Esktrahert vitalitet

Soundtrack: Supertramp. Selvsagt. Det er den store frigjøringsdagen - men jeg vet ikke om jeg føler meg særlig frigjort. Vi markerer krigens, og da andre verdenskrigs, avslutning her i Norge - på denne dato - noe som dog synes å ha gått temmelig upåaktet hen, akkurat i år. Solen skinner kontinuerlig fra skyfri himmel her i Bergen, for tiden, og det opptar (naturlig nok) mesteparten av allmuens oppmerksomhet. Været er både fokus, samtaleemne og bekymring (!) nummer én, for de aller fleste. Man kan ikke unngå værgudenes vold, og deres foranstaltning er alltid like vidunderlig å kommentere - siden det får byen til å fremstå på sitt aller mest vidunderlige; Norges vakreste, etcetera - og det sørger for at vi alle har store problemer med å foreta oss det vi egentlig burde ha foretatt oss forlengst;, fått unnagjort, i effektivitetens navn, og primært innomhus; nemlig å fordype oss i litteraturen, tilegne oss grundig, uutslettelig kunnskap og forberede oss (desto mer) til eksamen. Den evinnelige. Hvilket jeg dessverre ikke makter, helt, når jeg fristes slik av solstråler og andre distraksjonsmomenter. Varme i fjeset. Solflekker på marken. Virker som den vanlige arbeider også sliter med å holde aktivitetsnivået oppe og innsatsviljen på topp, for øyeblikket. Hovedsaklig veiarbeiderne, da det er disse jeg får mest anledning til å betrakte, grunnet det ubeleilige faktum at der foregår bybane-bygging rett utenfor vinduet mitt; nok et uheldig element på listen over hva som ødelegger for den forsøksvis iherdig studerende. De sprenger fjell og holder på og alle vet at det er mye morsommere å observere jordskorpen forflytte seg en halv meter opp i luften, enn å gruble over Dantes flytteskau en halv mil ned i Helvete. Eller spekulere i hvorfor eposene er konstruert sånn og slik og hvordan deres ettermæle har forandret seg iløpet av hundreårene og hvem som representerer hoved-innflytelseskildene på epikkfronten. Ikke veldig spennende i lengden. Også hater jeg Vergil så dypt og inderlig at det blir litt vrient å overbevise seg selv om at det kan forekomme spenning overhodet. Mannen er et naut. Var. Har vært. Synes som. Et überpretensiøst selvhøytidelig forviklende forvanskende naut. Men tilkjennes (likevel) all mulig ære for den opprinnelige epos-tradisjonen og dens mest sofistikerte avarter; Homer blekner liksom i forhold. Nuvel, man har alltid latt seg blinde av kritiker-viternes overveldende hype. Deres overstrømmende begeistring bringer opponentene sakte til taushet; slik flertallet og deres oppatninger alltid har gjort. Uansett hvor høyrøstet man som eneperson tillater seg å være, vil alltid koret overdøve en til slutt. Og de ensomme kjemper glemmes altfor ofte, iløpet av historiens gang; de forgår og forsvinner ut av leksikonenes notasjoner, ut av våre synsfelt, ut av vår erindring. Deprimerende, urettmessig, begredelig, men sant. Som livet selv. Så man skrider ut av mørket, rømmer fra de filosofiske anliggende og infløkthetens bortgjemte kroker, prøver å unnvike det verste av sprengningsstøyen, og begir seg ut - i jakten på sollys. Hva annet er det å forvente. Vi burde kunne unne oss et avbrekk i ny og ne for å nyte slikt umåtelig finevær. Jeg ruslet forbi Smålungeren ikveld og ble nærmest slått i bakken av omgivelsenes skjønnhet; det ultranydelige synet av blomstrende prydbusker, glitrende fontene i vannet, solnedgang over gamle bergenshus, og parkbenker befolket av smilende bergensere som hilser hjertelig på alle forbipasserende. Stemningsfullt til tusen. Med duftende planter, lokale trekkspellemenn og hoiende russ som positivt ekstrainnslag. Jeg får bekreftet, igjen og igjen, hvilket urbant menneske jeg vitterlig er, og hvor nødvendig det er (for min egen velværes skyld) at jeg oppholder meg i urbanitetens umiddelbare nærhet, sånn på hovedbasis. Svippturer innom bondelandet og kortere besøk innom hytter på fjellet funker utmerket, såfremt man har et permanent bosted i en storby å kunne vende tilbake til. Jeg er tilgjengelighetens slave. Jeg misliker å være avsondret fra det yrende, spirende, høylytte, folkehavsinfiserte, solfylte, asfalterte, moderniserte, infrastrukturelle. Det er min hjemmebane, det er mitt område, det jeg vil vedkjenne meg. Når jeg er lut lei Aristoteles og føler at poetikken går på tverke, kan jeg simpelthen hive meg på en buss og rømme inn til sentrum, for en impulsiv kinoopplevelse og en cappuccino på Opera, og det passer meg aldeles utmerket. Perfekt ordning. Og når jeg returnerer til forstadens bygningsarbeider er det med lykksalig fred i kropp og sjel og, ja, det forundrer meg stadig at byens ubestridelige mas kan ha slik virkning på min person; at jeg føler meg trygg blant høyhus og ilter trafikk, at jeg føler meg i harmoni med enorme folkehav og påtrengende lyder og kulturlandskapets mangel på naturtro, eh, autentisitet. Man dyrker jorden, man lar den ikke gro av seg selv. Man bygger, man hugger, man bearbeider. Og det er velbehag for mine øyne. Jeg har behov for landlig lykke likeså, og skog og fjell og hav og stillhet, men jeg foretrekker å kunne vende hjem til en bytilværelse. På godt og vondt, med alt den innebærer. Stillhet, iblant, om man vil. Og Bergen er strengt tatt omkranset av verdens vakreste, uforedlede, ville natur. Ikke akkurat en metropol; ei heller med stor grad av forurensning og klasseforskjeller og annet som kjennetegner verdens hovedsteder; men med et nødvendig, absolutt bymessig preg. Og - det gir meg næring. Det gir meg styrke, i hverdagen, spesielt for å utholde anstrengelser som skolearbeid og prøver av diverse, ymse slag. Jeg inhalerer byen i all dens monn og det liketille ved dens humør, dens åpne og innbydende status, smitter over. Den trekker meg til seg og jeg glir inn i mengdene og jeg ser kun på været, igjen. Om jeg vil.