GRATULERER MED DAGEN!

[Image: Festplassen, Bergen sentrum, klokken ÅTTE (!) lørdag morgen. En samling overentusiastiske morgenfugler, fotografert av undertegnede og utydeliggjort for anonymitetens (og den mer effektfulle stemningsskapningens) skyld. Gir i allefall et klart inntrykk av folkehavet, været, bebyggelsen og antrekkene! All rights served, no stealing without crediting. Pliiz.]

Scara rapporterer fra 17. mai i Bergen!

Inneværende lørdag er den store nasjonaldagen her i landet; en gedigen markering og enestående festlighet for hele det norske folk, da vi feirer grunnlov, unionsfrihet, fredstid, ostehøvler, bunadssølv, gnagsår og det meste annet. Særdeles høytidelig, påkostet og arrangementmessig omstendelig. Med vaiende flagg i vinden, blafrende løv, syngende kor, hjemmebakt kake og pompøse, egenkomponerte hyllesttaler - på festplasser, i parker, i skolegårder, på hangarskip og overalt ellers. Norge står på hodet på søttende mai. Vi går fullstendig av skaftet. Folk organiserer, pynter, dekorerer, planlegger i lange tider og står i. Det går i prosesjoner, kransenedleggelser, mimring, vinking og musikkorps; kort oppsummert. Og alt kjennetegnes av en vanvittig entusiasme og nærmest påtrengende utgytelse av glede. Det er ikke tidspunktet for de dystre grublerier; man skal klistre på seg smilefjeset og vende blikket mot folkehavet; hylle dets og nasjonens fortreffelighet. Nuvel. Selv valgte jeg å tilbringe dagen i hjembyen Bergen, og der er tilstandene (om mulig) enda mer vanvittige enn til vanlig; folk hoier og jodler og skriker og ler, desto oftere og desto høyere. Utsagnene er høytravende, det meste er upåklagelig, allting er skjønt. Vi velger selv hvilke begivenheter som er betydelige og hva som glatt kan oversees. Bergen er den beste byen å bo i, i lengden, Brann vinner selvfølgelig serien (og de la jo et rimelig godt grunnlag ved å banke Vålerenga), vi har beviselig Norges beste kulturtilbud, bergenserne er uten tvil den triveligste delen av befolkningen, i egne og andres øyne, og fjellene har aldri vært badet i en sterkere stråleglans. Vel, dette høres kanskje tilgjort og ironisk ut - og det har en viss brodd av ironi og kritikk i seg, men det er nå uimotstridelig sant, likeså. Og det sier jeg som halvt østlending og med full åpenhet for min hjembys mange laster, og de heller irriterende aspekter ved dens innbyggere. Meg selv inkludert. Vi kan være brautende, høyrøstede og overmåte selvsikre. Selvsentrerte, også. Realitetsfjerne. Isolererer oss i overbevisning om at alt viktig i verden forekommer innenfor våre syv grensepunkter. Joda, mange vil komme med slike påstander, men tross alt: Bergen er en fantastisk by å bo i, og der finnes langt flere positive enn negative trekk ved folkene som holder til her. Ytterligere er de positive trekkene såpass overveldende at man kan bære over med de mer ufordelaktige. Ingen kan vise gledelig engasjement som bergensere, på sitt beste; ingen er så åpne, oppriktige og imøtekommende, så genuint bidragsytende og fullstendig deltagende i øyeblikket. Det beviste man definitivt idag. Dessuten; naturen her er og blir overjordisk vakker. Det hjelper selvsagt på at temperaturene overstiger 20 grader, og at samme Brann feirer 100 års-jubileum med ekstra storstilt paradering, at Bjarte Hjelmeland er en glimrende teatersjef, som satte i stand en like glimrende nasjonaldagsmatiné, at alle kiosker har halvpris-tilbud på is, at Bryggen og diverse sidegater ble ferdig renovert på rekordtid, les: hastverksarbeid, og at solen skinner (nesten) konstant fra skyfri himmel. Faktisk det eneste sted i landet der dette var tilfelle. Oslo hadde fire plussgrader og snøstorm, de satte ny kulderekord for mai måned. Nord-Norge hadde komplett, vinterlig tilbakeslag og man tilbragte feiringen med ski på benene. Midt-Norge ble knapt nevnt på nyhetene, så mistrøstig var det visst å være der. Mens i Vestlandets hovedstad, i (påfallende sterk) kontrast til resten av storbyene, var alle forhold lagt til rette for en strålende feiring utendørs. Om enn med en sur bris, kveldskulde og visse tilnærmelser fra grå skybanker. Vel, det er lov å prøve seg. Alle gikk vi mann av huse for å bidra til den offentlige storslagenheten; et helt absurd oppbud av mennesker møtte meg da jeg kom inn til sentrum i morges. Så fylt opp av menneskekropper at det kun var ved en kraftanstrengelse at man kunne bane seg vei fra A til B, og knapt dét. Jeg ga meg i kast med veisperringene etter først å ha blitt vekket, slik seg hør og bør, av trommesoloer og fanfarer fra lokale tjuagutter utstyrt med (lite tilrådelige) gevær, les: buekorps. Videre bar det ut på tur i Morgenprosesjonen, sammen med 17. mai-komitéen, komplett med bunadskledde småbarnsmødre, enda flere trommeslagere og haugevis av Brann-sanger; det eneste vi klarte å synge så tidlig på dagen; hvilket var meget stemningsfullt og en absolutt minneverdig opplevelse. Dernest som mer passiv, rent fysisk, men ikke mindre engasjert tilskuer til hovedprosesjon, flaggtog, brassbands, iherdige janitsjarer, og, eh, russekaos. Sistnevnte, altså russen, var forsåvidt ikke det mest tiiltalende innslaget. Litt rølpete, om jeg skal være ærlig. Men alt har sin sjarm. Det gjelder å henge seg på rytmen og la seg suggerere. Nasjonaldagen er en anledning til å stase seg opp, vifte med det meste og skråle i vei; og spesielt her i Bergen foregår det mye actionfylt og spennende og forseggjort iløpet av feiringsstunden. Deriblant et beryktet opptog av lastebiler med (galskapspregede) opptredener på lasteplanene. Kåring av årets Frøken Tannfe, sekkepipespillende skotter (!), demonterte vannscootere og poserende menn i altfor tettsittende dykkerdrakter. For å nevne en hel del. Jeg observerte óg en trailer som ble trukket av to rimelig hardtarbeidende kyllinger. I tillegg til de motoriserte kjøretøyene inkluderes óg retrosykler, tandemsykler, tivolivogner, stylter, trillebårer og en rekke andre, mer originale, primært hjemmelagde alternativer. Ola-biler og ombygde barnevogner, eksempelvis. Mye moro. Det er, likevel, en dag med mange sider og mange konsekvenser; til de grader utmattende, må sies, og altfor innholdsrik til folks eget beste. Det er en grunn for at dette opplegget finner sted kun én gang i året. På et vis synes de innholdsmessige og, generelt ansett, obligatoriske elementene ved søttendemai'en nokså selvmotsigende. Man løper avgårde fra arrangement til arrangement, med høyhælte sko og gjerne i en nasjonaldrakt uten lommer som det ikke "passer seg" å ha veske til; man haler barnene utav sengen klokken seks for at de skal "glede seg" over en festdag til deres ære, som de er lei av allerede klokken halv elleve, eventuelt halv tolv - når de er forspist på is; man står tett i tett langs bygater, på klaustrofobien og hetesjokkets rand, og veiver hysterisk til mennesker man ikke kjenner; man sørger for totalt trafikkkaos og bevegelseshemming, dehydrering, overbefolkede kaféer og hygieniske komplikasjoner. Men det er jo gøy, det skal ingen nekte for, og den allmenne stemningsfaktoren veier på alle måter opp for eventuelle problemer som måtte oppstå - i allefall sånn circa, og på overflaten. Det man ikke ser, kan man ignorere; det man ikke vet, har ikke skjedd. Og, det morsomme er at uansett hvor man befinner seg, i det ganske land, er alle man møter nøyaktig like opptatt av denne feiringen og ingen unnlater å markere den, eller gratulere hverandre med dagen; og alle skal helst gå litt i tog og vifte litt med flagg og innta helt bestemte spiseligheter som de aldri ville putte i munnen ellers. Alle har sløyfe og sier hurra. Den kollektive samstemtheten er det som fenger meg, og gjør meg mest fascinert, og som nok et kompliment til min hjemby må jeg si at det er her den synes å komme tydeligst til uttrykk. Bergen er det mest ettertrykkelige beviset på alle nasjonaldagens særegenheter, fordeler, ulemper, ubehageligheter, overstrømmende hygge og fortreffelige innfall. Man kan gjerne se det dobbelte, til dels foruroligende, ved denne voldsomt "regelbundne" og påtatt festlige festdagen - som basererer seg på like strikte retningslinjer om hva man skal og hvor man skal og hvordan det bør foregå - men man kan ikke unnlate å bemerke det unike preget 17. mai innehar; som en tradisjon, en merkverdighet; og anse den for å være av de erfaringene som setter mest varige spor, om ikke annet. Og for den ultimate publikumsopplevelsen anbefales altså å legge turen til Berømte Bergen; med Brann, Buekorps og Verdens Beste Mennesker. Litt patriotisk må jeg da tillate meg å være, på en dag som denne! Med håp om at alle hadde en superb togtur/beskuelse, ikke ble altfor nedbrutt av værforholdene; om de var andre steder enn i Bergen; og opparbeidet seg mange gode minner. Til lykke med vel overstått feiring!