På moten (og møter med den)

Soundtrack: Moody Blues - "Blue World", "Blue Guitar", og meget annet melankolsk og vakkert fra deres "Anthology". Og jeg lar meg fortsatt imponere av, først og fremst, hvor blue-sy de er, ho ho ho, samt hvor likt dette er med allting A-ha og Roxy Music. Som jo er andre band jeg forguder sterkt. Tingenes iboende gjennomgåenhet og intrikate forbindelser, atte var, og verden er en stor ballong; det går på rundgang.

Og slik kan det (i sannhet) gå, når man etter to timers leseøkt er dønn, uforbederlig lei av Adorno; har lyst å kverke fyren intenst, henge ham utenfor en tietasjers høyblokk og høre ham skrike og nyte det inderlig, mens man rister av ham all denne selvhøytidelige, kvasi-intellektuelle, überintrikate, bedreviter-infiserte uforståeligheten, mens man altså nyter det å torturere ham, og dernest får det får seg at det er mye gøyere å lese dikt. Skrive dikt. Hvorpå:

Kjære leser! Det stadig tilbakevendende Po(t)etens Oppdrag tar idag for seg damebladene og den berømmelige magasinkulturen, o glossy trivialitet og moteskapningsfokus, etter at man (dvs Po(t)eten selv) nylig synes å ha pådratt seg en mengde sammenfallende og noenlunde forvirrende inntrykk i rask rekkefølge: motebøker på biblioteket (de har en helt fantastisk samling, sånn for øvrig), eget speilbilde i vindusrutene hos Psykologisk Fakultet (beleilig anbragt tvers overfor 7-11, dit jeg var på vei for å hamstre kaffe), oppslukt lesning av Costume; et personlig favorittblad (siste nummer ute nå, løp og kjøp og les), samt en hel rekke ultra-retusjerte tyske søster-varianter, og en vedvarende forkjærlighet for de japanske Phaidon-samlingene (coffee table-bøker om gatemote som alle over gjennomsnittet fashion-fascinerte folk burde fordype seg i). Nå mangler jeg bare den nye intervju-boken til Olsen-søstrene, som visstnok er fabelaktig, og en titt innom H&Ms forthcoming collections, så er jeg på god vei mot våren. Jadda! Man har fått en plutselig tiltagende interesse for mote i det siste, som da resulterer i slik oppsøkende virksomhet og forunderlige inspirasjonstilfeller; eller hva man skulle kalle det; og her studeres derfor ivrig både leksikon og fotobøker og diverse norske moteblogger; deriblant klassiske Femina, som samler det meste og de fleste på ett sted, og den eminente Lola, som bare må nevnes, og nydelige Hanneli Mustaparta (jepp, damen til Espen Lind; den store jodle-dott) som blogger via Lola om stort og smått i gamlelandet og New York, og som stadig blir fotografert av internasjonale talentspeidere iført stadig mer fancy antrekk - hun har nu blitt et av undertegnedes store stilikoner, sånn på toppen av det hele. Sammen med Chloë Sevigny og Keira Knightley og Scarlett og alle de der. Claudia Cardinale, Katherine Hepburn, Rie Rasmussen, Uma Thurman. The big ones. Skulle bare hatt en utømmelig konto og en konstant-smekker figur, så hadde interessen blitt en smule enklere å dyrke i praksis. Muligens burde jeg (også) latt meg inspirere og gjøre som de proffe; poste et ekte mote-bilde av meg selv, her på bloggen. Med høye hæler, tights og kjole. Uniformsjakker og fluffy sveis. Hømm. Tror ikke det, nei. Altså: Scaramouche, yours truly, er kanskje ikke verdens mest velkledde person, tross interessefeltet, eller verdens største eksibisjonist, langt derifra, men hun har da (like fullt!) en oppriktig lidenskap for klær og moteskapning, design og stylisme. Dog ikke utifra "eget perspektiv". Litt typisk for mote-interesserte, og stylister, etter hva jeg har skjønt; at vi (om jeg får lov å si det slik) kanskje er flinkere til å påpeke/vurdere det andre har på seg enn å finne noe fjongt å kle på oss selv. At man ser hvordan man skal sette sammen antrekk på andre, bedre enn man klarer å mekke et ensemble til egen bruk? Nuvel. Jeg poserer uansett ikke så ledig og lett som mange andre innvidde, mange jeg beundrer - inklusive visse mademoiselles magnifique på litteraturstudiet; uhyre trendy og inspirerende! - jeg ynder heller å berømme deres look enn å promotere min egen. Jeg beskuer, som sedvanlig, verden - og gjør meg mine tanker om det jeg får se. Og det var da mer enn nok selvutlevering for denne gang. Nu, over til diktningen. Som lovet:

Oppdraget var å bruke alle overnevnte inntrykk, og diverse moteidealer, og mekke et reflekterende (og reflektert ikke minst) dikt om skjønnhetsidealer, motebladlesning og kvinneytre generelt. Sjangeren bør kunne kalles minimalistisk, ála typisk meg, og med tilbakevendende fraser, parallelismer som det kalles på fintspråket, dvs fagutvalgt, og med masse bokstavrim, enkelte enderim, kursiveringer, gjentagelser, og ordspill. Stream-of-consciousness-tendenser innen overgangene, oss synsvinkler imellom, med diverse hovedpersoner og muligens en fortellerstemme her og der og helt til slutt. Tankestreker, heller enn komma; dvs komma konsekvent utelatt; for igjen å besørge doble betydninger. Selv-reflekterende og -kommenterende. Just the way I like it. Og rare, innskutte oppramsinger; lange suggererende "rants" (= utmælende deklamasjoner, om man skal tro Clue), som jeg plutselig har fått litt dilla på. Det er moro. Og jeg håper som alltid at alt etter innledningen også faller i schmaak; so, enjoy!

"Vitnet"
av Scaramouche, Po(t)eten, som har så mange motstridende tilbøyeligheter at det ikke er rart tiden ikke strekker til. Og forresten: siste avsnitt er en hjertelig tilegnelse til Theodor Adorno og Frode Hellmich Pedersen i fellesskap. Kloke menn, for all del; ja, særdeles sådan; men med en inni-granskedeste-granskauen utilgjengelig dagligtale. Gi meg verden - uttalt, uttrykt! - i tellelige ord!

stiv posør i velkjent stil
mot lemmer, støtt, på stedet hvil
og hud som skjært i elfenben
et ansikt glatt, som satt i sten
slik plagget formes på en kvinne
las perfekt figur frembringe
uante konturer formes
tidløs skjønnhet, alltid borges
moten, hvilken syklus-skjønn
og slik en uoppfyllbar drøm
skriver tegn på naken hud
styrt av rette målbånds gud
svinges rundt i dansen, ville
evig omløp, aldri stille
kjenner ingen bønn, men dom
krever feilfritt åkke som

**
slik hun husker - det
å sitte bak en lukket vindusramme inne og beskyttet
like fullt forlokkende
de inviterer imiterer
henne
der hun sitter synes hun
med knærne trukket godt oppunder haken
pleddet over
løgnen lett tilgjengelig - som varmen - kakaoen
i nærmeste håndgripelighet
et av disse ukebladene i hende;
og hun leser - bøyde bryn - i et av disse internasjonale dameblad
med semi-anorektisk kvinneskikkelse på forsiden og bæreveske under armen
nesten større enn dem selv
og latterlig bekledd
de skuler
bakover til henne
sofakroken teppevarme vinduskarmer
løgner
og det regner
vannet over glasset
regndråpene - stadig - blæsten
glinsende papirflate
og alt hvori man selv kan synes er en svartmalt do-dør bakenfor
som blankmalt boks og dype brønner uten budskap
velfungert som speil dog uten selv å kunne speile
kan man se sitt eget jeg igjennom vindusruten vagt og desto skarpere i rommets indre
svarte svarte flater - overgangen altfor stor
et stilleben hvorpå betraktningen beror
så står jeg utenfor og ser henne og jeg må se henne
sitte foran
stange mot en overskrift og usunne forkynnelser
bekjenner
slik det huskes
**

foreskrivninger
å skrive seg inn i historien
og historikken tegnet av i mine porer
over mine drømmer
i et perfekt portrett, i ordløsheten
tauslagt bakerst siste benk
en arroganse, kanskje
dét å sanse en historie, innvevd i fortellerstemmen
når all lyd opphører og porene åpnes, lukkes
inn i mine drømmerier,
alt var desillusjonert av tid
og portrettørene ga opp
de skulle tie, sa de, arrogante
kanskje - bedre
viklet de seg ut av sammenhengen
nevnte den aldri igjen
for å vise det eneste riktige må man være rett
ha rett, spesifisert, ha forstummet viten
langsmed drømmerikene
der alt virkelig og helt uvirkelig kan falle sammen
transcendere, slik de mente gunstig
bre et teppe av innadvent kontanthet utover
telle på fingrene, uten mumling
slik de skrev ned historien
formidler intet
må tre inn i deres drømmer for å se