Egne tendenser & tilbøyeligheter

Soundtrack: Carla Bruni - "Quelqu'un m'a dit". I sin helhelt, altså. Fordi jeg trosser de politiske grensene og skuer mot hennes mørke fortid og finner (opp)lysende genialitet. Flink dame. Driter forsåvidt i hvem hun er gift med. Men kan fremdeles ikke et kvekk fransk og det er en viss ulempe, i denne sammenheng. Noen som melder seg frivillig til å oversette suspekte tekstlinjer på "Le Plus Beau du Quartier"? Jeg vil vite hva hun synger om, jeg vil vite hva pokker disse sangene skal beskrive, og jeg har virkelig ikke peiling! Men vakkert er det! Regardez-moi, de fait! J'suis l'bien aimé, oui vraiment, et caetera.

Mer eller mindre forsmedelige uforanderligheter. Noe om situasjonen som sådan og noen komplett unnselige, men - for min del - høyst betydelige observasjoner. Og om å stjele fjærtuster fra maltrakterte ender. Fordi det er (litt for) sent, uansett. Hva døgnet angår, mener jeg, og kveler en gjesp. Sitter og hører på denne Carla Brunis berømmelige debut-CD, som jeg da endelig har fått tak i, mens jeg glor på været og innser (igjen) at Bergen er vesentlig mye mindre betagende under en grå himmel med tunge regndråper hamrende i asfalten. Mennesker som plumper i vannpytter, og paraplyer som vrenges. Overtydelige kontraster, iløpet av hverdagens overgangsfaser og klokkevisernes gang. En lang rekke smektende, ultrafranske gitarpop-perler, akkompagnert av hes presidentfruestemme, snart utfordret av et tordenskrall eller tre. Men jeg holder stand. Vandret hjem fra universitetet idag, all den times-tid det tar, med målrettet blikk og Uma Thurman-skinnjakken som skjold, mens jeg rasende manet vekk regndråpene, geipet til skybankene, og greide meg uten paraply helt inn i stuen. Faktisk. Og tre sekunder senere høljet det ned. Litt flaks skal man ha. Dessuten trengte jeg all den friske luft jeg kunne få. Benyttet hjemturen, min lange vandring, til å grunne over de faglige såvel som tilværelsens store komplikasjoner. Med påfølgende "innsikt", av kvalitetsmessig varierende sort, som da vekslet mellom standhaftig besluttsomhetsstyrke, den totale likegyldighet og heller nedslående selvransakelse. Jeg konkluderer med at jeg bruker altfor mye tid på alt annet enn hva jeg egentlig burde avsette tiden min til. For eksempel. Men ikke entydig negativt, da det gir meg et positivt utbytte rent mentalt sett. Kulturelle impulser er alltid oppbyggelig. Kultur som avkobling er alltid humørspredende. Men jeg setter av bemerkelsesverdig mange flere minutter til "egne beskjeftigelser" enn de mer obligatoriske gjøremålene som jeg sjelden får unnagjort. Altså, sjeldnere enn hva tilrådelig er. Fordi jeg er opptatt med noe helt annet. Jeg skjener ut og oppslukes lett, så altfor lett, av noe fullstendig avvikende annet. Som, i neste runde, gjør det forsmedelig umulig til å vende tilbake til det opprinnelige jeg burde prioritere. Burde - ha - prioritert. Noe om å være pliktoppfyllende, som jeg skrev om tidligere denne uken. Men jeg lar meg rive med på andre og mer appellerende virkelighetsflukter istedet. Jeg slarver ivei om ugunstige viklinger på antikkens viderverdigheter, ignorerer det uoverkommelige og leser dikt for å få bedre samvittighet; skummer de tiltagende utydelige boksidene, skyver brillene på plass og innser at bokstavene der blir desto mer sløret; og funderer over uklarhetene i all sin allmenngyldige generalitet. Sliter og slaver, faller i staver. Ikke bare nå, men kontinuerlig; hele semesteret igjennom. Ensidig fokus er (stadig) et begrep jeg ikke behersker. Til det er jeg for mannegal. Men lar meg fascinere av hvor latterlig sammenfallende avkoblingene kan være med det faglige. Sånn, attpåtil. Her sitter jeg og glaner meg stum på bilder av David Tennant som Hamlet - fordi jeg har stykket på pensum og overbeviser meg selv om at Doctor'n med tredagersskjegg og fjelltopper i horisonten er overordentlig relevant. Vel, kanskje ikke helt, mine reaksjoner tatt i betraktning. Jeg har absolutt ingenting fornuftig å si om rollen; Hamlets persona; med bakgrunn i disse illustrasjonene, da de fratok meg enhver form for konstruktiv, logisk tenkeevne. Dog, ingen kan underslå det faktum at fyren er den kjekkeste utgaven av Shakespeare's tragiske helt, siden historiens opprinnelse, og at Royal Shakespeare Companys sommeroppsetning er garantert å bli en suksess med samme Davey T. i hovedrollen. Herre, for en posering. Skal prøve å få med meg begivenheten, men vet ikke hvordan jeg skal få sneket meg til en Londontur innimellom alt mulig annet. Lov å drømme, i allefall. Og, som om ikke det var nok at én Doctor distraherer meg med kjekkas-oppdrag på si, har nå min kjære favoritt Christopher Eccleston tatt deltids-filmjobbingen sin til nye høyder med en (bi)rolle i den nye actionfilmen "G.I. Joe"; der han skal agere überskurk (nok en gang!) - og etter promobildene å dømme kan dette bli en storartet opplevelse, likeså; med sedvanlig dystert blikk og uutgrunnelig uhygge omkring. Fint at at han finner seg noe nytt å arbeide med etter å ha droppet ut etter første sesong av begge mine favoritt sci-fi-serier. Han er en ustadig fyr, den samme Chris. Men uimotståelig subtil. Likesom David er uimotståelig karismatisk. Ubestridelige faktum, huhei, og de gjør begge sitt ytterste for å holde meg (oss! flertall: fangirls!) på tå hev, disse to; endog når de befinner seg langt unna alt som heter soniske skrutrekkere. Er man solgt, så er man solgt, og jeg er bortenfor alt håp om løsepenger. Jeg er forgapt, fortapt, i mitt eget personlige fengsel av lidenskap overfor den store uoppnåeligheten. Uten kausjonsalternativ, ei heller er det ønskelig. Jeg fantaserer fritt og intenst om høye, mørke, mystiske helter i skreddersydd dress - som jeg aldri kommer til å få has på, men er like forbasket fanatisk oppslukt av likevel. Jeg vrir hodet inn på et noenlunde rett (?) spor, setter over kaffen og drar gardinene godt for. Skrur på ovnsvarmen og lar (den nydelige) gitarklimpringen avløses av høylytte fjernsynsbegivenheter. Verden går ad undas, BBC er hysteriske, Discovery Channel dekker fremtidige, fortidige og nåtidige tsunamier og den svenske statskanalen vil saksøke Telenor. Der skiftet vi kanal, gitt. "Miami Vice", big-bara-boom, mye bedre. Don Johnson er som alltid god å ha. Edward James Olmos er et morsomt gjensyn, spesielt fordi han dukker opp overalt og alltid ser identisk ut. Og apropos mennesker man erindrer, med uoverstigelig glede, fra "Blade Runner": har nettopp sittet og kost meg glugg ihjel i selskap med Harrison Ford - to timers lykkelig beskuelse av "Air Force One" på Viasat 4 - og dernest besluttet, umiddelbart, at han må være den mest velegnede presidentkanditaten vi aldri vil få oppleve. Hvilket gjør meg litt trist. For: maken til handklekraftig type skal man lete lenge etter. Jeg har sansen for amerikanske presidenter som vet å håndtere automatvåpen, flyr sitt eget privatfly, banker livskiten ut av CIA-agenter og har Gary Oldman som erkefiende. Selvsagt helt urealistisk, og vanvittig, men fortsatt; det ville vært aldeles genialt. Jeg tror han ville gjort en uovertruffen jobb; mye bedre enn samtlige kandidater man har å velge mellom til høstens avstemming. Her som en intelligent, sjarmant og velartikulert fyr med tæl; og evnen til å ta i et tak, bokstavelig tak. Dessuten er han hardbarket og ser fantastisk ut i dress og leker Indiana Jones på fritiden. Fine mannen. Sikkert like greit at jeg ikke har amerikansk stemmerett. Har sikkert nevnt det tidligere, hoho, men jeg eier da ikke objektivitet. Og har dømmekraft som en nisse. Og er så lite politisk korrekt at jeg snart kommer til å havne på en eller annen obskur, studentsamskipnad-styrt terrorliste; jeg bare venter på det. En eller annen dag kommer de til å binde meg fast til Christian Michelsen-statuen, finne frem fjærene de har anskaffet gjennom maltraktering av en eller annen uskyldsren and - og påbegynne aktiv kile-tortur av mine fotsåler, til jeg lover å aldri mer tale academia midt imot. (Slutt på den glade, syndefulle frihet. Usannsynlige referansepunkter. Og kvasi-kritiske utleveringer. Med et hatefullt snøft. Men først må de klare å fange meg - noe som er enklere sagt enn utført.) Inntil videre holder jeg på som jeg vil, sier det som faller meg inn, og lever i frykt. For de stakkars endenes ve og vel.