Scaramouche's Stories

Dagens Dikt.

2. Og når man leser andres dikt, se under, blir man naturligvis inspirert til å lese egne dikt, og publisere dem, likeså, på dette egnede sted, hvorpå måtte følge noen rare greier jeg skrev tidligere denne måneden, sånn circa mens jeg burde lest til muntlig eksamen, og som passet like godt på dagen idag, da her fremdeles er iskaldt og overskyet og det eneste som mangler er en haggelbyge, selv om kalenderen viser midt i Juni og det burde være glovarmt og strålende solskinn; og det passer meg særdeles dårlig, alt sammen. Men det er så typisk, så uendelig typisk, at den såkalte sommeren i dette landet inntreffer i begynnelsen av mai og i slutten av August, når folk er opptatt med alle andre ting enn å ligge ute i parken og slikke sol og spise is. Det bekrefter alle fordommer om sadistiske værguder; antagelig mener de at vi bør ha noe vakkert å stirre ut på når vi sitter inne og gjør tvangsarbeid, dvs ved semesterets begynnelse og semesterets slutt, like travelt begge deler, uansett hva man bedriver; at vi alltid skal måtte hige etter det grønne gresset på andre siden av vindusruten, vårt glassaktige gitter, som vi ikke får lov å innta, men må bytte ut med harde kontorstoler istedet, og pliktløp foran datamaskinen. Støv på hjernen. Og, som om ikke dette strekker til, med ironisk vanedannelse, er Bergen viden berømt for sine 10 grader og stiv kuling, uansett når på året man befinner seg, hvilket vil si at vi har samme værforhold på sakthansaften som vi har på julaften, og det er sikkert veldig festlig, innimellom, men for å være ærlig blir jeg aller mest irritert. (Og lengter etter sydligere strøk, alternativt Berlin.) Om ikke annet inspirerer det nå frem litt ilter poesi, og refleksjoner rundt det fraværende, så - ingenting er så kjipt at det ikke gjør godt for noe. Og ingen sommer er så gjennomført fantastisk at man ikke lengter etter andre, foregående; det er vel en mening med det meste, som det kaldeste, i lengden.

"mai, om du skjønne(r)"
av Scaramouche, Po(t)eten, midt i høstligheten,
som har gåselag på huden, og gåsedun i dynen.

og ut av skyggens dal, til solens katedral
fra dit min rygg blir sval, til solbrenthet gjør skral
på teppet, på en plen, så gyllenbrun, så pen
slik vinterblekning glemt, mot sommerhimmel vendt

den siver inn, så hett, en sol som gjør meg mett
og tiner langsomt opp min vinterstive kropp
den finner hver en krok, og snirkler rundt hver bok
så min studering blir en høytid bak et flir

men over land og by, en utstrakt stengselssky
så seig og vid som bly, har lagt seg til på ny
man løper inn for varme, må peisild seg forbarme
hitover våre lemmer, og tine våre hender

vi skjelver og vi okker, vi sutrer og vi mukker
mot sunken temperatur, og hustrig-picnic-sur
må gjenikle oss ull, bli baileys-kaffe-full
og tylle i oss pai, og iltert savne mai

for mai var skjønn og mild, mens juni grå og vill
med regn og gufs av vind, så kulde i mitt sinn
og frosne nakne tær, ble meg kun til besvær
mens tåken la seg tett, var høstlig rett og slett

slik dagene henruller, mens værgudene tuller,
og viser sin sadisme, ved rimfrostmorgens prisme
forvrenger hver en årstid, og ødelegger måltid
som burde inntas ute, istedet bak en rute

her sitter jeg bak stengsler, mens mine vindushengsler
beskytter meg fra stormer, og mine føtter dormer
godt gjemt i pledd og fleece, dog settes ingen pris
på kunstig fremkalt hetes flimmer,
når min sommertid forsvinner