Mother Love

It's late, it's late...but, I mean, what do you do? When you should be doing something else, then people give you other things that needs to be done, and you'd rather do them? Here and now? You go to work, that's what! And turns it on - Mr. Bad Guy and also - soundtrack: "Prelude for time feelers" - Eluvium. "Dead to the world" - Röyksopp. Ever so suitable. Have grown attached to Boxed @ the LJ and her brilliant, exclusive fanmixes. From Doctor Who, Heroes, House, no less. Similar minds think alike and think well! So, although I can't comment right there below, I give you credit here: big thanks to Carina, you clever girl I wish I knew!

Po(t)etens Oppdrag nr. XI: å takke min mor.
Kategori: sentimental ode til familiemedlem.
Og andre lesere, forsåvidt. Som deg, KATRIN!! :)
Fordi dere er så greie og kommenterer det jeg skriver!

Randi said, today @ 8:40 PM: "Jeg fornemmer en tone av motstand og opposisjon men den er så fin og vag den tonen...jeg måtte lese mange ganger før jeg fikk helt tak i hva det var jeg fornemmet. Poeten har en veldig fin streng som vibrerer kjenner jeg."

Hvordan går det an å forstå slik? Jeg har en genial tolker i min mor, likeledes er min mor genial på fortolkninger. Min mor er generelt litt genial. Og dette har hun da virkelig dreisen på. Poetiske strenger, aldri tenkt på dét. Egentlig. Men hun har rett. Er noe skjørt og tynt og samtidig holdbart der, i poesien, noe som dirrer under vekten av ens egne tanker og dernest las fare over mot en annen side (av publikasjon og offentliggjøring), mens denne sammenhengende bevegelsen; den konstante murringen; blir igjen. Det evige ved diktningen, tror jeg, og den ofte utiltenkte effekten; dette man bidrar med selv, kanskje ubevisst, og ender opp med å yte til leserne, til de som ønsker å tolke. Noe mamma fanget opp og klarte å reflektere med to setninger, om fornemmelse. Imponert. Og kanskje er det nettopp slik, at man ikke ser essensen i egne dikt nøyaktig i den forstand man burde, at man trenger utenforstående "sensorer" som kan kommentere her og der og gi en...elegante hint om hva som funker. Og at det er enklere for dem, at de ser det mer umiddelbart. Tingen er at det mamma skriver alltid passer så godt, at hun alltid ser de poetiske intensjonene, og ofte før jeg ser dem selv. Som sagt. Så jeg besluttet å si takk på den eneste måten jeg syntes var passende, i retur, og det ble da et lite hyllest-dikt til min mor og mødre generelt, fordi det er noe eget med moderlig forståelse, og fordi pappa allerede har fått et hyllest-dikt om hvordan han også (stadig) forstår meg! ;) Ergo, det gjelder dere begge. Jeg er så heldig å ha foreldre som leser det jeg skriver, og alltid har gjort det, og som ikke går av veien for å være både (særdeles) kritiske og meget konsise, direkte, i sin kritikk - sådan - men da også poengtert, så utrolig forståelsesfulle, for det jeg driver med. Ikke alle Po(t)eter kan skilte med slike fordeler i bakhånd! Jeg tror det er en trygghet i å ha positive (og altså, stundom mer kritiske) kommentatorer å lene seg på, når livet (og andre, mindre forståelsesfulle mennesker, les: universitetsansatte) går en imot.

"Of my sincerest thankfullness"
By Scaramouche, the po(t)et - written for Randi, my mother, and loyal commentator. Best interpretor of my subtle, double meanings - providing interpretations I didn't even expect. Never thought of my thoughts the way she thinks of them, is that a good thing? Possibly. According to the following verse: DEFINITELY.

made my evening, mother
who keeps on understanding
my poetic strings so perfectly
albeit their quivering interferes
she remains the mountain high
of motherly compassion and critique
whatever works she'd tell
to carry thoughts across the void
and fleeting barriers aside
beyond the lines she grasps
and makes my memories matter
publicized for readers
such as her and be there likes
of what she comprehends in truth
within the methods I don't get
but she finds all spot-on
like silver needles in the rotten hay
reflected with a sentenced clear
gave evidence, impression,
mother knowing best and of the rest
the turning wheels, the devils
sees me through, and holds me up
to clock in safely at the other side
beholding comments sure enough
of thin and icey, yet so steadfast
writings from a poet's pen