Redsel for det ukjente

Jeg skriver mye om sjelslivet, jeg vet det. Men dette er studierelatert, i mer enn én betydning, og jeg tror det er viktig å få det sagt. Få det ut. Jeg er generelt dårlig på å holde ting inne, sitte på relevant "informasjon" jeg ikke kan dele med andre. Når det er sagt, jeg er ekstremt når det gjelder å holde på hemmeligheter. Men dét er annerledes. Dette, derimot, er en underfundig skildring og en personlighetskarakteristikk. Det er intet personlig angrep, eller en refleksjon over noe konkret, noe bekymringsverdig. Bare en tanke som slo meg. Noe jeg satt og grunnet litt for lenge over på forelesning. Så var det kanskje personrelatert, da. I begrenset monn. Men det bunner også ut i en generell innsikt. Bittelitt kontroversiell, bittelitt skarp. Men forhåpentligvis po(t)etisk. Siden det alltid er dét jeg streber mot. It's a heavenly goal, and I shoot for the moon.

"Grepet" av Scaramouche, po(t)eten, studenten, hobbyfilosofen, observatøren, skribenten, kakespiseren, distré leksearbeider og David Tennants mest ubesluttsomme fan. Brukte usigelig lang tid og usigelig mye energi på dette, omfanget tatt i betraktning, så jeg håper resultatet ikke ble så aller værst.

Visse mennesker gjør meg redd. Virkelig skjelven. Lettgjenkjennelige, lett på foten, jeg får gysninger. Og samtidig forakter jeg dem ikke, jeg lar meg heller forundre. Midt oppi all fryktsomheten. Dette gjelder én type menn i særskilthet, med et tilsynelatende undertrykt opprør de baler med når ingen ser dem, dog for alltid underlagt konformitetens og strikkejakkenes tyranni. Denne lydløse overenskommelsen. Innforstått med sin skjebne, kan man si. Men når som helst, tenker jeg, vil begeret kunne renne over. Det vil gå galt, de vil miste grepet om sin egen beherskelse. Før den tid har de derimot en voldsom, intens nedtonethet. De følger rutinene, de snakker i det samme toneleiet, de foreleser. Noen av dem arbeider også som forelesere. Jeg kjenner dem i egenskap av å være deres elev, venn, kollega, slektning. Jeg ser dem utføre slikt arbeid, lytter til deres lavmælte refleksjoner. Men de byr sjelden på for mange av sine egne erfaringer, istedet kommer de med flere motspørsmål før de avgir sine svar, og disse bygger igjen på en gjennomgående, ubestridelig rekke overveielser. Så slipper de å tre frem i diskusjonsforumets søkelys. De folder hendene, trekker seg tilbake, gir ikke for mye av seg selv. Lar seg ikke bli stilt for hugg. Og jeg klarer hverken tyde kroppsspråket, gestene eller ordene; de lukker seg inne og de stenger meg ute. Man kan ikke klandre dem. Smilene deres er korte, blikkene glassklare. Ikke for synlige, ikke for musegrå. De bare er der. De hopper ikke for høyt, løper ikke for fort, snakker ikke for mye, eller for raskt, de har alltid oversikten. I store forsamlinger mingler de langsomt, men taktisk omkring; ankommer sjelden for sent, annet enn når dette passer seg. Nettopp dette er de dyktigst på; de innretter seg. Slår ikke ut med armene, skaper ikke furore, angrepene deres er mer presise enn som så. Uten å såre, men til ettertanke. Gjerne med dempet innestemme i tillegg. Jevnt, tilbakeholdent, slik de selv vil mene er ytterst korrekt. Verden forlanger ikke mer av oss enn vi kan yte, og denne stammen individer - tilfeldige opphopninger, ingen avgrensede opphavssteder - mener at de oppfyller kravene. Trangen etter noe mer har de forlengst gitt avkall på. Vil de hevde. Adamseplene deres skjelver litt når de snakker, hendene deres likså, men de roper aldri. Og de kan ikke synge, i allefall opptrer de aldri i offentlige sammenhenger der man kan få utvist slike talenter. Det er i det hele tatt mye de ikke viser. Det er ikke noe for dem, de driver ikke med slikt. Følelesene ligger heller ikke utenpå; de skjuler seg i groper i klærne, innvevd i stoffet, klar til å komme til syne den dagen tauene ikke holder dem nede lenger. Det gjør meg veldig bekymret. Jeg tenker at de når som helst kan bryte sammen. Skygger foran stjernene. Og at de sikkert vil komme til å gjøre det veldig snart, i min umiddelbare nærhet; slik at jeg blir sjokkert, rådløst vitne til tragedien. Den potensielle katastrofen, i allefall for dem det angår. Midlertidig eller varig kapitulering; et radikalt skifte å skrive hjem om. Men jeg tror ikke de egentlig vil. Jeg tenker at sammenbruddet er uforskyldt, i den forstand at det skjer uten bestemmelser. En beslutning foretatt av instinktene, ikke intellektet. At det enten vil fortone seg som en gedigen sorg, et gråteanfall; at vredens tak med ett synes å falle i hodet på dem, trykke dem ned; så de synker mot jorden i bunnløs og tafatt fortvilelse. Alternativt at de vil se i svart, la fortvilelsen få utløp gjennom raseriet; si fra seg kontrollen med slik kraft at de er nødt til å avreagere på et vis. Skyve ansvarsfølelsen unna fullstendig, ikke vurdere, ikke beskytte. Hverken seg selv eller andre. Den ultimate utelukkelsen, som å overgi seg til elementenes iboende, apokalyptiske potensiale; de står ved en vidåpnet dør og ønsker velkommen. De har ventet på undergangen hele livet. Latt som om de forsøkte å unngå den, når den i virkeligheten hadde bolig i deres egen sinn. Et sted langt bak, gryende, voksende. Med anlegg for å kulminere; monumentalt og akutt. Jeg overdriver. Jeg forestiller meg hvordan de kan gripe til våpen, i et ekstra sårbart øyeblikk, og skyte vilt rundt seg i mengden. Drepe blikkene. Selvfølgelig ikke. Med mindre de foregriper en helt diametral forandring av den tilværelse de har ført hittil. Kjempe seg fri med et brak. Det er mulig. Men jeg tror de marsjerer rolig videre, blindt mot stupet. Jeg tror de går sakte, sikkert, stilltiende inn i flammehavet. Innpakket i plastfolie, stengslene opphører aldri. Dagene gryr, kveldene kommer. Jeg trenger ikke snakke mer om akkurat dét, jeg anser det kun som et gyldig argument. Man er så lett for å lulle seg inn i en narkose det er vanskelig å komme utav igjen. Desperasjonen blir en nødutgang til friheten, men ikke en frigjøring. Man kan ikke unngå virkeligheten i lengden, man kan ikke unngå dens komponenter. Det strider mot vår opprinnelige natur, har jeg lært. Mennesket er menneskets fascinasjon. Vi er ikke skapt for konsekvente tilstander. Lydløsheten. Å måtte trippe over dørterskelsen og ikke gjøre seg bemerket mer enn høyst nødvendig. Var vi noensinne støpt i selvkontrollens form? Strider ikke slikt mot våre sunne idealer? Luften er for alle, men vi skjønner aldri hvordan vi er fri. Og i hvor stor grad. Noen av oss evner å bli det; de færreste innser at vi fra utgangspunktet av er intet annet. Der finnes ingen konvensjoner, andre enn de vi pålegger oss. Ingen forbud, andre enn dem vi selv konstruerer og finner det for godt å følge. Ingen styggere strikkejakker enn dem vi velger å ikle oss. Jo tryggere livene våre blir, jo tryggere vi lever, dess lenger ut på farlighetens rand beveger vi oss. Og spankulerer lettsindig med drama til følge. Jeg får lyst å tvinge frem reaksjoner hos slike menn - og kvinner. Forvrenge disse absurde handlingsmønstrene deres og sette dem litt ut, før de gjør det selv.