things I would like to tell Hollywood reporters,
if I could, it's possible to
not hate someone, and not date that same
someone, sometimes, just
makes me feel completely absurd,
whenever they post their purple bullshit
they show me your face, I go
what's with that face?
and the shortcut tops that swing inwards when you
dance the fun away the nights all long,
promoting your singing, it's your leggings they watch
or lack of such, when you even forgot
what's underneath
your aging is disgraceful, as it is
when you climb into your car
never with a hint of grace, and makeup cake for face
what would anyone be thinking
when they put on that orange tan to go along
with dressed-up do's and hairy don'ts
and coifs that need a wash, then
probably their language too
I love me some
people knowing how to make my day of misery
get better, take me out of it,
with all their miserable luxury
should've gotten all the clues by now
that you're never ever simply rockin', you're always
rocking somethin' in the wrong direction
at the right event
for everyone to spot and never be spot-on
you need a judge, when life's too tough
to compensate for anyhow
and now, have lost my eyes
no longer to be seen and see with me
the little funny moments, never could they
be
it's my delightful pleasure,
and it's stained with guilt
proudly citing: daily fail, oh-my-geez, bizarro sun, og vg-tett-i-pappen; for jeg er litt lei av å lese om kjendisene mine på denne måten på båter i karibien uten klær på med en joint i kjeften vær så snill å finne på noe annet ja?
{men: tanke, det blir jo dikt av det.}
Friday, August 14, 2009
shoegazin' amazin'
eller: skattejakt i skobutikken. fullstendig triviell, men ganske festlig (?) historie fra scaramouches alternative moteunivers.
som de fleste av dere allerede vil vite, er jeg ikke så veldig glad i sko. for å være ærlig, har jeg ikke noe til overs for dem i det hele tatt. men det skyldes da hovedsaklig innkjøpsprosessen, som evner å ta gleden både fra shoppingen som aktivitet og skoen som bruksgjenstand og etterlate meg som et vrælende forbitret vrak med mamma i andre enden av telefonen og generelle forbannelser av verden som sted, tytende ut av mitt taleorgan. hvilket antagelig høres ganske absurd ut, spesielt fordi jeg i egenskap av å være motefanatiker, costume-nileser og hyperinvolvert i den bloggerske sfære, som jeg óg høylytt påberoper meg, burde vært ingenting annet enn overopptatt av sko - og knapt oppmerksom på en sådan problemstilling, strengt tatt - men så var det dette med de gedigne føttene, da. og de relativt overdimensjonerte størrelsene jeg må opp i for ikke å krøkkke rundt som en annen victoria beckham med leddgikt - og det er nettopp dette som er hovedproblemet; at det er pent umulig å finne sko som ser noenlunde fornuftige ut, på meg, og som jeg evner å gå i, og som jeg overhodet får trukket på føttene mine.
men! så, for å nærme seg anekdotehistoriens kjerne, så var man da ute og tuslet i sentrum, her om dagen, i et nokså regntungt iskaldt ufyselig bergensvær, og besluttet å bevege seg innom galleriet, for litt avkoblende retail-therapy, nå rett før skolestarten innhenter meg og bøkene overoppheter hjernen min. hvoretter jeg, i et anfall av jeg vet ikke riktig hva, plutselig befant meg inne på din sko; iferd med å prøve høyhælte skoletter med nagler og sølvbeslåtte remmer. javel! muligens har været gjort meg forrykt, muligens kan det skyldes (på) en - høyst normal - trang til å fremstå bittelitt mer feminin og fabulous, fremover, også overfor nye medstudenter, og ikke alltid se ut som en slags plattfot-utgave av tony hawk, oversponset av hennes & mauritz, noe som er verre enn en krokbøyd fru beckham. eller, tja, men iallefall like ille. sedvanlig antrukket i boyfriend-jeans (de eneste med lange nok ben til mine bortimot 180 centimeter, med hæler) og skinnjakke (som er litt for stor, fordi armene mine er for lange og skuldrene for brede til å passe inn i 38, med mindre jeg vil se ut som gulliver på enda rarere reiser enn tidligere, hvilket er nok en degradering av sammenligningsnivået) og et par plattfot-sko som passer, men er fullstendig hankjønnsorienterte og selvsagt kjøpt på herrenes avdeling likeså, endog behørig omtalt her på berget tidligere, sullet jeg omkring blant autumn trend is heels! black leather is style! this is your opportune moment to prove yourself, you look like a science ficture creature from the eighties anyway! - ooog, etter å ha prøvd utallige par rest-opplag av skinnsandaler i stor størrelse 41 med åpen tupp så tærne mine burde fått plass, og etter å ha måttet ta av seg både jakke og genser og ryggsekk, fordi jeg ble så kokt i hodet, kom jeg til slutt over - the shoes. the perfect pair. og det verste var at de passet. under en haug med utprøvde vans og ekle, hjemmelagde komfort-sandaler, så nærme herrehyllene som vel mulig (selvsagt), og aldeles utenfor allfarvei for dame-andelen av butikkens kunder, stod de og ventet på meg. et par skyhøye svarte sandaler med åpen tupp og lærremmer og alle gode ting, og de var ginormous. rett og slett digre. jeg målte dem opp imot mine usexy sneakers, og det var minst like store, om ikke større, og de satt som et skudd. jeg stod midt på linoleumen, med et glis utover det begredelige landskapet og den enda verre ansamlingen med rosa pumps, og var tre hoder høyere enn samtlige andre besøkende, også inklusive mannen bak kassen, og jeg følte meg bedre enn jeg har følt meg på lenge - ti centimeter over bakken, på det meste - og enda verre, jeg kunne faktisk gå med dem! så, nå har jeg ett par brukelige pensko som får meg til å kjenne meg ultrafeminin og som harmonerer ypperlig med alt fra olabukser til, vel, olabukser, i og med at jeg ikke eier så mange skjørt/sensuelle silkekjoler at det gjør noe, men jeg prøvde dem med et par oversized dressbukser og en tunika, og da så det ut som jeg gikk på stylter. herlig. det eneste lille aber'et, må være at mitt nye feminine jeg ikke vil ha en eneste mandig mann å vise seg frem for, eller danse og kline og dille med, fordi jeg antagelig ruver over dem alle. og menn kjenner seg som kjent ganske truet av slikt, dessuten takler jeg jo ikke menn som er mindre enn meg, eller lar seg true av sånne bagateller. med mine nyanskaffelser må drømmemannen være 1,95, minst, og sånne menn er som regel basketballspillere, gift med bittesmå (på alle måter) blondiser, eller fotballspillere, hvis damer er så små at de ikke har plass til hjerne en gang, eller - min far. og han er liksom opptatt. (og - altså - min far.) med andre ord: problemene med å være storvokst, i betydningen langstrakt i alle retninger, er såpass komplekse at de knapt kan fattes, dog altså sammenfattes i et proporsjonalt langdrygt blogginnlegg. det var dette med de viktige tingene, og de veldig viktige tingene, æssæ. jeg trives nok best med det siste.
som de fleste av dere allerede vil vite, er jeg ikke så veldig glad i sko. for å være ærlig, har jeg ikke noe til overs for dem i det hele tatt. men det skyldes da hovedsaklig innkjøpsprosessen, som evner å ta gleden både fra shoppingen som aktivitet og skoen som bruksgjenstand og etterlate meg som et vrælende forbitret vrak med mamma i andre enden av telefonen og generelle forbannelser av verden som sted, tytende ut av mitt taleorgan. hvilket antagelig høres ganske absurd ut, spesielt fordi jeg i egenskap av å være motefanatiker, costume-nileser og hyperinvolvert i den bloggerske sfære, som jeg óg høylytt påberoper meg, burde vært ingenting annet enn overopptatt av sko - og knapt oppmerksom på en sådan problemstilling, strengt tatt - men så var det dette med de gedigne føttene, da. og de relativt overdimensjonerte størrelsene jeg må opp i for ikke å krøkkke rundt som en annen victoria beckham med leddgikt - og det er nettopp dette som er hovedproblemet; at det er pent umulig å finne sko som ser noenlunde fornuftige ut, på meg, og som jeg evner å gå i, og som jeg overhodet får trukket på føttene mine.
men! så, for å nærme seg anekdotehistoriens kjerne, så var man da ute og tuslet i sentrum, her om dagen, i et nokså regntungt iskaldt ufyselig bergensvær, og besluttet å bevege seg innom galleriet, for litt avkoblende retail-therapy, nå rett før skolestarten innhenter meg og bøkene overoppheter hjernen min. hvoretter jeg, i et anfall av jeg vet ikke riktig hva, plutselig befant meg inne på din sko; iferd med å prøve høyhælte skoletter med nagler og sølvbeslåtte remmer. javel! muligens har været gjort meg forrykt, muligens kan det skyldes (på) en - høyst normal - trang til å fremstå bittelitt mer feminin og fabulous, fremover, også overfor nye medstudenter, og ikke alltid se ut som en slags plattfot-utgave av tony hawk, oversponset av hennes & mauritz, noe som er verre enn en krokbøyd fru beckham. eller, tja, men iallefall like ille. sedvanlig antrukket i boyfriend-jeans (de eneste med lange nok ben til mine bortimot 180 centimeter, med hæler) og skinnjakke (som er litt for stor, fordi armene mine er for lange og skuldrene for brede til å passe inn i 38, med mindre jeg vil se ut som gulliver på enda rarere reiser enn tidligere, hvilket er nok en degradering av sammenligningsnivået) og et par plattfot-sko som passer, men er fullstendig hankjønnsorienterte og selvsagt kjøpt på herrenes avdeling likeså, endog behørig omtalt her på berget tidligere, sullet jeg omkring blant autumn trend is heels! black leather is style! this is your opportune moment to prove yourself, you look like a science ficture creature from the eighties anyway! - ooog, etter å ha prøvd utallige par rest-opplag av skinnsandaler i stor størrelse 41 med åpen tupp så tærne mine burde fått plass, og etter å ha måttet ta av seg både jakke og genser og ryggsekk, fordi jeg ble så kokt i hodet, kom jeg til slutt over - the shoes. the perfect pair. og det verste var at de passet. under en haug med utprøvde vans og ekle, hjemmelagde komfort-sandaler, så nærme herrehyllene som vel mulig (selvsagt), og aldeles utenfor allfarvei for dame-andelen av butikkens kunder, stod de og ventet på meg. et par skyhøye svarte sandaler med åpen tupp og lærremmer og alle gode ting, og de var ginormous. rett og slett digre. jeg målte dem opp imot mine usexy sneakers, og det var minst like store, om ikke større, og de satt som et skudd. jeg stod midt på linoleumen, med et glis utover det begredelige landskapet og den enda verre ansamlingen med rosa pumps, og var tre hoder høyere enn samtlige andre besøkende, også inklusive mannen bak kassen, og jeg følte meg bedre enn jeg har følt meg på lenge - ti centimeter over bakken, på det meste - og enda verre, jeg kunne faktisk gå med dem! så, nå har jeg ett par brukelige pensko som får meg til å kjenne meg ultrafeminin og som harmonerer ypperlig med alt fra olabukser til, vel, olabukser, i og med at jeg ikke eier så mange skjørt/sensuelle silkekjoler at det gjør noe, men jeg prøvde dem med et par oversized dressbukser og en tunika, og da så det ut som jeg gikk på stylter. herlig. det eneste lille aber'et, må være at mitt nye feminine jeg ikke vil ha en eneste mandig mann å vise seg frem for, eller danse og kline og dille med, fordi jeg antagelig ruver over dem alle. og menn kjenner seg som kjent ganske truet av slikt, dessuten takler jeg jo ikke menn som er mindre enn meg, eller lar seg true av sånne bagateller. med mine nyanskaffelser må drømmemannen være 1,95, minst, og sånne menn er som regel basketballspillere, gift med bittesmå (på alle måter) blondiser, eller fotballspillere, hvis damer er så små at de ikke har plass til hjerne en gang, eller - min far. og han er liksom opptatt. (og - altså - min far.) med andre ord: problemene med å være storvokst, i betydningen langstrakt i alle retninger, er såpass komplekse at de knapt kan fattes, dog altså sammenfattes i et proporsjonalt langdrygt blogginnlegg. det var dette med de viktige tingene, og de veldig viktige tingene, æssæ. jeg trives nok best med det siste.
absolutely in awe
...and absolutely fabulous indeed. this (far below) is scarlett johansson, apparently re-named "scarjo" by certain gossip sources (omg!yahoo), featured in her brand new video with pete yorn, for their similarly newly released duet "relator", moreover: a rekindled attempt of a singing career, somewhat on the side of her usual day-job, which is making great fantastic favourite movies of mine (...), also: currently promoting her upcoming movie, which I keep my fingers crossed will be a massive hit, namely "iron man 2", the sequel to last year's überbrilliant action adventure which I loved beyond any expectation (and possible reason). after all, it had gwineyth palthrow-her-out-of-a-window in it, whom I (obviously) loath with a passion, and the follow-up has too, so I suspect there'll be some catfight aka battle between the sexies aka "but we really got along behind-the-scenes, yeah right!" somewhere not so hidden - which I hope and pray to see scarlett win (and hopefully kick-ass gwienyth out of the window, after all). that aside, the following little piece (again, below) is something completely different and with very little relevance to "iron man" casting news; it's a beautiful song that'll - maybe, probably, or not - prove all those sceptics out there wrong; the ones who claim scarlett can't sing, really, and is just another one of those silly blonde singstresses who try too hard to exploit every aspect of her gain of fame or whatever it is they're accusing her of, and tries in vain, as it were. I beg to differ. first and foremost, the lady can sing, actually, and second: as distinct from all the silly blondes, she manages to choose (cover) music, writers, lyrics, tunes that fit her voice perfectly and make her stand out from the hollywood singers' crowd, with an original and slightly eccentric feel to them, what else: she's got the originality, eccentricity, musicality and poetic vibe to get away with it! so, no judgemental bullying of pretty, clever scarlett if you please; at least nowhere near me. skinny model rockers, megan socks and the gossiping girls, they've got nothing on her. where they've got botox, she's got soul, and where she's got skills, they've got trademarked hair extention brands. whatever, like, totally. I prefer a bit of "lost in translation"-charlotte any day, as well as her alluring voice quality (hoarse throat or not). thus, keep anxiously awaiting this new album of hers - break up - a collaboration with the same pete yorn, inspired by serge gainsbourg and brigitte bardot; which seems to fit perfectly, scarlett being a sixties siren of our time and all, finally: a singer being praised by, and invited to work with, the master himself; david bowie (no less), has to have something special! 'nuff said - now, enjoy!
and by the way: don't let yourselves freak out by the - well - quite freaky pantene-pro-weenie commercials that make it take seemingly forever for the real video to start. those 30 seconds of noisy annoying hairdresser woman are worth it, trust me. like, totally, (oh my god).
Saturday, August 08, 2009
kupért litterært terreng,
med sterk henvisning til det foregående
...men jo. også fikk det meg til å tenke på noe annet, som en viss carrie ville sagt, at: jeg vet ikke om det er et etisk lovbrudd, av et eller annet slag, dette å "utlevere" fremmede mennesker i litterær form - omgjøre dem til rene karakterer i en kontekst og opphøye seg selv til alt-definerende gud, hvilket strengt tatt er hva man bedriver - men sålenge man unngår navn, eksplisitte ytre beskrivelser og andre private detaljer, for å beskytte de aktuelle vedkommende (en smule), føler man liksom at det er ... greit; endog, på et vis, ens berettigede oppgave, i egenskap av å være et skrivende menneske, idet man er henvist - dømt - til å arbeide på denne måten, ved å nyttiggjøre seg sine omgivelser til bruk i sitt eget språk; spørsmålet er heller om det alltid vil være en ære å bli beskrevet? enn videre, om skribentenes omgang med kildematerialet, selve den tekstuelle bearbeidelsen av person-karakteren, kan forsvares - og hvordan? hvilke retningslinjer bør man bøye seg for når man "skriver ut" sine egne erfaringer og vurderinger og iakttagelser, som for eksempel på nattbussen, eller på gaten, eller i butikken, hvor det skal være, og om hvem som helst, hvordan skal man bære seg ad? fortrinnsvis? kanhende blir det en omfattende problemstilling på linje med "hvordan skrive bra litteratur?" - og enda verre, "hva er bra litteratur, sånn egentlig?" - iallefall blir det et problem så essensielt for skribenten som utøver, at det synes innbakt i yrket fra grunnen av, og dermed en uavvendelig faktor når man jobber med å hente inn research og inspirasjon. den eneste absolutte begrensning for å formidle, er jo nettopp innholdet - hva man helt konkret kan og har til rådighet å skrive om. selvsagt bør man kunne skrive "om alt", selvsagt skal man kunne skrive "som man vil", men til og med viljen og "allting" har grenser, til syvende og sist; noe en konsekvent opponerende poetindividualist, som undertegnede, også må innrømme. samme hvor original og oppfinnsom man ønsker å fremstå, vil alt man produserer måtte ende opp som en etterligning av en allerede eksisterende verden, et oppkonstruert verdensbilde, som vi ikke kan unnslippe - fordi det er alt vi har å forholde oss til! vår verden er skapt (eventuelt smekket sammen av tre meteorer og en kjemisk reaksjon, strengt tatt), akkurat som vi trekker nye skaperverk utav den. og der finnes enkelte slike man sikkert helst kunne unnlatt å introdusere for allmennheten. likesom der finnes meninger man kan besitte, men ikke nødvendigvis behøver å forfekte høylytt i all offentlighet. det handler om å vise respekt for det man benytter seg av, den brøkdel av verden man velger å stilisere. så, nok en gang, hvor går grensene for hva man kan ta for seg, i den hensikt å få det publisert? hva bør man, muligens, la forbli utbrodert kun i dagbok-kapitler? og sist, men ikke minst, ville det ikke gjøre forfattervirksomheten fullstendig umulig, uttæret, bryte den opp i alle dets grunnfester, om man skulle innføre en sådan elementær sensur...?
hvorpå; jeg antar det må bero seg på skjønn, dette, det aller vanskeligste av alt, og etisk hensynsfullhet - et eneste, presserende alternativ; for ethvert litteratur-fokusert individ - og som skribent har man dermed både en skjebne, en metode og en følelsesmessig plikt å ta hensyn til, når man arbeider, hvilket ikke bare er et dilemma, men en fordel, siden det sidestiller skriving med ethvert annet yrke; som enhver annen yrkesutøver, har man regler man er underordnet og man kan ikke simpelthen gjøre hva pokker man vil! - man må kontinuerlig bedømme det man gjør, har gjort, vil gjøre, i forhold til hvem det vil kunne ha innvirkning på. et tankekors, og et stort ansvar, som jeg tviler på at alle forfatterspirer evner å innse; når de betrakter på andres bekostning, formelig, og utleverer både seg selv og sitt og sine nærmeste, til det knapt er mer igjen å skjule for det offentlige søkelys. er det rart man omtaler ordet som det skarpeste våpen vi har? man trenger diskusjoner, ikke om hva det er lov til å skrive, men hva det er forsvarlig å utgi, og hvordan man bør te seg når man velger å vie sitt liv til omgang med slike våpen uten sikring, uten noen form for påkrevet bæretillatelse, annet enn at man må få innpass hos en hjertelig forlegger som sier, joda, dette er spennende provokasjon, når det i virkeligheten kan være en utilslørt krigserklæring. hvilket, igjen, viser farene ved litteraturen og flombelyser behovet for visse forhåndsregler, uten dermed å gjøre den mindre tiltalende eller mindre spenningsfylt. balansegangen mellom stil og valg og budskap gjør den desto mer fascinerende, ville jeg si, fordi det gjør den mer kompleks. akkurat som skribenten har et komplekst og fascinasjonsfylt yrke. det aller beste. men også et av de aller mest utfordrende.
word, man!
med sterk henvisning til det foregående
...men jo. også fikk det meg til å tenke på noe annet, som en viss carrie ville sagt, at: jeg vet ikke om det er et etisk lovbrudd, av et eller annet slag, dette å "utlevere" fremmede mennesker i litterær form - omgjøre dem til rene karakterer i en kontekst og opphøye seg selv til alt-definerende gud, hvilket strengt tatt er hva man bedriver - men sålenge man unngår navn, eksplisitte ytre beskrivelser og andre private detaljer, for å beskytte de aktuelle vedkommende (en smule), føler man liksom at det er ... greit; endog, på et vis, ens berettigede oppgave, i egenskap av å være et skrivende menneske, idet man er henvist - dømt - til å arbeide på denne måten, ved å nyttiggjøre seg sine omgivelser til bruk i sitt eget språk; spørsmålet er heller om det alltid vil være en ære å bli beskrevet? enn videre, om skribentenes omgang med kildematerialet, selve den tekstuelle bearbeidelsen av person-karakteren, kan forsvares - og hvordan? hvilke retningslinjer bør man bøye seg for når man "skriver ut" sine egne erfaringer og vurderinger og iakttagelser, som for eksempel på nattbussen, eller på gaten, eller i butikken, hvor det skal være, og om hvem som helst, hvordan skal man bære seg ad? fortrinnsvis? kanhende blir det en omfattende problemstilling på linje med "hvordan skrive bra litteratur?" - og enda verre, "hva er bra litteratur, sånn egentlig?" - iallefall blir det et problem så essensielt for skribenten som utøver, at det synes innbakt i yrket fra grunnen av, og dermed en uavvendelig faktor når man jobber med å hente inn research og inspirasjon. den eneste absolutte begrensning for å formidle, er jo nettopp innholdet - hva man helt konkret kan og har til rådighet å skrive om. selvsagt bør man kunne skrive "om alt", selvsagt skal man kunne skrive "som man vil", men til og med viljen og "allting" har grenser, til syvende og sist; noe en konsekvent opponerende poetindividualist, som undertegnede, også må innrømme. samme hvor original og oppfinnsom man ønsker å fremstå, vil alt man produserer måtte ende opp som en etterligning av en allerede eksisterende verden, et oppkonstruert verdensbilde, som vi ikke kan unnslippe - fordi det er alt vi har å forholde oss til! vår verden er skapt (eventuelt smekket sammen av tre meteorer og en kjemisk reaksjon, strengt tatt), akkurat som vi trekker nye skaperverk utav den. og der finnes enkelte slike man sikkert helst kunne unnlatt å introdusere for allmennheten. likesom der finnes meninger man kan besitte, men ikke nødvendigvis behøver å forfekte høylytt i all offentlighet. det handler om å vise respekt for det man benytter seg av, den brøkdel av verden man velger å stilisere. så, nok en gang, hvor går grensene for hva man kan ta for seg, i den hensikt å få det publisert? hva bør man, muligens, la forbli utbrodert kun i dagbok-kapitler? og sist, men ikke minst, ville det ikke gjøre forfattervirksomheten fullstendig umulig, uttæret, bryte den opp i alle dets grunnfester, om man skulle innføre en sådan elementær sensur...?
hvorpå; jeg antar det må bero seg på skjønn, dette, det aller vanskeligste av alt, og etisk hensynsfullhet - et eneste, presserende alternativ; for ethvert litteratur-fokusert individ - og som skribent har man dermed både en skjebne, en metode og en følelsesmessig plikt å ta hensyn til, når man arbeider, hvilket ikke bare er et dilemma, men en fordel, siden det sidestiller skriving med ethvert annet yrke; som enhver annen yrkesutøver, har man regler man er underordnet og man kan ikke simpelthen gjøre hva pokker man vil! - man må kontinuerlig bedømme det man gjør, har gjort, vil gjøre, i forhold til hvem det vil kunne ha innvirkning på. et tankekors, og et stort ansvar, som jeg tviler på at alle forfatterspirer evner å innse; når de betrakter på andres bekostning, formelig, og utleverer både seg selv og sitt og sine nærmeste, til det knapt er mer igjen å skjule for det offentlige søkelys. er det rart man omtaler ordet som det skarpeste våpen vi har? man trenger diskusjoner, ikke om hva det er lov til å skrive, men hva det er forsvarlig å utgi, og hvordan man bør te seg når man velger å vie sitt liv til omgang med slike våpen uten sikring, uten noen form for påkrevet bæretillatelse, annet enn at man må få innpass hos en hjertelig forlegger som sier, joda, dette er spennende provokasjon, når det i virkeligheten kan være en utilslørt krigserklæring. hvilket, igjen, viser farene ved litteraturen og flombelyser behovet for visse forhåndsregler, uten dermed å gjøre den mindre tiltalende eller mindre spenningsfylt. balansegangen mellom stil og valg og budskap gjør den desto mer fascinerende, ville jeg si, fordi det gjør den mer kompleks. akkurat som skribenten har et komplekst og fascinasjonsfylt yrke. det aller beste. men også et av de aller mest utfordrende.
word, man!
kupért elskov.
igjen, man får slik inspirasjon av å kjøre buss. (transportmiddelet som en absolutt nødvendighet, javel, siden man hverken har lapp eller bil - men det skader jo ikke at man får mer ut av turen enn å frakteshjem et stykke nærmere hjemmet.) det nedenforstående dukket - for eksempel - opp i hodet etter å ha observert ett stykk ungt, meget stilig, diskrét flørtende lesbisk par, vis á vis, på vei hjem fra by'n i går ikveld. (den) dagens desidert søteste.
nye reisende
snur jeg meg:
butte fingerledd i
forsiktig berøring,
harehjertene bevrer
over
en første felles trillekoffert,
som et minste multiplum å enes
gjennom
legger hun øret mot skulderen din og smiler
vekk,
måtte da bare
glane, den gjensidige betraktningen
ut
mot alt
nøder hun seg til å stryke
en negl langsmed din negl,
følger tempoet
med leppene, med befestelsen
av noe knyttet sammen uten andres ord
snudde jeg meg, kanskje
ville jeg ikke sett
**
dessuten - øvrige ting man "digger", som de kule sier nåtildags: bergenske tropenetter. tyske amazon. agent x-9 til frokost. sure sild. kate morton. også rumi, da. kan ikke annet enn å digge rumi. clicky clicky here and there, loads of loving everywhere / summer's over, autumn's here, fandom's bliss will lift your sneer. this dude says: abide!
igjen, man får slik inspirasjon av å kjøre buss. (transportmiddelet som en absolutt nødvendighet, javel, siden man hverken har lapp eller bil - men det skader jo ikke at man får mer ut av turen enn å fraktes
nye reisende
snur jeg meg:
butte fingerledd i
forsiktig berøring,
harehjertene bevrer
over
en første felles trillekoffert,
som et minste multiplum å enes
gjennom
legger hun øret mot skulderen din og smiler
vekk,
måtte da bare
glane, den gjensidige betraktningen
ut
mot alt
nøder hun seg til å stryke
en negl langsmed din negl,
følger tempoet
med leppene, med befestelsen
av noe knyttet sammen uten andres ord
snudde jeg meg, kanskje
ville jeg ikke sett
**
dessuten - øvrige ting man "digger", som de kule sier nåtildags: bergenske tropenetter. tyske amazon. agent x-9 til frokost. sure sild. kate morton. også rumi, da. kan ikke annet enn å digge rumi. clicky clicky here and there, loads of loving everywhere / summer's over, autumn's here, fandom's bliss will lift your sneer. this dude says: abide!
Thursday, August 06, 2009
sunshine for a sweet tooth
saltvann i håret, solskinn på huden, skinnende sol på saltvætet hud og hår, som sørger for å bleke begge tilstrekkelig til at jeg ser ut som en avfarget afro på hodet og matcher samtlige omkringliggende teakbord med resten av kroppen. jeg elsker sommer. som nevnt har solen kommet tilbake, til det ganske land, og det betyr hav, båt, bad og dekkbabe-positur, for mitt vedkommende. spesielt det siste, så alle de eldre (og ifølge redningsselskapet høyst uforsiktige) eldre herrene bak rattet på skjærgårdsjeepene sine, slutter å se rett frem, for en stakket stund, og sender solbrilleblikkene sine med et sveip over leggene mine, og antagelig slår fast at de har unge elskerinner av langt bedre kvalitet ventende hjemme.
nuvel.
jeg innser at jeg har vært lykkelig fraværende de siste dagene, det skyldes hovedsaklig slike små utflukter til fjord og saltvann, dessuten en anselig mengde dvd-film utover natten og vedvarende oppslukthet i diverse tabloidaviser, blogger og britisk ferielyrikk. deilig. det lir mot høst og det er med en blanding av tristesse og, vel, tristesse at jeg avventer sommertidens endelikt og tordenstormenes - de tilsvarende konstant langvarige - inntog. medførende, da, overgangen til noe langt mer kjølig, rutinert, ikke minst: hverdagslig - og det er litt kjipt (for å si det mildt). samme hvor lenge jeg klarer å hale ut disse juni-juli-månedene, samme hvor mange uker som tilsynelatende står til min rådighet ved eksamenenes slutt, føles det alltid like kortvarig og forekommer meg alltid like forsmedelig, når det hele er ferdig overstått og man har utnyttet dem til siste, solgløttende, jordbærvasne smule. når bærene, altså, er blitt melne og dvaske og regnbløte, når vanntemperaturen synker ned mot tall som ikke lenger begynner med 2-, og svabergene begynner å få glimt av rødtoner og visne grener og brennmanetene kommer stormende fordi de mener vi forlengst burde ha fjernet oss fra deres territorium. alle disse tegnene, uunngåelige tilfellene, av noe som representerer avslutning og påtvunget omstilling av tilværelsen, og jeg liker dem ikke.
hva mer, jeg antar det er et syndrom, et varig mén fra skoledagene, som man aldri riktig kommer over, som man aldri makter å nedkjempe nok til å simpelthen spasere videre inn i høsten, semesteret, arbeidslivets gjenopptagelse, yrkeslivets påbegynnelse, folkeskolehelvete, hva det nå er, dette at man stopper opp og sier: nei, jeg har ikke noe lyst til dette, jeg har ikke lyst til å si at "det har vært så trivelig, dette", selv om det unektelig har det, som alltid, men: dermed indikere at ingenting skal være det samme, helt, fremover, at vi ikke skal gjøre det samme på en relativt omfattende stund, kanskje helt til neste sommeren igjen, og ingen vet hvordan den blir, og vi snakker om minner, allerede i begynnelsen av august, ting å se tilbake på, og det er ikke noe moro overhodet, sier mitt sentimentale jeg, idet hun furter ved middagsbordet, er ti år igjen, vil ikke tilbake til skolebenken. akkurat den samme følelsen. det blir aldri noe gøy, forblir alltid like kjipt, sånn er det bare, et cetera, og det er svært lite annet å gjøre med det enn å ta seg en spontantur til nice og late som om man er rik og kan leve det gode sommerliv resten av, tja, livet. eller noe i den duren. jeg har allerede vært inne på norwegian, og tanken er ikke direkte avskrekkende. i alle tilfeller, konklusjonen må være at det man savner mest, er vanen, muligheten til å leve i en annen slags vanedannelse, der man har muligheten til å velge dagsrytmene og etterkomme dagsformens etterspørsler, som for eksempel et lite bad i saltvann, eller en time eller fire på terrassen, i solen, når den først dukker frem, at denne fullstendig forpliktelsesløse tilværelsen i grunn er litt uheldig, fordi den lærer oss å leve nøyaktig som det faller oss inn, som vi vil, og ikke som vi må, for neste sommer å kunne unne oss en lignende forlystelse, en hel periode av allting lystbetont.
muligens, til ytterligere moral, burde det oppfordre oss til å bringe litt sommerglede også inn i hverdagen, og avslutte en alminnelig arbeidsdag også med et bad og et smil og en god rekemiddag. men det er noe med denn tralten, denne vanen, som det tar sin tid både å komme inn og utav. kanskje trenger vi kontrastene. kanskje trenger vi å ta steget inn i sommeren, altså noe komplett annerledes, noe avsindig deilig å lengte mot, tilbake til, kanskje trenger vi likeledes, like mye, å ha hverdagen som en slags annen fase, der vi kan - og skal - ha en lengsel, og et påskudd, en oppfordring, til å arbeide seg gjennom mot en ny ferie. og begge deler kan, via hverandre, bli ganske vellykket? at lysten på det man ikke har kan bli en inspirasjon til å gjøre det desto bedre, når man faktisk har det? men jeg tillater meg å surmule, som en furt liten pike med caps og solbrent nese, over sommerens slutt. alltid. selv ikke filosofien kan føre meg så langt vekk fra innbarkede vaner, nemlig, vanen av å erindre, vanen av å ikke ønske forandringen velkommen, at man ikke ser den som en teit ting man helst kunne sett seg foruten, men erkjenner at man ikke kan unnslippe, i et virkelig liv.
nuvel.
jeg innser at jeg har vært lykkelig fraværende de siste dagene, det skyldes hovedsaklig slike små utflukter til fjord og saltvann, dessuten en anselig mengde dvd-film utover natten og vedvarende oppslukthet i diverse tabloidaviser, blogger og britisk ferielyrikk. deilig. det lir mot høst og det er med en blanding av tristesse og, vel, tristesse at jeg avventer sommertidens endelikt og tordenstormenes - de tilsvarende konstant langvarige - inntog. medførende, da, overgangen til noe langt mer kjølig, rutinert, ikke minst: hverdagslig - og det er litt kjipt (for å si det mildt). samme hvor lenge jeg klarer å hale ut disse juni-juli-månedene, samme hvor mange uker som tilsynelatende står til min rådighet ved eksamenenes slutt, føles det alltid like kortvarig og forekommer meg alltid like forsmedelig, når det hele er ferdig overstått og man har utnyttet dem til siste, solgløttende, jordbærvasne smule. når bærene, altså, er blitt melne og dvaske og regnbløte, når vanntemperaturen synker ned mot tall som ikke lenger begynner med 2-, og svabergene begynner å få glimt av rødtoner og visne grener og brennmanetene kommer stormende fordi de mener vi forlengst burde ha fjernet oss fra deres territorium. alle disse tegnene, uunngåelige tilfellene, av noe som representerer avslutning og påtvunget omstilling av tilværelsen, og jeg liker dem ikke.
hva mer, jeg antar det er et syndrom, et varig mén fra skoledagene, som man aldri riktig kommer over, som man aldri makter å nedkjempe nok til å simpelthen spasere videre inn i høsten, semesteret, arbeidslivets gjenopptagelse, yrkeslivets påbegynnelse, folkeskolehelvete, hva det nå er, dette at man stopper opp og sier: nei, jeg har ikke noe lyst til dette, jeg har ikke lyst til å si at "det har vært så trivelig, dette", selv om det unektelig har det, som alltid, men: dermed indikere at ingenting skal være det samme, helt, fremover, at vi ikke skal gjøre det samme på en relativt omfattende stund, kanskje helt til neste sommeren igjen, og ingen vet hvordan den blir, og vi snakker om minner, allerede i begynnelsen av august, ting å se tilbake på, og det er ikke noe moro overhodet, sier mitt sentimentale jeg, idet hun furter ved middagsbordet, er ti år igjen, vil ikke tilbake til skolebenken. akkurat den samme følelsen. det blir aldri noe gøy, forblir alltid like kjipt, sånn er det bare, et cetera, og det er svært lite annet å gjøre med det enn å ta seg en spontantur til nice og late som om man er rik og kan leve det gode sommerliv resten av, tja, livet. eller noe i den duren. jeg har allerede vært inne på norwegian, og tanken er ikke direkte avskrekkende. i alle tilfeller, konklusjonen må være at det man savner mest, er vanen, muligheten til å leve i en annen slags vanedannelse, der man har muligheten til å velge dagsrytmene og etterkomme dagsformens etterspørsler, som for eksempel et lite bad i saltvann, eller en time eller fire på terrassen, i solen, når den først dukker frem, at denne fullstendig forpliktelsesløse tilværelsen i grunn er litt uheldig, fordi den lærer oss å leve nøyaktig som det faller oss inn, som vi vil, og ikke som vi må, for neste sommer å kunne unne oss en lignende forlystelse, en hel periode av allting lystbetont.
muligens, til ytterligere moral, burde det oppfordre oss til å bringe litt sommerglede også inn i hverdagen, og avslutte en alminnelig arbeidsdag også med et bad og et smil og en god rekemiddag. men det er noe med denn tralten, denne vanen, som det tar sin tid både å komme inn og utav. kanskje trenger vi kontrastene. kanskje trenger vi å ta steget inn i sommeren, altså noe komplett annerledes, noe avsindig deilig å lengte mot, tilbake til, kanskje trenger vi likeledes, like mye, å ha hverdagen som en slags annen fase, der vi kan - og skal - ha en lengsel, og et påskudd, en oppfordring, til å arbeide seg gjennom mot en ny ferie. og begge deler kan, via hverandre, bli ganske vellykket? at lysten på det man ikke har kan bli en inspirasjon til å gjøre det desto bedre, når man faktisk har det? men jeg tillater meg å surmule, som en furt liten pike med caps og solbrent nese, over sommerens slutt. alltid. selv ikke filosofien kan føre meg så langt vekk fra innbarkede vaner, nemlig, vanen av å erindre, vanen av å ikke ønske forandringen velkommen, at man ikke ser den som en teit ting man helst kunne sett seg foruten, men erkjenner at man ikke kan unnslippe, i et virkelig liv.
Sunday, August 02, 2009
anchors for my soul
so: remember me talking about this song called "land ho", courtesy of a band called supertramp? pretty lovely and all? well, it's still on constant repeat, suffusing all nearby space through my computer speakers, and making me insanely giddy. quite possibly one of my all-time favourite songs, at least it's got the likely chance of becoming so, and thus; I decided I should post the lyrics here, for myself and everyone to enjoy! particularly myself! since, lyrically, also, supertramp is most definitely one of the greatest bands to grace the rock scene world; stupendous stuff, really; very poetic, very simplistic, equally powerful. in my not-so-very humble non-objective opinion. and, whilst I'm at it, and devoid of objectivity, might I also recommend the live version of "another man's woman" from the concert recoring "paris"? with the most amazing piano solo section you'll ever hear? I'm hooked. I keep fast forwarding to about 2:44, where it really gets going, and then it just completely and utterly bursts off the note sheet, reaching new heights of incredible, improvising pianist finger work. and it's happening live, on a stage, which makes it even more impressive. altogether, then, a great great and, and some gorgeous timeless music. which I've been loving, massively, for years and years already (since I was a child listening to my dad's old "breakfast in america" lp, and it certainly doesn't get any worse). seems highly appropriate too, right at the moment, seeing that it is the perfect sound for the summer!
Dream of nothing to do
Dream of nothing to say
Guess I need something to dream about
But Something keeps on moving away
I said, land ho, will I be sailing forever?
I need some wind to take me to my goal
Land ho, will I be dreaming forever?
I gotta find an anchor for my soul
Once I thought I could see
But now I feel I'm just blind
For there's this Something that's calling me
Something that is so hard to find
I said, land ho, will I be sailing forever?
I guess I feel my ship is getting old
Land ho, will I be dreaming forever?
I gotta find an anchor for my soul
When you're alone, there's not a sail in sight
There's a grey-lit sky and you may just try to take your life
There once was a lady made me feel alright
But she couldn't stay, she just sailed away
Now there's only waves to see me through the night
Maybe I'll always be sad
And maybe there'll always be strife
Drifting alone with a saddened tone
Afloat in the ocean of life
I said, land ho, a sailing ship gone forever
I need some wind to take me to my goal
Land ho, will I be searching forever?
I gotta find an anchor for my soul
Will I be sailing forever?
Will I be dreaming forever?
Will I be searching forever,
forever, forever, forever…
© 1974 davies / hodgson (thanks!)
...in other news, the sun came back. well, of course it did. because it's august and the holidays are over and everyone's going back to work, school, home, etc. so now, it's warm and delightful and we've got our garden furniture back on the porch, and hardly any time left to just sit there and enjoy. very convenient indeed. norwegian summer in a nutshell; and as always, quite predictable. that aside, on top of bad weather (for the most of june and july), drowning accidents, continuing thunderstorms, plane crashes and the swine flu (dreaded amongst most, and consequently blown completely out of proportion), there's currently a horrid oil leak threatening our entire southern coast line, ruining the bliss among the swabs and skerries for a vast number of coast-dwelling families. as though we needed one final catastrophe to complete the general disastrousness of these '09 summer months. which, again, leads to the obvious question; what to do to return oneself to being happy and optimistic, if at all possible, when embarking on the imminent trial which is the norwegian winter time, with its many forebodings and possible struggles? honestly, I don't know how to cope. listen to good music, maybe. I suppose this is where supertramp comes in, and all the nice movies, and the nice books I'm reading - more than ever, it's what we need, not just something we might induldge in; for an idle second or two. there's a considerable, increasingly indispensable use in entertainment, these days; to cheer us up, in fact the only thing that could cheer us up, when everything else - quite literally - fails. so, I keep good hold of my precious favourites and worship them intently, in order to (once more) escape for a moment from the dreary, tragic, helpless society that we sometimes seem to be living in. oh, the pain - the sheer pain - of daily tabloids!
Dream of nothing to do
Dream of nothing to say
Guess I need something to dream about
But Something keeps on moving away
I said, land ho, will I be sailing forever?
I need some wind to take me to my goal
Land ho, will I be dreaming forever?
I gotta find an anchor for my soul
Once I thought I could see
But now I feel I'm just blind
For there's this Something that's calling me
Something that is so hard to find
I said, land ho, will I be sailing forever?
I guess I feel my ship is getting old
Land ho, will I be dreaming forever?
I gotta find an anchor for my soul
When you're alone, there's not a sail in sight
There's a grey-lit sky and you may just try to take your life
There once was a lady made me feel alright
But she couldn't stay, she just sailed away
Now there's only waves to see me through the night
Maybe I'll always be sad
And maybe there'll always be strife
Drifting alone with a saddened tone
Afloat in the ocean of life
I said, land ho, a sailing ship gone forever
I need some wind to take me to my goal
Land ho, will I be searching forever?
I gotta find an anchor for my soul
Will I be sailing forever?
Will I be dreaming forever?
Will I be searching forever,
forever, forever, forever…
© 1974 davies / hodgson (thanks!)
...in other news, the sun came back. well, of course it did. because it's august and the holidays are over and everyone's going back to work, school, home, etc. so now, it's warm and delightful and we've got our garden furniture back on the porch, and hardly any time left to just sit there and enjoy. very convenient indeed. norwegian summer in a nutshell; and as always, quite predictable. that aside, on top of bad weather (for the most of june and july), drowning accidents, continuing thunderstorms, plane crashes and the swine flu (dreaded amongst most, and consequently blown completely out of proportion), there's currently a horrid oil leak threatening our entire southern coast line, ruining the bliss among the swabs and skerries for a vast number of coast-dwelling families. as though we needed one final catastrophe to complete the general disastrousness of these '09 summer months. which, again, leads to the obvious question; what to do to return oneself to being happy and optimistic, if at all possible, when embarking on the imminent trial which is the norwegian winter time, with its many forebodings and possible struggles? honestly, I don't know how to cope. listen to good music, maybe. I suppose this is where supertramp comes in, and all the nice movies, and the nice books I'm reading - more than ever, it's what we need, not just something we might induldge in; for an idle second or two. there's a considerable, increasingly indispensable use in entertainment, these days; to cheer us up, in fact the only thing that could cheer us up, when everything else - quite literally - fails. so, I keep good hold of my precious favourites and worship them intently, in order to (once more) escape for a moment from the dreary, tragic, helpless society that we sometimes seem to be living in. oh, the pain - the sheer pain - of daily tabloids!
Subscribe to:
Posts (Atom)