Life in a shoebox

På en dag da tiden bare forgår...umerkelig...og med ett er den nesten borte i sin egen forgjengelighet. Som om den raskt suges ut av en kapsel med upresist oppmålte doser av sekunder. og minutter. Ser på klokken og merker et tiltagende press mot tinningene, om at gjøremål må unnagjøres og likeledes en visshet om at jeg kanskje ikke får dem gjort. Huff. Jeg har dessuten hengt meg litt opp i alt dette snakket om nytt år og nye muligheter. Disse blanke arkene er så kritthvite og tomme at de nesten blender meg, og selv om jeg forsøker å fylle dem ut med krusseduller og gjennomtenkte ytringer, forsvinner liksom alle mine innspill i dette enormt store intet. Ørsmå dråper i havet. Tears in the rain. Listen over blogginnlegg for januar, for eksempel, den er bitteliten. Og 2006 og 2007 er allerede arkivert, godt skjult bak en minimeringspil. Dette med å starte på ny frisk er en mare, en forbannelse, noe vi burde heve oss over. Men vi ender alltid opp med å forsøke, iherdig, selv om feiler nesten hver gang. Litt som meg og skoshopping. Jeg hater å kjøpe sko. Ironisk nok; for jeg er en meget jentete jente, jeg er moteslave, jeg sluker motebladene som om de var universitetspensum, jeg forguder stilikoner av nåtid og fortid; alt skulle tilsi at jeg er en erketypisk skofetisjist. Men også her er jeg en smule inkonsekvent. Jeg interesserer meg forsåvidt for moten, for tendensene, men jeg hater å helt konkret gå i butikker på jakt etter ting å putte på føttene. Mest av alt fordi jeg da deler Paris Hiltons store problem, bokstavelig talt, denne ene lille detaljen vi har felles, forhåpentligvis det eneste, at hun har gedigne føtter. Men hun får spesialdesignede, spesiallagde sko og kan gi beng i hva det koster. Jeg er en fattig student som må lete i hyllene på EuroSko etter noe som ikke passer og som får tærne mine til å hyle. Tatt i betraktning hvor mange jenter som har dette problemet er det sjokkerende at man fortsatt ikke har gjort noe med det. Hvorenn jeg måtte befinne meg, og nevne mitt horrible dilemma, er det alltid en eller annen som vet nøyaktig hvordan jeg har det og enten har det likedan eller kjenner noen som kjenner noen, etc. Likevel finnes det knapt sko å oppdrive over størrelse 41. De har endog begynt å feste merkelapper på skoene, nå, med påskriften "kun i str. 35-40", til nød 41 hvis spesialbestilles. Det er noe ordentlig dritt, for å uttrykke meg meget konsist. Jeg travet rundt i hele går ettermiddag, på julesalg, og det var i utgangspunktet innmari kjekt, men jeg ble mer og mer frustrert, proporsjonalt med høyden på haugen av kasserte, prøvede sko ved siden meg. Og prisen har ingenting å si; jo dyrere skoene er, jo verre passer det på føttene mine. Gnager og gnikker og spiser seg inn i anklene mine. Spesielt sånne spisse, svarte skoletter som jeg elsker. For joda, jeg liker jo fine sko - eller, jeg burde gjøre det - men denne positive følelsen overskygges litt av at jeg aldri finner noen slike jeg faktisk kan gå med. Et hederlig unntak er skinnstøvlettene mine fra Gabor. De var så dyre at jeg nesten ikke tør å nevne dem. Julegave i forfjor, fra mamma. Et av mine circa fem skopar, totalt. Ellers er det herreavdelingen eller joggesko som gjelder, men siden jeg da er og blir en smule forfengelig er dét out of the question. Så når jeg må ha nye sko bærer det ut på salg, der man kan finne glimrende kupp. Vel, det skjedde én gang. Ta tre betal for to-tilbud, jeg ba ekspeditrisen finne alt de hadde i min størrelse, hun kom tilbake med nøyaktig tre par. Jeg kjøpte alle, fikk de billigste gratis. Etter det skydde jeg skobutikker i mange år. Men, poenget er, jeg trenger et par fordømte nye sneakers. Og er det sko de ikke har i 42 og en halv, er det én type fottøy de simpelthen nekter å støpe i en form jeg kan få vridd tærne mine nedi, så er det fancy fine boksfreshe hvite sneakers. Arg. Det er muligens i dette øyeblikk, når jeg først er i siget, at jeg entusiastisk bør fortsette videre til diskusjonene om treningstøy, badetøy, olabukser og ytterjakker - andre moteting jeg ikke kan utstå å måtte gå til anskaffelse av, hvor fine de enn måtte være - fordi jeg er "belemret" med en kropp som ikke helt passer inn i slike forbaskede størrelsesordener. Brede skuldre, smalt liv, lange, tynne armer, lange, kraftige ben, smale hofter, brede legger, svære føtter; ikke fullt så vanskapt som jeg kan høres ut, men jeg finner for faen ikke klær. Eller, altså, sko. Hipp hopp hurra, lite man kan endre på der, og det burde ikke være så konfliktfylt, eller så omstridelig, det er ikke med overlegg og ønske fra min side. Dette er heller ikke noe nytt tema - akkurat. Jeg har, som kjent, aldri passet inn i hverken de oppsatte båsene eller kategoriene eller formene som folk ønsker å sette opp for å bidra til et enklere verdensbilde. Etter min mening finnes det ikke noe vanskeligere enn verden, og det er bare rett og rimelig. Men de kunne veldig gjerne forandre litt på de hersens ubestemmelige fasongene de bruker som mal i motebransjen i dag. Ingen ser, i realiteten, ut slik som de magre skikkelsene i katalogene. Ei heller de magre skikkelsene selv. Hvorfor går de stakkars utspjåkede individene på catwalkene på trynet hele tiden? Både i direkte forstand, takket være altfor trange skjørt og altfor høye hæler, og mer subtilt (les: neddysset) i form av backstage-doping? Hvorfor blir designerne aldri fornøyd med selv de beste av supermodellene og deres figurer, hvorfor legges det hele tiden press på alle disse utstillingsdukkene om at de må ha enda smalere livvidde, ikke så fyldige lår, mer voluminøst hår, tynne hals, bla bla bla? Noen har misforstått! Noe er alvorlig galt her, og det går også utover folk som meg når vi ved en sjelden anledning må kjøpe slikt som, ja, anorakker og badedrakt. Og det verste av alt: treningstights. Gi meg styrke. Alt sammen gir elendig selvtillit; opplagt nok; det er ikke bare sømmene i de lite flatterende plaggene som skjærer inn i huden...det skjærer ganske kraftig i hjertet også. Man ser seg selv i speilet, inne i disse elendig opplyste prøverommene, og man tenker herrejemini jeg er en elefant ikledd plastpose også forlater man skrekk-kabinettet igjen og henger klærne på plass og lunter ut av butikken og betrakter, på veien, alle disse (tilsynelatende) smekre og perfekte konstruerte robotdamene med plettfri sminke og ettersittende jeans (med sj-lyd og lang e) som strutter rundt som en gjeng forkvaklede...struts, antar jeg, og stikker hodene sammen, i t-skjorte-sanden, og skvatrer konspiratorisk om oss deformerte gisler hos de akutt feilaktige oppmålingers bande, når vi snur oss bort og ikke lenger kan se dem. Det er i allefall det jeg forestiller meg, når jeg innbitt traver ut fra den tredje sportsbutikken og synes jeg hører personnalet fnise etter meg. De gjør sikkert ikke det; robotdamene eksistererer sikkert ikke, overhodet, de er skapt ene og alene i min fantasi, for å tyne meg selv og gi meg noe jeg umulig kan leve opp til. Ja, det er nok bare disse stemmene i hodet igjen, som forteller meg at løpetightsen ikke lot seg dra lenger enn halvveis til knærne fordi jeg har misdannede knær, ikke fordi designeren har en misdannet hjerne. Host, host. Fuck that. La meg nå rette litt på denne vrangforestillingen. Om noe får dette innlegget være en påminnelse til alle de uskyldige og traurige, som deler min skjebne, om at det er designernes hjernekapasitet det er noe galt med, og ikke våre, likesom det er deres kroppsideal som er forskrudd (åpenbart!) og ikke våre kropper som er skrudd feil sammen. Kroppen er nå en gang min skjebne, mitt skall, det er dette jeg har fått utdelt fra naturens side og tross i at den går sterkt utover lysten til å bruke tid og penger på en gjennomført stil ødelegger den ikke viljen til å grassatshoppe inniblant. Eller argumentere imot tyranniet. For jeg elsker å shoppe, nemlig, jeg elsker klær - generelt sett. Og, jeg er stolt av hvordan jeg ser ut, selv om det kanskje ikke virker sånn og selv om jeg ikke er noe glansbildeeksemplar. Men jeg fortjener å kunne føle meg bra, endog når jeg er moderne antrukket, hoho, jeg vil ikke gjemme meg bort i en diger sekkekjole og fornuftige sandaler bare fordi en eller annen gjøk mener at folk uten de riktige måleenhetene kan seile sin egen selvutslettende sjø. Derfor gjør det meg ekstra sint når fuckings EuroSko får meg til å føle meg som en liten lort fordi pumpsene deres ikke kunne passet et esel i motvind. Klær skal fremheve skjønnhet; naturlig, fri, utvunget skjønnhet; ikke forpurre troen på den, eller at man besitter den. Og mote skal formidle glede, ikke være kilde til aggresjon. Et sted i maskineriet er det en skrue løs. Overfør den lignelsen til motebransjens mesterhjerner og du har mitt hovedpoeng. Jenter (og gutter, selvsagt) skal kunne føle seg genuint vel, selv med sine svære føtter og altfor brede skuldre. Fordi de fortjener klær som får disse svære føttene og brede skuldrene til å fremstå så vakre som de i virkeligheten er, og ikke som misdannede kroppsdeler som ikke passer sammen - slik dårlig passform kan få en til å innbille seg. Vi trenger designere som følger menneskekroppens naturlige, reelle linjer og ikke prøver å omforme dem til noe helt sykt og upassende. Da, kanskje, kan jeg finne meg et par nye vintersko som ikke gnager, men behager, og en vinterjakke som svinger elegant inn og ikke får meg til å dirre i alle retninger. Og se meg selv i speilet og tenke; jadda. Fin i dag.