Scaramouche's Stories

kupért litterært terreng,
med sterk henvisning til det foregående

...men jo. også fikk det meg til å tenke på noe annet, som en viss carrie ville sagt, at: jeg vet ikke om det er et etisk lovbrudd, av et eller annet slag, dette å "utlevere" fremmede mennesker i litterær form - omgjøre dem til rene karakterer i en kontekst og opphøye seg selv til alt-definerende gud, hvilket strengt tatt er hva man bedriver - men sålenge man unngår navn, eksplisitte ytre beskrivelser og andre private detaljer, for å beskytte de aktuelle vedkommende (en smule), føler man liksom at det er ... greit; endog, på et vis, ens berettigede oppgave, i egenskap av å være et skrivende menneske, idet man er henvist - dømt - til å arbeide på denne måten, ved å nyttiggjøre seg sine omgivelser til bruk i sitt eget språk; spørsmålet er heller om det alltid vil være en ære å bli beskrevet? enn videre, om skribentenes omgang med kildematerialet, selve den tekstuelle bearbeidelsen av person-karakteren, kan forsvares - og hvordan? hvilke retningslinjer bør man bøye seg for når man "skriver ut" sine egne erfaringer og vurderinger og iakttagelser, som for eksempel på nattbussen, eller på gaten, eller i butikken, hvor det skal være, og om hvem som helst, hvordan skal man bære seg ad? fortrinnsvis? kanhende blir det en omfattende problemstilling på linje med "hvordan skrive bra litteratur?" - og enda verre, "hva er bra litteratur, sånn egentlig?" - iallefall blir det et problem så essensielt for skribenten som utøver, at det synes innbakt i yrket fra grunnen av, og dermed en uavvendelig faktor når man jobber med å hente inn research og inspirasjon. den eneste absolutte begrensning for å formidle, er jo nettopp innholdet - hva man helt konkret kan og har til rådighet å skrive om. selvsagt bør man kunne skrive "om alt", selvsagt skal man kunne skrive "som man vil", men til og med viljen og "allting" har grenser, til syvende og sist; noe en konsekvent opponerende poetindividualist, som undertegnede, også må innrømme. samme hvor original og oppfinnsom man ønsker å fremstå, vil alt man produserer måtte ende opp som en etterligning av en allerede eksisterende verden, et oppkonstruert verdensbilde, som vi ikke kan unnslippe - fordi det er alt vi har å forholde oss til! vår verden er skapt (eventuelt smekket sammen av tre meteorer og en kjemisk reaksjon, strengt tatt), akkurat som vi trekker nye skaperverk utav den. og der finnes enkelte slike man sikkert helst kunne unnlatt å introdusere for allmennheten. likesom der finnes meninger man kan besitte, men ikke nødvendigvis behøver å forfekte høylytt i all offentlighet. det handler om å vise respekt for det man benytter seg av, den brøkdel av verden man velger å stilisere. så, nok en gang, hvor går grensene for hva man kan ta for seg, i den hensikt å få det publisert? hva bør man, muligens, la forbli utbrodert kun i dagbok-kapitler? og sist, men ikke minst, ville det ikke gjøre forfattervirksomheten fullstendig umulig, uttæret, bryte den opp i alle dets grunnfester, om man skulle innføre en sådan elementær sensur...?

hvorpå; jeg antar det må bero seg på skjønn, dette, det aller vanskeligste av alt, og etisk hensynsfullhet - et eneste, presserende alternativ; for ethvert litteratur-fokusert individ - og som skribent har man dermed både en skjebne, en metode og en følelsesmessig plikt å ta hensyn til, når man arbeider, hvilket ikke bare er et dilemma, men en fordel, siden det sidestiller skriving med ethvert annet yrke; som enhver annen yrkesutøver, har man regler man er underordnet og man kan ikke simpelthen gjøre hva pokker man vil! - man må kontinuerlig bedømme det man gjør, har gjort, vil gjøre, i forhold til hvem det vil kunne ha innvirkning på. et tankekors, og et stort ansvar, som jeg tviler på at alle forfatterspirer evner å innse; når de betrakter på andres bekostning, formelig, og utleverer både seg selv og sitt og sine nærmeste, til det knapt er mer igjen å skjule for det offentlige søkelys. er det rart man omtaler ordet som det skarpeste våpen vi har? man trenger diskusjoner, ikke om hva det er lov til å skrive, men hva det er forsvarlig å utgi, og hvordan man bør te seg når man velger å vie sitt liv til omgang med slike våpen uten sikring, uten noen form for påkrevet bæretillatelse, annet enn at man må få innpass hos en hjertelig forlegger som sier, joda, dette er spennende provokasjon, når det i virkeligheten kan være en utilslørt krigserklæring. hvilket, igjen, viser farene ved litteraturen og flombelyser behovet for visse forhåndsregler, uten dermed å gjøre den mindre tiltalende eller mindre spenningsfylt. balansegangen mellom stil og valg og budskap gjør den desto mer fascinerende, ville jeg si, fordi det gjør den mer kompleks. akkurat som skribenten har et komplekst og fascinasjonsfylt yrke. det aller beste. men også et av de aller mest utfordrende.

word, man!