Back to proper business

Begynte igjen på studiene mine i dag, for fullt, med første skikkelige forelesning og innkjøp av de siste bøkene jeg manglet på pensumlisten, og endelig er jeg da vel plassert der jeg burde vært hele tiden: bachelorprogram i litteratur. Hvilket ikke nødvendigvis tilsier at jeg har det så radikalt annerledes, eller kjeder meg så mye mindre, men likevel er det er en vesentlig mer tilfredsstillende følelse å irritere seg mens noen diskuterer André Bjerke og forsøker å tolke "De Dødes Tjern", enn å måtte irritere seg over at noen forsøker å forklare meningen med livet og kommer frem til at vi alle egentlig er halvveis døde og burde lyttet til Kant. Pluss at jeg slipper å måtte vie 50% av min oppmerksomhet til fonetiske hjernetydninger eller Amerikansk kulturhistorie; begge deler kunne forsåvidt vært interessant, rent teoretisk sett, men blir heller intetsigende for en som kun ønsker å studere litteraturdelene av engelskkurset og fordype seg i dikttolkningene på ExFac. Så, joda, jeg føler utvilsomt at jeg er på rett plass nå, med all det den innebærer av forskjellige prøvelser. For å si det på en annen, litt mer direkte måte: jeg er temmelig fornøyd selv om det kanskje ikke virker sånn hele tiden; selv om jeg allerede har begynt å beklage meg over håndteringen av diktpensum og selv om jeg plager mine kjære studievenninner til latter med mine rasende utblåsninger om "hersens bibelhistorier, har de ingen respekt for oss stakkars ateister" og "grusomt kjedelig antikvarisk vås" (les: Homer). Hva var det jeg sa om vurderingsevne innen Bloggskriving? Stryk det. Bemerkning: jeg tror jeg bare blir mer selvmotsigende av selvinnsikt. Jeg går på akkord med meg selv. Jeg instruerer andre i det vide og brede om å være snille, og ender opp med å være skikkelig slem selv. Pensumlistene mine virker kjempeinteressante, tralala, og jeg skal nå til sist - og det var jaggu etterlengtet - får anledning, nei vent, få del i det privilegium, som er å studere "Don Quijote". Hipp hopp hurra, det surrer og svinger i den duren. Mer enn moll. Men ellers går det greit. Jeg gleder meg stort over Alice Walker, Samuel Beckett, Allen Ginsburg, Virginia Woolf (selv om jeg har lest det før), William Wordsworth, 1001 Natt, mye rart. Mye interessant, det er vel rette ordet. Jeg ser helt klart et stort diskusjonspotensiale, bare jeg får anledning til å uttale meg og ikke blir bragt til taushet før jeg får begynt, med bakgrunn i "lite lovende hensikter". Nuvel. Omgivelsene er uforandret. Universitetet er det samme gamle, bokstavelig talt, og forelesningssalene er enda eldre enn i fjor; med gammeldagse skolepulter man knapt får til å balansere kaffekoppen på. Upraktisk, men godt skriveunderlag. Kantinen har sluttet å servere sjokoladekake; jeg håper det er forbigående. Men frykter at de óg har tenkt å legge seg på SiBs nye "sunne linje". Disse menneskene som "vil studentenes beste" har jo tydeligvis bygget et nytt studentsenter som kun er et alibi for å ville tjene masse penger på å drive treningssenter; i allefall kan det synes slik, da huset er fylt opp av spinninginstrumenter, yogamatter og en gedigen svømmehall med fritt innsyn. La oss håpe det er en midlertidig ønsketenkningspreget tvangsforestilling (les: galskap) de vil legge av seg. Jeg hater treningsstudioer. Og jeg vil ha kake. Vestlandslefser er ikke namnam i lengden. Dog må det innrømmes at vi er i semesterets spede første begynneruke, og de trenger alltid litt tid på å komme i gjenge, disse bestyrerne våre. Hva angår foreleserne, sånn apropos, så virker de - hva skal jeg si - tørre, men fornuftige. De vet nok hva de snakker om, disse mennene i strikkejakker, høyt hosteanfall, de har sikkert massevis av peiling og ansennitet og alt det der - men de kommer nok (garantert) til å slite litt med min "uakademiske tilnærming til stoffet", som tilstanden min offisielt må kunne karakteriseres som. Diagnostisert og svært fornøyd med resultatet. Forhåpentligvis trenger jeg heller ikke ta alle sorger på forskudd, men jeg tror nok at jeg har en utfordring eller tre i vente. Det er det umiddelbare førsteinntrykket, grovt oppsummert. Jeg klarte, tross alt, å hisse meg opp over den første setningen dagens stakkars neppe-selvutnevnte mannsperson formulerte for sin lytterskare og jeg har, som sagt, gått en del runder med meg selv når det gjelder hva jeg mener om litteraturutvalget de velger å tilby oss. Men kritisk sans er da bare flott, er det ikke? Nyttig og hyggelig og...alt det der. Vel, vel. Tradisjonen tro, under følger da en liten brøkdel av hva jeg helt konkret fikk ut av dagens overnevnte to timer med Analyse og Tolkning: en introduksjon, min mest fullkomne oppsummering av utbytte. Jeg blir nesten nostalgisk, og plutselig veldig lykkelig, av å gjenta denne suksessen. Nå er jeg i gang igjen, dere. (Liksom. For egentlig er det bare en naturlig fortsettelse. Er ikke det merkelig?) Det ble mye lenger enn det opprinnelig var, og hva jeg hadde planalgt, tiden løper stadig fra meg, det rimer sånn circa og det er bittelitt blasfemisk, forsøksvis morsomt og fryktelig utleverende. I'm sorry so sorry, hvis noen føler jeg truffet, også må de gjerne klage hvis de føler behov for det; den diskusjonen tar jeg med glede. Får i det minste skrivekick av dette, det må de nå sette pris på. Disse overhodene mine. Enjoy the piece, everyone!

Po(t)etens leksjoner. Forelesningsnotater og litt til. Av Scaramouche, Po(t)eten selv. Hva handler det om. Organiske kunstverk. Litt som en dårlig gjødslet plante. Alt i teksten er der "for en grunn", nødvendige funksjoner i helheten. Ellers ville hele teksten vært "noe annet"; og jeg hadde ikke trengt å være HER; kunne for eksempel vært i Malaga og drukket cucumber daiquiri på styrten, istedet. [...] Eller tegnet roser i margen. Vent litt, det er akkurat det jeg driver på med. [...] Vi må ikke være for sentimentale, la oss overvelde av egne responser, havne i en dertilhørende grøft (av vrangforestillinger, antar jeg), må ikke moralisere, eller sovne på forelesning. Se med kaldt, analytisk blikk, slik man óg beskriver, og ikke dyrke helter eller heltinner unødig [...] det var dét han sa, ordrett [...] for da kan det hende man lever seg så mye inn i romanen at man ikke lenger forstår og bare lar seg henføre, hvorpå spillet kommer ut av kontroll og man blir et selvstendig tenkende menneske med blikk for kontrastene, og fullstendig uprofesjonelt uakademisk; hele tiden; rasjonell. [...] Mine ord. [...] "Teksten er som et rom - eller en boks." Med eller uten sardiner i bunnen, grodd fast, og da ender man i grøften - igjen, begynner å gjenfortelle - (ikke analytisk) - og opparbeider seg et "tid-lig" forhold til teksten; og man bør heller bevege seg fritt, ikke komme med en endeløs beskrivelse som kun forblir en beskrivelse. Ut av parafrasen. [...] Jeg må svømme. Begynne å svømme nå, som en liten sardin. Og hun svømte og hun svømte og hun svømte rundt for denne mann hadde sagt at slik svømming helt sikkert var sunt hvis jeg ønsket å stå på eksamen. [...] Kjære Gud, ditt dyre navn og ære, det her er ikke fullt så smukt og kostelig som det burde være; nu har vi Boken din i lekse til i morgen, og oppi all den relaterte sorgen blir jeg pålagt taushetsplikt fordi det er ei rett og rimelig, ei heller helt betimelig, å vandre rundt og ytre slikt. [...] Å legge mening i et innhold som i utgangspunktet syntes tiltenkt meningsløshet - den allmenndannelse som ble min last; å forme ord av intelligibele uttrykk, sammensetninger av lys og lyd, som ble til tolkningsgrunnlag, ble til masser, oppførte nødvendigheter; der alt kan trekkes inn og dra meg med, for deretter å dra oss begge ned, min tekst og jeg og teksten like ved, inn i en pøl av mangelfulle dypdesyn, de forutsette liv den burde levd på egenhånd, og brukt til skamløs utprøving av egenart, som jeg, men jeg sitter likevel. [...] Der datt jeg ut. [...] Så hva, min lyttende forsamling, mottagere av disse tankefylte utsagn, bearbeidet lenge før min gjerning av en overoppsynets stillfarende ånd, hva med disse blandinger av lyd og lys; hva med alt vi sa som senere ble sagt og stadig kunne sies, hva skjedde så med improvisasjonens konsekvens? Hva skjedde med de stunder som vi fikk, og innblikk, hva med det vi ikke forutså men lot oss føre til, henføre i, hva med dem som ikke planla, lot det planløse ble deres ledestjerne, det forekommer meg at disse ord var ikke ment for dem. [...] Måtte Petter Dass hvile pent i fred, og jeg med. Men ikke før jeg har brukt dette mitt åpenbare engasjement til noe ikke fullt så slemt - jeg lar meg oppildne for saken og alt annet; for de skitne toalettene og det brune vannet, den beske kaffen med den sure melken, ned med klaffen, surmuling over det, og hint, og annet; for den manglende kaken og den slitne...baken? fraværende ektemaken? (jeg er frustrert singel og har sittet på rompen i noe som kjennes som flere dager, å som jeg klager) til å utrette noe konvensjonsbrytende og oppsiktsvekkende på UiB; jeg tror min santen at de trenger dét. Og jeg - den trengende, hva stilles vel til min disposisjon - annet enn et påskudd til å bable akk så usammenhengende om ting som kan være usigelig alarmerende, og så frustrerende som de bare vil, men likevel og fremdeles og hele tiden får meg til - å ville komme videre; mot nye faktum, ubestridelige; men definitivt fullt mulig å si klingende imot, for denne salige studine som sitt humanistiske (men lite humane, må sies) fakultet ennå ikke...forlot.