Småplukk og ruskomsnusk

Det nærmeste jeg klarer å komme en "ordentlig" (proper) blogg...skremmende nok. Uten noe slags overlagt popmpøsitet eller innbilskhet. Overhodet.

Stolt av å være et skrivende menneske...finnes for få av slike...uten å ville høres blærete ut...for det kan i allefall ikke finnes for mange! - mener jeg...og damen med smilefjeset sier at det er litt skummelt for en iskald verden vi lever i, egentlig, hvor vi ser på at mennesker blir ødelagt og vi bare ler...og det synes jeg er kloke ord; jeg vil være som henne, jeg vil dikte i øyeblikket...en impulspo(t)et...hvis improvisasjon er en dyd, kan jeg være et dydsmønster? - håpet lever ennå...men er dydsmønster fortsatt et norsk ord? - jeg tror det...jeg liker det...er det ikke fantastisk med ord man liker? - jeg samler på ord...har en hel liten kolleksjon, faktisk...noen kommer ut, andre blir der inne et sted, noen ligger på tungen og hviler, andre sitter bom fast i bakhodet og synes det er bedagelig, noen irriterer meg, derfor, noen behager meg, noen provoserer meg, selv om de er mine oppfinnelser...jeg er et oppkomme av smått og stort og meningsløst og -fast til tider...men det gjør ikke noe, for ordene er vakre i seg selv, det betyr ingenting eller lite om de ikke alltid lyder like fornuftige og innholdsrike, om de ikke alltid har en sammenheng...jeg er ikke så opptatt av helhetsinntrykk, jeg foretrekker det løsrevne...det pleier å etterfølges av det løsslupne...og det er alltid udelt positivt...fange øyeblikket, det er viktig, være impulsiv og følge sine egne veier, sine egne lyster...det er derfor jeg ønsker meg den jobben, sant; øyeblikkspoet, som en naturfotograf, eller en stillebenskunstner...eller en stillebensfotograf...fotograf generelt...fotografere verden i en brøkdel av et sekund, gjennom ord...gjennom sansesinntrykk som gjengis og formidles i skriftlig form...finnes der noe vakrere? - jeg synes kunst er det vakreste på jorden, i alle former og fasonger...og mitt kunstneriske uttrykk, i likhet med alle andre kunstneres, er egenartet...unikt, om bare i form av å være annerledes enn det andre vil kunne kreere...men det er også tilstrekkelig...kunst handler, etter min mening, om å skape noe grunnleggende forskjellig, ellers vil det være meningsløst, siden det iboende innovative er selve kunstens nytteverdi...uten den finnes ingen hensikt, finnes faktsik ingen kunst...og jøsseball som jeg kan reklamere for mine egne produksjoner, gitt...hihi...nå begynner dette å flyte ut litt her, ut i det altfor finurlige...jo mer langdrygt, jo mindre fornuftig...sies det...derfor: en brå avslutning