Plum job

Soundtrack: Elton John - "Madman across the water", which seemed oddly fitting. With my current mood, that is. Especially "Levon", whose lyrics of multiple meanings can be transferred straight onto the matter of my following discussions. And then over to "Sugar on the floor" from "Rock of the westies", which suited the poem better. Somewhat. At least, it's a beautiful song and it's got a melancholy tune which holds the same atmosphere that the poets below try to convey. Mind you, I just put myself on par with one of the greatest American poets ever. That's scary. And not at all justified. But I do my best to honour those heroes of mine, the lot of them, despite own forgetfulness and tendencies to come off with a wrong twist, here and there.

Det er sjelden (eller, eh, ikke?) at jeg lar meg affisere såpass av dikt at jeg ser meg nødt til å komme med et motsvar. Men dette var et slikt tilfelle da reaksjonen ikke lot vente på seg, eller kunne unngås, da diktet bare tvinger en til tolkning og til egne overveielser. Her óg i en tilsvarende dikterisk form. Det utvalgte stykke poesi heter "This is just to say" og er skrevet av den fantastiske William Carlos Williams; muligens den eneste dikteren i historien som har klart å gjøre noe klassisk meningsbærende utav en trillebår og tre høner. Her beretter han derimot om plummer. I en fryseboks. Som han spiser, før frokost. Dette vil si, åpenbart, at han er en mann med hang til de overførte betydninger - og DET liker vi jo. Man kan tolke Williams mer eller mindre som man vil, man kan tilegne ham nøyaktig de allegoriske overtoner man lyster. Diktene hans sier alltid mye mer enn hva man aner på den overskuelige overflaten, i realiteten er de heller uoversiktlige og eksisterer bortenfor enhver form for flate. Under litt.vit.'s lille litteraturkollokvie i formiddag, kom vi frem til at plummediktet synes å være et klart uttrykk for blant annet utroskap, kjærlighetskvaler, ektestanden, utagerende eskapader, følelsesmessig nedtrykthet og endeløs fortvilelse. Svik, bedrag, kontrollbehov, urettmessighet og skuffelse. Intet mindre. Og det var dette jeg tok utgangspunkt i, da jeg satte meg fore å skrive en liten respons til samme diktet; en slags annen vinkling, annen tagning; over samme tema. Samme situasjon, sånn omtrent. Samme konflikten om ikke annet. Og for å få utløp for egne reaksjoner; understreke hvordan diktet virket på meg. For det har en voldsom effekt, det er voldsomt betagende. Men la meg da, først av alt, gi leseren innblikk i det opprinnelige verket, så man ser hva man har å forholde seg til:

"This is just to say"
Av William Carlos Williams, datert ca 1938,
fra en samling kalt "Collected Earlier Poems".

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold

Tolv verselinjer, maks tre ord på hver, inklusive gjentagelser, men man kan da få vesentlig mye mer materiale utav det. Noe av det mest fascinerende med lyrikken som sjanger er jo den helt grenseløse betydningstettheten; hvordan man med ett kan (eller, må) lese langt flere budskap utav hver enkelt frase, langt mer mening inn i hvert enkelt ord. Diktningen manifesterer og illustrerer, tydeligere enn alt annet, det magiske, det essensielle, det uforlignelige ved ordene; som gjenstander for bruk og undersøkelse. Likeledes, ved språket som sådan; hvilken makt det har. I all (sin) enkelhet. Derfor lever diktekunsten videre; og tilskrives ny aktualitet, til stadighet, siden den er like evig som ordene - den bærer deres uendelighet i seg, deres mangfold inkorporert i selve dens struktur. Hvilket igjen beviser, for min del, at diktekunsten er og blir - uten sidestykke - det kjekkeste jeg vet om i hele verden, likesom det mest fascinerende; det utvilsomt mest interessante å befatte seg med. Om det fremstår i poetisk, litterær, dramatisk, musikalsk, eller filmatisk form. Der finnes så mange poeter, like mange som der finnes poetiske former og formater. Og heldigvis for dét. Så har man ennå flere storheter til gode å oppdage. Som William Carlos Williams; en av de aller ypperste ordkunstnere noensinne; en som aldri skuffer eller kjeder, i anvendelsen av sine midler. Han gjør alltid noe effektfullt utav språkelementene. Han synes alltid å ha noe iøyenfallende å bidra med - både syntaktisk og tematisk. Han skriver utenfor de metriske retningslinjene, det gjenkjennelige og klarlagte; han posisjonerer seg aldri i noe fast system. Likevel synes det bevisst, og med overlegg, det han komponerer. Ordene er aldri tilfeldig satt sammen; de følger bestemte mønstre, særegne for hvert dikt, etter Williams personlige oppskrifter. Det er en tanke, en fremmaning, en forutsatt formening - bakenfor alt, hele tiden. Og det forekommer meg så ufattelig genialt. Dette at han, på tross av det intrikate tolkningspotensialet, greier å gjøre diktet så simpelt. Det blir utsøkt moderne, minimalistisk og samtidig ekstremt innholdsrikt. Åpent for tolkning i all uendelighet; undertoner, mellom linjene, og ørsmå detaljer - det er nøkkelbegrepene her. I tillegg til de berømmelige metaforene. Mannen er rå på metaforbruk. Det er nesten irriterende hvordan han tydeliggjør for leseren at diktene skal leses i en dobbel forstand; man klarer ikke forholde seg til dem direkte, som noe konkret talende, man må kontinuerlig skue etter det underforståtte, det skjulte, det implisitte. Det setter leseren i en eksepsjonelt vanskelig situasjon, og gir en samtidig ubegrenset med frihet; hvilket dog er to elementer som oftest opptrer sammenfallende, også i det virkelige liv. Og det er det virkelige livet Williams skriver om. De banale, enkle tingene. Men han gjør dem intrikate, kun ved å skildre deres væren, deres eksakte eksistens, hvordan han betrakter dem. Og dermed, kanhende, hvordan han - og vi - betrakter verden? Sannsynliggjort av - ham, eller oss? Uansett, det forløper uten forsøk på romantisering, eller idealisering. Han simpelthen skildrer. Med innslag av idyll, kanhende, og definitivt naivitet. Men ingen vyer. Williams foredler aldri, han legger ikke til - han trekker heller fra - men synet bevares. Det er en herlig ironi i denne hans skriveteknikk; det at han utelater hindrene og nettopp dermed legger hinder i veien for vår forståelse. Det enkle er ofte det vanskeligste. Fordi vi må velge selv. Og grunne.

Selv takler jeg da min grunning gjennom egen diktning, som her. Og jeg inkluderer litt eksamenslesning i samme slengen. Er midt i det mest iherdige repetisjonsarbeidet nå, selve innspurten, og dette må da utvilsomt kunne sies å være relevant i den anledning. Og konstruktivt, ikke minst; å bruke kunnskapene man får og vise at man kan sette dem i sammenheng med de man allerede besitter. Var vel Gadamer som hadde noen forestillinger om det der, i sin berømte hermeneutikk. At man er født med horisont, og den kan bare utvides, hvilket den óg gjør iløpet av ens dager på jorden, men man trenger stimuli. Man må ikke stagnere i troen på at man har det man trenger av viten, man må alltid søke mer. Og trå utover egne grenser. Der finnes ingen absolutte grenser, bare muligheter for å sprenge de i øyeblikket oppsatte - om man da skal ta i betraktning min ideal-virkelighet. Hvordan den stemmer overens med min reelle, er en ganske annen sak, men jeg jobber da iherdig med å rive ned fordomsmurer og forstå mer av det som finnes over neste høydedrag; aldri å tale i uoverkommeligheter, men komme seg fremover, til man klatrer ned på andre siden - med økt lærdom på veien. Forhåpentligvis.

Hva min egen innsats i denne stund angår, og det poetiske resultatet av mine intensjoner om å dyrke modernismens storhet(er), bør da bemerkes følgende: dette er et nokså impulsivt, "spur of the moment"-type dikt, som selvsagt ikke kan måle seg med Williams original i, eh, originalitet - eller noe annet - men det må sees som en hyllest; og en ektefølt, oppriktig sådan. Jeg forguder denne mannen og jeg synes dette er et av de fineste diktene han har skrevet og jeg velger å markere dét slik. Unngikk eskplisitt tegnsetting, for å bidra til økende antall doble hentydninger, hvilket altså er meget viktig her. Tro mot Williams' ånd, med andre ord. Har beskjeftiget meg med metaforer og allegorier i hele dag, og anaforer og anapester og alt annet som begynner på første bokstaven i alfabetet, og videre nedover og - vel - hodet går en smule i surr. Men prøvde da å nyttiggjøre meg de forskjellige akademiske teknikkene og poetisk-analytiske begrepene, opplest og vedtatt og anstrengt, på en praktisk måte. I aktiv utforskelse. Kunsten å eksemplifisere lærdom, i dobbel forstand. Erfaringsmessig og studierelatert, lyrisk og emosjonell. De glir alltid over i hverandre. Som alle livets bestanddeler. Og ja, om noen lurer, jeg har for (u)vane å omtale avdøde mennesker i presens nåtid. Så det er sagt. De lever da evig i mine minner og det forsvarer galant den lille tvilsomheten. Here goes:

"Etterdønninger" - om gjerninger og konsekvenser
Av Scaramouche, Po(t)eten, som ofte lurer og ikke like ofte får klare svar; de fleste må man nå en gang finne utav selv. Og helt på egenhånd. Noen ganger er det lett å føle seg litt overlatt til seg selv og ens egne tilfeldigheter. Man rammes; og står der siden - tiltaksløs og tom - mens man forsøker å bryte ut av egen absolutt maktesløshet, ikke stivne, ikke la seg bindes til det destruktive. Men i refleksjonens time, når man velger å skue tilbake, er det lett å oppdage øyeblikk da man ga seg hen, og ikke tenkte på muligheten for å bli gitt opp. Og bli stående slik, tafatt. Men man må aldri forbli i tomhetens vold, man må alltid forsøke å fylle fremtiden med noe som gjør den verdt å leve seg inn i.

hvor det var deilig og søtt
der og da
for et øyeblikks stund
om enn etterlot meg
med en tyngende kulde
slik man ser problemene
og ugunstighetens realitet
for tydelig
men likevel trer inn
mellom passasjene
og utstrøkne kalenderdager
like fullt
besatt med mangfold
av tilnærmelse
snevrer inn og kjølner stadig
dobbeltydig
i hver ubeleilige konfrontasjon
og uten evne til å endre
hvordan vil det bli
når man lar seg føre
med all slags smektende berøvelse
for senere å tilstå,
så, i stillhet
endog mot lydløse premisser
går opp i opp
men veier ikke for
i verdener der alt vi konstruerte
var en skjør konstellasjon
som forekom en
ment å skulle bristes
ved ett enkelt pust
i uforenelige retninger
slår og stryker med den samme neven
gjennom vannskorpen
hvis understrømmer favner
kvelende tyngde
i hvert nedslag, hvert utbrudd
levnes uvebegelig
styrtende

blankt - skiller
mellom det bestående

og tilbake står kun kjennskap
klar i tale, vag i tolkning
hvilket faktum
opprådd, så selvfølgelig
men soleklart
tilgivelse blir aldri det
hva man forventer