En dag for hverdagens tilbakekomst

I et fortvilet forsøk på å bearbeide egen innstilling og skifte modus, komme seg fra ferie- til studie- og komme overens med alle overganger. Ikke enkelt. Skifte, likeså, fra egenvalgt til andres valg og andres lister, mer enn egne fylt med trivia. Og endre fokus ifra Doctor til Professor, ifra villains til Voltaire og jeg blir overveldet. Overmannet. I et forsøk, altså, på bemanning - av mitt egne enmannsforetak - om frøken Scara, frisk og freidig, fremadstormende studine, ikke-akademisk akademiker på bærtur, oftest, uten ærefrykt, men flust med interesse. Sånn, og circa, sånn omtrentlig. Her er jeg, igjen, med litt om meg - og mitt:

Hverdagen, igjen. Er hver dag. Hverdag.
Hverdagen har innhentet meg,
med strenge løft.
Og løfter. Høytravende,
sjelden lavspent, strakt mot maksimum.
Det holder hardt, å holde hva man lover,
holde gående, jeg holder meg selv oppe, forsøksvis,
mot hverdagssysler, hverdagstrusler.
Plutselig, en dagsorden nå ikke lenger likegyldig,
dagers prefiks ikke lenger helt tilfeldig,
man- og tir- og tor- med sterk betydning,
styrket, oppjustert,
hver ons- med utvetydig arbeidsmål.
Moralen midt i uken.
Flyter ikke, strikt friseres. Kuttes. Klippes.
Fredag ingen fridag, likt med søndag, men en todelt plan.
Og ingen ville døgn.
Man kjemper mot en ny kalender,
tyngst i bakhånd, baktung,
nye blad og nye strenger.
Nytt å spille opp.
Man ligger, uten helt å være rede,
ligger nede.
Og ingen desorientering, ingen lovlig ignorans,
men udelt fokus. Overblikk, fokalisering,
oss, begynnende, vi
lar begivenhetene bestå, men til en prøve
ingen luksus, ene og alene, ingen slik tilbakelent manesje
der man lett kunne sjonglere mellom fest og fest
nå er mitt liv en test (og friheten en ensom rest)
slik, enkle grep.
Men på en rams, en skarpsynt og spesifiserbar liste
over timene, høyt hevet over meg,
og ikke all min tid til min disposisjon,
nei nå, strikt opprettholdt, nei ikke lenger
evig lørdagsaften, uten motto, desto mere mening.
Den - før - frivillig plikt-uskyldigste.
Var meg, men nå er jeg blitt stram i masken,
innskrenket og strammet inn,
til rakrygget adminiastrator over egen væren.
Min orden ordnet kun av meg, dét er min plikt.
En nyskapt giv, jeg akter meg,
Min morgenstund har ikke lenger gyllen smilemunn,
men nyheters verdi og radio på fullt og avgangstid å rekke,
dyrebart er hvert sekund, som langt skal strekke
til og for min gjenopptatte hverdag, til og fra,
men aldri komme unna
alltid kommer den tilbake,
står opplest og vedtatt, står jeg opp, og slås jeg på
og jeg står i, med livsmot i behold, såvidt,
og livet som min innsats, og som gjøren, livets oppdrag.
Livet er en hverdag, mest av alt.
Hver dag teller, hver dag krever.
Hver dag gir, men lar meg ikke ta, og jeg må vite.
En lystbetont uvitenhet er ferienes gavn, deres presang,
den pakkes opp og har sin egen holdbarhet,
utholdenhet, går ut med datoenes ende, årets slutt.
Og bringer ledig lykke med akutt salutt,
så er vi over i en annen dans, vi valser over veiskille,
og kjapt forbi tilbakeskuelsen, dog langt forbi returpunkt,
ingen stans, og ingen nåde.
Ingen stillstand.
Bare opprettholdelse. Og nye øyeblikk,
og nytt - av alt - på godt og vondt og verre,
bedre, mindre, mere,
mangt å skue mot, med glede, og med vrede,
hva det skulle være,
hva det blir, og hva det måtte vise,
hver dag. Hverdag.

Alt i min hverdagslighet.