shoegazin' amazin'

eller: skattejakt i skobutikken. fullstendig triviell, men ganske festlig (?) historie fra scaramouches alternative moteunivers.

som de fleste av dere allerede vil vite, er jeg ikke så veldig glad i sko. for å være ærlig, har jeg ikke noe til overs for dem i det hele tatt. men det skyldes da hovedsaklig innkjøpsprosessen, som evner å ta gleden både fra shoppingen som aktivitet og skoen som bruksgjenstand og etterlate meg som et vrælende forbitret vrak med mamma i andre enden av telefonen og generelle forbannelser av verden som sted, tytende ut av mitt taleorgan. hvilket antagelig høres ganske absurd ut, spesielt fordi jeg i egenskap av å være motefanatiker, costume-nileser og hyperinvolvert i den bloggerske sfære, som jeg óg høylytt påberoper meg, burde vært ingenting annet enn overopptatt av sko - og knapt oppmerksom på en sådan problemstilling, strengt tatt - men så var det dette med de gedigne føttene, da. og de relativt overdimensjonerte størrelsene jeg må opp i for ikke å krøkkke rundt som en annen victoria beckham med leddgikt - og det er nettopp dette som er hovedproblemet; at det er pent umulig å finne sko som ser noenlunde fornuftige ut, på meg, og som jeg evner å gå i, og som jeg overhodet får trukket på føttene mine.

men! så, for å nærme seg anekdotehistoriens kjerne, så var man da ute og tuslet i sentrum, her om dagen, i et nokså regntungt iskaldt ufyselig bergensvær, og besluttet å bevege seg innom galleriet, for litt avkoblende retail-therapy, nå rett før skolestarten innhenter meg og bøkene overoppheter hjernen min. hvoretter jeg, i et anfall av jeg vet ikke riktig hva, plutselig befant meg inne på din sko; iferd med å prøve høyhælte skoletter med nagler og sølvbeslåtte remmer. javel! muligens har været gjort meg forrykt, muligens kan det skyldes (på) en - høyst normal - trang til å fremstå bittelitt mer feminin og fabulous, fremover, også overfor nye medstudenter, og ikke alltid se ut som en slags plattfot-utgave av tony hawk, oversponset av hennes & mauritz, noe som er verre enn en krokbøyd fru beckham. eller, tja, men iallefall like ille. sedvanlig antrukket i boyfriend-jeans (de eneste med lange nok ben til mine bortimot 180 centimeter, med hæler) og skinnjakke (som er litt for stor, fordi armene mine er for lange og skuldrene for brede til å passe inn i 38, med mindre jeg vil se ut som gulliver på enda rarere reiser enn tidligere, hvilket er nok en degradering av sammenligningsnivået) og et par plattfot-sko som passer, men er fullstendig hankjønnsorienterte og selvsagt kjøpt på herrenes avdeling likeså, endog behørig omtalt her på berget tidligere, sullet jeg omkring blant autumn trend is heels! black leather is style! this is your opportune moment to prove yourself, you look like a science ficture creature from the eighties anyway! - ooog, etter å ha prøvd utallige par rest-opplag av skinnsandaler i stor størrelse 41 med åpen tupp så tærne mine burde fått plass, og etter å ha måttet ta av seg både jakke og genser og ryggsekk, fordi jeg ble så kokt i hodet, kom jeg til slutt over - the shoes. the perfect pair. og det verste var at de passet. under en haug med utprøvde vans og ekle, hjemmelagde komfort-sandaler, så nærme herrehyllene som vel mulig (selvsagt), og aldeles utenfor allfarvei for dame-andelen av butikkens kunder, stod de og ventet på meg. et par skyhøye svarte sandaler med åpen tupp og lærremmer og alle gode ting, og de var ginormous. rett og slett digre. jeg målte dem opp imot mine usexy sneakers, og det var minst like store, om ikke større, og de satt som et skudd. jeg stod midt på linoleumen, med et glis utover det begredelige landskapet og den enda verre ansamlingen med rosa pumps, og var tre hoder høyere enn samtlige andre besøkende, også inklusive mannen bak kassen, og jeg følte meg bedre enn jeg har følt meg på lenge - ti centimeter over bakken, på det meste - og enda verre, jeg kunne faktisk gå med dem! så, nå har jeg ett par brukelige pensko som får meg til å kjenne meg ultrafeminin og som harmonerer ypperlig med alt fra olabukser til, vel, olabukser, i og med at jeg ikke eier så mange skjørt/sensuelle silkekjoler at det gjør noe, men jeg prøvde dem med et par oversized dressbukser og en tunika, og da så det ut som jeg gikk på stylter. herlig. det eneste lille aber'et, må være at mitt nye feminine jeg ikke vil ha en eneste mandig mann å vise seg frem for, eller danse og kline og dille med, fordi jeg antagelig ruver over dem alle. og menn kjenner seg som kjent ganske truet av slikt, dessuten takler jeg jo ikke menn som er mindre enn meg, eller lar seg true av sånne bagateller. med mine nyanskaffelser må drømmemannen være 1,95, minst, og sånne menn er som regel basketballspillere, gift med bittesmå (på alle måter) blondiser, eller fotballspillere, hvis damer er så små at de ikke har plass til hjerne en gang, eller - min far. og han er liksom opptatt. (og - altså - min far.) med andre ord: problemene med å være storvokst, i betydningen langstrakt i alle retninger, er såpass komplekse at de knapt kan fattes, dog altså sammenfattes i et proporsjonalt langdrygt blogginnlegg. det var dette med de viktige tingene, og de veldig viktige tingene, æssæ. jeg trives nok best med det siste.