Scaramouche's Stories

Dagens Dikt.

1. Jeg leser da fremdeles Ginsberg til frokost; hvilket til stadighet får meg til å sette kaffen i halsen og maten i vrangstrupen, men pyttsann, det er storslagne saker; og idag kom jeg over et aldeles nydelig lite stykke lyrikk som heter, simpelthen, "Song" - og handler om den store kjærligheten; på sedvanlig mystisk, småtrist, Ginsbergsk vis; og jeg måtte da selvfølgelig dele det med resten av verden, samme hva copyrightinnehavere og andre måtte mene om den saken, men har da forsøkt å kildehenvise så nøyaktig og rettvist som mulig, som er blant de få akademiske teknikker jeg har vært nødt til å tilegne meg, hvorpå følger:

"Song"
© Ginsberg 1996: Selected Poems
1947-1995, Penguin Books

The weight of the world
is love.
Under the burden
of solitude,
under the burden
of dissatisfaction

the weight,
the weight we carry
is love.

Who can deny?
In dreams
it touches
the body,
in thought
constructs
a miracle,
in imagination
anguishes
till born
in human--

looks out of the heart
burning with purity--
for the burden of life
is love,

but we carry the weight
wearily,
and so must rest
in the arms of love
at last,
must rest in the arms
of love.

No rest
without love,
no sleep
without dreams
of love--
be mad or chill
obsessed with angels
or machines,
the final wish
is love
--cannot be bitter,
cannot deny,
cannot withhold
if denied:

the weight is too heavy

--must give
for no return
as thought
is given
in solitude
in all the excellence
of its excess.

The warm bodies
shine together
in the darkness,
the hand moves
to the center
of the flesh,
the skin trembles
in happiness
and the soul comes
joyful to the eye--

yes, yes,
that's what
I wanted,
I always wanted,
I always wanted,
to return
to the body
where I was born.