På listen og på kanten og på snufsefronten

I den endeløse rekken av års-oppsummeringer og unevnelige, unyttige og komplett irrelevante lister, kavalkader, med så altfor mye mer, dukker der på VGnett i ettermiddag opp et lite gullkorn som jeg bare ser meg nødt til å gjengi. En gyllen liten godbit som lyste opp blant traurige politiske konflikter og gjenopprettet troen på at kjendisnyhetenes lesverdighet ikke er fortapt, riktig ennå. Misforstå meg rett, jeg er en listefanatiker av rang, og jeg synes trivia-rangeringer er fantastiske, likesom kjendisspalter generelt, men Januar er da - i seg selv - en kjip måned og den blir ikke noe bedre av at man ynder å ramse opp alt det man allerede har brukt vanvittig mye tid på og gitt vanvittig mye oppmerksomhet, iløpet av året som gikk; alt det man egentlig har fått litt nok av allerede; istedet for å gi oss en frisk start med nye begivenheter og postiv input. Nei, de lærer aldri. Hele poenget med lister, for min del, er at de skal være informative og "nyskapende", iallefall ta for seg noe nytt, mens disse utallige årsregnskapene kun blir en studie i repetisjon, en dose enerverende gjentagelse, til man konkluderer med at skandalene ikke var skandaler men utkjedelige trivialiteter og man begynner å gi blaffen i kjole-paradene og heller glor på Palestina-skjerfene som blafrer over fjernsynsskjermen. Hvilket muligens er en fordelaktig prioritering, men dog. Jeg trenger begge deler. Og VGnett ga meg altså håpet tilbake, idag, da de lanserte følgende iøynefallende overskrift på hovedsiden sin:

"HAN SLO FREDDIE MERCURY!"

Javel. Slikt får ihvertfall min umiddelbare og udelte oppmerksomhet, og jeg klikket meg selvfølgelig videre til Rampelys-avdelingen, o store tabloidhimmel, der jeg ble inngående informert om en kåring i regi av Planet Rock, hva nå det måtte være, omkring tidenes beste rockestemmer, rockevokalister, hvis plassrekkefølge ikke kom som noen gedigen overraskelse; det var nok heller vinklingen fra journalistens side som forundret meg litt (i positiv forstand). Heller enn gratulere Led Zeppelin-geniet Robert Plant med førsteplassen, lot man seg sjokkere over det faktum at Freddie ikke vant. Og jeg kjenner også litt sjokk over at noen kan forfordeler Plant fremfor Mercury, men i og med at LZ er et fabelaktig band og Plant sang på Freddies Tribute Concert, klarer jeg liksom ikke hisse meg opp over resultatene. Og jeg sier tusen takk til VG som presterte årets første fantastiske headliner og som lar Queen-fanatismen komme uforbeholdent til sin rett, og - ikke minst - bidrar med litt detaljinfo om resten av de involerte, deriblant Queen-guttene, samt surmuling over at James Hetfield endte sist. Skrevet av en musikk-kjenner, uten tvil, og takk til henne. Godt arbeid, du, svarte fanatikeren tilbake. Det som ytterligere hjelper på, og som gjør (selve) kåringen desto mer tiltalende, er at både Bon Scott (snufsepufs, jeg savner) og Axl Rose (hvem hadde trodd...og jeg sier ikke mer) er inne blant Topp 10, og at Paul Rodgers (...!) fikk tredjeplassen etter Freddie. Med andre ord: han er nest best, det er herved bevist. Stakkars mann, den evige toer ogsåvidere, men i lengden kan det vel tolkes som en slags hedersbevisning. På en måte. Uansett og enda bedre, dessuten, er at dustemikkel Bono ble sparket helt ned på en 18. plass (nei jeg liker ikke U2 hvem gjør vel det) og at Joe Cocker lykkeligvis er inkludert. Altså: mine to (les: tre, fire, fem) favorittvokalister ruler på en sådan allmenn-populær opptegnelse, til alt overmål, det er ikke hverdagskost, og jeg gleder meg stort både over dette og over at de gjøres slik ære på - endog etter sin død, for et par av dem. Heia heia fine mennene. Og slike kåringer er selvsagt alltid verdt å ha, bare så det er sagt, jeg begynner gjerne nyåret med en hjertelig anerkjennelse av Mercury-mannens ubestridelige evner. Hurra for dét, og glad i VG. Kudos, rettere sagt.

**
...og, vi bør da klare å få med litt mer fra stjernehimmelen - som å uttrykke min absolutte, helhjertede medfølelse med favorittskuespiller og megahelt John Travolta, som mistet sin 16 år gamle sønn Jett på tragisk vis denne helgen. Ufattelig sørgelig. Ufattelig meningsløst. Får håpe at de kommer seg over tapet, etterhvert, og at John kommer seg opp og kjøre igjen, men som familiens advokat uttalte i et intervju nå idag; det blir nok aldri det samme for noen av dem, så sterkt var båndene foreldre og sønn imellom. De hadde beskyttet ham så godt de maktet, tross hans livslange kamp mot Kawasaki-syndromet og mange dertil relaterte problemer; de gjorde alt for at han skulle ha et best mulig liv. Desto verre når tragedien inntreffer, jeg kjenner jeg blir uendelig lei meg på deres vegne. Mest av alt fordi det er så urettferdig og fordi ingen fortjener å oppleve slike tap. Huffameg og stakkars mennesker. RIP og alt godt fremover til hele familien.

I litt mer oppbyggelige henseende, dernest, og over til dagens andre hovednyhet; hvilket strengt tatt ikke er en nyhet lenger, ei heller av reell nyhetskarakter, men som fortsatt opptar mye plass i min bevissthet; nemlig kunngjøringen av ny Doctor. Og jeg har bare én ting å meddele, bare én konklusjon å viderebringe, nemlig at jeg har klart å forelske meg litt i denne Matt Smith, besynderlig nok og uten å ha sett ham i rollen på annet enn et promo-bilde, og via et fem minutters youtube-intervju, men fortsatt. Kan ikke forklare hvorfor eller hvordan. Ikke redegjøre for noe som helst, igrunnen. Men. Likevel. Jeg er solgt og betatt og han er nydelig. Ultrasjarmerende, beskjeden og fullstendig troskyldig. Dessuten virker han litt mer...mørk, mystisk og satirisk-humoristisk (etter, øhm, blikket å dømme) enn samme Tennant. Som jeg da savner iherdig og hele tiden. Så kanskje er dette en motreaksjon for å døyve savn, mer enn noe annet, intet annet, mer enn allting burde. Jeg har ikke lyst å gi slipp på Ten riktig ennå, men jeg har da funnet meg en form for erstatning i Matt og det at han virker så grei og det gjør meg ikke så rent lite overentusiastisk. Han minner meg litt om Chris (Eccleston), i vesen og utseende, en slags god blanding av dennes tilbaketrukne, litt selv-beskyttende og ettertenksomme personlighet, blandet med Tennants intense, guttaktige energi og glimt i øyet. Samt hans litt spinkle, hengslete utseende og flotte sveis, hoho. Ikke dumt. Og dette makter jeg å resonnere meg frem til etter å ha sett ham snakke om seg selv og posere på bilder! Hva da etter en hel sesong med Doctor-spill?! Hmmm. Han sier selv at vi har mye å glede oss til med Moffats manus og nye storsatsinger, og jeg er mer enn villig til å tro ham. Han har allerede lest episode 1 og 4, noe han avslørte uten egentlig å ha lov, men han måtte jo bare, og til alt dette hadde han bare én respons å komme med; et digert glis. Wooohoo. Også ikler han seg strikkegenser og blazer og jeans, alt i svart; ergo, en komplett mellomting mellom de to foregående; pluss, han har skjevt smil, ekstrem innlevelse, rar mimikk, rare små gester og verdens skjønneste selv-uhøytidelighet. Lovende mann. Meget lovende. Jeg gleder meg enormt. Matt Smith er blitt mitt humørdrops ved Januar-elendighetens begynnelse, og vil forhåpentligvis gjøre både inneværende og kommende måneder mer levelige, og gi oss masse glede når han endelig tar over - etter sigende - i dette årets julespesial. 12 måneder and counting, og snart er det jul igjen. Liksom. I mellomtiden nyter jeg Series Four og lurer på hvordan jeg skal klare meg uten Donna. For ikke å si Tennant. Men det er en annen historie.