Fedra og fordragelighet

Soundtrack: PogoPops - "Alligators", "Man inside my head" & "Come on over". Gjett hvem som har lagt sin elsk på bergensbandets glimrende Best-Of? Fine, fine sommerpopmusikken. Også skriver Frank Hammersland fine tekster i tillegg. Anbefales (derfor) på det varmeste. Men, skal innrømmes at jeg etterhvert måtte skifte over til Elton Johns "Rock of the Westies"-album, bare for en kort stund og litt nødvendig pianopåfyll. Klarer meg ikke lenge uten, nei.

Man har nu foretatt et raskt og direkte dypdykk ned i den franske klassisismen (som jeg fremdeles har store problemer bare med å stave), med alle dens antikiseringsprosesser og realistisk-harmoniske verdensanskuelser. Skuespill av Racine, diktning ved Hölderlin, intolerant indoktrinering signert Boileau, og på toppen av det hele: noen egenkomponerte, lyriske innslag - sånn her og der. Og i særskilthet nederst, i denne inneværende post. Som man vet er antikken grunnlag for det meste her i verden; nærmest for hele vår eksistens; den fortoner seg stadig som noe forherliget, opphøyd og etterstrebet, som enhver nyutsprungen filosof(i) på et (eller annet) vis vil ha likhetstrekk med. Den liker som bakteppe for det meste man begir oss ut på, og er dermed det mest nærliggende å (anta at man må) basere seg på når man såvel handler som tenker og tolker. Og sjelden har man altså søkt mer til antikkens kjerneverdier og grunntanker enn i den nevnte klassisismen. Klasiken på tysk, neoklassisismen i England. Alt handler dog om en tilbakevendelse til det antikke über-idealet; inkludert en iherdig etterligning av antikkens mestere og deres verker; med likevekt, allmenngyldighet og avslepenhet i bunn, og helt klare formeninger om hva som er forbilledlig innen kulturlivet. Man bedrev likeledes en klar adskillelse mellom både sjangrene; hvorpå man plasserte eposet øverst og hyllet mytoligien; og de forskjellige (humanistiske) uttrykksformer som kunst, religion, vitenskap, etc. Følgelig fungerte dette som en klar forløper til opplysningstiden, og det konsekvente skillet mellom kultur (fantasi) og natur (faktum). Allting kreativitet-relatert havnet i egne kategorier og skulle definitivt ikke blandes med den mer regelbundne resten. Mimesis stod som det ypperste; all kunst var etterligning av en håndterlig virkelighet, og formuleringene skulle være enkle, klare, kausale; aldri tvetydige, men gjerne med ironiske lag og underforståtte slutninger. Vidløftige, eksperimentelle svermerier ble derimot slått ned på; det samme skjedde med overdrivelser, særegenheter, kritikk og alt annet som kunne virke faretruende for harmonien. "Solkongen" styrte på denne tiden (1600-tallet) med jernhånd i Frankrike, og spesielt franksmenn måtte derfor etterleve prinsippene om (stilltiende) sympati, knusende fornuft og knebling av kritiske røster. Lidenskapen skulle stå i et systematisert, avklart likeforhold til fornuftighetssansen. Sofistikert høykultur måtte gjerne inneha en festlig brodd, men helst føye seg etter de "perfekte" retningslinjene fremsatt av Aristoteles og hans likemenn; i det minste ble disse brukt som en unnskyldning. Hvilket innebar at om man ikke føyde seg måtte man ta konsekvensene av dette, og det ville utvilsomt gå en ille. Jeg tror - i alle tilfeller - at jeg ville hatt en meget kjip opplevelse av denne perioden, om jeg la tidsreisen dit. Ville sikkert havnet i giljotinens vold på sekundet. Men likevel, det er en spennende tid å lære mer om, og spesielt utforskningen av "Fedra"-stykket og hovedpersonens galskap fanget min interesse under dagens forelesning. Naturlivis var ikke klassisismen en god anledning for å forsvare mental ustabilitet, eller utvise en oppførsel som bar preg av slikt - ifølge foreleseren befant visstnok 1% av Paris' befolkning seg på mentalsykehus, i det aktuelle tidsrommet; da de ikke hadde villet innfinne seg med reglementet, og/eller vist tegn på "ustadighet", og dermed ble institusjonalisert med umiddelbar virkning. Huffameg og grøss og gru. Ikke rart folk ble så fryktsomme at de valgte å leve i utsøkt harmoni uten å mukke. Men gode tekster skrev de, i sitt kreative begrensnings-fangenskap, det skal de ha. Deriblant Moliéres "Tartuffe" som er særdeles underholdende lesning. Pompøst, pretensiøst og rimelig banalt, til "høykultur" å være, og dønn ufarlig, men underholdning nonetheless. Og jeg har latt meg inspirere. Dog med en vesensforskjellig, vesentlig mer kritisk brodd attåt - hadde noen regnet med noe annet?

"Dobbeltbunn" - om å (av)vendes
Av Scaramouche, Po(t)eten, og (skrevet) etter Racines "Fedra", i dobbelt forstand. Inspirert av tankegangen, for det meste, men også visse uttrykksformer og spesielle begreper. Har óg stjålet noe fra Moliére og, eh, PogoPops. Det handler om tilgivelse i form av avvendelse fra egne feil og udåder. Spørsmålet (moralsk og generelt) er jo bare hvem som er berettiget til å bestemme hva som er rett og hva som er urett og hva som må fordømmes på sterkeste. Jeg nærmer meg anarkien igjen; men hovedsaklig i form av kritiske ytringer, ingen fysiske ytterligheter. Poesien har alltid vært et gunstig(ere) talerør. Legg til nogen bokstavrim, litt mer repetisjon, nogen retoriske spørresetninger og noen doble betydninger og det blir diktning utav selv de tørreste, historiske fundamentaliteter.

hva nå - i denne stund
den skrivende
i grep av tankespinn,
omkring hva man betegner

lar man seg så behage til unytttighet,
benytte til feilaktghet, begå en udåd,
besørge slik bestyrtelse, ens endelikt

hva så - for evig tid
de trengende,
i all sin trengsel,
omkring hva man berøves

som bunner ut i dobbelhet, de tvetydige favner
alt hvorved man må befatte seg, derom, og endatil
den røst som stilnet hen i skrik, i overgivelse

hvem går - hvem rår
derover stundeløst,
og i enhver domfellelse,
befattet med det vesentligste

slik vi óg føres mot vår dom, vi dømmes,
og unnslipper aldri våre skjebner
vi las fange, stadig, ledes inn i fengsler
der vi engang skaptes, paradokser

skal vi óg føres, varig, mot fortapelsen
bekjenne våre gjerninger før de begås
vi las forføre, stødig, viljesterk som lam
mottatt til uvillighet, forvandlet

hvem spår - hvem sår
dernest urolighet
og i ethvert av våre tilfluktssted
besatt av overkommelig omvendelses favør