Noen (flere) leksjoner om livet

Onsdag formiddag. Hører på Supertramp, sprengingsarbeid, en harkende heis og telefonerende naboer. Drikker store mender beksvart Friele-kaffe, går hvileløst rundt på gulvet, pirker på egne tær, prøver å ikke gråte i forbitrelse over en bedervet muffins som måtte kastes, holder på å slenge termometeret ut av vinduet sammen med Aristoteles' "Om Diktekunsten". (Snart omdøpt til: "Dumme, ikke-gunstig'en".) Med andre ord; enda en langdryg, knapt strukturert, ekstremt selvdisiplin-krevende og forsøksvis fokusert (...) hjemmearbeidsdag. Sol ute, stengt inne. Kjemper heftig, kan ikke vinne. Har lite kunnskap, må mere finne. Etcetera. Også ender jeg opp her istedet, med dette - noen velmente instruksjoner og komtemplasjoner til, om(kring) og av selvet:

Man burde være flittig. Flittig, flink og pliktoppfyllende. Og alltid - klok. Fornuftig. Tenke klart og rett og handle riktig, fordele all sin tid imellom givende, fordelaktige gjøremål. Om ikke storartede, i all sin prakt, så aldri henfalle til meningsløshet. Og aldri være passiv, alltid årvaken, og virkende; et våkent individ som står parat, på startstreken, og ivrer - fullt istand til, uten videre, å utrette det verden vil forlange. Svarer til forventninger, med selvfølge og klar respons, grepet av en plutselig effektivitet, som aldri uteblir. Ved egen hjelp, selvfølgelig, og sinnelag så sinnrikt og oppbyggelig - det krever mot. Standahaftig trening, øvelse, mot styrkeprøver. Aldri resignere. Det sies at man kun vil la seg avskrive om man selv avskriver eventualiteter, egne evner. Muligheter - alt er mulig - å, man skulle vært suksessrik, helt og fullt uproblematisk; uten tvil. Ha sikret seg mot fiasko, kun ved trygghet på at egen klokskap holder. Lenge. Óg å konfrontere verdensbildet - likefrem - da det er simpelt, simpelthen. Man burde vært i stand til overbærenhet, i alle tilfeller. Og hatt kontroll. På kreftene, de mange og mangfoldige. Man burde lekt seg gjennom dagene, i evig jakt på noe mer, og nye horisonter; aldri sittet fast og gått i stå, og grunnet seg til nøling og fornektelse. Der tiltaksløshet avstammer fra motstridende valg. Man burde jobbet mot prinsipper, mål og egenutviklet fremmarsj, ambisjoner, kreasjoner, allting de kan putte inn i ordlisten og synonymisere til en bolk om "vellykket selvstendighet". Å alltid skulle være seg det hele, helheten, bevisst - og kalle den "helt overkommelig" - administrere eget liv som handlekraftens arrangør, med god forstand, og ordne seg med stort og smått og alle rundt. Jeg tror ikke det er så sunt.

"Livsnødvendig(heter)"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som bearbeider tilværelsen gjennom dikt, og utbroderer all sin fundering om verdens frustrasjonsmomenter gjennom lyriske variasjoner og halvveis-pensumrelatert, dog mer avkoblende beskjeftigelser. Fordi det falt meg inn, og ble der. At det er ikke alltid så godt å vite. Og det er definitivt ikke noe godt å ikke vite. Men denne ubehagelige følelsen av at ting ikke passer sammen og at man ikke kommer seg noe sted, at man står fast og tråkker, den kan altså bekjempes. Overkommes. Eller, i det minste, glemmes bort - en stakket stund. Av ren selvbebreidelse, eller hva man skal kalle det. Selverkjennelse, kanskje, det høres bedre ut. Mer...oppbyggelig. Er det poenget? Å fôre seg selv med oppbyggelighet? Men man må jo skape den óg for egen maskin, og et sted på veien - i produksjonen - kan det like gjerne hende at man sporer av og skrur løs en feil mutter. Og ender opp i sentimentalitetens vold istedet. Fordi man innser hvor man stevner. Men da er det vesentlig bedre å finne andre ord og gripe andre tankebaner - når de dukker opp.

prøver hardt
å tenke
i all enkelhet
å tillate det enkle
stå som mål, metode,
mønstre
inn på riktig banehalvdel

begynne der
det monner
å ei forhaste seg
mot slutninger
heller mens man lytter
til de første
innvielsesritualene
så døvgjørende

steg for steg,
frem og tilbake
mellom infall
dessuten; forflytninger,
i skjev, forskjøvet gange
uten andre overlegg
ta rennfart
for ens egen higen
etter dette gløttet, glimtende,
men upålitelig
som retningsviser
og lar oss vingle
stødig videre

å, om allting bare var
ufarlig
jeg undres hvorfor
er det så ufattelig
besværlig
vrient, det å leve
nå - i tråd med,
og å skulle følge, trofast,
egennyttige prinsipper
om ikke annet
egenskapte

forutsetninger
som fyller øyeblikkene
slik vi har for vane
å få ordnet oss med ørsmå ting,
alt dette lille
utgjør tiden, gjør at den passerer
uavbrutt
i øyeblikk
av rangel og av ro
i mellomtiden,
skulle konstruere væren
fange hendinger
og handlingskraft
peile seg inn

med intensjoner
klare
alt det ennå uoppfylte
samles kun til oppsamling
fortsatt
på farten
opptar hvert minutt,
brøkdel for brøkdel
mens resten skyves inn
mot endeveggen
huser, skaper
tomrom - likedan
det stoff hvorav det skaptes
hankes inn, filtreres ut
vet aldri hvor
man skal

i nøden
nære ingen nåde

strekkes til
man så erkjenner knapt
alt innenfor
det ytre
er en prestasjon
på linje med
omstendelige hendelsesforløp
jeg undres hvilke
óg hvorhen man tar det fra
hva det blir til