Sorrow (part one)

Gode råd med utgangspunkt i det selvopplevde. Jeg har opparbeidet meg en formening om at de beste metoder for bearbeidelse av sorg ofte består i å omskape den til et eller annet konstruktivt; ikke tvinge seg til å være lykkelig, men i allefall gjøre den mer håndterlig; eventuelt skyve den såpass langt unna at man slipper å tenke på den og bare ta avstand fra hele greien. Hvilket, strengt tatt, er det jeg oftest gjør - men hvis jeg da først vrenger ut sjelen min på et stykke papir, i form av dikt (prosa novelle essay or whatever), hvis jeg for én gangs skyld velger den løsningen, kan det være like greit å jobbe med det sørgmodige innholdet som dukker opp på en måte som gjør det såpass strukturert at man nesten glemmer hvorfor man skrev det i utgangspunktet. Å nøkternt redigere de sorgtunge ordene og sette dem inn i en leselig sammenheng er faktisk en glimrende type terapi, istedet for å bare legge til side som noe "man aldri skal vise til noen". Jeg er nemlig av den oppfatning av følelsesladde, selvreflekterende dikt har potensiale til å være blant de aller aller beste. Så, det blir en dobbel gevinst. Man gjør sorgen mer oversiktlig, mer håndterlig, får den på en litt mer strukturert avstand. Og man sitter igjen med noe man faktisk kan levere videre til allmenn lesning. Dessuten, når jeg snakker om struktur innebærer det altså ikke den ødeleggende korrekturlesningen norsklærere, professorer og veiledere bedriver og som går ut på å putte teksten inn i en ramme der den passer vel og bra til en desto mindre bra karakter de fant frem til ved å slå terning. Neida. Strukturere vil her si å ta de mange usammenhengende utblåsningene og forlorne språklige bildene og skape poesi utav dem. De er et grunnlag, selv har man midlene. Så må man konsentrere seg om budskapet på en mer givende måte enn kun å fortsette med å grine over det, det er min storslagne filosofi. Man tager deretter prosaen, de frittstående tankespinneriene og plasserer dem i en rim/rytme-sammenheng, eller hva som helst. Kanskje kan de stå som de er, bare man samler dem og gir dem en tittel. Uansett bør man stille seg mer kritisk til egne arbeider enn man vanligvis gjør, i denne sammenheng, fordi sjelen ofte blir en smule for mye utlevert når man skriver i affekt. Og, før jeg nå begynner å ligne faretruende mye på der "slik lager du en drage og får den til å fly bak pappas bil"-oppskriftene i Donald: det aller viktigste er å få det ut. Vri ut sorgen i ordrik betydning. Det verste er å beholde den inni seg, for å gå og dyrke effektene av den; la den vokse til en gedigen verkebyll det er umulig å få hull på. Vil vi ikke ha noe av. Da heller ta papiret i bruk. Eller bloggen. De påfølgende skriveriene og innleggene er litt (eller, eh, særdeles) inspirert av den overstående bruksansvisningen på sorgterapi. Det trengs iblant. Ikke bare for sorg, men generelt når man er nedfor. Hjelper å skrive. Men jeg begynner å bli litt lei forfatterne som bare rabler i vei om egne traumer; det blir ikke poetisk, det blir bare tragisk og enformig. Man må kunne bruke selv de verste følelsene til noe oppbyggelig, om man vil dele dem med andre, og oppbyggelig betyr da her noe som faktisk gir en slags mening. Om enn utrolig trist. Tristhet er ikke bare dumt, selv om man primært bør leve livet med et smil.

"Døden som en lørdagskveld"
Av Scaramouche, Po(t)eten, mest fordi jeg leste dikt i dag og ble så inspirert av Bjørnson(s "Salme II") og Obstfelder(s "Navnløs"), som er noen veldig veldig veldig fine dikt jeg er så heldig at jeg får lov å ha på pensum; tenk, jeg får studere dette, det er helt...absurd genialt, i allefall frem til jeg begynner med "narrativ tekstanalyse i antikken", ugh, så kan jeg nyte å ha lekser som ikke føles som lekser, og bare er en nytelse å "komme seg gjennom"; ingen prøvelse akkurat, selv om enkelte av diktene er mer utfordrende enn andre. Men aller mest; aller aller mest; skrev jeg dette diktet på grunn av den ene linjen som til slutt ble utpekt som tittelen; simpelthen fordi det er en genial tittel, kanskje en av de aller beste jeg har kommet på, om jeg får si det selv - uten å virke helt überoverlegenarrogant, for det er jeg ikke. Og jeg burde strengt tatt gi Sigbjørn Obstfelder mesteparten av kred'en, uansett.

som når solen endelig går ned
og lysene de slukkes
over jorden og vi vandrer inn
i mørkets favn; vi lykkes;
tenker jeg på døden
som en lørdagskveld, på ny,
alltid lir mot sluttfaser
og atter morgengry
nye stunder, nye timer,
men tenk; å kunne sovne inn
med ukens siste arbeidsdag og legge seg
til sist, med fred i sinn
på likt med flammene som ebber ut,
i himmelhvelvens fargede lanterne
og vekene som brenner ned til grunnen,
før de slukner i det fjerne;
lite kan vi bruke til å føre arven videre
selv om der ennå finnes skapelser av skjær uviktighet
detaljene blir brøkdeler i en uhåndterlig masse
unntagen disse klareste bevis på vår forgjengelighet
men jeg har fått nyte meget i mitt liv,
så meget vakkert, jeg var herlighetens gjest
i grunnen trengs der lite mer for meg
enn fred, en siste lykkens rest
en aller siste reise mot en nattetime,
som jeg aldri klarte gjenoppstå ifra;
et ønske om en tryggere tilværelse
jeg skimtet, selv i livet, nå og da
slik vender jeg tilbake, til mottakelse,
men til forandring
og villig lot meg selv bli del
av evighetens vandring