Tuesday, January 15, 2008

Blogg om Blogging

En liten og svært sjelden, offisiell uttalelse fra Po(t)eten: på bakgrunn av et tragisk tilfelle av hensynsløse handlinger, sannsynligvis begått i affekt. Det viser seg da at alle mine i utganspunktet humoristisk tiltenkte utsagn som "vennligst ikke saksøk meg" og "ikke ta etter meg, jeg er i sannhet en simpel tyv og jeg beklager" faktisk kan være berettiget - og ha forhindret en god del juridiske komplikasjoner utover de vennligsinnede hatmailene fra LiveJournal-kolleger som ikke liker å bli fratatt råderetten over "Doctor Who"-humor, og herskerinnene på Gerryforumene som mener jeg stjeler bildene deres. Hvilket jeg strengt tatt gjør meg skyldig i, titt og ofte. Men nå har jeg fått grunn til skepsis, i denne sammenheng. Min kjære mor har nemlig gjort meg oppmerksom på at (et eller annet uvisst sted, antagelig Det Store Utland, altså Amerika) har bloggskrivere blitt saksøkt av lesere som har følt seg uthengt og tatt seg oppriktig nær av personlige innlegg. Så nærtagende er de, og så fæle er innleggene, at de krever økonomisk oppreisning. Og det er visstnok ganske store erstatningssummer det er snakk om; for det som nå blir omtalt i ordelag ala "etiske retningslinjer innen remoderne teknologi" og krenkende bemerkninger, generelt, krenking av individets frihet bla bla bla. Konklusjon: huffameg, ikke bra. Jeg tilhører da fremdeles den relativt omfattende gruppen som det her settes søkelys på - ergo må jeg komme med en liten kommentar, synes jeg. Vel: jeg håper virkelig at jeg ikke har såret noen med min blogging, hittil, og at folk som leser det jeg skriver tar det for dét det er, nemlig en høyst subjektiv betraktning av verden og menneskene i den; ikke altfor alvorlig ment, i den forstand at jeg ønsker å forandre samfunnet radikalt eller påvirke menneskelige gjerninger i altfor stor grad eller bli oppfattet som en anarkist høyt på strå med skremmende planer omkring hvordan jeg vil gjøre slutt på idiotiske påfunn fra det offentlige; så politisk er jeg overhodet ikke; dette er, ene og alene, et resultat av, og en måte å få utløp for, mine små funderinger over en verden som i sannhet er verdt å fundere litt på. De må for all del tas seriøst, men óg med en klype salt, slik de fleste funderinger bør. Det er en grunn for at vi har forlag og redaktører her i verden som redigerer det som skal publiseres og bestemmer om det egner seg for å stå på trykk. Problemet med bloggingen er at redaktøransvaret her overlates til skribentene selv, og de kan i teorien publisere nøyaktig hva de vil. På en annen side, i teorien har man alltid kunnet nettopp dét. Flygeblader, forelesninger, Hyde Park sine sopaboxer, verveaksjoner, forsamlinger, hatkampanjer, marsjer og misjonærer. På et eller annet punkt kommer folk alltid til å kritisere hverandre høylytt, og et eller annet sted kommer de alltid til å gi uttrykk for det de mener. Det horribelt fæle med internettetet er det samme som gjør det til vår mest geniale oppfinnelse: tilgjengeligheten. Det jeg skriver her, kan bli sett av alle. Og det stiller krav til vår dømmekraft. Med nye oppfinnelser, kommer nytt ansvar. Men det har vi jo alltid visst. Likevel, vi kan ikke sette opp varselskilt eller sette opp fartsgrensen eller regulere nettet slik vi regulerer de andre potensielt farlige fremkomstmidlene vi benytter oss av. Vi må rett og slett bare oppføre oss ordentlig, hvilket selvfølgelig er det vanskeligste som finnes for enkelte. Men siden vi har fått denne fantastiske muligheten som Blogging i realiteten er, en vidunderlig talerstol for alle og enhver, bør vi ikke også hedre den med en hvis form for respekt; en slags ærbødighet for ordets kraft og for at det vi skriver her bør være egnet for allmenn lesning? Etter min mening bør denne ærbødigheten gjelder alle skriftlige arbeider, men det er nå en annen sak. Det vil, alt i alt, ikke sette en eneste hindring i veien for ytringsfriheten, men som sagt kreve en del av vår sunne fornuft; vår tidvis sviktende sans og samling; vår evne til å lese gjennom de vi nettopp skrev og tenke: vent litt. Kanskje noen er såpass uenige at dette kan bli et problem, at de blir fly forbannet eller deprimerte eller hva vet jeg; og at man derfor simpelthen kan la være å provosere bare for å provosere, la være å såre fordi det faller seg naturlig og drite i konsekvensene; for folk som gjør dét mener sjelden noe ordentlig med det de gjør, uansett, og da er jo halve vitsen borte.

Og det er egentlig alt jeg ønsker å si om den saken. Jeg er ikke særlig foruroliget av min mors overbragte nyheter, ei heller føler jeg meg særlig truffet av dem. Fordi jeg skriver alt i beste mening, og det aller meste jeg skriver er entydig selvransakende og - nei - jeg pleier ikke nevne navn på folk jeg kjenner, omtaler, kritiserer. Herre, jeg offentliggjør ikke mitt eget navn en gang. Dessuten, hvis folk ønsker at jeg forandrer innleggene mine og fjerner det jeg har skrevet om dem, må de selvsagt bare sende meg en kommentar eller en mail. (Så dere er klar over min ubetingede samarbeidsvilje!) Hvis Craig the Clown - for å ta et helt tilfeldig eksempel - er hissig på meg fordi jeg stadig kaller ham for Craig the Clown, siden han tross alt er en klovn, må han veldig gjerne ta kontakt. Jeg er sikker på at vi ville hatt masse annet å snakke om også. Videre er og blir jeg en uskyldig liten fangirl som elsker å skrive på Bloggen sin og jeg setter utrolig stor pris på at såpass mange folk gidder å lese det jeg bidrar med av skriverier, og jeg håper ikke at Blogger.com blir så bekymret av disse søksmålene at de velger å fjerne tjenesten. Da skal jeg jaggu benytte anledningen til å lange ut med hissige bemerkninger. Og jeg blir neppe den eneste. Akkurat da tror jeg faktisk de ville få veldig mange skribenter på nakken. Før den tid fortsetter jeg, utrettelig, med mas og kjas, noen små opphold innimellom, en hel del dikt og masse Skotte-dyrking. Og håper de som velger å bruke Bloggene sine entydig negativt og til å henge ut folk kan revurdere hensiktene sine og lære litt av oss som ønsker å bidra med noe mer positivt.

1 comment:

Randi said...

Det er ikke dumt å ha en forsiktig ramme rundt skriving på blogg - og det er vel ingen umiddelbar fare for poeten - men det er alltid greit med påminnelse om "vær varsom" plakaten.