Scaramouche's Stories

Kjære alle sammen, der ute,
trofaste og tilfeldig forbisveipende lesere!

Soundtrack: Dusty Springfield - "The Very Best of", og jeg holder fremdeles "I close my eyes and count to ten" som en av de aller vakreste balladene som noensinne er skrevet, spesielt óg når den blir sunget av Dusty the Divine. Fine damen! Fine sekstisyttitallet! Jeg er litt frelst. Jeg er, og blir, litt retro av meg.

Og: jeg har innsett forlengst at det ikke går så bra med denne bloggingen min - nå for tiden - tross min fagre løfter (anno i begynnelsen av mai) om at det skulle ta seg opp igjen, fremover, dette med postingen; at jeg skulle bli et nytt, bedre og hyppigere beskrivende menneske, noe som liksom skulle reflekteres i proporsjonalt hyppigere oppdateringer, men neida. Det går rett og slett fryktelig elendig, det hele; det har blitt null nye innlegg siden forannevnte begynnelsen av forrige måned, og veldig lite oppfølging av mitt tidligere så yrende bloggunivers, og jeg må bare beklage. Hovedproblemet er nok at jeg ikke helt har dreisen på (eller sansen for) slike korte, konsise, raskt sammensatte innlegg (...åpenbart nok), og når jeg ikke har nok stoff til å kunne skrive langt og omfattende og fryktelig poetisk, føler jeg liksom ikke at det er noe poeng i å skrive overhodet. Så jeg har uteblitt. Og det samme har altså innleggene. Men så fant jeg ut at det var på tide å titte gjennom arkivet, og da var det i sannhet på tide å skrive litt (langt, nytt) likeså. Jeg har, ytterligere, tenkt å poste både tanker og bilder - fremover - om det som skjer og har skjedd, så får jeg heller innfinne meg med å fatte meg litt mer i korthet, så jeg har "tid" til å både være her og andre steder. Med andre ord er kanskje hovedproblemet egentlig at når jeg først setter i gang, her, så tar det en del timer, og jeg fant ut at jeg kanskje burde bruke enkelte av de timene på andre ting, hvorpå hele bloggingen som aktivitet falt litt ut av bevisstheten, til fordel for fokuset på alle de andre tingene, men det er da bare et kompliment til bloggingen som faktum, og et tegn på at jeg kanskje burde vende tilbake etterhvert, siden jeg har savnet det, og at jeg kan bruke det som en øvelse på å bli litt mer kortfattet, litt raskere og litt mer pliktoppfyllende her på bruket. Nuvel.

Hva har så skjedd siden sist? (Som man pleier å spørre seg selv i sådanne stunder.) Vel: jeg har hatt eksamen, først og aller fremst, og vært veldig opptatt, hvilket er nok en grunn (om enn ikke god) for å ikke kunne prioritere blogging, og heller begrave seg selv i litteraturens strenge vold - og det hele gikk egentlig ganske greit, når det kom til et stykke, og forbausende smertefritt, tatt i betraktning at jeg trodde det skulle gå rett åt skogen og fullstendig i strykende do. Heldigvis ikke. Jeg var oppe til eksamen i gammalengelsk og fonetikk og diskursanalyse i midten av mai, og innkasserte en B, dernest var jeg oppe i gammaltysk-norsk-engelsk-litteraturwissenschaft og franske psykopater og diskusjonsaversjoner, i midten av juni, og fikk en B (på min muntlige overbringelse), fordi jeg hadde peil på Thomas Mann, og en D (på mitt skriftlige bidrag) fordi de syntes jeg tok feil om Marcel Proust, og det ble en sammenlagt C jeg helt fint kan leve med.

Såh. Ehem. Hva faen har skjedd og blitt gjort og når ble Scaramouche diplomatisk?! - kan man selvsagt spørre seg, i en sådan stund. (Det begynner visst å bli en vane, dette.)

Poenget er, folkens, kjære fioler, at jeg er ferdig på Universitetet i Bergen, siden sist, jeg står med en bachelorgrad i hende, sånn circa, og det er helt greit, helt fint, egentlig ubeskrivelig fabulerende deilig, og ingen har utvist meg eller strøket meg eller fortalt meg at jeg er en inkompetent nisse (siden før jul, faktisk!); de nøyde seg i år med å kalle meg "besvergende" og "nokså lite imponerende i min artikkelskriving" og anklage meg for en overdreven bruk av aforismer og adverb, men med en grei innsats muntlig som veide opp for resten av elendigheten og sørget for at jeg får stipendpenger igjen, og det kan jeg saktens leve med, som sagt, virkelig, helt oppriktig. Han, sensor, sinte gamle mannen, som like selvfølgelig var det fullstendig feile publikum for min skrivestil, sånn generelt sett, mente endog at jeg hadde et par originale refleksjoner å by på om Manns (fantastiske!) "Trolldomsfjellet", og ble litt mindre sint av å høre meg snakke, og selv om jeg syntes han burde være objektiv, og han på ingen måte var det, ble det en mye mer behagelig og ufarlig eksamenssituasjon nå, enn den berømmelige før jul, og jeg har fullført en utdannelse, og det var målet, og det er alt sammen helt greit. Tralala. Men det tok såpass mye energi at man hadde ikke tid til så mye utenomuniveritetsmessige snakkesaligheter på Blogger.com, og derfor er jeg nå ganske overstrømmet av tilfeldige innskytelser som må ned på tastaturet.

Såh, joda, jeg er altså ferdig der, med det, fint, flott, jeg har konsumert uante mengder vin og øl (!), til og med, under og etter eksamenslesning, jeg har spist (og spiser) sjokolade hver dag, jeg har solt meg, jeg har faktisk klart å bli litt brun, allerede i mai, og det første jeg gjorde etter at alt det skolemessige var overstått var selvsagt å hoppe rett inn i en nyanskaffet biblioteksbok og gjenoppta italiensken min og skrive et langt dikt inspirert av Raymond Chandler - men! det er muligens bare et godt tegn.

Hva mer, jeg har vært i Berlin, og det var bra, og jeg vil tilbake. 'Nuff said, om dét, i første omgang. La meg bare legge til at det er og blir verdens beste by og at det var sol og varmt og øl og RitterSport og tyske glansmagasiner hver eneste dag (hvilket kan forklare en del av det overnevnte) og jeg tilbragte nesten to uker der, mellom disse eksamenene mine som jeg nettopp er ferdig med, og det var ufattelig nydelig; ufattelig opplevelsesrikt, energigivende, og mye mer avslappende - midt i en travel tid - enn jeg hadde forestilt meg. Så også fordi jeg spradet rundt på loppemarkeder ved Ostbahnhof og snopte meg Goethe på salg (til én Euro!) og diskuterte klassikere med tilfeldige, trivelige torghandlere, og følte meg som en veldig samvittighetsfull studine. Dessuten tilbragte jeg en hel dag på Alexa og en hel dag med å gå i gallerier i nærheten av Rosa Luxemburgs plass og en hel ettermiddag i en viss butikk samme sted som heter Quid Pro Quo eller pro qm eller hva den nå har omdøpt seg selv til, nå nylig, som er verdens desidert kuleste forretning for alle oss magasin- og design-fanatikere, idet de selger fanatiske designmagasiner, og jeg kjøpte meg verdens kuleste franske kunst-blad om mote og foto og tegning og Japan og illustrasjoner og alt det der, i svart/hvitt, med oversettelser, og det var en veldig god ettermiddag, for å si det mildt. Og ja, jeg savner Berlin og vil tilbake og får tårer i øynene (imaginære, sådanne, men like fullt) av å snakke/skrive/tenke/drømme deromkring. Jeg går for øyeblikket rundt med en diger retrobag, kjøpt midt i turisthelvetet på Kudamm, med påskriften BER LIN, og fancy farger rundt, bare for å vise alle hvor jeg hører hjemme og hylle favorittbyen min, overfor alle som ser meg, og igår - da jeg satt med denne bag'en midt på Torvallmenningen og kokkelurte, kom der en fyr, åpenbart norsk, bort til meg og snakket til meg på engelsk, fordi han trodde jeg var tysk, og da ble jeg igrunnen veldig lykkelig. Så ja, planen videre er å reise på snarlig gjenbesøk til byen på bag'en og tilbringe enda mer tid midt i solen og ved Spree og i gallerigatene, om enn ikke fullt så mye tid i turisthelveter og i suspekte souvenirbutikker.

Akkurat nuh befinner jeg meg, for øyeblikket, i skrivende stundenløshet, i Bergen, i "leiligheten" min, der vannet akkurat har kommet tilbake etter at Bybanearbeiderne stjal det fra meg for en dag, og da jeg skrudde på springen igjen ble jeg angrepet av brunt, illeluktende varmtvann som sprutet utover hele meg og fjeset mitt og ødela den nye singleten min og nei, jeg er ikke så veldig glad i Bybanen akkurat nå, og den bråker og den sprenger, men alt er ved det gamle, også i positiv forstand, og solen skinner, og det blåser en iskald vind som heldigvis var fraværende i Berlin, og jeg har vært og sett "Engler & Demoner", som var en veldig bra film, og jeg har sett hele første sesong av "Ashes to Ashes", som er veldig bra filmatisk, skuespilleraktig, musikkmessig, på absolutt alle andre måter, og jeg er hodestups forelsket i Phil Glenister, som høyst sedvanlig, og det er greit. Som sagt, som nevnt, som beskrevet ovenfor, det er helt greit. Og jeg lover å komme tilbake, denne gang.

Ps: dette tok tre kvarter, muligens en time. OG ble ganske langt. Det er da også en god løsning?