sunshine for a sweet tooth

saltvann i håret, solskinn på huden, skinnende sol på saltvætet hud og hår, som sørger for å bleke begge tilstrekkelig til at jeg ser ut som en avfarget afro på hodet og matcher samtlige omkringliggende teakbord med resten av kroppen. jeg elsker sommer. som nevnt har solen kommet tilbake, til det ganske land, og det betyr hav, båt, bad og dekkbabe-positur, for mitt vedkommende. spesielt det siste, så alle de eldre (og ifølge redningsselskapet høyst uforsiktige) eldre herrene bak rattet på skjærgårdsjeepene sine, slutter å se rett frem, for en stakket stund, og sender solbrilleblikkene sine med et sveip over leggene mine, og antagelig slår fast at de har unge elskerinner av langt bedre kvalitet ventende hjemme.

nuvel.

jeg innser at jeg har vært lykkelig fraværende de siste dagene, det skyldes hovedsaklig slike små utflukter til fjord og saltvann, dessuten en anselig mengde dvd-film utover natten og vedvarende oppslukthet i diverse tabloidaviser, blogger og britisk ferielyrikk. deilig. det lir mot høst og det er med en blanding av tristesse og, vel, tristesse at jeg avventer sommertidens endelikt og tordenstormenes - de tilsvarende konstant langvarige - inntog. medførende, da, overgangen til noe langt mer kjølig, rutinert, ikke minst: hverdagslig - og det er litt kjipt (for å si det mildt). samme hvor lenge jeg klarer å hale ut disse juni-juli-månedene, samme hvor mange uker som tilsynelatende står til min rådighet ved eksamenenes slutt, føles det alltid like kortvarig og forekommer meg alltid like forsmedelig, når det hele er ferdig overstått og man har utnyttet dem til siste, solgløttende, jordbærvasne smule. når bærene, altså, er blitt melne og dvaske og regnbløte, når vanntemperaturen synker ned mot tall som ikke lenger begynner med 2-, og svabergene begynner å få glimt av rødtoner og visne grener og brennmanetene kommer stormende fordi de mener vi forlengst burde ha fjernet oss fra deres territorium. alle disse tegnene, uunngåelige tilfellene, av noe som representerer avslutning og påtvunget omstilling av tilværelsen, og jeg liker dem ikke.

hva mer, jeg antar det er et syndrom, et varig mén fra skoledagene, som man aldri riktig kommer over, som man aldri makter å nedkjempe nok til å simpelthen spasere videre inn i høsten, semesteret, arbeidslivets gjenopptagelse, yrkeslivets påbegynnelse, folkeskolehelvete, hva det nå er, dette at man stopper opp og sier: nei, jeg har ikke noe lyst til dette, jeg har ikke lyst til å si at "det har vært så trivelig, dette", selv om det unektelig har det, som alltid, men: dermed indikere at ingenting skal være det samme, helt, fremover, at vi ikke skal gjøre det samme på en relativt omfattende stund, kanskje helt til neste sommeren igjen, og ingen vet hvordan den blir, og vi snakker om minner, allerede i begynnelsen av august, ting å se tilbake på, og det er ikke noe moro overhodet, sier mitt sentimentale jeg, idet hun furter ved middagsbordet, er ti år igjen, vil ikke tilbake til skolebenken. akkurat den samme følelsen. det blir aldri noe gøy, forblir alltid like kjipt, sånn er det bare, et cetera, og det er svært lite annet å gjøre med det enn å ta seg en spontantur til nice og late som om man er rik og kan leve det gode sommerliv resten av, tja, livet. eller noe i den duren. jeg har allerede vært inne på norwegian, og tanken er ikke direkte avskrekkende. i alle tilfeller, konklusjonen må være at det man savner mest, er vanen, muligheten til å leve i en annen slags vanedannelse, der man har muligheten til å velge dagsrytmene og etterkomme dagsformens etterspørsler, som for eksempel et lite bad i saltvann, eller en time eller fire på terrassen, i solen, når den først dukker frem, at denne fullstendig forpliktelsesløse tilværelsen i grunn er litt uheldig, fordi den lærer oss å leve nøyaktig som det faller oss inn, som vi vil, og ikke som vi må, for neste sommer å kunne unne oss en lignende forlystelse, en hel periode av allting lystbetont.

muligens, til ytterligere moral, burde det oppfordre oss til å bringe litt sommerglede også inn i hverdagen, og avslutte en alminnelig arbeidsdag også med et bad og et smil og en god rekemiddag. men det er noe med denn tralten, denne vanen, som det tar sin tid både å komme inn og utav. kanskje trenger vi kontrastene. kanskje trenger vi å ta steget inn i sommeren, altså noe komplett annerledes, noe avsindig deilig å lengte mot, tilbake til, kanskje trenger vi likeledes, like mye, å ha hverdagen som en slags annen fase, der vi kan - og skal - ha en lengsel, og et påskudd, en oppfordring, til å arbeide seg gjennom mot en ny ferie. og begge deler kan, via hverandre, bli ganske vellykket? at lysten på det man ikke har kan bli en inspirasjon til å gjøre det desto bedre, når man faktisk har det? men jeg tillater meg å surmule, som en furt liten pike med caps og solbrent nese, over sommerens slutt. alltid. selv ikke filosofien kan føre meg så langt vekk fra innbarkede vaner, nemlig, vanen av å erindre, vanen av å ikke ønske forandringen velkommen, at man ikke ser den som en teit ting man helst kunne sett seg foruten, men erkjenner at man ikke kan unnslippe, i et virkelig liv.