Proust på utpust, pest av innpust

...et dikt fra notatblokkens mest gjenglemte, tilbaketrukne bak-kapitler; erindret fordi jeg da hostet det opp på nøayktig samme sted (på veien hjem) som det foregående "Obama-diktet" og fordi det handler om lyktestopler, på en grå dag, og jeg lever (med glede) i den villfarelse/overbevisning at det såvisst ikke finnes nok dikt om lyktestolper der ute.

"veier mot å være sann"
(fabelaktig omformulering av "veien til swann")
(...ooooog en liten lekker dobbeltydighet, selvsagt!)
av Scaramouche, Po(t)eten, som væffal ikke hadde trengt en dram. Bare fordi det rimer, i dobbel forstand. Huhei, hvor enderimenes tid ikke var forbi og poetvirksomheten går sin gang. Med noen flere inspirasjonskilder / tilfeldige innfall som også bør nevnes og kreditteres: nemlig Steven Moffat for "Vashta Nerada" (...), Rema-butikken fordi den ligger der den ligger, helt tilfeldig, og gir meg en tanke-foranledigende hjemvei, og min kjære far (selvsagt!) som ikke pleier å snakke så stygt om "studdenta", på noen måte. Så det er nevnt. Kalles, simpelthen, skribentes frie bruk av rent uskyldige, tilfeldige, i hennes umiddelbare nærhet. Altså:

lyktestolpenes gange
kaster skygge
over mine sfærer
hjemvei

mur og betong
er'e eineste som holder
for studdenta!
sa min far
eller nei (kanhende)
det var et sitat, og det ble sagt, dem driver åkke som og skitner til og ødelegger, bare, uten sidestykke, uten hensyn, river ned og røsker opp og bare - ødelegg! - med strev og leven, gjøren, gjøing, slik, studentenes forslitte samfunn, slitent, evig visdom, ingen klokskap, klukker vi omkring, her, tillært, med belegg - men nå, tilbake (uansett, og før jeg dømmer drømmer dauer, uansett) til

lyktestolper!
gatelykter, lyskast over asfaltbolker, broer, tenninsbaner
armaturanretningene her, til gangs, til tross,
den kalde, stoiske, og strunke ro i infrastrukturell omgivelse
som skyggelegger slik min sfære
stenger utenfor den mørke nåtid, denne årstid
kaster minnene tilbake
rundt min krets av lys
og projiserer barndommen på meg
dengang jeg ikke var student,
på hjemvei

var jeg liten, bittesmått i tær og traumer, tuslet rundt og ødela foruten skyld, og ingen sa: vi vil bebreide deg, de sa de skulle uten videre geleide meg, og vise meg en verden full av lysning, ingen trusler, småvokst og forsmedelig, så søtt, og intet sinne bare service, bare omsorg - drev veldedighet som blottet for ens egen vinning, alt går opp i spinningen når man er lite barn og viser verden - og beundrer verden! intet mindre! - fra en halvmeter og mindres høyde, stille øyne, drevet frem av søken, ingen skepsis, bare tro på ny oppdagelse - og jeg skulle gitt mangt for nok en gang å være barn, sa voksenverdenens representanter; det unnslapp dem et sukk, de skrev en bok, og nå - i nuet står de her, under en lyktestolpe, stotrer litt og staver frem et brustent hjertes lengsler etter alt som synes - meningsløst, banalt og lite detaljert - som åpne flater, murvegg, grått betonggulv - alt som driver frem en viten...noe var, engang, og er det ikke lenger

lyktestolpe, hitover
mitt liv
og all dets skygger,
alt som la seg som en tåke
på min vei,
min streven, slik
som skulle lede hjem

...og dessuten! er dette en hyllest til marcel proust, kanhende litt tilslørt og ugjenkjennelig, og hans "på sporet av den tapte tid", hvis første kapitler jeg har hatt den ære av å bli belest via, inneværende uke, og jeg føler meg nå særdeles intellektuell, og full av erindring, beundring og masse tomme ord fra en mann i en seng. hvem hadde trodd at man skulle bli inspirert til slam-poesi og hip hop-lignende frasering av en gammaldags fransk snobb som aldri forlot nattpotten? for the record: jeg absolutt forguder hele boken, men det er et faktum at den absolutt ikke handler om noen ting, bare en gjenerindret barndom, og det er selvsagt mer enn tilstrekkelig; den er genierklært herfra til månen og jeg stiller meg uforbeholdent i skryternes kø; bare at den får meg til å gli inn på samme tendenser og gjenoppdage egne barndomsminner, som kanskje ikke alle er av like velkommen art, og den gjør meg litt tullete og sinnsforvirret men uansett! strålende bok, strålende teknikk; glidende overganger uten ende, viske ut skillelinjene mellom fortid og nåtid, la fortellerinstanser, fortellertider og personligheter gli over i hverandre - eller transcendere det reelle, og skape en realitet, som viteren så fint har sagt det. hvordan sjelen gjennom assosiasjoner - an mass, det assosiative - sender oss tilbake på uante krøtterstier og lar oss skue mot aspekter vi kanskje hadde fortrengt, o store krønike, eller savnet uten å være det bevisst, eller kanskje aldri hadde forestilt oss; hvem vet, inte jag; og marcel proust er en gudebenådet skribent og (kanhende burde han skaffet seg en tematikk, et tema, en satans plot, men ellers:) man er selvsagt helt fornøyd. med pensum.