Wednesday, January 21, 2009

Innfall mot frafall

På tide. Dønn ærlig. Litt atypisk Scaramouche. Nokså tidstypisk studine. Mye fakta, noe fiksjon med på kjøpet, mest refleksjoner over et forvirrende verdensbilde. Jeg maler mine minner med bred, utflytende og høyst ukontrollerbar pensel, og lider for tiden av en overveldende tendens til å søle ut. Male utfor rammene. Så jeg henter en bøtte og begynner rengjøringen og her avtegnes noen utvalgte resultater; til beskuelse, fortrinnsvis ingen vurdering, forhåpentligvis tilstrekkelig konsist i formular. Eller hva det var.

(Vil óg kunne beskues som: halvannen times intenst oppslukt og rasende forsvarstale for det individuelle, altså: enda én, og et slags uavsluttet minneord om Arne Næss.)

Det hagler, lyner og smeller i Bergen. Rettere sagt, her utenfor min boligblokk, like utenfor sentrumsområdene; i BT idag oppført som nummer én på listen over byens strøk med flest trygdede, flest innvandrere og dårligst lønn. Interessant. Dog ikke så veldig påfallende, i og med at jeg bor midt i en ghetto av utvekslingsstudenter og pensjonister, med overvekt av parker, superdyre kolonialforretninger, designermøbler og betong. Og jeg trives. Det må jeg si, og det kunne jeg godt fortalt BT-journalisten også, om han hadde giddet å plinge på døren, men det gidder de jo aldri, og istedet løp de rundt oppå fjellet mitt av alle steder - Natlandsfjellet, like bak, der jeg pleier å spasere omkring på penværsdager - for å finne "tilfredse beboere" som kunne illustrere topp-plassering på de mer positive listene, der fem kilometers avstand altså tilsvarte desto mer velstand og velferd og allting meget bedre. Fantoft havnet litt under gjennomsnittet på total-oversikten, med gode vilkår for skole, utdanning (merkelig nok! - med Bergens høyeste andel av studenter i samlet forstand, innen tre høyhus!), sosiale forhold og helsetiltak. Gamlehjem, barnehager, SiB og Fantoftklubben, med andre ord. I rest my case. Og utenfor ligger det hvite teppe (av haglkorn, iblandet sludd, slaps og hva annet) og innbyr hverken til lufteturer eller spasering eller utspørring av relevante naboskap for motsvar til noe inkonsekvente avisartikler; mens himmelen er Januar-rosagrå og gravemaskinene durer og går, og bybanearbeiderne har heldigvis sluttet å sprenge, men begynt å borre istedet, og nå har jeg gjennomgående ratta-ta-rytme hele uken igjennom, pluss søndag kveld, som man ironisk nok venner seg til med tiden og antagelig kommer til å savne (i ren psykologisk-skummel vanedannelseskunst) når banen er ferdig og alt faller til ro igjen. Som om ikke dette var nok, har jeg fått meg en festlig beboer i overetasjen som konstant sitter å trommer på veggen (!) og dunker i gulvet, på et eller annet slags avansert morsespråk til en eller annen idiot på andre siden av bygget, og jeg kommer snart til å måtte begynne å dunke og tromme og dundre tilbake, om de ikke gir seg. Noen som vet hva "se til helvete å holde opp med det forbannede bråket, fordømrades lømler" las bli oversatt til, i morse-koding? Alternative tips mottas med takk. Men jeg har gitt opp å være diplomatisk, jeg har funnet ut at det ikke nytter i vår drastiske, dramatiske, og djevelsk-krevende nye verden. Man må visst sloss for føden, og freden. Og jeg jobber med saken.

Har, ytterligere, forlest med litt på Modernismen i det siste, og samtidig gått inn i en slags ensporet døs som består i konsekvent, innstendig studering og lite annet, hvilket gjorde tilværelsen noe tom og fikk meg til å kjenne meg uhyre lite produktiv og fortvilende uinspirert. Virkningsløs, lissom. Fant derfor ut at jeg måtte finne tilbake til skrivingen, om ikke annet, og (prøvde å) live meg selv opp, samt anspore kreativitet, ved å lese Hugo von Hofmannsthal; noe som gikk relativt dårlig, fordi alt herr Hofmannsthal hadde å bidra med var et hjertesukk om alle de veltalte ord han ikke maktet å formulere, og alle de fantastiske gjennomtenkte tanker han ikke greide få ned på papiret, eller tenke i utgangspunktet, med det resultat at jeg ble apatisk og sint og frustrert - alt på én gang, o utbasunderende tidsalder! - fordi jeg kjente børen av en ubeskrivelig omverden dundre ned over mine egne, nedsunkne skuldre, og samtidig knapt forstod Hofmannsthals teori, til fulle, og mest av alt ønsket å gjenerobre ordene, men istedet fikk en ultrapessimistisk "kreativiteten er død! lenge leve min fars psykologiske vitenskap og Freuds evige geni!"-manifest slengt midt i fleisen. Takk skal du faen meg ha, din dott. Men han var igrunnen ikke så dum, den godeste Hoffmannen - når alt kom til alt - bare litt innigranskauen destruktiv og hadde et såpass desillusjonert forhold til sin egen verden og sine omgivelser, at det grenset mot det psykelige og han burde muligens oppsøkt Freud, heller enn å hylle ham. Nuvel. Men jeg trenger en ny inspirerende giv, derom hersker der liten tvil og stor sanning. Der finnes ikke noe mer grusomt for et skrivende menneske enn å ikke få til å skrive om menneskene, eller seg selv, eller det selvet befatter seg med, og jeg begynte virkelig å få krampe i fingrene. Dette å sitte og lese - dag ut og dag inn - om andres bragder, fabelaktige bedrifter, andres store budskap; også ikke klare å hoste opp så mye som et enderim selv! Og dernest konkludere med at de rim, ende eller ei, hele den rim-katalog man har kommet opp med tidligere, egentlig ikke er vellykket, egentlig ikke har noe for seg overhodet, men heller må kategoriseres som en gedigen fiasko. Noe om å mangle tro og tillit, og jeg er som sagt en smule tømt. Havnet langt inne i en kritisk-mot-alt-eget-epoke, etterfulgt av den totale uvirksomhet; besettende nok til å sende meg enda lenger inn i apatien, og begrave meg i ord som virket meget bedre enn mine egne, dog ikke forløsende; hurra for optimismen. Fyll meg opp og før meg inn, mørke monotoni. Inntil jeg da, som så mange andre verdensborgere, fant på å benke meg foran teven i går ettermiddag, og møtte synet av en ung herremann men pen bekledning og picture perfect family og nokså imponerende talegaver, en smilende retoriker av en annen verden, hørbar røst og kraftfull stil, som satte meg på sporet av min sanne tid, og kraft, og disses ånd; har forlest meg på Proust også, jadda; og min egen formidlingsvilje. Ikke minst. Gjenfunnen, under den blinde fortvilelses nu vekk-skrapte mugglag. Fordi han er så meget mer enn et opppkomme av klokskap, den mannen; han beretter, som få andre før ham, men klarer óg å frembringe! Oppildne! Og vekke en litt fortapt befolkning - fra oppgivelsens dvale, opp til handlekraftens era. La oss håpe. Uansett, Barack Obama må være det absolutt beste som har skjedd verden siden, tja, en god stund, og han er så ufattelig, påtagelig sjarmerende - mer enn noe annet - at jeg blir helt matt; jeg får knapt med meg hva han sier, så opptatt blir jeg av den der karismaen hans. Irriterende vellykket fyr. Og jeg vet jeg lirer av meg fornærmelser i hytt og pine, her, mot de fleste og det meste, men altså: noen mennesker fremkaller så mye admiration at det eneste man kan stille opp med selv er et sukk. Og sukking er, som kjent, ingen stor prestasjon - ei heller gir det slike. Men i forhold til Obama blir man ikke bare ærbødig, heldigvis, man får også lyst å ta oppfordringen; sette i gang og gjøre noe; man blir litt mer modig, gjenvinner litt mer tro på fremtiden, og - dét er det ikke bare amerikanerne hans som trenger, det er det sannelig noen på andre siden av dammen som også kunne ha utbytte av! I positivt henseende! Så, en takk til flinke mannen, den nye president, måtte han få en storartet periode og evne å inspirere oss alle både til acts of faith og acts of fiction.

Som en konklusjon: jeg driver og diller, men durer avsted likevel.

Også lurer jeg fælt på hvordan man skal fremskaffe ukuelig selvtillit. Denne uforbeholdne, umistelige troen på egne krefter. Eget kaliber, formelig. Der finnes så utrolig mange folk, der ute; for å anonymisere, men; folk jeg kjenner litt for godt, som konsekvent evner å fremstille seg selv i fremgangsrikt lys, og som alltid får til det de vil og - tilsynelatende - aldri møter motstand, eller motgang, eller avslag. Folk som alltid vet, og konkluderer, aldri nøler. Folk som vet at tvil er jeg'ets verste fiende, i alle generelle sammenhenger, fordi man alltid ender opp med å bli påvirket til å tvile på seg selv. Folk som bare handler, uten å grunne så veldig over hvorfor; det er jo bare det som må til da, vøttø, ikke sant; mens jeg blir sittende og grunne over det faktum at jeg grunner over det at jeg har så forbannet mye å grunne på! Og Arne Næss er død! Jeg savner Arne. Han var en klok mann. Få som ham, i dagens samfunn, få til å ta over, og det er så uendelig synd - for vi trenger slike tenkere; slike over gjennomsnittet reflekterte funderings-representanter; som en motvekt til selvfølgeligheten, og den ukritiske vellykketheten, og bedreviternes hegemoni, samt fjompenisser på universitetet. Ja, man trenger folk som tør å spørre hva som egentlig er livets mening, egentlige mening, uten å bli stemplet som emo-tendensiøse filosofinisser, patetisk inngrodde; at det må være lov å stille de vanskelige spørsmålene og ta de umulige diskusjonene uten å få i respons at uhåndterligheten gjør det hele irrelevant! Fordi det ikke er åpenbart, skal det ikke kunne eksisterer, hvorpå jeg med min forsøksvis sterke stemme mot-deklamerer: det er bare vås! Fjas! Tekniker-mas! Noe om vitenskapens baksider og endeløse arroganse, og avskrivingens makt. Mer enn nok av sånt, for lange tider, man trenger å ta de storslagent tidløse uoverkommelig-tema-debattene likeså, ikke bare murre over pengemangel og økologisk fôr og el-bil-kulturen. Bekreftelse versus avkreftelse. Dette er ikke en pipe, dette er en dampveivals. Se oss nu valse over dine ankepunkt og erstatte dine svingninger med utropstegn. Alt som kan endres på og som burde vært endret for lengst; bare få det unna. Det å bedrive inspirerende virksomhet, ála Obama, handler (slik undertegnede velger å se det) også om å tenke utenfor boksene og vurdere livets aspekter litt nøyere, fordi dette - nettopp - vil kunne gi løsninger, de store svarene, vil bringe bedre viten, på lengre sikt. I klar motsetning til denne hurtige, overopphetede fremgangsrikdommen som kun innebærer statusjag, nettverks-kobling, venne-dyrking og plettfrihetens påståtte suksess. Facebook-faenskap. Alt som jeg, da, uheldigvis forakter. En ulykke, på egne vegne, siden den gjør meg litt mindre ambisiøst oppjustert og litt mer ettertenksomt blakk. Og fordi den medfører ugjendrivelig hat mot alle som trekker slutninger uten å grunne, og uten å vurdere alternativer, og beundring for alle dem som sier kanskje ikke, hva med dét? og dermed unngår fasit-oppskriften og heller tar den smale sti. Betaler seg ikke, bokstavelig talt. Verden, med og uten Obama, med og uten Arne Næss, og andre enestående fremmere av dypsindighetens vesen, foretrekker - sånn, i lengden; med og uten slike, visse unntak - det enkle. Enkelt og best, som de sier, og heller et ja enn et tja. Heller én eneste regel, enn en bok full av unntakstilfeller. Jeg kan forsåvidt forstå dem, men for mitt eget vedkommende ville jeg syntes verden ble fargeløs og grell. Om alt var effektivt og gikk på skinner, om alle mennesker var Colgate-glisende, umotsigelige, aldri-kontroversielle personer uten personlighet, kun makt, uten kreativ slingringsmonn, bare viten? Nei, æsj. Så kunne de sprinte rundt med perleøredobbene og sine skreddersydde uniformsdresser og aldri vike fra vanen, bare henge på og holde med, og holde seg godt inne med de vante, og ikke stå alene på talerstolen med forsamlingen foran seg og muligens skulle komme med et nedslående resultat. Det setter ting i perspektiv å betrakte en president-innsettelse, fordi man innser hvilken oppgave han (mannen) har overfor massene (folket); hvilken plikt han tar på seg, overfor opinionen, og hvordan de uansett kommer til å slakte ham på et eller annet tidspunkt, og det gjenstår kun for meg å krysse fingrene for at han reiser seg med verdigheten i behold. Det funket da for Clinton?

I alle tilfeller: det handler om å stå alene, muligens, ihvertfall kjenne seg litt ensom, når alle andre sitter samlet, og ikke ville samtykke, men heller være den som irriterer med et siste "hva om!", heller enn en "ok, kjør nå på". Og stundom bli fullstendig matt og trøtt og ikke helt fungere, fordi man da blir hjelpeløs av all brutaliteten. At det kreves så ufattelig mye, for tiden, at menneskeheten er iferd med å bli helt...umenneskelig. Mot hverandre. I vår konformitet, men også i vår stilltiende delaktighet. Hvordan skal det gå om ingen slingrer utover mot sidekantene og alle bare - nikker? Barbiedukker, tommme skall og en duvende gruppering hoder?

and here we are, we're serenading up the hills
on this bright [tuesday] night
we're watching scattered raindrops, glistening
stardust taking flight

with glimmer of a single moon, the lucid carpentry
of builders yet to trust
we wonder, hoping always; never cease to wage
the wars on all unjust

so do I see the patten of the stories, ever told,
and how the worlds will merge
to recognize components of deviant strains
that mould, and how existence verge

in our finest hour, as we were, through this chaotic march
when all the moments weaken
my thoughts ephemeral, given bribes, the truth beheld alone
as one effacing beacon


...påbegynt komponert tirsdag kveld (derav inkludert, om enn utbyttbar, dagsangivelse) på vei hjem fra Obama-feiring. Med ytterligere takk for inspirasjon (og champagne!) til Korrespondenten.

1 comment:

RAndi said...

Verden blir bedre av tenkende mennesker som velger den smale sti - sånn håper jeg det alltid vil være. Da blir det god poesi.