Tilbake til arbeidet

Soundtrack: Elton John - "Honky Chateau". Spesielt: "Susie (Dramas)". Fin sang. Nevnte jeg at jeg har skaffet meg en relativt omfattende antall album signert denne mannen, nå? Og at dette er av de aller beste? Ikke spesielt overraskende, men dog. Jeg liker Elton, jeg liker Bernie Taupin, og jeg sprer det glade budskap (om dét) så mye jeg bare makter. Andre mennesker (les: T.S. Eliot) utstyrte seg med gamle italienske poet-fanboy'er (les: Dante) i fjorten utgaver, som fast bagasje hver gang de skulle ut av døren. Jeg har Elton og Bernie på mp3-spilleren min, på høyt volum. Og det er stort sett den inspirasjon jeg trenger. For å kunne ta fatt på andre menneskers fine diktning og italienske fanboyers gedigne epos.

Første mai, arbeidernes utpekte helligdag; en rask gjennomgang. I en mer standardisert, forsøksvist utprøvet blogger-tradisjon. Fordi det er litt for sent og jeg fikk et skrivebehov. Også må man jo markere merkedager på et vis. Konist, men ikke veldig kortfattet. Antagelig ikke veldig konsist heller, på slutten, men med en viss gjennomgående tematikk. Tror jeg.

Føler at jeg nærmest neglisjerer samme arbeiderstandens interesser, at jeg ter meg illojalt, så likegyldig som jeg forholdt meg til deres feiring denne torsdagen. Om enn med gode grunner, i det minste i utgangspunktet, for jeg hadde intensjoner om å begi meg inn på andre og minst like viktige gjøremål. Og i egoismens rendyrkede åndsnærvær; det lovet godt. Været var på min side, omgivelsene lå badet i stillhet, og frokosten ble sen og langvarig, med lesning av både tegneserier og moteblader inkludert, siden avisen uteble. Hvilket vil si at mens andre engasjerte stod opp klokken syv og marsjerte i regnet, plaget av hverandres bråk og baluba, våknet jeg klokken tolv og ble innomhus. Som sagt; med litt dårlig samvittighet attåt, som muligens er veldig berettiget. Uansett: jeg hadde på forhånd satt av inneværende dato til (meget nødvendige) eksamensforberedelser, i den hensikt å gi meg selv anledning til en lang, sammenhengende, uavbrutt, energisk lese- og arbeidsøkt, noe jeg har tradisjon for å planlegge mengder av når vi nærmer oss begynnelsen av mai. Går selvsagt ikke fullt så knirkefritt, ei heller på arbeiderdagen, og jeg havnet raskt på nettet istedenfor - der jeg surfet rundt på diverse meningsløse sider, mens jeg egentlig burde viet all min interesse til de boklige. Dagen som sådan forløp med stadige avbrudd av samme art, og opptil flere turer innom nettaviser og sladderspalter og Feminas moteserier - dog fikk jeg faktisk utrettet og gjennomgått en hel del, likeså. På det faglige planet. Nærgående detaljer om Aristoteles livsløp og metriske systemer hos Dante. Pugging blir sjelden morsomt, men det handler tross alt om ting jeg kan forstå. (Hvis jeg bare vil, og det er hovedsaklig viljen det står på for mitt vedkommende.) Dessuten tilegnet jeg meg en tilsvarende del viktig informasjon, som ikke var helt irrelevant for pensum. Ok, en moderasjon: litt irrelevant. Men ikke fullstendig. Den sneiet i allefall innom litteraturbegrepet.

Gikk inn på Imdb, der jeg ble møtt av David Tennants måpende fjes og en annonsering av "Imdb's new character pages"; please check out; ytterligere, med direktelink til en hjemmeside for "The Doctor (of the cult series "Doctor Who")", vedlagt bilder og info og bio og Billie Piper og greier og greier. Og mere til. Gjett hvem som så seg nødt til å tilbringe en del friminutter der. Også er det alltid like kjekt når heltene mine har forsideplass på Verdens Beste Film-Nettsted. Og dermed, kanskje, kan få litt mer promo, noen flere fans og en nye filmrolle i nærmeste fremtid; jeg krysser fingrene. Dessuten har (ingen ringere enn) Guillermo del Toro fått det überærefulle oppdrag å regissere filmatiseringen av Tolkiens "The Hobbit"; fremdeles på planleggingsstadiet, men nå endelig offisielt bekreftet; og dét måtte man jo finne ut mer om. Del Toro er en personlig favoritt, som blant annet har "Hellboy" (elsk!) og "Blade II" på samvittigheten - og han vet å dyrke Ron Perlman, kjempen med det store hjertet og den dype stemmen og det gedigne talentet, hvilket jeg setter uhemmet pris på. Så, kanskje-kanskje-forhåpentligvis, får vi en strålende, ny Tolkien-basert storfilm med Perlman i en hovedrolle og særegne spesialeffekter og Ian McKellen og masse bisarre skurker iført kroppsmaling. Det høres, unektelig, ganske fristende ut. Dessuten: Halle Berry er tilbake på jobb, Natassie Malthe gjør stigende karriere i Hollywood'en, og jeg er i (stor!) sorg over at Julie Ege, Norges egen Bond-dame og en formidabel skuespillerinne, er gått bort. En ekte diva og en flott, sympatisk dame; det hele synes meningsløst og trist. Kjendis.no har bildeserien som oppsummerer hennes liv og karriere, den er vel verdt en titt. Og noen tårer. Samme siden kunne da også melde at Paris Hilton og Nicole Richie muligens blir svigerinner snart; og det er da hyggelig så kan de begrense motbydeligheten til den familiære sfæren, og bevare vennskapsbåndet så de slipper å involvere andre. Huff jeg misliker de damene der. Ekle mennesker. Noe helt annet jeg hadde forventet å like, men dessverre lot meg skuffe over, var Scarlett Johanssons første singel fra hennes nye plate "Anywhere I lay my head". Som jeg altså hadde enormt store forventninger til, fordi jeg forguder Scarlett. Men "Falling down" er, i sannhet, en horribelt dårlig sang og hun kan, i desto mer uomtvistelig sannhet, ikke synge. Jeg ble veldig lei meg, og håper resten av albumet er veldig mye bedre enn den første smaksprøven. Dessuten forguder jeg damen såpass mye at jeg sikkert kommet til å gå til innkjøp av det uansett. Er man fan så er man fan, mitt livsmotto. Og på dét området er jeg uforbederlig lojal. Nesten stoppested på nettsurfebølgen var med andre ord Youtube, og tre fortvilte forsøk på å vende meg til videoen hennes, endog forsøke å ikke mislike den. Det holdt hardt - helt til Salman Rushdie dukket opp og begynte å spise på håret hennes og da ga jeg opp. Sist men ikke minst, og nå har jeg hoppet over til Imdb igjen, kan man lese at "Iron Man" er utpekt til årets beste (superhelt-)actionbidrag, allerede; velfortjent nok og masse kudos for den bragden. Strålende film, fabelaktig skuespill, velfungerende CGI; imponerende nok; kule kostymer, fantastisk soundtrack, AC/DC i åpningsscenen, flotte locations, og: Robert Downey Jr. er et geni. Fengselsful og dophue og fullstendig blottet for sosialt filter, men genial likevel. Og jeg liker dialogdrevne, intelligente (!), hysterisk morsomme actionfilmer som faktisk har en handling og en original vri her og der. Var på førpremieren onsdag kveld og koste meg glugg ihjel, anbefales for alle og enhver, selv de som vanligvis ikke har sansen for popcornfilmer. Den er inspirert av Bond, Robo-Cop og Robert Altman, trenger jeg si mer, og Jeff Bridges får lov å være kjempeond og grusom i 2 timer. Herlig!

Men, livet er en karusell, nettet ikke minst, og herfra gikk det stort sett bare nedover; da jeg foretok det fatale feilgrep å sjekke norske tabloider - hvilket man strengt tatt skal, i ny og ne, men åpenbart ikke bør - og endte opp med nilesning av artikler om incest-tragedien i Østerrike, og den gale gale mannen som holdt sin stakkars datter og deres felles barn (grøss) innesperret i kjelleren i 24 år. Herre. Det er virkelig mye drit som skjer i verden. Og dét er ingen spesielt oppbyggelig innsikt. Folk myrdes, myrder, saksøker, blir saksøkt, synder og sviker og begår sadistiske handlinger som - i realiteten - hadde passet best i en dårlig film jeg ikke hadde trengt å se. Og dette er, igjen, den betydeligste grunnen til at jeg leser så mye skjønnlitteratur, sanger, sladder og lite annet. Fordi det er enklere og fordi jeg har et negativt nok syn på livet som det er, til tider. Jeg synes menneskeheten er genuint destruktiv, og har fatning nok til å innse at dette er et syn som bør motbevises, hvilket slik artikkel-lesning og foruroligende input ikke bidrar til. Overhodet. Såh, litt lærdom og moral for dagen: slik virkeligheten fremstilles i enhver sammenheng, slik vi blir fremstilt i ethvert medium og slik vi fortoner oss fra enhver vinkel, må man rett og slett lære å beskytte seg selv. For inntrykkene, først og fremst. Lære å begrense egen søken etter viten; lære å foreta et utvalg av hva man ønsker å undersøke, hva man faktisk bør gi seg i kast med og tilegne seg allmennkunnskap om. Det gjelder det aller meste, i samfulle forum der ute, man må passe seg for meningsytringer og bilder og fakta. Ikke fordi de i seg selv er skadelige eller man bør begrense offentliggjøringen av dem - jeg er hardnakket støttespiller for ubegrenset ytringsfrihet, la meg understreke dét - men man må tilpasse seg ens eget metningspunkt og tillate seg å være lykkelig uvitende på en del områder. Har jeg nå besluttet, i det minste for min egen del. For inntrykkene lyver ikke. Og menneskeheten er en destruktiv kraft, et ustoppelig togsett i helt feil retning; vi er alle på vei mot undergangen og det er ingen vei tilbake og jorden kommer uansett til å eksplodere. Om noen billioner år, mens romvesnene ser på. Tro meg, jeg har sett nok science fiction til å vite hva jeg snakker om. Men før den tid har vi mer enn nok å stri med: krig, terrorisme, klimakriser, religionskonflikter, rasisme, familietragedier, fryktinngytende fanatikere. Håpløse politikere, korrupte forretningsmenn, fyllekjørende småsvindlere og gale hooligans. Der finnes ingen rettferdighet, der finnes ingen absolutt, uforbeholden godhet. Ingen svart/hvitt-linser å bruke når man danner seg bilder av omgivelsene. Men like fullt er vi nødt til å holde oss oppe, holde oss gående, holde verden igang. Da må man ikke kapitulere i fortvilelse over hvor lite lovende alt synes. Og derfor tyr jeg igjen til fiksjonen og skyver nettsidene, vitenskapen, de harde faktaene unna. For en stakket stund. Unner meg selv en lang pause, fra pensum likeså, og skyver Diktekunstens Prinsipper lengst bak i bevisstheten og dykker ned i en ultraspennende, lettsindig kriminalroman som transporterer meg langt, langt bort - over regnbuen og inn i nok en virkelighetsflukt, en høst akseptabel sådan. En annen nødvendighet. Men - det er ikke til å komme unna - vi er nødt for å gjøre noe med situasjonen i verden også. Vi må jobbe med problemene. Men i de øyeblikk da vi ikke kan jobbe aktivt med dem, er det kanhende ikke helt tilrådelig å skulle ta alle sammen innover seg. Man må få puste. Man må få muligheten, valget, til å se det positive i tingenes tilstand. Da kan man kanhende også angripe ulempene ved dem mer konstruktivt. Likegyldigheten er livsfarlig, som nevnt utallige ganger tidligere, men sålenge man har et bevisst forhold til egne handlinger kan de være så politisk ukorrekte de bare vil; det gjelder å kunne foreta en ytre betraktning og ta ens beslutninger på et reflekterende, bevisst grunnlag. Selv når det innebærer at man trekker seg desto lenger unna, for en periode, og utelukker andres uhåndterbarheter fra eget synsfelt så de ikke får anledning til å gjøre kål på individets evne til å håndtere. Og dét synes jeg er et ganske engasjert innlegg å komme med på en sådan arbeidernes dag - når alt kommer til alt!