Sorrow (part one)

Gode råd med utgangspunkt i det selvopplevde. Jeg har opparbeidet meg en formening om at de beste metoder for bearbeidelse av sorg ofte består i å omskape den til et eller annet konstruktivt; ikke tvinge seg til å være lykkelig, men i allefall gjøre den mer håndterlig; eventuelt skyve den såpass langt unna at man slipper å tenke på den og bare ta avstand fra hele greien. Hvilket, strengt tatt, er det jeg oftest gjør - men hvis jeg da først vrenger ut sjelen min på et stykke papir, i form av dikt (prosa novelle essay or whatever), hvis jeg for én gangs skyld velger den løsningen, kan det være like greit å jobbe med det sørgmodige innholdet som dukker opp på en måte som gjør det såpass strukturert at man nesten glemmer hvorfor man skrev det i utgangspunktet. Å nøkternt redigere de sorgtunge ordene og sette dem inn i en leselig sammenheng er faktisk en glimrende type terapi, istedet for å bare legge til side som noe "man aldri skal vise til noen". Jeg er nemlig av den oppfatning av følelsesladde, selvreflekterende dikt har potensiale til å være blant de aller aller beste. Så, det blir en dobbel gevinst. Man gjør sorgen mer oversiktlig, mer håndterlig, får den på en litt mer strukturert avstand. Og man sitter igjen med noe man faktisk kan levere videre til allmenn lesning. Dessuten, når jeg snakker om struktur innebærer det altså ikke den ødeleggende korrekturlesningen norsklærere, professorer og veiledere bedriver og som går ut på å putte teksten inn i en ramme der den passer vel og bra til en desto mindre bra karakter de fant frem til ved å slå terning. Neida. Strukturere vil her si å ta de mange usammenhengende utblåsningene og forlorne språklige bildene og skape poesi utav dem. De er et grunnlag, selv har man midlene. Så må man konsentrere seg om budskapet på en mer givende måte enn kun å fortsette med å grine over det, det er min storslagne filosofi. Man tager deretter prosaen, de frittstående tankespinneriene og plasserer dem i en rim/rytme-sammenheng, eller hva som helst. Kanskje kan de stå som de er, bare man samler dem og gir dem en tittel. Uansett bør man stille seg mer kritisk til egne arbeider enn man vanligvis gjør, i denne sammenheng, fordi sjelen ofte blir en smule for mye utlevert når man skriver i affekt. Og, før jeg nå begynner å ligne faretruende mye på der "slik lager du en drage og får den til å fly bak pappas bil"-oppskriftene i Donald: det aller viktigste er å få det ut. Vri ut sorgen i ordrik betydning. Det verste er å beholde den inni seg, for å gå og dyrke effektene av den; la den vokse til en gedigen verkebyll det er umulig å få hull på. Vil vi ikke ha noe av. Da heller ta papiret i bruk. Eller bloggen. De påfølgende skriveriene og innleggene er litt (eller, eh, særdeles) inspirert av den overstående bruksansvisningen på sorgterapi. Det trengs iblant. Ikke bare for sorg, men generelt når man er nedfor. Hjelper å skrive. Men jeg begynner å bli litt lei forfatterne som bare rabler i vei om egne traumer; det blir ikke poetisk, det blir bare tragisk og enformig. Man må kunne bruke selv de verste følelsene til noe oppbyggelig, om man vil dele dem med andre, og oppbyggelig betyr da her noe som faktisk gir en slags mening. Om enn utrolig trist. Tristhet er ikke bare dumt, selv om man primært bør leve livet med et smil.

"Døden som en lørdagskveld"
Av Scaramouche, Po(t)eten, mest fordi jeg leste dikt i dag og ble så inspirert av Bjørnson(s "Salme II") og Obstfelder(s "Navnløs"), som er noen veldig veldig veldig fine dikt jeg er så heldig at jeg får lov å ha på pensum; tenk, jeg får studere dette, det er helt...absurd genialt, i allefall frem til jeg begynner med "narrativ tekstanalyse i antikken", ugh, så kan jeg nyte å ha lekser som ikke føles som lekser, og bare er en nytelse å "komme seg gjennom"; ingen prøvelse akkurat, selv om enkelte av diktene er mer utfordrende enn andre. Men aller mest; aller aller mest; skrev jeg dette diktet på grunn av den ene linjen som til slutt ble utpekt som tittelen; simpelthen fordi det er en genial tittel, kanskje en av de aller beste jeg har kommet på, om jeg får si det selv - uten å virke helt überoverlegenarrogant, for det er jeg ikke. Og jeg burde strengt tatt gi Sigbjørn Obstfelder mesteparten av kred'en, uansett.

som når solen endelig går ned
og lysene de slukkes
over jorden og vi vandrer inn
i mørkets favn; vi lykkes;
tenker jeg på døden
som en lørdagskveld, på ny,
alltid lir mot sluttfaser
og atter morgengry
nye stunder, nye timer,
men tenk; å kunne sovne inn
med ukens siste arbeidsdag og legge seg
til sist, med fred i sinn
på likt med flammene som ebber ut,
i himmelhvelvens fargede lanterne
og vekene som brenner ned til grunnen,
før de slukner i det fjerne;
lite kan vi bruke til å føre arven videre
selv om der ennå finnes skapelser av skjær uviktighet
detaljene blir brøkdeler i en uhåndterlig masse
unntagen disse klareste bevis på vår forgjengelighet
men jeg har fått nyte meget i mitt liv,
så meget vakkert, jeg var herlighetens gjest
i grunnen trengs der lite mer for meg
enn fred, en siste lykkens rest
en aller siste reise mot en nattetime,
som jeg aldri klarte gjenoppstå ifra;
et ønske om en tryggere tilværelse
jeg skimtet, selv i livet, nå og da
slik vender jeg tilbake, til mottakelse,
men til forandring
og villig lot meg selv bli del
av evighetens vandring

Lille Scara Skoleflink

Ytterligere, og enda viktigere, med desto mer grunn til å smile: en kort oppdatering omkring fjorårets geberder og åpenbare, lille bragd. Som var såpass uventet at den fortjener ekstra stor skriftstørrelse.

Jeg har bestått forberedende!
Jeg er ferdig med ExPhil for evig og alltid og trenger aldri mer å åpne en språkanalytiskretorikkhumaniorabok i hele mitt liv!

Grunn til å feire! :) Og, intet mindre, jeg har da bestått med glans; resultatlistene forteller at jeg fikk én B og to C'er, hvilket (altså) var over all forventing om man tar med i beregningen at jeg (tross alt) hadde mest lyst å kaste bøkene ut gjennom vinduet, mens jeg leste i dem, kjølhale foreleseren(e), brenne opp forelesningssalen og boikotte eksamensinnleveringene. Eventuelt være litt mer defensiv og fryktelig selvmedlidende og droppe ut, gi faen i alt og bosette meg under Den Blå Stenen, men jeg er nå en gang litt for temperamentsfull og kampvillig til slikt. Så likevel, og tross alt, alle prøvelser og alle konfliktfremkallende, negative vibber, jeg beviste en gang for alle at jeg ER i stand til å bearbeide både meg selv og det iltre gemyttet og komme meg gjennom selv det kjedeligste av det kjedelige med stor K. Jeg kan nok smykke meg med tredve nye studiepoeng, et innvilget stipend, en halvferdig bachelorgrad og fine penger for de hersens bøkene jeg lot være å maltraktere og heller solgte med glede og uten nærmere ettertanker og, ja, med en pen liten inntjening på kjøpet. Dessuten føler jeg egentlig at det er veldig rettferdig, veldig tilfredsstillende, å få litt igjen for all min jobbing denne høsten, litt skikkelig utbytte. Hvis jeg hadde strøket hadde jeg følt at alt var så sinnsykt forgjeves. Men neida, de ønsker åpenbart fremdeles å ha meg i systemet, de bare setter meg på prøve av og til. Bokstavelig talt. Og jeg svarer som best jeg kan, og noen ganger litt på kanten. I den sammenheng: det er ikke bare Johan Harstad som er i stand til å forpurre gamle barndomsminner. Kan jeg herdved bekrefte. Ei heller er han den eneste som er kapabel når det gjelder å herpesere barndommens lyriske klenodier. Vi som nyttiggjør oss barnerim og -helter for vår egen vinnings skyld, vi er nå ganske oppfinnsomme. Jeg forventer blandene reaksjoner på denne, som jeg til og med måtte fikse litt på melodien til:

"Lille Scara Skoleflink"
Av Scaramouche, po(t)eten, løselig basert på den usigelig irriterende barnesangen om han der langbente eklingen med overraskende store koordinasjonsvansker som liker å bruke folks hatter til intrikate treningsøvelser - endog i regnvær - og sannsynligvis hadde hatt mest sunt av en lang ferie i varmere strøk, lang unna de hattebærende. Itsy bitsy bla bla bla. Og hvem sa at jeg ikke var akademiskanalytisk?! (Er vel heller noe med vinklingen det står på.)

Lille Scara Skoleflink, hun trodde alt gikk skeis
Men så viste hun seg å ha lært litt underveis
Tross i at hun tenkte "kanskje er det siste reis"
For Lille Scara gikk det overhodet ikke skeis

Lille Scara Skoleflink hun jobber veldig hardt
Ofte sitter hun og leser helt til langt på natt
Eller kanskje skriver hun seg overtrøtt og matt
På Bloggsider og annet dill, til dataen får fnatt

Men Lille Scara Skoleflink består visst likevel
Hun er såpass fornøyd at hun kan knapt nok tro det selv
UiB vil ha en akademiker på stell
Men Lille Scara, hun blir aldri konvensjoners trell

Lille Scara skoleflink hun skrev i timer tre
Leverte inn en eksamen, dro for å drikke te
Skalv på hånden, livredd for hva nå som ville skje
Men Lille Scara lyktes stort og kom hjem med en B!

Så lær av Lille Scara, hun har uvaner i fleng
Hun står opp altfor sent, og kommer aldri seg i seng
Men hun tror på lykken i en fager blomstereng
Hvor hun kan løpe rundt, og sloss, men aldri få seg deng

Weee for meg! Og min usannsynlig merkelige oppfinnsomhet når det gjelder enderim!

All smiles

"En lignelse om lettelse"
Av Scaramouche, Po(t)eten, basert på inspirasjon fra over fjellet. Som min kloke mor sa: "Smil til verden selv om den er litt trist. Det er bedre å smile enn å være krigersk." Og det tenkte jeg at jeg skulle etterkomme, et livsmotto å følge slavisk, i det minste innen dikterkunsten. Jeg leser for øyeblikket den fabelaktige guiden til diktlesningen, "Lyrikkens liv", som er pensum på ALLV101 og som anbefales for alle som liker dikt. Tradisjonen tro begynner jeg med det som jeg finner aller mest interessant og utsetter Homer på ubestemt tid - gjør unna teori om poesi og prosa den første uken, lover godt - og jeg kan da ikke få lovprist denne boken nok. Den siterer fabelaktige forfattere, den tar for seg et glimrende utvalg dikt og gjengir dem på like glimrende vis, selv om "A far cry from Africa" ble tolket helt motstridende og oversatt direkte feil, de er likevel unnskyldt, for denne boken er lettlest og oversiktlig og absolutt ikke noe tradisjonelt oppslagsverk; de andre synes sikkert den er kjempeuoversiktlig, men jeg liker lærebøker som ikke vil være lærebokaktige; den ser ut som en roman og er nydelig innbundet; til og med designet er lekkert; og om jeg hater resten av pensum har jeg i allefall én bok som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg fikk utbytte av. Hurra! Ikke nok med det, her er litt teoribasert po(t)etvirksomhet i tillegg:

og vi kan smile bort de stundene som gjør oss ufri
som kun får ubehaget til å skylle over oss og hemme oss
da hver en muskel stivner til og hvert et steg blir tungt
for meget heller vil jeg gå i rikig retning, lett til bens,
og med et stadig frigjørende smil på mine lepper, lekent,
som lar meg lett forglemme alle innvendinger i gryningen
om enn kun for en annen stakket stund av kveld
som lar meg skyve fritt til side alt som kunne frata meg
mitt smil; i første omgangs pause, innen selve kampen atter tiltar, for
mitt smil; som er beskyttelsen jeg ønsker tilgang til ved handlinger
det bringer frem og videre frembringes av, en hendig sirkel;
standhaftig buet rundt min gledes kjernekraft og utslagsevne
likeså forgjeves påtenkt fjernet og forsøkt tvunget til å føye seg
unna alle anelser av rykk og napp i vikene, de ørsmå hull
av frihetstegn; i hud; på ny i egenskap av smil, mitt smil, jeg underkaster meg
ei dem som kuer; kveler kjølhaler og kriminaliserer; men jeg lar meg kue
av mitt smil; igjen, jeg kriger ikke mot et tegn jeg ikke trenger kjempe mot
og som for evigheten aldri burde være symbolikk i bundet form

**
Og for øvrig har jeg da all mulig grunn til å rettferdiggjøre et smil eller tre. Jeg får altså bruke dagene mine til å lese poesi for harde livet, på et Universitet som har begynt å servere kaken min igjen - whey!! - hvilket kanskje betyr en slutt på denne påtatte, slitsomt sunne linjen - snart, håper man - og jeg får anledning til å fordype meg i Alice Walker (o nytelse, akkurat som bra som man kunne håpet på!!), Paal Brekke, tyske hymner og Olav H. Hauges gjendiktninger. Men hvorfor alle mulige (representanter for poetyrket) må skrive på, oversette til og bedrive aktiv promotering av nynorsk, er noe jeg fremdeles ikke forstår. Burde ikke noen snart innse at lyrikksjangeren ville blitt uendelig mye mer tilgjengelig om man unngikk å fremstille den som noe sært og gammelmodig? Ikke dermed sagt at nynorsk kun er sært og gammelmodig (HOST!), ei heller bondsk, eller teit, eller vanskelig eller idiotisk, ikke ene og alene dét, men nynorsk er...ja, nei....jo, tja, jeg tror kanskje ikke jeg skal si mer om den saken. Jeg hadde en norsklærer på videregående som mente at nynorsk var den mest varierte og sofistikerte skriveformen som fantes i hele universet, med et überintenst lyrisk grunnlag, en slags iboende lyrisk form, som gjorde den helt unik og ideell for diktning. (Det var sånn omtrent det han sa, hvis hukommelsen min ikke spiller meg et puss og det gjør den muligens.) Jeg påstår ikke at han tar feil, jeg synes bare ikke at han har helt rett. Nynorsk er ikke såvisst det mest elegante som finnes, etter min mening, og ytterligere skaper det ofte et inntrykk av at diktning er noe for de enkelte, de tradisjonsbundne, ergo litt gammeldagse i manges øyne, men det bør ikke avskrives som skriftmål. Vi må bare få et litt mer variert tilfang av ny diktning. Vi trenger diktere som skriver også på riksmål (min personlige lille kjepphest, ikke mindre gammeldags nødvendigvis); om kjærlighetskvaler, morderiske tendenser, havstrøminger, bølgeskvulp, føling i fjellet og andre morsomme ting, vesentlig bedre enn norsk film noen gang vil makte, og da kan vi kanskje få en ny renessanse for den moderne norske lyrikken, få den inn på bestselgerlistene - med all respekt, såvel på bokmål som på nynorsk som på andre og mer obskure dialekter - og gjøre den stueren. Det har alltid vært mitt mål, noe jeg arbeider for og en prosess jeg inderlig støtter opp om. Dikt er viktig! Dikt trenger mer oppmerksomhet! Og "Lyrikkens Liv", min pensumbok, inspirerer stort i så måte. Også moren min, da. Heder og ære til familien. Lev livet med et påklistret Colgatesmil, om ikke annet, så kan du alltids omforme det til et ekte et når du finner ut at du endelig er happy. Kanskje smiletrening faktisk har en hensikt, likeså, at jo mer man tvinger seg til å smile, jo mer naturlig kommer smilene? Man kan håpe. Og starte hver dag med å smile til sitt eget speilbilde. Det er en god livsmoral, det óg; summa summarum, gode vaner. Jeg prøver så hardt jeg kan å følge en sunn og hjelp til selvhjelp-preget linje og det funker flott, så lenge jeg er alene om å hjelpe meg selv med å definere sunnhetsgraden...!

Back to proper business

Begynte igjen på studiene mine i dag, for fullt, med første skikkelige forelesning og innkjøp av de siste bøkene jeg manglet på pensumlisten, og endelig er jeg da vel plassert der jeg burde vært hele tiden: bachelorprogram i litteratur. Hvilket ikke nødvendigvis tilsier at jeg har det så radikalt annerledes, eller kjeder meg så mye mindre, men likevel er det er en vesentlig mer tilfredsstillende følelse å irritere seg mens noen diskuterer André Bjerke og forsøker å tolke "De Dødes Tjern", enn å måtte irritere seg over at noen forsøker å forklare meningen med livet og kommer frem til at vi alle egentlig er halvveis døde og burde lyttet til Kant. Pluss at jeg slipper å måtte vie 50% av min oppmerksomhet til fonetiske hjernetydninger eller Amerikansk kulturhistorie; begge deler kunne forsåvidt vært interessant, rent teoretisk sett, men blir heller intetsigende for en som kun ønsker å studere litteraturdelene av engelskkurset og fordype seg i dikttolkningene på ExFac. Så, joda, jeg føler utvilsomt at jeg er på rett plass nå, med all det den innebærer av forskjellige prøvelser. For å si det på en annen, litt mer direkte måte: jeg er temmelig fornøyd selv om det kanskje ikke virker sånn hele tiden; selv om jeg allerede har begynt å beklage meg over håndteringen av diktpensum og selv om jeg plager mine kjære studievenninner til latter med mine rasende utblåsninger om "hersens bibelhistorier, har de ingen respekt for oss stakkars ateister" og "grusomt kjedelig antikvarisk vås" (les: Homer). Hva var det jeg sa om vurderingsevne innen Bloggskriving? Stryk det. Bemerkning: jeg tror jeg bare blir mer selvmotsigende av selvinnsikt. Jeg går på akkord med meg selv. Jeg instruerer andre i det vide og brede om å være snille, og ender opp med å være skikkelig slem selv. Pensumlistene mine virker kjempeinteressante, tralala, og jeg skal nå til sist - og det var jaggu etterlengtet - får anledning, nei vent, få del i det privilegium, som er å studere "Don Quijote". Hipp hopp hurra, det surrer og svinger i den duren. Mer enn moll. Men ellers går det greit. Jeg gleder meg stort over Alice Walker, Samuel Beckett, Allen Ginsburg, Virginia Woolf (selv om jeg har lest det før), William Wordsworth, 1001 Natt, mye rart. Mye interessant, det er vel rette ordet. Jeg ser helt klart et stort diskusjonspotensiale, bare jeg får anledning til å uttale meg og ikke blir bragt til taushet før jeg får begynt, med bakgrunn i "lite lovende hensikter". Nuvel. Omgivelsene er uforandret. Universitetet er det samme gamle, bokstavelig talt, og forelesningssalene er enda eldre enn i fjor; med gammeldagse skolepulter man knapt får til å balansere kaffekoppen på. Upraktisk, men godt skriveunderlag. Kantinen har sluttet å servere sjokoladekake; jeg håper det er forbigående. Men frykter at de óg har tenkt å legge seg på SiBs nye "sunne linje". Disse menneskene som "vil studentenes beste" har jo tydeligvis bygget et nytt studentsenter som kun er et alibi for å ville tjene masse penger på å drive treningssenter; i allefall kan det synes slik, da huset er fylt opp av spinninginstrumenter, yogamatter og en gedigen svømmehall med fritt innsyn. La oss håpe det er en midlertidig ønsketenkningspreget tvangsforestilling (les: galskap) de vil legge av seg. Jeg hater treningsstudioer. Og jeg vil ha kake. Vestlandslefser er ikke namnam i lengden. Dog må det innrømmes at vi er i semesterets spede første begynneruke, og de trenger alltid litt tid på å komme i gjenge, disse bestyrerne våre. Hva angår foreleserne, sånn apropos, så virker de - hva skal jeg si - tørre, men fornuftige. De vet nok hva de snakker om, disse mennene i strikkejakker, høyt hosteanfall, de har sikkert massevis av peiling og ansennitet og alt det der - men de kommer nok (garantert) til å slite litt med min "uakademiske tilnærming til stoffet", som tilstanden min offisielt må kunne karakteriseres som. Diagnostisert og svært fornøyd med resultatet. Forhåpentligvis trenger jeg heller ikke ta alle sorger på forskudd, men jeg tror nok at jeg har en utfordring eller tre i vente. Det er det umiddelbare førsteinntrykket, grovt oppsummert. Jeg klarte, tross alt, å hisse meg opp over den første setningen dagens stakkars neppe-selvutnevnte mannsperson formulerte for sin lytterskare og jeg har, som sagt, gått en del runder med meg selv når det gjelder hva jeg mener om litteraturutvalget de velger å tilby oss. Men kritisk sans er da bare flott, er det ikke? Nyttig og hyggelig og...alt det der. Vel, vel. Tradisjonen tro, under følger da en liten brøkdel av hva jeg helt konkret fikk ut av dagens overnevnte to timer med Analyse og Tolkning: en introduksjon, min mest fullkomne oppsummering av utbytte. Jeg blir nesten nostalgisk, og plutselig veldig lykkelig, av å gjenta denne suksessen. Nå er jeg i gang igjen, dere. (Liksom. For egentlig er det bare en naturlig fortsettelse. Er ikke det merkelig?) Det ble mye lenger enn det opprinnelig var, og hva jeg hadde planalgt, tiden løper stadig fra meg, det rimer sånn circa og det er bittelitt blasfemisk, forsøksvis morsomt og fryktelig utleverende. I'm sorry so sorry, hvis noen føler jeg truffet, også må de gjerne klage hvis de føler behov for det; den diskusjonen tar jeg med glede. Får i det minste skrivekick av dette, det må de nå sette pris på. Disse overhodene mine. Enjoy the piece, everyone!

Po(t)etens leksjoner. Forelesningsnotater og litt til. Av Scaramouche, Po(t)eten selv. Hva handler det om. Organiske kunstverk. Litt som en dårlig gjødslet plante. Alt i teksten er der "for en grunn", nødvendige funksjoner i helheten. Ellers ville hele teksten vært "noe annet"; og jeg hadde ikke trengt å være HER; kunne for eksempel vært i Malaga og drukket cucumber daiquiri på styrten, istedet. [...] Eller tegnet roser i margen. Vent litt, det er akkurat det jeg driver på med. [...] Vi må ikke være for sentimentale, la oss overvelde av egne responser, havne i en dertilhørende grøft (av vrangforestillinger, antar jeg), må ikke moralisere, eller sovne på forelesning. Se med kaldt, analytisk blikk, slik man óg beskriver, og ikke dyrke helter eller heltinner unødig [...] det var dét han sa, ordrett [...] for da kan det hende man lever seg så mye inn i romanen at man ikke lenger forstår og bare lar seg henføre, hvorpå spillet kommer ut av kontroll og man blir et selvstendig tenkende menneske med blikk for kontrastene, og fullstendig uprofesjonelt uakademisk; hele tiden; rasjonell. [...] Mine ord. [...] "Teksten er som et rom - eller en boks." Med eller uten sardiner i bunnen, grodd fast, og da ender man i grøften - igjen, begynner å gjenfortelle - (ikke analytisk) - og opparbeider seg et "tid-lig" forhold til teksten; og man bør heller bevege seg fritt, ikke komme med en endeløs beskrivelse som kun forblir en beskrivelse. Ut av parafrasen. [...] Jeg må svømme. Begynne å svømme nå, som en liten sardin. Og hun svømte og hun svømte og hun svømte rundt for denne mann hadde sagt at slik svømming helt sikkert var sunt hvis jeg ønsket å stå på eksamen. [...] Kjære Gud, ditt dyre navn og ære, det her er ikke fullt så smukt og kostelig som det burde være; nu har vi Boken din i lekse til i morgen, og oppi all den relaterte sorgen blir jeg pålagt taushetsplikt fordi det er ei rett og rimelig, ei heller helt betimelig, å vandre rundt og ytre slikt. [...] Å legge mening i et innhold som i utgangspunktet syntes tiltenkt meningsløshet - den allmenndannelse som ble min last; å forme ord av intelligibele uttrykk, sammensetninger av lys og lyd, som ble til tolkningsgrunnlag, ble til masser, oppførte nødvendigheter; der alt kan trekkes inn og dra meg med, for deretter å dra oss begge ned, min tekst og jeg og teksten like ved, inn i en pøl av mangelfulle dypdesyn, de forutsette liv den burde levd på egenhånd, og brukt til skamløs utprøving av egenart, som jeg, men jeg sitter likevel. [...] Der datt jeg ut. [...] Så hva, min lyttende forsamling, mottagere av disse tankefylte utsagn, bearbeidet lenge før min gjerning av en overoppsynets stillfarende ånd, hva med disse blandinger av lyd og lys; hva med alt vi sa som senere ble sagt og stadig kunne sies, hva skjedde så med improvisasjonens konsekvens? Hva skjedde med de stunder som vi fikk, og innblikk, hva med det vi ikke forutså men lot oss føre til, henføre i, hva med dem som ikke planla, lot det planløse ble deres ledestjerne, det forekommer meg at disse ord var ikke ment for dem. [...] Måtte Petter Dass hvile pent i fred, og jeg med. Men ikke før jeg har brukt dette mitt åpenbare engasjement til noe ikke fullt så slemt - jeg lar meg oppildne for saken og alt annet; for de skitne toalettene og det brune vannet, den beske kaffen med den sure melken, ned med klaffen, surmuling over det, og hint, og annet; for den manglende kaken og den slitne...baken? fraværende ektemaken? (jeg er frustrert singel og har sittet på rompen i noe som kjennes som flere dager, å som jeg klager) til å utrette noe konvensjonsbrytende og oppsiktsvekkende på UiB; jeg tror min santen at de trenger dét. Og jeg - den trengende, hva stilles vel til min disposisjon - annet enn et påskudd til å bable akk så usammenhengende om ting som kan være usigelig alarmerende, og så frustrerende som de bare vil, men likevel og fremdeles og hele tiden får meg til - å ville komme videre; mot nye faktum, ubestridelige; men definitivt fullt mulig å si klingende imot, for denne salige studine som sitt humanistiske (men lite humane, må sies) fakultet ennå ikke...forlot.

Blogg om Blogging

En liten og svært sjelden, offisiell uttalelse fra Po(t)eten: på bakgrunn av et tragisk tilfelle av hensynsløse handlinger, sannsynligvis begått i affekt. Det viser seg da at alle mine i utganspunktet humoristisk tiltenkte utsagn som "vennligst ikke saksøk meg" og "ikke ta etter meg, jeg er i sannhet en simpel tyv og jeg beklager" faktisk kan være berettiget - og ha forhindret en god del juridiske komplikasjoner utover de vennligsinnede hatmailene fra LiveJournal-kolleger som ikke liker å bli fratatt råderetten over "Doctor Who"-humor, og herskerinnene på Gerryforumene som mener jeg stjeler bildene deres. Hvilket jeg strengt tatt gjør meg skyldig i, titt og ofte. Men nå har jeg fått grunn til skepsis, i denne sammenheng. Min kjære mor har nemlig gjort meg oppmerksom på at (et eller annet uvisst sted, antagelig Det Store Utland, altså Amerika) har bloggskrivere blitt saksøkt av lesere som har følt seg uthengt og tatt seg oppriktig nær av personlige innlegg. Så nærtagende er de, og så fæle er innleggene, at de krever økonomisk oppreisning. Og det er visstnok ganske store erstatningssummer det er snakk om; for det som nå blir omtalt i ordelag ala "etiske retningslinjer innen remoderne teknologi" og krenkende bemerkninger, generelt, krenking av individets frihet bla bla bla. Konklusjon: huffameg, ikke bra. Jeg tilhører da fremdeles den relativt omfattende gruppen som det her settes søkelys på - ergo må jeg komme med en liten kommentar, synes jeg. Vel: jeg håper virkelig at jeg ikke har såret noen med min blogging, hittil, og at folk som leser det jeg skriver tar det for dét det er, nemlig en høyst subjektiv betraktning av verden og menneskene i den; ikke altfor alvorlig ment, i den forstand at jeg ønsker å forandre samfunnet radikalt eller påvirke menneskelige gjerninger i altfor stor grad eller bli oppfattet som en anarkist høyt på strå med skremmende planer omkring hvordan jeg vil gjøre slutt på idiotiske påfunn fra det offentlige; så politisk er jeg overhodet ikke; dette er, ene og alene, et resultat av, og en måte å få utløp for, mine små funderinger over en verden som i sannhet er verdt å fundere litt på. De må for all del tas seriøst, men óg med en klype salt, slik de fleste funderinger bør. Det er en grunn for at vi har forlag og redaktører her i verden som redigerer det som skal publiseres og bestemmer om det egner seg for å stå på trykk. Problemet med bloggingen er at redaktøransvaret her overlates til skribentene selv, og de kan i teorien publisere nøyaktig hva de vil. På en annen side, i teorien har man alltid kunnet nettopp dét. Flygeblader, forelesninger, Hyde Park sine sopaboxer, verveaksjoner, forsamlinger, hatkampanjer, marsjer og misjonærer. På et eller annet punkt kommer folk alltid til å kritisere hverandre høylytt, og et eller annet sted kommer de alltid til å gi uttrykk for det de mener. Det horribelt fæle med internettetet er det samme som gjør det til vår mest geniale oppfinnelse: tilgjengeligheten. Det jeg skriver her, kan bli sett av alle. Og det stiller krav til vår dømmekraft. Med nye oppfinnelser, kommer nytt ansvar. Men det har vi jo alltid visst. Likevel, vi kan ikke sette opp varselskilt eller sette opp fartsgrensen eller regulere nettet slik vi regulerer de andre potensielt farlige fremkomstmidlene vi benytter oss av. Vi må rett og slett bare oppføre oss ordentlig, hvilket selvfølgelig er det vanskeligste som finnes for enkelte. Men siden vi har fått denne fantastiske muligheten som Blogging i realiteten er, en vidunderlig talerstol for alle og enhver, bør vi ikke også hedre den med en hvis form for respekt; en slags ærbødighet for ordets kraft og for at det vi skriver her bør være egnet for allmenn lesning? Etter min mening bør denne ærbødigheten gjelder alle skriftlige arbeider, men det er nå en annen sak. Det vil, alt i alt, ikke sette en eneste hindring i veien for ytringsfriheten, men som sagt kreve en del av vår sunne fornuft; vår tidvis sviktende sans og samling; vår evne til å lese gjennom de vi nettopp skrev og tenke: vent litt. Kanskje noen er såpass uenige at dette kan bli et problem, at de blir fly forbannet eller deprimerte eller hva vet jeg; og at man derfor simpelthen kan la være å provosere bare for å provosere, la være å såre fordi det faller seg naturlig og drite i konsekvensene; for folk som gjør dét mener sjelden noe ordentlig med det de gjør, uansett, og da er jo halve vitsen borte.

Og det er egentlig alt jeg ønsker å si om den saken. Jeg er ikke særlig foruroliget av min mors overbragte nyheter, ei heller føler jeg meg særlig truffet av dem. Fordi jeg skriver alt i beste mening, og det aller meste jeg skriver er entydig selvransakende og - nei - jeg pleier ikke nevne navn på folk jeg kjenner, omtaler, kritiserer. Herre, jeg offentliggjør ikke mitt eget navn en gang. Dessuten, hvis folk ønsker at jeg forandrer innleggene mine og fjerner det jeg har skrevet om dem, må de selvsagt bare sende meg en kommentar eller en mail. (Så dere er klar over min ubetingede samarbeidsvilje!) Hvis Craig the Clown - for å ta et helt tilfeldig eksempel - er hissig på meg fordi jeg stadig kaller ham for Craig the Clown, siden han tross alt er en klovn, må han veldig gjerne ta kontakt. Jeg er sikker på at vi ville hatt masse annet å snakke om også. Videre er og blir jeg en uskyldig liten fangirl som elsker å skrive på Bloggen sin og jeg setter utrolig stor pris på at såpass mange folk gidder å lese det jeg bidrar med av skriverier, og jeg håper ikke at Blogger.com blir så bekymret av disse søksmålene at de velger å fjerne tjenesten. Da skal jeg jaggu benytte anledningen til å lange ut med hissige bemerkninger. Og jeg blir neppe den eneste. Akkurat da tror jeg faktisk de ville få veldig mange skribenter på nakken. Før den tid fortsetter jeg, utrettelig, med mas og kjas, noen små opphold innimellom, en hel del dikt og masse Skotte-dyrking. Og håper de som velger å bruke Bloggene sine entydig negativt og til å henge ut folk kan revurdere hensiktene sine og lære litt av oss som ønsker å bidra med noe mer positivt.

Fairly loved-up tales

Heavily inspired by the brilliant film reviewed below, this is my hommage to the love affair of Giselle and McDreamy - sorry - Robert. A love-filled little piece that's not very...subtle, I suppose, or particularly fanciful, just plain and illustrative, the way I intended. I've turned to "easier poetry", whatever that might mean and give notice of. Indications of a Po(t)etic change? Heck, I'm not sure, but I sense a familiar tone, which is good. Something essentially Scara-like lurks within, same thing that I detected in the reviews, and that's truly a comfort. Don't wish to lose my knack, no matter if it's clever or rubbish; I need that special touch which is so inescapably personal. Anyway, or hence, I post what I want and this is what I wanted today:

"Enchantment"
By Scaramouche, the Po(t)et, and officially addicted to love story adventure fairytale parodies with a funny and original twist. Puh. Me loves stuff like "10th kingdom", "Princess Bride", "Ella Enchanted", "Shrek", etc etc, all in the same tradition as "Enchanted"; and consequently "Enchanted" could never have failed. Adore the new takes on the classic materials!

to blink and in a flash be gone
from knowledge, truth, abruptly thrown
into the stronger arms of one
whose gallantry be measured not
in cloth or attitude but what
he hold most dear,
that his most precious lot
and find some answers, formerly
were questions never properly
brought up, construed incomprehensibly
she now, and ardently, betakes another road
neglecting not what's on her shoulder laid,
whichever load
that she must face, as finally she gets into her strode
an arm extended, cross the room
and swaying glances make her swoon
the long-awaited signs of fume
four dancing feet to relish in
reality and movement's fin
the course to which their faith will pin
intently spun as fortune wheels
misgive no chance this couple reels
won't be deceived, head over heels
read admiration for the stature
whilst clinging to his noble figure
she's drawn towards a loving nature
as dragons slayed, the evil queen
defeated, finally would seem
the prospect of a victory; to lean
onto the sight of battles won
at last to see the nearest aims are some
that will remain achievable, not done
what left, behold and seal the pact
with closure of the lips, intact
be passion, as notorious as happy ever after
for a fact

Brave reviews

Soundtrack: Supertramp - "Even in the quietest moments". This is an attempt of doing something...slightly different. Since I so often write about films here on my Blog, either as reviews or essays or complaints or whatever, listing favourites and praising beloved performers, I do have to vary my style a bit. Thus, today I will alter my take on the medium a little and go for something more...okay, not so different you'll blink twice, but a little more professional perhaps. I've been to the cinema twice this week, catching two excellent, essentially romantic films which I had been looking forward to for ages, and none of them disappointed. I've decided to write two relatively short newspaper-style summaries/paragraphs about each. I find it very fitting to place them below one another, in the same post, seeing that what they have in common is the genuinely great filmgoer experience they provided and the heart glee they induced. For someone who doesn't care too much for fluffy romance flicks, this was a relief and a proper treat. I love both, to bits, and will honour their grandeur as best I can. It may seen rather traditional first, or not, regardless I think you'll find unmistakable traces of Scara all over it that removes the conventional feel pretty soon. Never fails to intervene, my distinctive stamp. For better or worse. I have deliberately given the two reviews similarities in writing, despite the very different themes they depict, but at the same time tried to divide between them in ways of attitude, angle, proof of enthusiasm etc. This is also meant to reflect the tone of the films. They both made me happy-happy, for being utterly brilliant films, but one made me enthusiastically gleefilled and one made me strongly affected on some deeper level that coincides with the core of sadness. Which means I wasn't very gleefilled when I left the room. But happy anyway. It also gave me confirmation of a new favourite actor. He's a Scot, to everyone's massive surprise. Warning to all fangirls: these films are so shippy, it's dangerous. First film has a very merry ending, the other has a more...quiet one. I almost cried at both, for somewhat different reasons; joyous or grief-stricken, I'll cry anyway. Oh, enough inctroductions, here goes:

Enchanted: Fairytale come true
(Enthusiastic)

[Image: from that infamous dancing scene...which is so romantic, and yet to sad, one can positively die. Like the happy ending, though! From Imdb's new image site, thanks a bunch(for finally letting me steal your imagery, whey!) and all rights served.]

Finally, the film that has everything. More specifically, it has a bit of everything, which makes it very exciting, but impossible to classify. That, however, is not necessarily a disadvantage. In this case, it simply adds to the quality of the film. Which is traditional; yes, in a sense; but for reasons that just makes it the more appealing. "Enchanted" incorporates all the elements that we have learnt to appreciate about Disney-stories and romantic comedies, but also action flicks and family dramas, sitcoms and adventure tales. If you were to mention one thing that you really adored about a film you'd seen recently, one tiny detail that stood out and instantly made way for growing enthusiasm, be sure this film's got it squeezed in. Probably made better use of it, too. It steals popular culture references from, well, everywhere, snatches twists and lines from other films; constantly, without hesitation; and crosses genres like a mad thing. From action, to romance and musical; and it all works. Even changing format throughout, as it goes from animated to live feature, then back to animated, then skip to a pop-up-book collage clip ending, this doesn't lessen the impact of the film, at all, nor break the viewers concentration. A true achievement from brilliant filmmakers, reassuring us worried fans that the Disney concern is not failing but instead on a raise to "new" heights, meaning heading back to old standards. Fortunately. "Enchanted" is (in short) a hilarious, yet touching depitction of the somewhat unfortunate "forest girl" Giselle (played by Amy Adams) who gets kicked out of a classic Disney fairytale, just before her wedding to the Prince of her dreams, whom she met one day earlier, to end up in the sewers of New York. Well emerged therefrom, she literally dumps into the arms of McDreamy from "Grey's Anatomy" (er, Patrick Dempsey, that is, playing a divorce attourney, but basically the same guy), lucky girl, and carries on to mess up his life big time. Of course, falling desperately in love with him along the way - and he couldn't resist if he tried. What makes it more problematic, though, is McDreamy's business woman fiancé (no other than Idina Menzel!) and young daughter, who is characteristically cute, and who immediately bonds with Giselle - making her the only one believing the "fairytale princess" if for real. McDreamy, on the other hand, takes some time to be convinced she's not a deranged stalker. Still, doesn't keep him from being openly attracted to her. Their love affair is exquisitely portrayed and acted out, for the record; which it must be, considering that it remains the founding brick of the plot; and it holds one of the best build-ups of an on-screen relationship I've seen so far. With a big-bang finale which has been heavily denounced by some, but which I personally found entertaining, albeit slightly surreal. But the final ending is so predictable and fulfilling, anyway; all the loose ends tied up and problems solved in ever-so appropriate ways, one can only bow with amazement; we needed a relieving break of fireworks, dancing and fighting to precede it. Before all this, however, there's plenty of time for other strange occurences; as many as you can possibly mash into a 1 hour and 40 minutes-family flick. It's not easy for a Disney girl to become part of our society, apparently, having to adjust to our bizarre habits of not singing, not loving forever and not always living happily ever after. Okay, perhaps more moderate, it's fair to say they yield the points a little. Whatever would the morale be, if not to have a critical glance at our romance-less society of utter, sincere boredom? Giselle is a breath of fresh air, asserting all the significant causes the rest of us dull figures apparently forget. Why deprive ourselves of possible joy, when we can believe in true love, scuttle about and make dresses of curtains; gentle, mild and kind as can be - that seems to be her ideology. Giselle is, quite possibly, the most likeable person you'll ever come across. Ironically, she's hence judged more harshly by the New Yorkers than you'd ever expect. Eventually, however, she learns to obey some of their rules, whilst keeping her convictions intact, and the New Yorkers learn to respect her views on life and love, whilst giving her the opportunity of a good, if very different future. Also, the poor thing does get to sing a lot. Speaking of which, let me just say: Amy Adams is indeed a multitalented wonder with a beautiful voice. What an actress! And - without intending to spoil anything, but it's rather obvious - loving and living happily sort of comes with the territory here. Luckily enough.

Moreover, and to spice up the cliché tale a bit; insert to the intricate meetings of two rather contrasting worlds, the straying Prince Charming (as played by James Marsden, returning to singing and comedy, for our common pleasure) who eventually jumps after his bride-to-be and arrives in NY in the same fashion, startling a.o. some poor road workers and an angry bus driver, together with his loyal, dancing chipmunk, cutest animal that ever was, and a troubled henchman with conflicting interests (Timothy Spall from the "Harry Potter" films), and - at last - a seriously überevil Stepmother Queen (a superb Susan Sarandon in heavy makeup). It's fun, it's sometimes sad, it's politically uncorrect and it's packed with the most memorable, humorous moments imaginable. The Central Park musical scene is a bliss, as is the Cinderella cleaning sequence. Oh, you have to see it for yourself, but all in all it's a film with true passion, soul and excellent dialogue, fine interaction between all the characters, superb acting overall, and - not to forget - the Oscar-worthy efforts from the stunning Amy Adams. As mentioned above. She clearly resembles Johnny Depp in "Pirates"; without her, this film would have been an entirely different matter. But she glitters like a sharp cut diamond; with her perfect mimicry, naïvité and movement; so in-character you're left dumbfounded and gaping. Patrick Dempsey is also excellent, and - admittedly - nice to look at. (That's putting it mildly.) The chemistry shoot sparkles between the two, almost electric, and they must have had a fantastic time, filming this. Consequently, "Enchanted" becomes this most unique film that's got something for everyone. The children get their traditional Disney turns, and traditional gags, the teenagers get their romance and action, the grown-ups get their subtle jokes (loads of them, and far more adult oriented than the ones in "Shrek"!), social critique, advanced flirting (for Disney, this is taking it to a whole new level), some complex, potentially psychological aspects, identy crises, and even more action. And, to this viewer in particular, that whole pool of various, confusing, overwhelming, joyful factors, appeals in extreme ways of absoluteness.

Atonement: Best filmed War Love Story since Casablanca?
(Affected)

[Image: from that scene, that particular scene at the end of that particular confrontation, which just...breaks you down. I tried so hard not to bawl, by eyes bloody hurt. Thanks to the moderators over at James McAvoy's website for their brilliant gallery.]

Exceptionally good performances from exceptionally good actors in exceptional and beyond good romantic war drama. Based on Ian McEwans bestselling book, by the same title, "Atonement" is the story of young Briony's fateful act of jealousy-related misconceptions, for which she will have to do penance throughout the rest of her life. Not only does she destroy her own future, but also that of sister Cecilia (the gorgeous Keira Knightley) and boyfriend Robbie (the heartbreakingly handsome James McAvoy). They must all suffer the consequences of her betrayal; when she indirectly sends Robbie to jail, after witnessing the growing relationship between him and her sister, and drives Cecilia to break with her family. The film focuses on the terrible truth that Briony must carry with her, bound always to regret her deed, and what effect it has had on the two young lovers, continuously holding on to one another through letters and the memory of a handful of meetings. One scene, in particular, where Cecilia and Robbie meet in a tea house after his stay in prison; him now on his way to fight in the war, her dreading she might never see him again; is extremely powerful and striking. The acting is so superb, the entire scene so perfect, you're left holding your breath, awestruck; nudging it to go on and on; all the while it's of course awfully sad. In fact, the whole story is melancholic and wistful. Director Joe Wright has managed to combine the tales of the various characters and tie them together in a way that is strangely fitting and natural, and at the same time provides a clear contrast. Developing, slowly, from the warm and tender day at the family mansion, where the innocent youngsters have grown up together - to the dark, distressing and horrid incidents taking place in France, during the war, and in the hospital where Briony tries to make repentance for her sins as a soldier's nurse. Here, time and place are set aside, leaving the individuals and the emotive impact as the most significant factors. The many aspects of affection luring constantly in the background; Cecilia waiting for her lost love to come back, and Robbie wandering the fields of the French country side desperate to fulfill her wish; the lines "I love you, I'll wait for you, come back to me" repeated over and over again as their illustrative mantra. Each time bringing tears to your eyes, as you realize; this won't end well. It can't. And, of course, it doesn't. Still you can enjoy the beauty of the film; the excellent directing and photography; like the now infamous 5-minute scene at the Dunkirk beach where Robbie experiences the horrors of World War II first hand; one long take, with the haunting singing following out even as you exit the cinema; or the many close-ups on the incredibly expressive faces of Knightley, McAvoy, the talented Saoirse Ronan and, not to forget, the legendary Vanessa Redgrave. You may also revel in the emotional roller-coaster that is the changing between light humour, dreadful crimes and terrible losses; tumults for a tender soul, but worth it. In fact, "Atonement" is packed with moments like these; not one is needless, pointless - or painless. Arguably on of the best scenes in the film, in addition to the one on the beach, features Robbie, Cecilia and Briony in the apartment of the two former, sometime after the war; a painful confrontation that just becomes even more tragic when fully explained, later on, showing exactly how brilliant the film is. With performances by the three actors that - again - are so utterly striking. James McAvoy delivers one of the finest monologues in history, and one unbelievably well enacted response to such a difficult matter. Everything about this film is stupendously conducted and carried through, nowhere is it lacking in strength. No flaws, either, unless you miss the tiny details and find yourself a little lost at the final twist. Reading the book is therefore highly recommended, if one wishes a more in-depth look at the characters and clearer understanding of the story. The conversion from literary to filmatic medium works on every level, and makes a very poetic, very original experience out of such a classic piece. Ian McEwan should be content, as should the filmmakers. All in all, "Atonement" remains a shocking, tormenting; in the sense of being thoroughly heart-wrenching; yet so intensely lovable story, whose imagery will linger in your mind for months to come, and with young actors whose abilities will blow you away. James McAvoy, for instance, is the new darling of Hollywood; the reason for which becomes quite clear after seeing this film. He is a versatile, handsome, utterly charming and very clever young Scot who - one may hope - has a shiningly bright career ahead of him. Here, he gets to reveal every aspect of his talent. Perfectly cast as the thoughtful, emotional soldier; kept going only by the hope of seeing his dearest Cee again, keeping himself alive only through rereading her letters. No doubt a man we will se much, much more of in the coming years. (And did I mention, he's Scottish?) Keira Knightley, on the other hand, has suffered much critique in the latter years, because of her allegedly "skinny frame" and "flat acting". This film gives proof to the contrary, helped by her giving her undoubtedly best performance so far. She has also stated, herself, that she found Cecilia the most interesting of the female characters and could identify with her; which becomes quite clear from her portrayal. Moreover, of course, she may lean heeavily on the assistance from a fabulous co-cast and some envy-causing costumes. With her old style Hollywood glamour and moving take on every scene, every piece of the puzzle that is her Cecilia comes together and seems to fit. Yes, she is awfully thin, but she most certainly isn't flat. Add some perfect music, perfect scenery, perfect colouring, extremely perfect editing and - can't say that too many times - perfectly enacted emotions, and you've got the perfect romantic war drama. Simply powerful, and will remain forever in the memory of those fortunate enough to go see it. In the same way that "Casablanca" once did. Same class of utter quality, for sure.

I make stuff: fangirling

More on a rainy day...more divertions, that is. I have been toying around with PhotoShop once more. Not safe to let me loose on this programme. But then again, there are so many lovely pictures hidden in my (many) folders and what else can I do with them? As mentioned at various previous occasions, I behold a monstrous amount of approximately 10000 fandom related pixies and I tend to skim through my catalogues searching for manip-opportunities, once in a while. Yesterday evening was one of these times when I was bored, and fussing about, and eventually came across something really useful, too. So I seized the blissful chance to make pretty things with pretty people in them; that's man, singular, Scottish; and it didn't turn out that bad after all. Couldn't have been bad, strictly speaking, considering the subject of my creative treatment...outbursts. Copyrights, all rights served, restrictions, lalala, in esssential writing: please respect the originator. Also, comments are gold. True to fangirl traditions, I steal carelessly, effortlessly and without shame from numerous other fansites, no reason you should do the same. Not without crediting, anyway. Thus, I hereby (and very humbly) credit GerardButlerGals.com and their fabulous gallery - best there is. Massive thanks for letting me use your stockings, thanks for the catalogued beauty and the easy-to-use site! :)

[Image: oooh, the handsomeness. Made with some fancy textures found online and three original pic's of le attractive male personified. With one of my very favourite Gerry-pictures, to the right, which I then decided to use for something slightly different as well:]

[Image: Scara herself, on some ferry last summer, with a very nicey T-shirt! Some irony, there. Self-irony, or whatever. Fake thing, of course; maybe I shouldn't admit to that, but hey, I don't know if I'd actually dare to wear clothes like that in public. Lol. Very cool idea, though, anyone care to put this into printing?]

So much art for now, hope you all enjoyed, and will probably be back with/for more later on. Mood is better, despite the weather. What's with this man and his continuing habit of making me feel great, always, no matter how shitty I felt in the first place? Good man. Very good. The upmost convenience of possessing fandom fanaticism. Recomment that too, for all. And PhotoShop truly is one of the more useful progammes developed by Gates the Goat. Lil' Bill, bad man. Hate Windows with all its faults, flaws, stupid instant messages. Like the Microsoft Updates that decide to suddenly restart my computer even though I specifically asked them not to, even ticked this button requesting permission to download and restart myself whenever I wanted to. But one's own desire is probably The One Thing mister Bill Gates does not respect. He vehemently counteracts my every decision, anyway, so I suppose I have a right to wonder. Still, there are great sides to this software as well. Office is bliss, and Msn instantly made my life easier. Can't complain all the time. But why, why, why all the unasked for updating?! In so many respects? Why can't they just let me download the programmes, then leave me alone? Oh, I guess there comes a price with all grand inventions. I experience the ups and downs of those created by Bill Gates. Despite all this, however, he helps me honour Gerard Butler with a wallpaper and for that I owe him thanks.

Distractions

Today is raining cats, dogs and telephone booths where I live; the window frames are shuddering from heavy gusts of wind and the storm is tearing down the trees and walls and parks outside. Stormy stuff. Bergen is so much fun when the weather is crap (not!) and consequently, must find alternative things to commit myself to indoors. Like doing housewife stuff (cleaning), completing student studies - yeah, should commence my course reading, but haven't bothered yet; don't start before tomorrow anyway - watching videos and surfing aimlessly around online. Skimming through the Imdb archives and various fansites, gossip columns and communities, all the while discovering interesting details from the somewhat dark past of my favourite actors. For instance how Halle Berry is happier than ever, since she can at last eat whatever she wants when attending awards and events, since she is pregnant and doesn't have to pose with a flat stomach for photographers? Poor thing. Crazy business. Heath Ledger suffers from insomnia after preparing for his role as The Joker in the upcoming Batman film, "The Dark Knight", about which I am despairingly anxious; scared it will be another sequel flop, like Spider-Man 3, although it seems quite promising; and at least is doesn't have Katie Holmes in it. Instead it has the glorious Maggie Gyllenhaal, along with Christian Bale, Michael Caine, Gary Oldman (oh, the love), Morgan Freeman...Hell, I can't wait. Should only be wonderful! Moreover, gruesome Posh Spice was voted "worst dressed person" of 2007, which was a superb choice in my opinion, just right, and Britney was left out of the list due to her "personal circumstances" which ought to "give her some peace from heavy criticism". I didn't actually believe that tabloid critics were capable of such. Good on them. Billie Piper is happily married, and thus we haven't heard anything from her lately, probably on her honeymoon at the moment, congrats to her and now-husband Laurence Fox, cute couple, and David Tennant attended her wedding on his own, which means he is till single, which is very convenient, and - that's about it. I don't care enough to mention all the other Hollywood pregnancies. May they all try to lead happy lives - blah blah blah - oh, that's so never gonna happen. Poor children. Finally, and this was the grandest shock for me, personally, today: did you know that the otherwise extremely talented and lovable John Barrowman once starred in what must be the worst sequel/horror/splatter/shark-film in history? "Shark Attack 3: Megalodon"; proclaimed the worst dubbed feature with the worst dubbed special effects and definately the worst script ever by viewers at Youtube, where one can also watch scenes from the horrible thing - if one wishes. Or dares. I love John, with all my heart, but that was pretty bad indeed. Of course, the revived interest in the man, which lead to the searching and peeking in the first place, comes from the new season of "Doctor Who"-spinoff "Torchwood" (an anagram, I know) which looks hilarious, stupid, over-the-top and notoriously fun; in a rather brilliant way; as usual. For those unforunate sufferers of the ignorance disease: this series is an adult version of DW, with sex, drugs, rock'n'roll, REALLY BIG machine guns and not-so-scary aliens (ironically). Including fish-face, Cyberwomen, trolls and - because they ran out of money, and this remains a low-budget investment - evil humans in ugly blazers. It's a kind of C.S.I meets X-files meets Resident Evil, set to the small streets of (believe it or not) Cardiff, Wales, shot simultaneously and at the same locations as its more child-friendly originator, and starring the übergorgeous "McDreamy of Sci-fi": namely John Barrowman. The two shows share a lot of similarities in writers, actors, themes, villains etc and there are rumours of a possible crossover between them during Series 4 of DW, where former Doctor-companion Martha Jones who left at the end of Series 3, will have joined forced with Torchwood, only to return to The Doctor's side (for some reason) around mid-series and (we may expect) involving the Torchwood team in whatever battles her friend fights at the moment. They involve Billie Piper, too, for the record. Me is excited. "Torchwood II" seems great, pity is I can only watch it at low-life netsites. I want BBC channels now!!! *Sniff* Moreover, and apropos, and to return to a more happy subject to divert my attention from The Bad Weather, I have finally got into the world of Doctor Who macros, at the ihasatardis-community over at the Journal, and although some of these mock-ups are pretty pointless, all of them are really well-made and they're all extremely funny for us die-hard fans. Oh, and so many silly screen-caps to mess with. Haha. I've done the same thing with some pic's from "Phantom of the Opera", should post them later. Be warned, however, that this comm. contains loads of inside-jokes and domestic humour. Might not be so comprehensible for those who aren't properly into Who. I have a lot of friends who tried watching the show and who didn't understand shite. Well, I don't unsderstand shite either, but that doesn't prevent me from thoroughly enjoying the experience that is watching it. Such is the strange fandom of The Doctor & pals, and this was all the updating I had to offer at the moment. In all honest self-knowledge, you may argue, what may be the purpose of this babbly post, apparently of total insignificance? In case you missed a serious fact or two, I mean. Technically, it's not insignificant to me, it is of the greatest interest to this fangirl, but in general it's all about trying to make time pass in ways that are set to make me a little more merry. I need my daily/weekly dosis of positive input from a world that is indeed beyond me, but at the same time such an important part of my life. I often travel to this land of daydreams and absolute freedom; free of political correctness, conventionality, earnestness and gloom, severe tragedies, massacres, religious fanaticism all the stuff you get if you turn on the news. So I don't. I do have sincere opinions on political matters as am I engaged, above average, in the organisations working for a better community and I try to keep up with the incidents that shape and colour our surroundings. And, perhaps just therefore, I still need these glimpses of something entirely different; something easies, lighter, brighter. Something that doesn't have me worried or troubled or sad, in matters that concern the fate of the world, just intrigued and enthusiastic. Change of pace, so to speak. Highly recommended, for everyone, despite the apparent fear of taking on a "meaningless activity", as claimed by some, and that shall also be my morale for the day. Allow yourself a gossip treat, for a minute or two, and revel in the luxury that is access to entertaining entertainment, not only the serious documentaries whose messages you can just as well gain from looking out of your own bloody window. I see trees of gray, raindrops too. Never-ceasing, could've made me blue. But I think to myself, what a wonderful world - populated but "people" like The Doctor, which I can still return to when the real world bothers me. My very own parallell universes, best thing there is.

Here we go again...

[Image: a couple we are, however unfortunately, not likely to see together on-screen again. For a while. Although, I may still hope for a reunion, as I always do. James Bond and Vesper Lynd, tale é amore. Sweet as sweet can be. Snatched from Eva Green's homepage, with thanks, PhotoShop-edited to fit by yours truly.]

Siste nytt om den (minst) Hemmelige Agenten i universet, min drømmemann for evig og alltid, primært med Gerard Butler i hovedrollen, antrukket i plettfri smoking og med sigar i munnviken, og Scarlett Johansson som den ultimate kvinnelige motpart, men - akk - må visst vente bittelitt før den drømmen går i oppfyllelse. Enn så lenge får jeg vente i spenning på en ny runde med Blondie Craig the Clown, i den kommende "Bond 22" som arbeidstittelen fremdeles begrenser seg til, hvis innspilling tok fatt denne uken. Dette er min fulle og hele "forventningsguide" til denne; med spekulasjoner, løse teorier, mistenksomme sideblikk og mobbing av en viss Mr. Blonde; og lesere advares (derfor) herved om påfølgende spoilers i stor, meget velkjent stil. Og Craig-fans må ikke ta seg nær av de personlige angrepene mot idolet deres; jeg liker ham jeg også, innerst inne, jeg har bare noen ganske intense problemer med rolletolkningen hans. Innimellom. Men over til hovedsaken: ifølge (ikke?) alltid like pålitelige DailyMail er nemlig en del navn og spennende faktum omkring den nye Bond-filmen nå offentliggjort, og bekreftet av produsentene Broccoli og Wilson - intet mindre. De nye Bond-damene, for eksempel, heter så mye som Olga Kurylenko and Gemma Arterton. Sistnevnte et ukjent navn for meg, men hun har da åpenbart spilt i filmen "St. Trinian's" sammen med Caterina Murino, som var Bond-dame i den forrige filmen, så det er åpenbart hvor produsentene rekrutterer damer fra. Hoho. Memo til meg: hun har make sveis til Uma Thurman i "Pulp Fiction", ikke dumt. Mia Wallace + James Bond = big time fun. Den andre involverte, frøken Kurylenko, vet jeg særdeles godt hvem er. Og hun lover godt, ikke minst, siden jeg sist så henne som usedvanlig likandes vampyr i "Paris je t'aime" - der hun greide å være glimrende uttrykksfull uten én eneste replikk, og smeltet hjertet til Elijah Wood fullstendig og fikk meg til å like grøssere - for en stakket stund. Hurra! Sikkert en fordel at de to generelt sett er nokså ukjent, siden de da gir Craig the Clown mer spillerom (trenger han det, da? ...nei, huff, slem Scara) og har grenseløst potensiale heller en tidligere prestasjoner å leve opp til. De er ikke karakterskuespillere, ennå, de er kun "pene fjes", etter bilder og medieomtale å dømme, og det kan telle til deres fordel, da de her har sjansen til å gi sine karakterer personlighet og vise at det finnes noe mer bakenfor de pene fjesene. Jeg håper de klarer seg gjennom brasene og består oppgaven med glans. Selvsagt. Jeg vil jo at Craig skal ha noe bra å spille mot, som kanskje lar ham gi utløp for litt flere...gentleman-sider av seg selv. Samme Daily Mail skriver også at rollefiguren til Olga K., en viss Camille, vil hjelpe Bond å komme over de "følelsesmessige konsekvensene av Vespers bedrageri". Min santen. Kan jo bare bety at fyren etterhvert lærer å bli en følelseskald rundbrenner igjen, det, en uungåelig forvandling til hjertekald supermann som luller rundt og mister absolutt alt han måtte ha besittet av særpreg og stil. Nuvel. Potensialet ligger der. Eventuelt kan vi kanskje la være å bli skeptisk-sarkastisk allerede nå, og håpe at de greier å hoste opp et glimrende manus og lar Craig forbli in character, ergo gir Bond nok en gyllen mulighet til å vise sitt nye og mer komplekse vesen. Hvor dystert det enn måtte være. Ekte kjærlighet får vi i allefall mer av, og følelsesladde reaksjoner. Og tårer og tenners gnissel. Bedre dét enn å prøve å kopiere Pierce Brosnan, o store allmektige favoritt, som klarte å være både uforpliktet, kontinental sjarmør, tilsynelatende cool i enhver situasjon, uanfektet av det meste, men samtidig en herlig humorist som visste å vise følelser når det gjaldt. Åh, hvor jeg savner den mannen. Men nok om det. Skal de ta han helt ut, får de saktens gjøre sitt beste for at det hele står i samsvar med helheten. Eller noe. Jeg er litt småredd på det området der. Videre blir jeg imidlertid lettet, glad og lykkelig over å høre at Dame Judi Dench, Jeffrey Wright, alias den genialt re-introduserte Felix Leiter, og Giancarlo Giannini - som spiller Mathis, superskurken og konspiratoren - alle kommer tilbake i den kommende filmen og gjentar suksessenrollene sine. Veldig lovende. Marc Forster, mannen bak "Monster's Ball" og "Finding Neverland" skal regissere, det liker vi. Men hvor pokker er Q? Jeg vil ha Q nå! Én film uten ham går greit, til nød, men det bør ikke utvikle seg til en tendens! Q hører hjemme i Bond-universet, vi er altfor vant med å ha ham der til at de kan greie å opprettholde populariteten særlig lenge hvis han fortsetter å utebli. Det samme gjelder Moneypenny. Bring the old folks back! Hva angår historien som sådan vil den begynne akkurat der "Casino Royale" sluttet, som del 2 av en serie, etter hva imdb har å melde, de satte visstnok igang med både forarbeid og innspilling mens de drev på med "Casino Royale". Høres bra ut, i forhold til det ellers så velkjente uromomentet planlegging. Gjennomførbarhet. Og kontinuitet. Vi trenger ingen forhastede løsninger her, vi trenger en (nettopp) gjennomført story. (Noe ála den foregående, men la oss håpe enda litt bedre. Lov å drømme.) Forhåpentligvis innebærer dette også en hyllest eller et sentimentalt nikk til den manglende Vesper, love of his life, det hadde jeg satt pris på. Mathieu Amalric, en fransk fyr jeg ikke vet særlig mye om, skal spille skurk - og han ser da både barsk og kul ut, han, selv om det skal en del til å overgå Mads Mikkelsen. Håper på en mørk tone her óg, noe i retning "Layer Cake", "Eastern Promises", Jason Bourne-trilogien og andre nyere kriminalfilmer. Det er et uttrykk den nye Bond kler, etter min mening, med litt yngre, mer moderne vrier både på skurkene og deres ambisjoner. Jesper Christensen skal visstnok ha en ørliten gjesteopptreden som Mister White, jippi hevnaksjon, og plotet er - etter hva DailyMail muligens ikke kjenner så nøye til at man bør ta det for troverdig fisk - løselig basert på/inspirert av en novelle av Ian Fleming som heter "Risico" og omhandler heroinhandling. Det var stort sett alt man hadde maktet å hale ut av de involverte, men det var mer enn nok til at jeg har klart å danne meg et...mangfoldig inntrykk. Savner rykter om Bond-melodi, crew, andre skuespillere og nøyaktig premieredato. Og en fancy hjemmeside. Og bilene! Men, men - kommer nok. Såh, hva skal man mene om dette - alt i alt? Sånn egentlig? Jeg vet ikke riktig, for å være dønn ærlig. Etter den enorme positive overraskelsen, og genuine avkreftelsen av alle mine fordommer, i forbindelse med "Casino Royale" tør jeg nesten ikke gjøre meg opp noen store, kategoriske meninger om saken. Litt skepsis er på sin plass, det må innrømmes. Men sist gang måtte jeg jo ta tilbake alle mine bombastiske utsagn om den totale ødeleggelse av et ikon, i tillegg til dommedagsprofetiene om Bonds endelige undergang. Martin Campbell var et glitrende valg, som regissør, det burde jeg visst på forhånd. Trist over at ikke han får jobben denne gangen, også, men man kan vel ikke få alt man peker på her i verden. Host Host. (Hyrer nok inn ham etterhvert, hvis innspillingen går i dass.) Eva Green motbeviste alle mine teorier om platthet og manglende mimikk og lite sjarm, ytterligere har hun nå blitt et liten yndling for min del, blant oppkomlingene i "nye Hollywood" (dog er og blir hun et usunt forbilde, rent fysisk sett). Hun var glimrende i "The Golden Compass", det lille hun fikk vist frem iløpet av sin begrensede spilletid. Daniel Craig gjorde, likeså og strengt tatt, alle min kritikk til skamme i forrige film (som skuespiller, ikke Bond, for han suger som Bond) og jeg gleder meg til mer dyster machomann med brustent hjerte, kølsvart sjel og hang til dyr whisky. På styrten. Men helst ikke flere sånne rekonvalesens-sekvenser ikledd badekåpe, åkei? Badebuksescener og dusjscener og smoking er flott, casino-spill og tortur og biljakter funker fett, glimrende spilt om enn ikke i god gammel stil, men jeg vil ikke se James Bond på gamlehjem! Uansett, kanskje gjør det ikke noe hvis forhåndsomtalene ikke lover så usannsynlig fabelaktig mye, da kan man la seg overvelde av det ferdige resultatet i stedet. Bli slått ut av en superduper trailer, som sist, og gjenvinne troen på MGM's ivaretagelse av sin største Helt gjennom tidene. Tross i brennende studioer, andre ulykker på settet, dansker i hovedrollene og en Bond som ikke kan kjøre bil - det var ståa, sånn circa, på samme tid sist gang jeg ventet på en Bond-film - ble jeg veldig fornøyd til slutt. Og det kan jo ikke bli verre, med forventningene, jeg kan strengt tatt ikke bli mer skeptisk enn jeg var da. Ergo, jeg trenger ikke forvente meg så mye, jeg har allverdens vanvittige krav likevel som jeg aldri helt kommer til å kunne tro på at de vil klare å oppfylle. Tillater meg heller å glede meg, en liten smule, simpelthen, og borer mine krasse, ytterst kritiske øyne inn i ryggen på the Clown, via telepati eller andre suspekte metoder, så han skjønner at han ikke kan ligge på latsiden, men må ta seg sammen og gjøre en like god jobb denne gangen også. "Bond 22" forventes å ha premiere iløpet av året, noe i nærheten av November skal man tro sladrebladene. Kan stemme med timeplanen de fulgte sist, da de filmet hele våren og forsommeren og mobiltelefonene var datert juli - ja, jeg legger merke til slikt. Unner dem bedre presseomtaler og, vel vel, mer positiv hype, enn hva de kunne vise til sist. Grunner til å faktisk glede seg. Hvilket de óg må bidra med selv, når det kommer til et stykke. Craig the Clown, det hviler et gedigent ansvar på dine brede og veltrente muskelskuldre! Jeg krysser fingrene!

All together now...

GOOD GRIEF!

BIG, MASSIVE, MAJOR, FUCKING DILEMMA. OF THE CENTURY. IT IS KILLING ME, SO I POST HERE A PLEAD FOR HELP: THERE IS CURRENTLY THE POSSIBILITY FOR ALL OF YOU TO VOTE FOR HELLO! MAGAZINE'S POLL FOR "MOST ATTRACTIVE MAN OF 2007", AND THE MAIN CONTENDERS ARE AS FOLLOWS - IN CHRONOLOGICAL ORDER OF COUNTED VOTES, THUS FAR:

THE DOCTOR (DAVID TENNANT)
GREGORY HOUSE (HUGH LAURIE)
THE PHANTOM (GERARD BUTLER)
BOROMIR (SEAN BEAN)
JAMES BOND (DANIEL CRAIG)

...GAAAAH!!! *SERIOUS BREATHING ISSUES* SEE WHAT I'M TALKING ABOUT?! MAN, THAT'S WHAT I CALL A GRAND FINALE HEAT! THEY ARE EVEN PICTURED TOGETHER, ON THE SAME PAGE, NEXT TO ONE ANOTHER! IT CAME OVER ME LIKE SHOCK; HORRIBLE AND COMPLETE JAW-DROPPING FACTOR! I MEAN, I ACTUALLY HAVE TO CHOOSE BETWEEN THEM! WHAT IS A POOR FANGIRL TO DO? INDECISIVENESS, ANYONE? I, FOR ONE, AM BEWILDERED! WHAT KIND OF BLOODY UNFAIR COMPETITION IS THIS?! BUT MOST OF ALL, I CAN'T HELP REJOICING IN HOW MAGNIFICENT THIS WHOLE THING ACTUALLY MIGHT TURN OUT: ALL MY FAVOURITE MEN, TOGETHER, IN A CATEGORY OF CLASSIFIED HANDSOMENESS DEFINED BY THE PUBLIC! THE LINK FOR VOTING IS HERE BUT I DON'T KNOW WHAT TO DO WITH IT!!!

EDIT: DO ALSO NOTE THE LINK TO THE PARTICULAR "PROFILE" IN THE UPPER RIGHT COLUMN. COINCIDENCE? DON'T THINK SO. I'M OFFICIALLY SCARED!

Finally, some recognition!

Be warned: Fangirlish. Which is a good thing, mind you. NOT about "Doctor Who", though, for once. If you don't know who Gerard Butler is, or what he does, or that he's the handsomest most talented brilliant adorable man alive, I would strongly recommend for you to read this. If you happen to dislike Gerard Butler, for reasons unintelligible to this writer, you should definately have a look. If you think "Phantom of the Opera" is rubbish, "300" deserves a Razzie, "P.S. I love you" pitfalls into the category of meaningless stupid Chick Flick, and James Bond is a jerk, you have no taste whatsoever, and should (hence) reconsider your view on life and death and choices in general, starting with - yes, thank you - reading the following. Then regret your mistakes and apologize for the tragedies they may have caused. So: at all costs, do not avoid.

Time changes, fame changes, some are changed - through time - by fame. And some remain, like Gerard James Butler, 38 years of age, in the business for over a decade, the same and ever-so-charming, irresistible figure in an otherwise incomprehensible world of love and war (divorce and truce). Now proclaimed official starlet of 2007, now on the Imdb frontpage; head story, big news, pretty picture, massive promotion; now ahead of Bruce Willis on the lists of up and coming, most-important, really clever celeb personas; someone to be recognized and reckoned with. At last, and most deservedly, he is given credit for his endless efforts, his bodybuilding, his charisma, his incredible talent on-screen; these genuine, heartfelt, terrific acting skills. I don't care if they regard this as his breakthrough, I've loved him all along. I'll love him for the times to come. I'll love him no matter what, even if the general opinion changes. Faithful fan(girl)s stay put. Still, feels somewhat bizarre to see the formerly so anonymous and unnoticed Gerry becoming a Major Star, all of a sudden; that it doesn't seem like an ephemeral thought, that it's no passing fancy, but a proper rise to fame we're witnessing; to have other people know what I'm talking about when I'm babbling about my fondness for this one and only Überscot. For the first time in my days of being fan. I, and all the other fan(girl)s with me, have been waiting for this moment for so very very long and finally our patience is being rewarded. (That's five years, now, as for myself.) Ever since "Tomb Raider 2", I have been utterly infatuated with this scaringly appealing male. Captivated, spellbound, absorbed; there you have it. Didn't stand a chance. And it's quite an achievement, seeing that "TR2" wasn't particularly well received by the critics. I, however, challanged the common opinion and (next) begged to differ. Except for the opening and the ending and some Gerry-less parts in-between, I loved it. Also the parts with Gerry were brilliant. Consequently, the movie was rather good overall, in my honest opinion. Then again, I love Lara Croft. And I love Gerry enough to love even things I don't love that much, if they only have him in it - one way or the other. So, no wonder. Fortunately, he is given more promising opportunities now. And he's regarded as a promising actor by the Big Names. The ones in power, making decisions, they apparently adore him right now. Hear my "weee"! There's so much to feel excitement about, considering his future in acting and his possibilities, I don't know where to start. Or how to react. Or how to stop myself from running around and being frantic. I didn't expect this, no I didn't, I am almost ashamed to admit I once feared he would be a minor character for the rest of his days, and I would have to either skip through entire movies looking for the "blink and you'll miss it" scene where Gerry has no/few/pointless lines ("Tomorrow Never Dies", "Harrison's Flowers") or, worse, go see shitty flicks like "Dracula 2000" only because he has some small and insignificant part in it. Well, Gerry made even that last one a decent piece. Not many people would manage, but he did. That scene where he enters the Virgin store and looks around, with a growing grin on his face? Classic. Rest is crap, though. Gerry's new and coming adventures, on the other hand, look absolutely amazing. Considering the previous few, as well, "300" as the prize diamond, we simply have a lot of goodies in store for us. And yup, truth is, that makes my heart leap with glee. Fills me with delight to know that my favourite actor may become the favourite actor of so many others too, in time. May not last that long, either, before he is everywhere. The new Brad Pitt, the new George Clooney, ooh the prospects. Or, no. Wait a minute. Will be the new...Gerry, really, for I suppose this man has no ability of being anyone but himself. Only thing he lacks, for which I am extremely glad. Not sure I can fully cope with this whole universalization of popularity, however. Or stand the pressure of hearing about him in the news 24-7. Might just faint from all the potential fulfillment of anticipation. That's what it is, that's what makes it so fantastic. And did I mention, it's just what he deserves? Quite certain you all got it? Moreover, here's what the critics write, so flatteringly, about the Man of so many dreams of mine: "A year ago around this time, Gerard Butler was best known as the man behind the mask in The Phantom of the Opera. Now, thanks to his powerful turn in the action hit 300, he's ranked at No. 14 on our STARmeter™ list of the Top 25 Stars of 2007. [...] 14. Gerard Butler (Last year: Uncharted): "THIS... IS... SPARTA!" With those words, and his brutally charismatic turn as King Leonidas in 300, the actor became an immediate star, the newest (and most muscular) action hero in Hollywood. P.S. - We already forgive P.S., I Love You." (Sources: see Imdb & STARmeter & Imdb's Gerry-site) Me celebrates this with another pretty picture from Gerry's new and excessively anticipated kid's flick, "Nim's Island", in which he plays a rather absurdly attractive single Dad; and his alter ego, the man who will give Indiana Jones an exhausting run for his money. The man who, in fact, makes Indiana Jones look pretty much like one of my outdated professors. My Lords and Ladies, I give you The Sexiest Adventurer on the Planet: Alex Rover.

Image: snatched from GBgals.com's amazing Gallery. Thanks to the moderators. Wee bit PhotoShopped and cropped by yours truly. More specifically, a screen cap from the movie trailer, in which Gerry gets top-billing, name written in gold and more; and for the record, YES the woman in the slightly dim background is Jodie Foster. The Jodie Foster. Just to give you an idea of what kind of utter acting legends Gerry is cast opposite, at the moment. Zack Snyder is his new mentor. Rodrigo Santoro his new best mate. Hilary Swank is so full of praise, she's almost outdoing herself, stating that: "He's really fresh and brings that quality to everythings he does." I'm happy. Happy-happy, going lucky. Awaiting, also, with excitement, the saddest love story since "Love Story", ergo the above-mentioned "P.S. I love you" - with Gerry as Gerry, no less - and I can't say I solely look forward to it, because I'm going to bawl my eyes out in the theatre, hopefully not too loudly, but I still can't wait to see it - of course - and well, this is the case with any new Gerry-movie so I am indeed getting used to it. Except in this one, he plays the guitar and sings and performs striptease. At once. Again. Oh, and I cried at the ending of "300" because his character eventually sacrifices himself heroically - here, Hilary Swank's character spends the whole story coping with the fact he dies, tragically, of a brain tumor leaving her deserted and all alone and completely miserable. I almost cry from watching the trailer, I will positively die from watching the entire movie! AND I've read the bloody book! Which is, again, like an official study guide to missing Gerry! Oh, dear, what am I to do? With my life? With my time? With my decreasing bank account, suffering from cinematic needs and deeds? Alright, enough sorrow, and needless regrets, love is a many splendored thing, love lifts me up where I belong, blah blah blah, love has certain demands. There's the prize to pay. And Hell, am I willing to pay it! (That's rhetorical, by the way.)

Life in a shoebox

På en dag da tiden bare forgår...umerkelig...og med ett er den nesten borte i sin egen forgjengelighet. Som om den raskt suges ut av en kapsel med upresist oppmålte doser av sekunder. og minutter. Ser på klokken og merker et tiltagende press mot tinningene, om at gjøremål må unnagjøres og likeledes en visshet om at jeg kanskje ikke får dem gjort. Huff. Jeg har dessuten hengt meg litt opp i alt dette snakket om nytt år og nye muligheter. Disse blanke arkene er så kritthvite og tomme at de nesten blender meg, og selv om jeg forsøker å fylle dem ut med krusseduller og gjennomtenkte ytringer, forsvinner liksom alle mine innspill i dette enormt store intet. Ørsmå dråper i havet. Tears in the rain. Listen over blogginnlegg for januar, for eksempel, den er bitteliten. Og 2006 og 2007 er allerede arkivert, godt skjult bak en minimeringspil. Dette med å starte på ny frisk er en mare, en forbannelse, noe vi burde heve oss over. Men vi ender alltid opp med å forsøke, iherdig, selv om feiler nesten hver gang. Litt som meg og skoshopping. Jeg hater å kjøpe sko. Ironisk nok; for jeg er en meget jentete jente, jeg er moteslave, jeg sluker motebladene som om de var universitetspensum, jeg forguder stilikoner av nåtid og fortid; alt skulle tilsi at jeg er en erketypisk skofetisjist. Men også her er jeg en smule inkonsekvent. Jeg interesserer meg forsåvidt for moten, for tendensene, men jeg hater å helt konkret gå i butikker på jakt etter ting å putte på føttene. Mest av alt fordi jeg da deler Paris Hiltons store problem, bokstavelig talt, denne ene lille detaljen vi har felles, forhåpentligvis det eneste, at hun har gedigne føtter. Men hun får spesialdesignede, spesiallagde sko og kan gi beng i hva det koster. Jeg er en fattig student som må lete i hyllene på EuroSko etter noe som ikke passer og som får tærne mine til å hyle. Tatt i betraktning hvor mange jenter som har dette problemet er det sjokkerende at man fortsatt ikke har gjort noe med det. Hvorenn jeg måtte befinne meg, og nevne mitt horrible dilemma, er det alltid en eller annen som vet nøyaktig hvordan jeg har det og enten har det likedan eller kjenner noen som kjenner noen, etc. Likevel finnes det knapt sko å oppdrive over størrelse 41. De har endog begynt å feste merkelapper på skoene, nå, med påskriften "kun i str. 35-40", til nød 41 hvis spesialbestilles. Det er noe ordentlig dritt, for å uttrykke meg meget konsist. Jeg travet rundt i hele går ettermiddag, på julesalg, og det var i utgangspunktet innmari kjekt, men jeg ble mer og mer frustrert, proporsjonalt med høyden på haugen av kasserte, prøvede sko ved siden meg. Og prisen har ingenting å si; jo dyrere skoene er, jo verre passer det på føttene mine. Gnager og gnikker og spiser seg inn i anklene mine. Spesielt sånne spisse, svarte skoletter som jeg elsker. For joda, jeg liker jo fine sko - eller, jeg burde gjøre det - men denne positive følelsen overskygges litt av at jeg aldri finner noen slike jeg faktisk kan gå med. Et hederlig unntak er skinnstøvlettene mine fra Gabor. De var så dyre at jeg nesten ikke tør å nevne dem. Julegave i forfjor, fra mamma. Et av mine circa fem skopar, totalt. Ellers er det herreavdelingen eller joggesko som gjelder, men siden jeg da er og blir en smule forfengelig er dét out of the question. Så når jeg må ha nye sko bærer det ut på salg, der man kan finne glimrende kupp. Vel, det skjedde én gang. Ta tre betal for to-tilbud, jeg ba ekspeditrisen finne alt de hadde i min størrelse, hun kom tilbake med nøyaktig tre par. Jeg kjøpte alle, fikk de billigste gratis. Etter det skydde jeg skobutikker i mange år. Men, poenget er, jeg trenger et par fordømte nye sneakers. Og er det sko de ikke har i 42 og en halv, er det én type fottøy de simpelthen nekter å støpe i en form jeg kan få vridd tærne mine nedi, så er det fancy fine boksfreshe hvite sneakers. Arg. Det er muligens i dette øyeblikk, når jeg først er i siget, at jeg entusiastisk bør fortsette videre til diskusjonene om treningstøy, badetøy, olabukser og ytterjakker - andre moteting jeg ikke kan utstå å måtte gå til anskaffelse av, hvor fine de enn måtte være - fordi jeg er "belemret" med en kropp som ikke helt passer inn i slike forbaskede størrelsesordener. Brede skuldre, smalt liv, lange, tynne armer, lange, kraftige ben, smale hofter, brede legger, svære føtter; ikke fullt så vanskapt som jeg kan høres ut, men jeg finner for faen ikke klær. Eller, altså, sko. Hipp hopp hurra, lite man kan endre på der, og det burde ikke være så konfliktfylt, eller så omstridelig, det er ikke med overlegg og ønske fra min side. Dette er heller ikke noe nytt tema - akkurat. Jeg har, som kjent, aldri passet inn i hverken de oppsatte båsene eller kategoriene eller formene som folk ønsker å sette opp for å bidra til et enklere verdensbilde. Etter min mening finnes det ikke noe vanskeligere enn verden, og det er bare rett og rimelig. Men de kunne veldig gjerne forandre litt på de hersens ubestemmelige fasongene de bruker som mal i motebransjen i dag. Ingen ser, i realiteten, ut slik som de magre skikkelsene i katalogene. Ei heller de magre skikkelsene selv. Hvorfor går de stakkars utspjåkede individene på catwalkene på trynet hele tiden? Både i direkte forstand, takket være altfor trange skjørt og altfor høye hæler, og mer subtilt (les: neddysset) i form av backstage-doping? Hvorfor blir designerne aldri fornøyd med selv de beste av supermodellene og deres figurer, hvorfor legges det hele tiden press på alle disse utstillingsdukkene om at de må ha enda smalere livvidde, ikke så fyldige lår, mer voluminøst hår, tynne hals, bla bla bla? Noen har misforstått! Noe er alvorlig galt her, og det går også utover folk som meg når vi ved en sjelden anledning må kjøpe slikt som, ja, anorakker og badedrakt. Og det verste av alt: treningstights. Gi meg styrke. Alt sammen gir elendig selvtillit; opplagt nok; det er ikke bare sømmene i de lite flatterende plaggene som skjærer inn i huden...det skjærer ganske kraftig i hjertet også. Man ser seg selv i speilet, inne i disse elendig opplyste prøverommene, og man tenker herrejemini jeg er en elefant ikledd plastpose også forlater man skrekk-kabinettet igjen og henger klærne på plass og lunter ut av butikken og betrakter, på veien, alle disse (tilsynelatende) smekre og perfekte konstruerte robotdamene med plettfri sminke og ettersittende jeans (med sj-lyd og lang e) som strutter rundt som en gjeng forkvaklede...struts, antar jeg, og stikker hodene sammen, i t-skjorte-sanden, og skvatrer konspiratorisk om oss deformerte gisler hos de akutt feilaktige oppmålingers bande, når vi snur oss bort og ikke lenger kan se dem. Det er i allefall det jeg forestiller meg, når jeg innbitt traver ut fra den tredje sportsbutikken og synes jeg hører personnalet fnise etter meg. De gjør sikkert ikke det; robotdamene eksistererer sikkert ikke, overhodet, de er skapt ene og alene i min fantasi, for å tyne meg selv og gi meg noe jeg umulig kan leve opp til. Ja, det er nok bare disse stemmene i hodet igjen, som forteller meg at løpetightsen ikke lot seg dra lenger enn halvveis til knærne fordi jeg har misdannede knær, ikke fordi designeren har en misdannet hjerne. Host, host. Fuck that. La meg nå rette litt på denne vrangforestillingen. Om noe får dette innlegget være en påminnelse til alle de uskyldige og traurige, som deler min skjebne, om at det er designernes hjernekapasitet det er noe galt med, og ikke våre, likesom det er deres kroppsideal som er forskrudd (åpenbart!) og ikke våre kropper som er skrudd feil sammen. Kroppen er nå en gang min skjebne, mitt skall, det er dette jeg har fått utdelt fra naturens side og tross i at den går sterkt utover lysten til å bruke tid og penger på en gjennomført stil ødelegger den ikke viljen til å grassatshoppe inniblant. Eller argumentere imot tyranniet. For jeg elsker å shoppe, nemlig, jeg elsker klær - generelt sett. Og, jeg er stolt av hvordan jeg ser ut, selv om det kanskje ikke virker sånn og selv om jeg ikke er noe glansbildeeksemplar. Men jeg fortjener å kunne føle meg bra, endog når jeg er moderne antrukket, hoho, jeg vil ikke gjemme meg bort i en diger sekkekjole og fornuftige sandaler bare fordi en eller annen gjøk mener at folk uten de riktige måleenhetene kan seile sin egen selvutslettende sjø. Derfor gjør det meg ekstra sint når fuckings EuroSko får meg til å føle meg som en liten lort fordi pumpsene deres ikke kunne passet et esel i motvind. Klær skal fremheve skjønnhet; naturlig, fri, utvunget skjønnhet; ikke forpurre troen på den, eller at man besitter den. Og mote skal formidle glede, ikke være kilde til aggresjon. Et sted i maskineriet er det en skrue løs. Overfør den lignelsen til motebransjens mesterhjerner og du har mitt hovedpoeng. Jenter (og gutter, selvsagt) skal kunne føle seg genuint vel, selv med sine svære føtter og altfor brede skuldre. Fordi de fortjener klær som får disse svære føttene og brede skuldrene til å fremstå så vakre som de i virkeligheten er, og ikke som misdannede kroppsdeler som ikke passer sammen - slik dårlig passform kan få en til å innbille seg. Vi trenger designere som følger menneskekroppens naturlige, reelle linjer og ikke prøver å omforme dem til noe helt sykt og upassende. Da, kanskje, kan jeg finne meg et par nye vintersko som ikke gnager, men behager, og en vinterjakke som svinger elegant inn og ikke får meg til å dirre i alle retninger. Og se meg selv i speilet og tenke; jadda. Fin i dag.

Remembrance and repentance

"Some ways / gone mad"
By Scaramouche, the po(t)et, sweet-talking, hard-judging, strange-thinking, mad-driving. Something I wrote late-December and almost forgot. Thought I might just as well post it. This is very lyric and very song-inspired, so it's not very fanciful or particularly po(t)etic; it's just basic, rhyming, scheming, verses of a notion. Based on a notion, anyway. I don't exactly know what I'm trying to say, here, but I think it's essentially simple. It's just that I don't see it, despite the apparent simplicity. Which is often the case with writers, I guess. It could have been sung, that's about it, and perchance one day it will.

sometimes you drive yourself a bit mad
with your own misery and morose
you let the days get you down
and the moments that should be happiest
became the worst ones to remember

someone you've driven a bit mad
with your own mistakes and messy
you let the days go by alone
and the mankind that should be hopefullest
became the one no-one would remember

somethings you let drive you a bit mad
with your own management and manic
you let the days be forgotten
so the memories that should be highest priced
became the lower on remembrance scale

somehow you're driving madness on
with your makings and your mellow
tendencies that always leave you gone
so the men around to grant you space in heart
became lost in empty spaces you're not there to fill

Let there be darkness

Soundtrack: from "Moulin Rouge" & Carpenters. There was a girl. This rather strange, enchanted girl. Wonderful, despairing and incorrigible too, if you want further elaboration. This girl, she was a very quiet and free-spoken girl, who wanted to travel very far, very far, overseas and deserts and into space - preferrably. (In a box. On the spot. Together with a guy in a mask or a tux or whatever, but definately with a Scottish accent.) Not particularly shy, but sometimes sad of eye, and unwise and wise ever-changingly, was she. And then one day, one magic day she passed my way, intruded more rightly, just turned up all unexpectedly, and as we spoke of many useless things, but funny things, and not so funny things, awkward memories she didn't even wish to bring up, ridiculous incidents and secrets, details I reckoned sensible to let drop; concerning some fools, some Queenies, some other friends and foes; all the while I found this girl...was me. Consequently, I embark on the new year (of posts) by facing myself in the doorway and coming up with some great new self-exploration-realization-empowering-bollocks. Rephrasing ingenius lines from "Moulin Rouge", not the original ones but rather from the version I prefer, the utterly lovable "Nature Boy" as sung by David Bowie. Okay, I love all of "Moulin Rouge", I just can't bear to watch it because I cry too much. Musical films, a fact that's never flawed. I weep like a baby. Er, more in the lines of howl like an animal with serious throat injuries. Wounded heart! Watched "Phantom of the Opera" the other day, and - I just can't help it. That scene where The Phantom (oh, GB-love) finally realizes it's over and closes his eyes to let the tears run freely, I'm completely beyond myself with utter, compassionate grief - ergo, absorbed in sobbiness. Hell, yeah! - what a blissful way to introduce the bright future, truly, but maybe that's the essence of my current condition, my momentary status; I loathe this importunate need for a fresh start, to change one's self and being; I can't pretend I'm being anybody beside myself - really; I am who I am and the foremost proof of that, immediate recollection, I cry at musical films. And somehow, I enjoy that. Doing it, and the very fact that I do it. Because it's something that defines me, and I like defining characteristics. I like continuum, I don't like these rapid indetity changes. They don't happen overnight, like a new year's resolution, anyway. Magic doesn't work in such a fashion. Whilst everyone else seems obsessed with wanting to begin anew and get a kick out of putting an end to evil deeds and establishing memberships they won't keep, this is the very time of year when I am most preoccupied with preserving my inner, most inherent, inescapable nature. A bit like the song, yeah. Trying, always, to shed some of my demonds and be better - of course - but not be somebody entirely different. That's cheating, in my very honest opinion. You may be able to change how you appear, how you behave, how you treat others and yourself, but you can't change who you are. Still, that latter lie is what everyobody's aiming at these first days of the year, these first weeks, they want an energetic go at all the problems in society, and they think they can handle them, they think everything will work out perfectly, and then March comes and they realize they're wrong. They don't live in hope, either, they live with delusions. Believing their surroundings will appreciate them more if they do this and that, to please them, and come forth as a radically more elligible persona, all of a sudden; but, and here's the my objection, what implies "more elligible", what do these people think they'll accomplish? A grand comeback, post-Christmas joy, let's put the sorrows behind us. I think what I'm trying to say is that tehe even the sadness has its cause and experience should be valued more. It all counts for something. The old year is not just a haggard piece, it's point of departure. Not to fly off and away, but to develop. Well, flying off might be involved, but regardless - it's about living with one's same, old self. I put a great deal of effort into living with a conviction that as long as I can respect what I do, others may respect it too, and if they don't I might want to alter it slightly. Don't get me wrong, I can be a complete idiot at times. I make a lot of silly mistakes, I am not Miss high and mighty oh-so-Perfect. Note the point of alteration. But I never contradict myself, my instinctive will. And I hate fresh starts. Since perfection is just what the fresh start-idealists yearn for. False, phony, ignorant shields upon their eyes for all the cruelty in the world; close one door, open another, but you're still in the neighbour room. Too much baggage there, too much to change for mye sake; too much to crave, too little offered. So maybe it all comes down to my own fault, maybe what I'd need is something fundamentally fucking else, maybe lying to my intrinsic senses would indeed gain me more, I don't know. I do know, however, that in despite of all, I remain (for now) the same, strange little girl with the same, strange little pieces of writing that will be posted here on the Blog, for another year to come. Yours truly; the one, blonde, baloney - Scaramouche. Here we go, 2008, enough philosophical darknessies for now.