frøken big-foot (og den improviserte skoreklamen)

Noe annet jeg har vært og fått gjort i det siste: jeg har kjøpt meg nye sko. Hvilket kanhende ikke høres ut som den helt store begivenheten, samme hvor interessert man måtte være, men det er det - dessverre - i min verden. For, i likhet med en viss Paris Hilton, lider jeg da under det arvelig belastede dilemma at jeg har relativt digre føtter. Og dermed, at det er litt komplisert å skulle finne ting å ha på benene. I motsetning til samme frøken Hilton har jeg imidlertid ikke råd og anledning til å hyre personlige skomakere, les: designer-frender, som kan lage personlig tilpassede luksuspumps til meg, for å harmonisk-gjøre situasjonen, nei, jeg må istedet løpe Bergen rundt og se på plansjer over hvilke utvalgte modeller av sommersko de muligens kan ha i min størrelse, hvoretter jeg - som regel - blir avspist med et "sorry, den er solgt ut" - og jeg gjentar: "den", som i "den ene", i betydningen "det ene paret". Javel. Og dernest, når jeg blir litt bitter og sur og morderisk i blikket, fordi de er dumme og benene mine er slitne, og bortimot skoløse, blir jeg igjen avspist med at "dette er noe alle spør etter, da, det er lissom ikke noe å gjøre med det, da, æssæ." Hvilket overlogisk samfunn vi lever i! Hurra! Og hvilke trivelige, velartikulerte mennesker (=unge hunkjønn) de får til å ekspedere i skobutikker byen rundt! (Jeg skal vise dere ekspedering, jeg!) Så, altså, til slutt måtte jeg bite i dette sure eplet jeg, for å semi-sitere Suzi Quatro, begynner å ha måttet ta en relativt for stor bit av, nemlig: herreavdelingen. Jaudå. Jeg ble til slutt så lei, sliten, sint, morderisk og bitter-sur på betjeningen at jeg kastet meg over en tilbudshylle med herre-sneakers og det første paret jeg prøvde passet - selvfølgelig - på en prikk, og satt som et skudd. Fine var de også. Og rimelige. For all del, men det er lissom æssæ ikke noe kjekt, som 20-årig, motebevisst, feminin, Vogue-lesende kvinne å måtte handle sommersko i kategorien "str. 40-46: mann". Som om ikke det var nok er mine nyinnkjøpte vidundere litt spesielle i passformen, i dette at de er utstyrt med litt ekstra bredde, hvilket - ironisk nok - var grunnen til at de passet mine føtter så veldig godt, og jeg ser derfor ut som jeg ikke bare har litt store, men verdens største, mest gedigne, uformelige føtter, når jeg har dem på meg. Lekkert. Men de kostet altså en slikk og ingenting. Og de matcher én bukse jeg har i skapet. Og de sitter som et skudd, som jeg har mest lyst å skyte tilbake på dem selv, men det var dette med å skyte seg selv i foten, da, det er sjelden noen god idé. Nuvel. Host og hark. Her er et fotobevis (med verdens minst heldige vinklingsperspektiv på mine legger):

ps: dette tok tyve minutter! jeg begynner å bli dyktig!