Ok: en dose litt.vit. på en tirsdag. Fordi det er konstruktivt og moro. (Betinget at det angripes med en egen vri.) Men óg grunnet et behov for å korrigere litt i forhold til det foregående (gårsdagens, nattlige) innlegg. Eller, ikke nødvendigvis korrigering, men en moderasjon. Da jeg muligens kom i skade for å fremstille absolutt all eksamensrepetisjon som et ork og et påtvunget onde. Det er selvsagt langt fra sannheten, og jeg fryder meg over at enkelte emner i repetisjonsbolken kan være direkte underholdende. Deriblant, slik jeg oppdaget og fikk anledning til å utforske nærmere denne (inneværende) ettermiddagen, studier av antikke oder - hentet fra den såkalte hyllestdiktningen; oppstanden rundt 500 f.Kr. og dernest holdt i hevd; hvilket må være det ultimate sjangervalg for min del. Her får man anledning til uhemmet å dyrke, skryte av og mase om ens egne helter; ene og alene basert på personlige preferanser og, følgelig, så genuint subjektivt som det kan få blitt. Vel, de gode gamle grekerne (som stod for oppfinnelsen) hadde nok visse andre baktanker i tillegg - det skal sies at de fleste av deres oder ble skrevet på forespørsel (!) fra heltene selv; eventuelt for keisere og senatorer og arrangører av store idrettsstevner som trengte poetiske linjer til ymse formål; med andre ord - oppdragslyrikken på sitt mest originale, opprinnelige. Passer meg utmerket. Ingenting er (som kjent) gøyere enn å skrive on demand; komponere kvasi-profesjonelle bestillingsverk og dermed kunne kreve utførlig tilbakemelding etterpå. Endog økonomiske godtgjørelser, om dét er akseptert. (Og når det gjelder helter å lovprise har i det minste undertegnede mer enn nok å ta av. Såh; ingen mangel på brukbar tematikk, der, i nærmeste fremtid.) Hyllestdikterne var enda bedre på disse områdene, vil jeg tro; Horats tar utvilsomt kaken ved å ha skrevet et "prisningsverk" til sin egen mesen, intet mindre; men siden de skrev på spesifikke oppfordringer fra særdeles kravstore betalere, måtte de også prestere skikkelig. Levere varene, som Idol-dommerne ville sagt. Og retningslinjene de arbeidet under var temmelig strikte. Hymner, seierssanger og oder - og deres like - skulle inneha en helt bestemt oppbygning og bestå av helt bestemte elementer; som igjen formidlet utsøkte, behørige lovprisninger av heltene, og på ingen måte skulle virke misvisende. Ifall de mislyktes, kunne nok bakmennene risikere å miste både det ene og det andre, inklusive hodet. (Så kanhende bør man være glad for at dagens lyriske oppdrag er av en litt annen art - og med en noe annerledes tematisk frihet.) Diktene de komponerte måtte i alle henseende tilpasses det offentlige rom, og de ble også fremført i all offentlighet på de store arrangementene - til ære for hovedpersonene selv. Disse befant seg óg i umiddelbar nærhet, hjertelig tilstede på tribunene, med kritisk blikk og sverdet klart. Den potensielle underholdningsverdien var dog upåklagelig; fremførelsen skulle bevege folket til tårer og begeistring og hurrarop. Hvilket den som oftest gjorde. Gjerne med innslag av syngedamer, syngemenn utkledd som damer; også kjent som koring; og/eller paraderende vognførere. Litt som "Gladiator" med en ghettoblaster i manesjen. Videre; om man ønsker et mer konkret eksempel på hyllestdiktningens mestere, bør man ta for seg en som Pindar; mannen bak "6. pythiske ode" som vi har på pensum i år; og som her skal bidra med en illustrasjon av de overnevnte formalitetskravene. Hans oder utformes nemlig på bakgrunn av fire bestanddeler som alltid må være med; ellers fikk nok stakkars mannen både hikke og skrivesperre. Bønn og prisning av gudene, først som sist, for dette var grekerne meget nøye på. Man knyttet enhver ode opp mot en gud - fortrinnsvis den som stod som representant for idrettsgrenen eller naturelementet, om dette var aktuelt - slik at man fikk den obligatoriske koblingen mellom religion, komposisjon og idrett. Hurra for den, og som sagt: glad den kreative fleksibiliteten har fått utvikle seg med årene. Dernest tok dikteren fatt på de historier og myteutsprungne fabel-aktigeter som skulle stå som parallell til heltens politiske, moralske, fysiske og - generelle - kvaliteter. Ingen svakheter å spore; i dobbel forstand. Ytterligere la man inn et par moralske maksimer; ære din far, ære din Zevs og styr din bystat med så barmhjertig hånd som mulig, primært uten å kverke for mange (kvinne)mennesker; og avsluttet med et personlig innlegg som, om ikke annet, skulle sikre betalingen. Hva angår strukturen lot den seg forme som en ramme rundt "nødvendighetene"; først presentere idolet, deretter putte idolets prestasjoner inn i de mer historiske sammenhenger, og sist men ikke minst sammenligne idolet med selvsamme historien og opphøye ham til et likestilt historisk vesen. Ironisk nok, det rigide regelverket tatt i betraktning, satte man de tematiske faktorene så høyt at metrikken lot seg forandre fortløpende, underveis; den skulle tilpasses odens egen stil og reflektere korsangene. Hvilket, behendig nok, ga dikteren frihet til å rable ivei på sånn circa hvilken verseform han ville, såfremt han beholdt den oppskriftsmessige inndelingen. Og husket referansene til fortidens storheter. Det handlet om å omskape tradisjonen og skape nye tradisjoner; noe forfattere fremdeles ynder å beskjeftige seg med, for igjen å vise til antikkens virkningshistorie; her med eposet i bånn og en kontekst man kunne tøye, men som i stor grad var basert på det episke formatet. Den aktuelle diktningen er, likeledes, blitt en forgjenger for diverse andre avledninger og etterfølgere; som trubadurlyrikk, sonetter og, i særskilthet, hyrde- og pastoraldiktningen. Sistnevnte trakk derimot paralleller fra greske myter til kulturlandskap, heller enn mellom godlynte guder og mannfolk med muskler. Der var det rislende bekker og blomstrende enger som stod i fokus, relatert til Olympens idylliske verden, mens det hos hyllestdikterne handlet om raslende lenker og bulende biceps, hovedsaklig relatert til Olympiske (og dertil improviserte) leker. Moral, makt og ærbarhet stod i sentrum, mer eller mindre meislet fast, og de berømmelige musene fungerte som inspirasjonskilde nummer én. De besørget utgangspunkt og impulser der selv mesenens gaver kom til kort. Sangene dette resulterte i synes i sin helhet stemningsfulle, ovedrevne, (nokså) sjarmerende og svært pompøse i all sin tilbedelse av den "guddommelige superhelt" - bokstavelig talt - og representerer, helt klart, en slags ur-utgave av fandom; det beryktede; som foregangsideal for alle oss lojale fangirls, med våre dedikasjoner i hytt og vær. Grekerne bedrev minst like mye namedropping og anti-objektiv surring, og forsøkte like iherdig å gjøre noe poetisk upåklagelig ut av sin lidenskap for de populærkulturelle dyrkningsobjekter. Vakkert. Og deres verker har blitt stående som superbe, stupendiøse, überkomplekse eksepsjonaliteter (...etter foreleserens rimelig engasjerte fremstilling å dømme), som bør bevares og belæres og besynges for all evige ettertid. Så; muligens er det håp for oss amatør-po(t)eter, likeså, med våre høyst person-pregede skriblerier og mindre gjennomarbeidede tilnærminger. Og, tross alt, det ville vært visse essensielle fordeler med å dikte i antikken - det skal glatt innrømmes - likesom det ville passet meg desto bedre å få fremføre disse påfølgende verselinjene for personene jeg stadig rimer om. Tenk å få deklame dikt overfor et intenst lyttende publikum bestående av rollebesetning og crew fra "Doctor Who" - dét ville vært noe, det. Og apropos. Jeg klarer virkelig ikke la være å la meg inspirere av meg selv og av det selvet befatter seg med, både den ene og den andre veien - gjensidig bevegelige innfall(svinkler) - og i denne sammenheng resulterte det i...både det ene og det andre og det tredje. Faglig sammendrag, først og fremst, og dereretter - det nedenforstående:
"DOCTOR WHO SERIES FOUR: OFFICIAL TRIBUTE POEM"
By Scaramouche, the Po(t)et, and of course - Überfangirl, also including banner, (nicey thingie I make very quickly on a whim, clic pic to enlarge), Tinkerbell Jesus reference, David Tennant implicitness and obvious Rose/Donna-praise. No Martha-bashing, though, I've learnt to restrain myself a bit. Paragraph in italic MAY be ignored, if desired. And that might be...desireable, in the long run. Check list, with heavy reference to above-described genre conventions: loads of personal stuff? yup. namedropping? big time. overly detailed descriptions following said names? you bet! historical context, mythological features? can't be done without'em. moral/ethical/philosophical reasonings? might be debated, but I see them. addressing public? without exception, and demanding accept and silent agreement in return. taking bashing elsewhere, as already stated. Now, enjoy the ode-thing, the second in a row!
First of all, let's make things clear,
there's Donna Noble for the lead
Displaying bravery and cunning coolness;
thus, adding extra fun indeed
And second, Martha Jones's coming back,
if only for a little while
Deafting evil aliens who threatens Earth
with scheming plans so vile
No disappointment there; she's wonderful
and smart, a proper Doctor now
Accompanying him who proves a guiding light
for everyone who stride in tow
The Time Lord set to take on new adventures;
involving challenges unequalled
Whichever way they end, or turn, or twist,
we're always sure to get a sequel
Along with all The Doctor's faithful allies,
just as complex as they're useful
Still, there often comes a darkerned moment
when to his hearts he must be truthful
To choose between what's right and worse and callous,
no doubt, it's terribly demanding
Whilst solving multitudes of chaos and disaster;
also provide another perfect landing
He doesn't flinch, he buttons up and stands on deck,
he faces danger, mostly smiling
But, despite his never-ending glee and all enthusiasm,
troubles will be piling
You never know what usual suspects may be re-appearing
which villain creatures might be back this time
Be only parallelled by other favourite characters, to aid
in saving lives, and planets, how they stand in line
(For instance, following the light, initial round,
with all its Adipose
Who'd have thought there would be yet another
glimpse of good, old Rose?
May only count thereon, that she is travelling back
across the void(s) to stay - or, at least,
to snog The Doctor properly, once and for all,
and make the fangirls pleased!)
Whilst sinister and foul-appearing faces gather far in front
next, left destroyed or banished; such the road leads on
Nevermore shall be considered options, meek alternatives
not meant to look behind, not wanting to go home
So many grand, and classic friends who may deserve
and might as well be given centre stage
The best of friends, and brilliant minds, we see
development, the children come of age
With such a far-stretched storyline, can't ever be
quite certain what one should expect
For, as you watch, albeit there's much to thoroughly
enjoy - can't presuppose how you'll react
For last, but never least, there's speculation
leaving us to sit in agonizing tension
Contemplating as to the whereabouts of certain heroes
and whatever spoilers BBC forgot to mention
Next, left to wonder, as we are accustomed to,
we're longing for fulfilment and for reason
Awaiting well-penned future stories, yet to come,
the final chapters of this season
1 comment:
Dette må være den geniale måte å forberede seg til eksamen på...og jeg syns det er kjempespennende når du trekker inn pensum og gjør det poetisk.
Post a Comment