music makes the people (and some complicated questions too)

Soundtrack: Phil Manzanera - "6pm", en absolutt vidunderlig fantastisk konseptplate fra Roxy Music-gitaristen, der han både trakterer vokal, gitar, piano, keyboard, og produsent-ansvar, ytterligere; som fungerende bevis på hvordan alle ting jeg liker synes å ha en viss forbindelse, idet han her samarbeider med både Brian Eno (ex-Roxy, og kreativ kompis med David Bowie, David Byrne, m.fl.), Paul Thompson (ex-Roxy-trommis), Andy MacKay (nok en ex-Roxy, med sine høyst karakteristiske saxofon-soloer), samt David Gilmour (fra Pink Floyd, som er en gitarvirtuous uten like, og en av mine største helter, som dessuten har samarbeidet med en annen übersaxofonist, på "A Momentary Lapse of Reason", nemlig John Helliwell fra Supertramp!) og Chrissie Hynde (fra The Pretenders, som skrev "I'll stand by you", som i sin tid ble signaturmelodi for The Doctor og Rose i "Doctor Who", dessuten: "Brass in Pocket", som Scarlett Johansson fremfører sin karaokeversjon av i "Lost in Translation", mens Bill Murray forsøker seg på "More than This", som - ja nettopp! - Roxy Music i sin tid hadde originalen til, huhei), men for å komme tilbake til poenget: "Broken Dreams" er en av de fineste låtene jeg har hørt, hittil i år, etter en anselig overdose Dusty og Adele og annen jazz-blues, og jaggu var det ikke deilig med litt ordentlig rock igjen. Men la oss ikke glemme: Adele covrer Bob Dylans "Make you feel my love" på sitt debutalbum "19", som Bryan Ferry - Roxys legendariske frontfigur - også covrer på sin "Dylanesque" fra to år tilbake. Uten at dét burde overraske noen nå.

Som nevnt et sted nedenfor; jeg er blitt ganske så stor fan av Lady GaGa i det siste. Talentfull, festlig dame, med ben i nesen og strålende stemme og pianoteknikker uten like, altså, og som om ikke det var nok; et meget forbilledlig syn på livet - og hvordan det skal leves - etter følgende sitater å dømme, som jeg fant på msn's (ellers så horrible) sladderside "starlounge", og som jeg utmerket godt kan identifisere meg med og finne gjenkjennelige:

"Lady Gaga nyter for tiden stor suksess, men 23 åringen har fortsatt til gode å eie sin egen leilighet. – Jeg bruker ikke pengene mine på leiligheter, jeg lever heller i en koffert. Jeg er alltid på farten og jeg elsker det! Jeg har jobbet hardt hele live for å ha det sånn som nå, forteller stjernen i et intervju med det tyske kvinnebladet ”Brigitte”. Hun forteller også at hun ikke trenger andre mennesker til å gjøre henne lykkelig: – Jeg har bestemt meg for å være lykkelig med meg selv, og jeg trenger ikke bekreftelse fra andre mennesker rundt meg til enhver tid. Jeg er tilfreds med meg selv, ensomhet gjør meg glad." (Hier gibt's auch der Originalartikel auf Deutsch, wenn jemand sich dafür interessiert!)

Hvorvidt dette stemmer på en prikk, er heller usikkert, men kloke ord var det i allefall. Som kjent er jeg selv, likeså, midt i en organiseringsprosess hva angår fremtid, livsførsel og "karriere", og jeg akter - som GaGa - å jobbe hardt for å kunne leve i en koffert og være lykkelig med min egen gjøren og laden, jeg synes det høres ut som en meget fornuftig plan. Eller ambisjon, om du vil; mitt nivå der i gården har aldri vært utpreget skyhøyt, men for å få gjort noe som helst her i verden, med liv og fremtid, bør man helst ha noe å sikte mot. Samt forbilder å se opp til, og la seg inspirere av. Og i en sådan stund, som denne, må jeg da forsøke å finne mennesker jeg kan hente nettopp inspirasjon og gode idéer fra - forslag mottas for øvrig med takk - og dét blir en minst like stor del av denne organiseringen, der man må ha visse punkter, konkrete formål og fyrtårn i det ikke så aller fjerneste, å orientere seg etter. Meget viktig.

Like fullt har jeg alltid hatt det vanskelig med å finne disse ideelle idolene og gode referansene som jeg kan rette meg etter; for, hvem kan man til syvende og sist stole på - slik? Hvordan skal man kunne vite, sikkert, med den absolutte trygghet overfor en selv og andre, hvem man skal lytte til, enda mer: la seg instruere av? Finnes der i realiteten mennesker, forbilder, som man i så stor grad skal lene seg på, som er verd å stifte avhengighetsforhold til? Muligens bør man ikke begi seg inn på slike tilltis-eksperimenter overhodet, men sette sin lit kun til egen dømmekraft og fornuft, ens helte egne beslutningstagen. Hvilket, i alle tilfeller og i det hele tatt, fremstår som meget vanskelig problemstilling, med såpass filosofiske overtoner at den like gjerne kunne kvalifisert som tema for et selvstendig, omfattende universitetsstudium; antagelig er den det også. Mitt poeng er at når man skal bevege seg ut i det store kompliserte verdenssamfunn, aldeles på egen hånd, med alle sikkerhetsnett og hjemlige trygghetsliner oppløst, forkastet, skjøvet unna, fordi man skal "klare seg selv", er den største trussel mot suksess og oppnåelige mål, dette med hva man selv i stand til å klare, hvem man selv velger å stifte bekjentskap med og la seg påvirke av, hvordan man selv håndterer det ansvar det er å konstruere egen voksentilværelse, forvalte dennes grunnlag, og foreta helt egne, sensible beslutninger. Og siden det da er så ufattelig vrient å betrakte selvet utenfra og ta valg på bakgrunn av et helhetsinntrykk av selvet i samfunnet, altså egne gjerninger og hvordan de oppfattes av utenforstående, må man oftest bare la det stå til, prøve og feile, og fri(gjøre) seg fra de medmennesker man innser har dårlig innvirkning på eget liv. Men dét er da heller ikke noe enkelt. Det kan bli fryktelig eksklusivt og på ingen måte vellykket (i etterpåklokskapens navn). Og hvordan skal man kunne vite hvilke veier man skal ta for å komme seg dit man vil, når man ikke riktig vet hvor man vil, fordi man knapt har begynt å gå ennå? Dette spekulerer jeg en del på for øyeblikket. Fordi jeg ikke riktig vet hvor jeg skal bevege meg, i hvilken retning, fordi jeg gjerne skulle hatt svarene først, et fremtidsscenario og en endelig løsning å bruke som kompass, så jeg kunne hatt noe å ta beslutninger i forhold til, men istedet står jeg helt fritt, altfor fritt, og alt er helt åpent og jeg har alle muligheter og det er egentlig ufattelig overveldende over-vrient å skulle få gjort noe som helst.

Så prøver man å lese disse tegnene, tolke disse såkalte signalene som henger i luften og svever mellom linjene, dette man har ordnet opp i hittil, for liksom å komme seg et sted, og kunne si om et par år at "dermed forstod jeg", og så videre, og så gjorde jeg ditt og datt, og her står jeg idag (og er tilfreds), men åssen i helvetes forkludrede avkrok skal man tolke rett for å ende opp med tilfredshet? Det er hovedproblemet. Hvordan skal man kjenne seg selv så grundig at man vet hvilke muligheter man, i realiteten, sitter inne med? Og hvordan skal man vite hvor man kan få hjelp, hvem som vil være til støtte og ikke fordervelse? "Når man er ung", og heller uerfaren, når man ikke har all denne desillusjonerende vitenskapen om hvordan livet går seg til, ettersom tiårene forlater en, da ender man fort opp med å velge på lykke og fromme, ta ting litt som det kommer og havne opp med det første og beste, men så er det noen av oss - i allefall kjenner jeg det slik - som er så redd for dette alternativet til først og best, nemlig sist og verst, at man havner i det totale uføret, at man vegrer seg for å ta disse store valgene, at man nøler til det ekstreme med selv de minste små steg, fordi man kjenner så sterkt på hvor fort og forbløffende, foruroligende lett alt kan gå ad undas, og hele livet rett i do, og jeg ser for meg at livet bare går meg forbi, i et svosj, også sitter jeg der om førti år og tenker: herrejesus, hvorfor gjorde jeg nå dét, dumme jente, eller ikke dét der, din kokkelimonke kråkesau, du skulle gjort noe fullstendig annet i stedet. Det tar så lang tid før man forstår, før man riktig innser konsekvensene og denne harmoniserende helheten, og i mellomtiden kan man så enkelt ødelegge mulighetene fremover, så man virkelig blir stående og stampe og trampe og stange i taket.

Altså.

Nå var det dette med at man knapt er 21 og fremdeles har et langt liv foran seg og at man fremdeles ikke hverken har myrdet noen eller ødelagt noen verdifulle kjøretøy eller brent ned noen hus eller kuttet over noen essensielle broer, men fortsatt. Tiden flyr. Og jeg kommer snart flygende mot veggen, eller taket, eller hva som er mest nærliggende. PC-skjermen, trolig. Men jo, jeg har en tanke om at man bør begrense denne tegn-fortolkningen litt, at man bør rette seg etter den i det små og ikke ta altfor drastiske skritt av gangen, det pleier min mor å si, at man må ture frem litt forsiktig, og det tror jeg er lurt, det tror jeg er den beste løsningen på midlertidig basis. At man, som den kloke Lady, bør definere tilværelsen som en reise fra stoppested til stoppested, med kofferter i hende, og at man dermed ikke må kaste seg ut i noe permanent, altoverhengende, med 100% overbevisning, basert på noen annens påførte 100% uavvendelige argumenter, noensinne, at man heller bør plukke opp litt her og der og ha en rømningsvei i bakhånd; så man raskt kan pakke kofferten og ikke blir sittende fast i et fastlenket møblement med en kjetting til foten og en vannstand som stiger. Så man ikke ender opp med eiendeler, materielle og mentale, i fyr og flamme, men heller kan trekke seg unna om det blir for ille og velge en annen gylden vei til Oz. Hvordan det nå var den sangen lød.

Og, kanskje er det berømmelige helhetsbildet jeg leter etter bare er summen av alle de små brokene, impulsene, som man samler på veien, og det selvet man til slutt sitter igjen med og gir muligheten til å se tilbake og bedømme, det selvet som har samlet sammen tilstrekkelig med brøkdeler og fornuftige innspill til å kunne - være istand til å - felle en dom. At man er nødt for å hanke inn lyder og lukter og tanker og kulturer i relativt enorm monn, før man overhodet kan vurdere å trekke slutninger om hvordan livet er, eller kunne ha blitt, eller burde ha vært. Muligens en litt forvrengt tro på skjebnen, men jeg tror ikke livet kan bli så veldig mye forskjellig, jeg tror det simpelthen er som det er, og det er - og blir - forbannet fragmentarisk ubestemmelig. Det er et resultat av alle dem man kjenner, møter, har beundret, og alt det man har sett og gjort og vært en del av, og det er slik man formes. Dilemmaet er, fortsatt, at man må komme seg et eller annet sted for å være i en utvikling, for å lære nye ting og møte nye mennesker. Og det vanskelige valget, den vanskeligste problemstillingen, er rett og slett: hva nå? Hvorhen? Der og da, her og nå, det man lurer på.

Fordi man vet at man må gjøre noe, gjerne også noe viktig, fordi man ønsker seg spennende impulser og erfaringer og opplevelser til denne ryggsekken man tar med seg til alderdommen og erindringsstunden og Proustlignende kakemåktider. Fordi vi, antar jeg, har en instinktiv vilje til å lære, til å søke noe nytt, og enten man tror på skjebnen eller ei, enten man har store, klare ambisjoner eller lever på lykke og fromme eller tar en dag av gangen, på vei mot en mulig ambisiøs fremtid, er man nødt for å handle i nuet. Siden vi nå engang er underlagt tiden som en maktfaktor og ja, den løper avsted, og nei, jeg holder ikke helt tritt akkurat nå, og jeg trives ikke med alt det uforutsigbare retningsløse, og jeg føler at ryggsekken tømmes, heller enn å fylles opp. Jeg tittet innom "In weiter ferne, so nah!" her om dagen, og så dernest for meg at det neste som skjer, i min sjelesøken-skjebne-prosess, eller hva jeg skal kalle dette, er at Willem Dafoe dukker opp - utav gråtonenes skyggeland - med sitt uhyggeligste flir, og skarpe blikk, og påtvinger meg drikke-dueller og hasardiøse redningsaksjoner til havs, pluss en ufravikelig visshet om at det som kommer må komme og at det ikke nytter å løpe fra ens egen, fra fødselen av-pålagte ansvarshavende om at man ikke kan overlate livet til alle de andre, at man må ta eget liv i egne hender og få ræven i gir. Og sånn er det bare. Enten man får det til eller ei, sånn umiddelbart, man er nødt for å finne utav det, noe, et eller annet noesteds, men ja: det hadde vært greit med litt divine intervention, hist og her. En reddende stemme, som man visste hadde entydig rett, som man kunne følge et stykke på veien, så man ikke blir stående dørgende stille og kjenne på tiden og kjenne på det at det er så mye man bare ikke vet, og kanskje aldri vil vite, og at livet er så stort, og at det grenseløse, i seg selv, egentlig er en begrensning.