjer over hvilke utvalgte modeller av sommersko de muligens kan ha i min størrelse, hvoretter jeg - som regel - blir avspist med et "sorry, den er solgt ut" - og jeg gjentar: "den", som i "den ene", i betydningen "det ene paret". Javel. Og dernest, når jeg blir litt bitter og sur og morderisk i blikket, fordi de er dumme og benene mine er slitne, og bortimot skoløse, blir jeg igjen avspist med at "dette er noe alle spør etter, da, det er lissom ikke noe å gjøre med det, da, æssæ." Hvilket overlogisk samfunn vi lever i! Hurra! Og hvilke trivelige, velartikulerte mennesker (=unge hunkjønn) de får til å ekspedere i skobutikker byen rundt! (Jeg skal vise dere ekspedering, jeg!) Så, altså, til slutt måtte jeg bite i dette sure eplet jeg, for å semi-sitere Suzi Quatro, begynner å ha måttet ta en relativt for stor bit av, nemlig: herreavdelingen. Jaudå. Jeg ble til slutt så lei, sliten, sint, morderisk og bitter-sur på betjeningen at jeg kastet meg over en tilbudshylle med herre-sneakers og det første paret jeg prøvde passet - selvfølgelig - på en prikk, og satt som et skudd. Fine var de også. Og rimelige. For all del, men det er lissom æssæ ikke noe kjekt, som 20-årig, motebevisst, feminin, Vogue-lesende kvinne å måtte handle sommersko i kategorien "str. 40-46: mann". Som om ikke det var nok er mine nyinnkjøpte vidundere litt spesielle i passformen, i dette at de er utstyrt med litt ekstra bredde, hvilket - ironisk nok - var grunnen til at de passet mine føtter så veldig godt, og jeg ser derfor ut som jeg ikke bare har litt store, men verdens største, mest gedigne, uformelige føtter, når jeg har dem på meg. Lekkert. Men de kostet altså en slikk og ingenting. Og de matcher én bukse jeg har i skapet. Og de sitter som et skudd, som jeg har mest lyst å skyte tilbake på dem selv, men det var dette med å skyte seg selv i foten, da, det er sjelden noen god idé. Nuvel. Host og hark. Her er et fotobevis (med verdens minst heldige vinklingsperspektiv på mine legger):
ps: dette tok tyve minutter! jeg begynner å bli dyktig!
Kjære alle sammen, der ute,
trofaste og tilfeldig forbisveipende lesere!
Soundtrack: Dusty Springfield - "The Very Best of", og jeg holder fremdeles "I close my eyes and count to ten" som en av de aller vakreste balladene som noensinne er skrevet, spesielt óg når den blir sunget av Dusty the Divine. Fine damen! Fine sekstisyttitallet! Jeg er litt frelst. Jeg er, og blir, litt retro av meg.
Og: jeg har innsett forlengst at det ikke går så bra med denne bloggingen min - nå for tiden - tross min fagre løfter (anno i begynnelsen av mai) om at det skulle ta seg opp igjen, fremover, dette med postingen; at jeg skulle bli et nytt, bedre og hyppigere beskrivende menneske, noe som liksom skulle reflekteres i proporsjonalt hyppigere oppdateringer, men neida. Det går rett og slett fryktelig elendig, det hele; det har blitt null nye innlegg siden forannevnte begynnelsen av forrige måned, og veldig lite oppfølging av mitt tidligere så yrende bloggunivers, og jeg må bare beklage. Hovedproblemet er nok at jeg ikke helt har dreisen på (eller sansen for) slike korte, konsise, raskt sammensatte innlegg (...åpenbart nok), og når jeg ikke har nok stoff til å kunne skrive langt og omfattende og fryktelig poetisk, føler jeg liksom ikke at det er noe poeng i å skrive overhodet. Så jeg har uteblitt. Og det samme har altså innleggene. Men så fant jeg ut at det var på tide å titte gjennom arkivet, og da var det i sannhet på tide å skrive litt (langt, nytt) likeså. Jeg har, ytterligere, tenkt å poste både tanker og bilder - fremover - om det som skjer og har skjedd, så får jeg heller innfinne meg med å fatte meg litt mer i korthet, så jeg har "tid" til å både være her og andre steder. Med andre ord er kanskje hovedproblemet egentlig at når jeg først setter i gang, her, så tar det en del timer, og jeg fant ut at jeg kanskje burde bruke enkelte av de timene på andre ting, hvorpå hele bloggingen som aktivitet falt litt ut av bevisstheten, til fordel for fokuset på alle de andre tingene, men det er da bare et kompliment til bloggingen som faktum, og et tegn på at jeg kanskje burde vende tilbake etterhvert, siden jeg har savnet det, og at jeg kan bruke det som en øvelse på å bli litt mer kortfattet, litt raskere og litt mer pliktoppfyllende her på bruket. Nuvel.
Hva har så skjedd siden sist? (Som man pleier å spørre seg selv i sådanne stunder.) Vel: jeg har hatt eksamen, først og aller fremst, og vært veldig opptatt, hvilket er nok en grunn (om enn ikke god) for å ikke kunne prioritere blogging, og heller begrave seg selv i litteraturens strenge vold - og det hele gikk egentlig ganske greit, når det kom til et stykke, og forbausende smertefritt, tatt i betraktning at jeg trodde det skulle gå rett åt skogen og fullstendig i strykende do. Heldigvis ikke. Jeg var oppe til eksamen i gammalengelsk og fonetikk og diskursanalyse i midten av mai, og innkasserte en B, dernest var jeg oppe i gammaltysk-norsk-engelsk-litteraturwissenschaft og franske psykopater og diskusjonsaversjoner, i midten av juni, og fikk en B (på min muntlige overbringelse), fordi jeg hadde peil på Thomas Mann, og en D (på mitt skriftlige bidrag) fordi de syntes jeg tok feil om Marcel Proust, og det ble en sammenlagt C jeg helt fint kan leve med.
Såh. Ehem. Hva faen har skjedd og blitt gjort og når ble Scaramouche diplomatisk?! - kan man selvsagt spørre seg, i en sådan stund. (Det begynner visst å bli en vane, dette.)
Poenget er, folkens, kjære fioler, at jeg er ferdig på Universitetet i Bergen, siden sist, jeg står med en bachelorgrad i hende, sånn circa, og det er helt greit, helt fint, egentlig ubeskrivelig fabulerende deilig, og ingen har utvist meg eller strøket meg eller fortalt meg at jeg er en inkompetent nisse (siden før jul, faktisk!); de nøyde seg i år med å kalle meg "besvergende" og "nokså lite imponerende i min artikkelskriving" og anklage meg for en overdreven bruk av aforismer og adverb, men med en grei innsats muntlig som veide opp for resten av elendigheten og sørget for at jeg får stipendpenger igjen, og det kan jeg saktens leve med, som sagt, virkelig, helt oppriktig. Han, sensor, sinte gamle mannen, som like selvfølgelig var det fullstendig feile publikum for min skrivestil, sånn generelt sett, mente endog at jeg hadde et par originale refleksjoner å by på om Manns (fantastiske!) "Trolldomsfjellet", og ble litt mindre sint av å høre meg snakke, og selv om jeg syntes han burde være objektiv, og han på ingen måte var det, ble det en mye mer behagelig og ufarlig eksamenssituasjon nå, enn den berømmelige før jul, og jeg har fullført en utdannelse, og det var målet, og det er alt sammen helt greit. Tralala. Men det tok såpass mye energi at man hadde ikke tid til så mye utenomuniveritetsmessige snakkesaligheter på Blogger.com, og derfor er jeg nå ganske overstrømmet av tilfeldige innskytelser som må ned på tastaturet.
Såh, joda, jeg er altså ferdig der, med det, fint, flott, jeg har konsumert uante mengder vin og øl (!), til og med, under og etter eksamenslesning, jeg har spist (og spiser) sjokolade hver dag, jeg har solt meg, jeg har faktisk klart å bli litt brun, allerede i mai, og det første jeg gjorde etter at alt det skolemessige var overstått var selvsagt å hoppe rett inn i en nyanskaffet biblioteksbok og gjenoppta italiensken min og skrive et langt dikt inspirert av Raymond Chandler - men! det er muligens bare et godt tegn.
Hva mer, jeg har vært i Berlin, og det var bra, og jeg vil tilbake. 'Nuff said, om dét, i første omgang. La meg bare legge til at det er og blir verdens beste by og at det var sol og varmt og øl og RitterSport og tyske glansmagasiner hver eneste dag (hvilket kan forklare en del av det overnevnte) og jeg tilbragte nesten to uker der, mellom disse eksamenene mine som jeg nettopp er ferdig med, og det var ufattelig nydelig; ufattelig opplevelsesrikt, energigivende, og mye mer avslappende - midt i en travel tid - enn jeg hadde forestilt meg. Så også fordi jeg spradet rundt på loppemarkeder ved Ostbahnhof og snopte meg Goethe på salg (til én Euro!) og diskuterte klassikere med tilfeldige, trivelige torghandlere, og følte meg som en veldig samvittighetsfull studine. Dessuten tilbragte jeg en hel dag på Alexa og en hel dag med å gå i gallerier i nærheten av Rosa Luxemburgs plass og en hel ettermiddag i en viss butikk samme sted som heter Quid Pro Quo eller pro qm eller hva den nå har omdøpt seg selv til, nå nylig, som er verdens desidert kuleste forretning for alle oss magasin- og design-fanatikere, idet de selger fanatiske designmagasiner, og jeg kjøpte meg verdens kuleste franske kunst-blad om mote og foto og tegning og Japan og illustrasjoner og alt det der, i svart/hvitt, med oversettelser, og det var en veldig god ettermiddag, for å si det mildt. Og ja, jeg savner Berlin og vil tilbake og får tårer i øynene (imaginære, sådanne, men like fullt) av å snakke/skrive/tenke/drømme deromkring. Jeg går for øyeblikket rundt med en diger retrobag, kjøpt midt i turisthelvetet på Kudamm, med påskriften BER LIN, og fancy farger rundt, bare for å vise alle hvor jeg hører hjemme og hylle favorittbyen min, overfor alle som ser meg, og igår - da jeg satt med denne bag'en midt på Torvallmenningen og kokkelurte, kom der en fyr, åpenbart norsk, bort til meg og snakket til meg på engelsk, fordi han trodde jeg var tysk, og da ble jeg igrunnen veldig lykkelig. Så ja, planen videre er å reise på snarlig gjenbesøk til byen på bag'en og tilbringe enda mer tid midt i solen og ved Spree og i gallerigatene, om enn ikke fullt så mye tid i turisthelveter og i suspekte souvenirbutikker.
Akkurat nuh befinner jeg meg, for øyeblikket, i skrivende stundenløshet, i Bergen, i "leiligheten" min, der vannet akkurat har kommet tilbake etter at Bybanearbeiderne stjal det fra meg for en dag, og da jeg skrudde på springen igjen ble jeg angrepet av brunt, illeluktende varmtvann som sprutet utover hele meg og fjeset mitt og ødela den nye singleten min og nei, jeg er ikke så veldig glad i Bybanen akkurat nå, og den bråker og den sprenger, men alt er ved det gamle, også i positiv forstand, og solen skinner, og det blåser en iskald vind som heldigvis var fraværende i Berlin, og jeg har vært og sett "Engler & Demoner", som var en veldig bra film, og jeg har sett hele første sesong av "Ashes to Ashes", som er veldig bra filmatisk, skuespilleraktig, musikkmessig, på absolutt alle andre måter, og jeg er hodestups forelsket i Phil Glenister, som høyst sedvanlig, og det er greit. Som sagt, som nevnt, som beskrevet ovenfor, det er helt greit. Og jeg lover å komme tilbake, denne gang.
Ps: dette tok tre kvarter, muligens en time. OG ble ganske langt. Det er da også en god løsning?
trofaste og tilfeldig forbisveipende lesere!
Soundtrack: Dusty Springfield - "The Very Best of", og jeg holder fremdeles "I close my eyes and count to ten" som en av de aller vakreste balladene som noensinne er skrevet, spesielt óg når den blir sunget av Dusty the Divine. Fine damen! Fine sekstisyttitallet! Jeg er litt frelst. Jeg er, og blir, litt retro av meg.
Og: jeg har innsett forlengst at det ikke går så bra med denne bloggingen min - nå for tiden - tross min fagre løfter (anno i begynnelsen av mai) om at det skulle ta seg opp igjen, fremover, dette med postingen; at jeg skulle bli et nytt, bedre og hyppigere beskrivende menneske, noe som liksom skulle reflekteres i proporsjonalt hyppigere oppdateringer, men neida. Det går rett og slett fryktelig elendig, det hele; det har blitt null nye innlegg siden forannevnte begynnelsen av forrige måned, og veldig lite oppfølging av mitt tidligere så yrende bloggunivers, og jeg må bare beklage. Hovedproblemet er nok at jeg ikke helt har dreisen på (eller sansen for) slike korte, konsise, raskt sammensatte innlegg (...åpenbart nok), og når jeg ikke har nok stoff til å kunne skrive langt og omfattende og fryktelig poetisk, føler jeg liksom ikke at det er noe poeng i å skrive overhodet. Så jeg har uteblitt. Og det samme har altså innleggene. Men så fant jeg ut at det var på tide å titte gjennom arkivet, og da var det i sannhet på tide å skrive litt (langt, nytt) likeså. Jeg har, ytterligere, tenkt å poste både tanker og bilder - fremover - om det som skjer og har skjedd, så får jeg heller innfinne meg med å fatte meg litt mer i korthet, så jeg har "tid" til å både være her og andre steder. Med andre ord er kanskje hovedproblemet egentlig at når jeg først setter i gang, her, så tar det en del timer, og jeg fant ut at jeg kanskje burde bruke enkelte av de timene på andre ting, hvorpå hele bloggingen som aktivitet falt litt ut av bevisstheten, til fordel for fokuset på alle de andre tingene, men det er da bare et kompliment til bloggingen som faktum, og et tegn på at jeg kanskje burde vende tilbake etterhvert, siden jeg har savnet det, og at jeg kan bruke det som en øvelse på å bli litt mer kortfattet, litt raskere og litt mer pliktoppfyllende her på bruket. Nuvel.
Hva har så skjedd siden sist? (Som man pleier å spørre seg selv i sådanne stunder.) Vel: jeg har hatt eksamen, først og aller fremst, og vært veldig opptatt, hvilket er nok en grunn (om enn ikke god) for å ikke kunne prioritere blogging, og heller begrave seg selv i litteraturens strenge vold - og det hele gikk egentlig ganske greit, når det kom til et stykke, og forbausende smertefritt, tatt i betraktning at jeg trodde det skulle gå rett åt skogen og fullstendig i strykende do. Heldigvis ikke. Jeg var oppe til eksamen i gammalengelsk og fonetikk og diskursanalyse i midten av mai, og innkasserte en B, dernest var jeg oppe i gammaltysk-norsk-engelsk-litteraturwissenschaft og franske psykopater og diskusjonsaversjoner, i midten av juni, og fikk en B (på min muntlige overbringelse), fordi jeg hadde peil på Thomas Mann, og en D (på mitt skriftlige bidrag) fordi de syntes jeg tok feil om Marcel Proust, og det ble en sammenlagt C jeg helt fint kan leve med.
Såh. Ehem. Hva faen har skjedd og blitt gjort og når ble Scaramouche diplomatisk?! - kan man selvsagt spørre seg, i en sådan stund. (Det begynner visst å bli en vane, dette.)
Poenget er, folkens, kjære fioler, at jeg er ferdig på Universitetet i Bergen, siden sist, jeg står med en bachelorgrad i hende, sånn circa, og det er helt greit, helt fint, egentlig ubeskrivelig fabulerende deilig, og ingen har utvist meg eller strøket meg eller fortalt meg at jeg er en inkompetent nisse (siden før jul, faktisk!); de nøyde seg i år med å kalle meg "besvergende" og "nokså lite imponerende i min artikkelskriving" og anklage meg for en overdreven bruk av aforismer og adverb, men med en grei innsats muntlig som veide opp for resten av elendigheten og sørget for at jeg får stipendpenger igjen, og det kan jeg saktens leve med, som sagt, virkelig, helt oppriktig. Han, sensor, sinte gamle mannen, som like selvfølgelig var det fullstendig feile publikum for min skrivestil, sånn generelt sett, mente endog at jeg hadde et par originale refleksjoner å by på om Manns (fantastiske!) "Trolldomsfjellet", og ble litt mindre sint av å høre meg snakke, og selv om jeg syntes han burde være objektiv, og han på ingen måte var det, ble det en mye mer behagelig og ufarlig eksamenssituasjon nå, enn den berømmelige før jul, og jeg har fullført en utdannelse, og det var målet, og det er alt sammen helt greit. Tralala. Men det tok såpass mye energi at man hadde ikke tid til så mye utenomuniveritetsmessige snakkesaligheter på Blogger.com, og derfor er jeg nå ganske overstrømmet av tilfeldige innskytelser som må ned på tastaturet.
Såh, joda, jeg er altså ferdig der, med det, fint, flott, jeg har konsumert uante mengder vin og øl (!), til og med, under og etter eksamenslesning, jeg har spist (og spiser) sjokolade hver dag, jeg har solt meg, jeg har faktisk klart å bli litt brun, allerede i mai, og det første jeg gjorde etter at alt det skolemessige var overstått var selvsagt å hoppe rett inn i en nyanskaffet biblioteksbok og gjenoppta italiensken min og skrive et langt dikt inspirert av Raymond Chandler - men! det er muligens bare et godt tegn.
Hva mer, jeg har vært i Berlin, og det var bra, og jeg vil tilbake. 'Nuff said, om dét, i første omgang. La meg bare legge til at det er og blir verdens beste by og at det var sol og varmt og øl og RitterSport og tyske glansmagasiner hver eneste dag (hvilket kan forklare en del av det overnevnte) og jeg tilbragte nesten to uker der, mellom disse eksamenene mine som jeg nettopp er ferdig med, og det var ufattelig nydelig; ufattelig opplevelsesrikt, energigivende, og mye mer avslappende - midt i en travel tid - enn jeg hadde forestilt meg. Så også fordi jeg spradet rundt på loppemarkeder ved Ostbahnhof og snopte meg Goethe på salg (til én Euro!) og diskuterte klassikere med tilfeldige, trivelige torghandlere, og følte meg som en veldig samvittighetsfull studine. Dessuten tilbragte jeg en hel dag på Alexa og en hel dag med å gå i gallerier i nærheten av Rosa Luxemburgs plass og en hel ettermiddag i en viss butikk samme sted som heter Quid Pro Quo eller pro qm eller hva den nå har omdøpt seg selv til, nå nylig, som er verdens desidert kuleste forretning for alle oss magasin- og design-fanatikere, idet de selger fanatiske designmagasiner, og jeg kjøpte meg verdens kuleste franske kunst-blad om mote og foto og tegning og Japan og illustrasjoner og alt det der, i svart/hvitt, med oversettelser, og det var en veldig god ettermiddag, for å si det mildt. Og ja, jeg savner Berlin og vil tilbake og får tårer i øynene (imaginære, sådanne, men like fullt) av å snakke/skrive/tenke/drømme deromkring. Jeg går for øyeblikket rundt med en diger retrobag, kjøpt midt i turisthelvetet på Kudamm, med påskriften BER LIN, og fancy farger rundt, bare for å vise alle hvor jeg hører hjemme og hylle favorittbyen min, overfor alle som ser meg, og igår - da jeg satt med denne bag'en midt på Torvallmenningen og kokkelurte, kom der en fyr, åpenbart norsk, bort til meg og snakket til meg på engelsk, fordi han trodde jeg var tysk, og da ble jeg igrunnen veldig lykkelig. Så ja, planen videre er å reise på snarlig gjenbesøk til byen på bag'en og tilbringe enda mer tid midt i solen og ved Spree og i gallerigatene, om enn ikke fullt så mye tid i turisthelveter og i suspekte souvenirbutikker.
Akkurat nuh befinner jeg meg, for øyeblikket, i skrivende stundenløshet, i Bergen, i "leiligheten" min, der vannet akkurat har kommet tilbake etter at Bybanearbeiderne stjal det fra meg for en dag, og da jeg skrudde på springen igjen ble jeg angrepet av brunt, illeluktende varmtvann som sprutet utover hele meg og fjeset mitt og ødela den nye singleten min og nei, jeg er ikke så veldig glad i Bybanen akkurat nå, og den bråker og den sprenger, men alt er ved det gamle, også i positiv forstand, og solen skinner, og det blåser en iskald vind som heldigvis var fraværende i Berlin, og jeg har vært og sett "Engler & Demoner", som var en veldig bra film, og jeg har sett hele første sesong av "Ashes to Ashes", som er veldig bra filmatisk, skuespilleraktig, musikkmessig, på absolutt alle andre måter, og jeg er hodestups forelsket i Phil Glenister, som høyst sedvanlig, og det er greit. Som sagt, som nevnt, som beskrevet ovenfor, det er helt greit. Og jeg lover å komme tilbake, denne gang.
Ps: dette tok tre kvarter, muligens en time. OG ble ganske langt. Det er da også en god løsning?
Subscribe to:
Posts (Atom)