Studier studert (av studinen)

Soundtrack: Emiliana Torrini - "Fisherman's woman"; som jeg endelig ha fått tak i og som nå nytes i full monn, og i sin helhet. Nydeligste damen, stemmen, sangene, tonene; kan ikke beskrives, må lyttes til. Vakkert gitarspill avløst av vidunderlig vakker sang; en slags folkpop snekret sammen så ømt og vart at det nesten blir Leonard Cohen, dog i et helt annet toneleie. Bemerk óg at damen er halvt islandsk, halvt italiensk og relativt multi-talentfull. Jeg er forstummet av beundring. Også har hun her muligens et av tidenes fineste album-cover, med håndskrevne sangtitler og diverse detaljer. Dessuten: hun relateres sterkt til "Doctor Who", og dét er alltid et fortrinn. "Today has been OK" er offisiell Doctor/Rose-sang, punktum finale. God musikk til tankefulle stunder og sene nattetimer, hvilket jeg har for vane å kombinere.

Mer om pensum: i mangel på inspirasjon annetstedsfra prøvde jeg fortvilet å benytte egen diktning til diktteoretisk lærdom, her forleden, og det fungerte (faktisk!) utrolig bra. Spesielt i den hensikt å pugge teknikk, teori, dikterisk oppbygging og skandering, noe jeg da oppdaget at jeg eksemplifiserer rimelig ubevisst. Og tilfeldig. Litt av hvert, her og der; noen eksempler jeg ikke en gang hadde tenkt over fantes, og en del begreper jeg hadde glemt at fantes; men de er i det minste ledetråder å holde fast ved når man skal prøve å få dette Store Overblikket. Jeg gjentar: prøve. Men innsatsen er det ingenting å si på, selv i solen. Og å produsere (egne) skriverier for (egen) tolkning, slik jeg gjorde her; å ta utgangspunkt i dette óg når man titter på resten av pensum; utviklet seg til et overraskende vellykket eksemperiment, som helt klart bør gjentas - og som anbefales på det varmeste for andre lidende lærenemme i samme situasjon. For øvrig: jeg bedriver da - tidvis og i enkelte øyeblikk - meget entusiastisk repetisjons av de forskjellige diktsjangrene vi har vært igjennom i år, og deres respektive -storheter. Hvilket, uten tvil, er det for meg mest interessante tema vi har fått anledning til å gå inn på, og det eneste jeg har noenlunde oversikt over. Eventuelt ikke, men jeg liker å ty til innbilningskunsten iblant. Den aktuelle dikteren jeg hadde gitt meg ikast med (der og da) heter så meget som Catull, og han har produsert en hel rekke glimrende diktverk, tilhørende antikkens stadig tilbakevennende epoker. Jeg føler meg aldeles antikisert selv, her, så mye som jeg fokuserer på de spesifikke teorien og menneskene som har fremmet den. Det er gjennomgående på hele pensum, det er særdeles komplisert å sette seg inn i, og like fullt er det umulig å komme utenom; i alle henseende; da antikken står som referansepunkt for omtrent alle diktere, forfattere, kunstnere og - eh - vitenskapsmenn, matematikere, bildesignere, fotografer, akupunktører; gudene vet hvem andre; som eksistererer, har eksistert og vil eksistere i fremtiden. Antikkens tankegods utgjør våre rettesnorer, hvorpå nåtiden hviler og faller, og antikkens diktekunst er mitt litteraturvitenskapelige hovedfelt. Heldigvis, må jeg si. Diktningen er det mest positive med epoken. Der finnes mye annet møl å spore fra de førkristne hundreårene, men diktskrivingen hadde de taket på. Jeg beskjeftiger meg, ytterligere og blant andre, med folk som Sapfo (fragmenter), Theokrit (idyllismer), Ovid (metamorfoser) og Horats (oder), og de er alle henrivende fantastiske. Gammeldagse, ufullendte, gjerne forvirrende - men for en lyrisk innsikt! Allerførstnevnte Catull er, i likhet med samme Sapfo, en stor personlig favoritt - og har komponert et annet av mine absolutte favorittdikt i hele verden; i UiBs anbefalte antologi kalt "Dikt 1", og den fungerer i sannhet som en form for introduksjon; med de uforlignelige, udødelige linjer "ta denne boken for hva den er verd, og måtte min muse, å jomfru, beskytte den slik at dens levetid overgår vår". Óg med en tilegnelse til en viss Cornelius, "for du pleide bestanding å like de små skribleriene mine". Mer nydelig kan det ikke sies. Enkelt, søtt, sentimentalt, litt naivt og veldig, veldig vakkert. Mye føleri, men de har i allefall det opphavsrettmessige i behold. Finnes liksom ikke så mange andre forgjengere å hevde at disse dikterne kopierer, i sine hyllester til Den Store Kjærligheten og bekjennende taler om svik og bedrag. Vi studerer dem som tradisjonsopprettelse, kunst-utformere, de som la grunnlaget for selve diktningen. Og dette foregår på sedvanlig inngående, universitetiske vis. Føler at en del av denne diktningens skjønnhet går tapt i våre analyser - når vi baserer dem på struktur; format, versbinding, inndeling; og ikke tar hensyn til virkningen, den mer eller mindre personlige, bare dikterkunstnerisk-historisk verdi. Og metrikk. Og en alt overhengende tematikk. Konkretisert ned til et absolutt minimum; helst puttet inn i en biografisk, overkommelig kontekst; man liker ikke det man ikke kan gjøre rede for, nei. Men der finnes så mye MER, tenker jeg alltid, med mine sedvanlige nykritiske tenkemåter - og det er dette abstrakte, lett uhåndgripelige utenforliggende mine læremestere ikke helt evner å oppfatte. Som vanlig. Postmodernistisk, anti-tesisk, hva vet vel jeg. Samme hvilke benevnelser man bruker; det er og blir noe de ynder å avskrive. Fordi de er og blir litt regelrigide og sneversynte og foretrekker fakta fremfor fundering. Men nok om det. Jeg har mine egne metoder, og dette er en av dem:

"Studie"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som prøver ut nye varianter over samme lest. Fremdeles og flittig nok. Catull med gull i munn - som gjør min lesning sunn, for å nevne hva arbeidstittelen på dette verket var. Trenger vel knapt nevne at den krevde forandring. Skrevet i nøyaktig samme tilstand som her tidvis skildres, og det merkes. Muligens. Generelt lite redigering å spore, heller en del medrivende linjer som hadde sitt utspring i en følelse av å være revet med. Men, altså, tilsatt visse akademiske dimensjoner. Her må det naturligvis forklares, og la meg aller først henvise til mitt mest fiffige grep hittil i min Blogger-karriere: legg musen over teksten, marker, og se hva som skjer! Fancy-pancy shit! Videre inkluderes her, blant andre: balladerim, som gjelder for hele diktet, strukturert som oaoa-rim, igjen for dem som forstår seg på slikt, generelle tendenser til å abstrahere det konkrete, og med hyppig bruk av bokstavriming i hver verselinje, litt enjambement her og der, abstrakt genitiv, og bevisst omvendte ordstillinger og sikkert mye annet man kan plusse på siden men som jeg i døgn-tidens navn har glemt; ikke alle definisjonene som er like offisielle/akademiske heller, men de gir i det minste mening. Mine egne analyser mens jeg hold på var mer detaljerte, men formulert rent muntlig for meg selv, og ikke alltid like relevante for (eller verdig) Blogg-publisering. Her, i dette formatet, blir diktet som sådan det mest interessante. Såh, uansett, jeg prøvde å skape dikt på diktekunstens egne premisser, nyttiggjøre meg egne poetiske praksiser for et samvittighetsfullt formål, og - ikke minst - ha det litt gøy innimellom. Hvilket var hovedmålet for en eventuell suksess. Viss selvironi å spore her, ja, og utforskelse av selvet, selvets diktning, selvsentrering generelt. Mye rart. Typisk meg. Catch-all-reference post, enjoy!

jeg er en nokså flink student (iambisk tetrameter! haha!)
om enn, stort sett, på nattestid (like stavelser, for rytme)
når andre mennesker går til sengs
da sitter jeg og gjør meg flid
og bøtter nedpå med en tredje kaffetår
som får meg til å hyperventilere
mens innlegg produseres, tekster leses,
alle feil er opp til meg å korrigere
blade gjennom sider man har sett på før
og sette mang en strek i margen,
slik jobber jeg meg opp til kunnskapen
og kjemper hardt mot tretthetsvargen (synekdoke)
iherdig stridende, som stormkast, bent over
hvert et innspill, hvert et gule øye (språklige bilder)
gjenkjennelig; samme hvilken vind som blåser
en evig tendens, uten trang til å løye (aktiv besjeling her!)
griper alle glosene og setter dem på plass (og doble betydninger)
med sansen for det mulige som ferdes
utenfor det ordinære, uten varsellamper (enjambement)
men preget alltid ved å måtte herdes
å skulle stile mot et omdømme, en anerkjennelse
og trekke større linjer, sammenhenger
nye paralleller, teorier, originalitetens pekepinn
så mange klare tanker man igjen forvrenger
stadig uten krav, dog likeledes like tvungen
på det indirekte vis man er blitt pålagt
kjenner spillet, selv om kunnskapene mangler
er bundet av en allmenngyldig kontrakt
for jeg vet nøyaktig hva som lar seg fastslå
hvilke sidetall de flittige slår opp
og hva som ble besluttet lenge før min ankomst;
erklært sannferdig, markerte endestopp (kiastisk alliterasjon!)
høyt hevet, hyllet, stilt på pidestall av strå
og revet vekk umiddelbart, til nytte
således stukket inn i protokoller, lærebøker,
figurative anlegg man ikke får bytte
de lærde holder stand, de villige gjør sin entré
medbragt ambisjoner, skapende verdier
begår selvsamme feil, tilegnes viten likelydende
anledninger da selv den brave tier
jeg vet jeg er en noenlunde tro student (assonans i o'ene)
mot slike kontrollerte formasjoner
og deltar aktivt, prøver, da jeg makter
sjelden brudd med egne illusjoner
jeg innser hvor jeg går og står i gamle spor ("innbakt" følgerim)
de ordninger som her må ha befestet seg
med vanedannelse, på linje med opposisjonen;
avvik avledes av enighet, endog for meg