Begynnende demontert En relativt ukonvensjonell bokanmeldelse

Dette er nøyaktig det jeg hadde forutsett at det måtte bli. Jeg kan på ingen måte gjøre nok heder og ære på denne boken kun gjennom en kort, Blogger-tilpasset anmeldelse. Ergo blir dette en heller ufullstendig, men forsøksvis beskrivende anmeldelse - godkjent, i form av en (etter mine begreper) dekkende gjengivelse av tematikk og handlingsmønter og en språkbruk som til det usympatisk dristige (og sikkert ulovlige) imiterer forfatterens egen - altså: både om, og sterkt influert av, Johan Harstad. Mitt idol, mitt store forbilde, min kilde til umettelig inpirasjon. Som jeg føler jeg deler svært mange likhetstrekk med, på svært mange (skremmende, påfallende) måter. Det er da en hyllest, fordi han så veldig fortjener nettopp dét, og den stiller et behov - hos undertegnede - for heftig og begeistret bearbeidelse, etter endt gjennomgang av et massivt, svært intenst og oppslukende bokverk som man ikke setter upåvirket tilbake i hyllen, og som forhåpentligvis ikke vil gå upåaktet hen i norsk litteraturhistorie. Det var over all forventing bra, dét kan jeg si med én eneste gang. Det var dessuten nok en bekreftelse på hvem som rettmessig innehar rollen som min absolutte yndlingsforfatter i hele, hele, hele verden. Fine mannen. Alright, here goes:

Soundtrack: Kim Wilde. Trenger åttitall til slikt. Pluss at boken tar for seg dette tiåret, på utmerket vis, og illustrere alle dets grusomheter og lykksaligheter; jeg gir meg over. Jeg har nå lest ferdig "Hässelby", Johan Harstads nyeste roman; den kritthvite, lille rarieteten av en anti-bestseller (dessverre, må sies, at han ikke blir lest av så mange) med ubestridelig kultpotensiale. Jeg er utslitt og helt tom inni meg. På mange måter traumatisert, irritert, fascinert og ganske fortumlet. Dette er, etter min mening, noe av det mektigste som er skrevet innen norsk litteratur de siste hundreårene. Det er fullstendig vanvittig, og ubehagelig bra. Det er en bok som prøver å favne absolutt alt og til slutt viser seg å handle om absolutt alt og absolutt ingenting på én og samme tid, fordi den går rundt seg selv og ender opp i en bakevje der ingenting lenger kan finnes. Jeg vil ikke si noe om hva jeg tror det betyr, det som står i den; konklusjonen må være at dette er en bok som ikke kan forstås på slike betingelser, i en slik forstand, og jeg vil heller tolke den på en annen måte; jeg vil si noe om hva den fikk meg til å føle, hvordan den etterlot meg mentalt sønderreven og utkjørt og at jeg ikke ante i hvilken retning jeg skulle la mine egne funderinger fly avsted. Diverse, knapt sammenhengende tanker: først og fremst, med henvisning til Harstads mange David Lynch-referanser, jeg leste i et fiktivt intervju med samme regissør for noen uker siden, i Bergens Tidende, at man kan ta seg i å lure på når han vil innkalle til pressekonferanse, når han endelig vil kremte, folde hendene, beskue forsamlingen andektig og deretter avsløre at alt bare var tull, tøys og vissvass, noe som aldri burde ha skjedd og som egentlig ikke skjedde; nøyaktig denne følelsen får jeg etter å ha lest "Hässelby". Jeg vet da pokker hva som foregikk, men et eller annet var det; en forutanelse, en visjon, en tankegang, forbigående, som en uendelig busstur i feil kjørebane. Virkelig, fiksjonsbasert, who cares, men full av metafysikk, interne referanser, gjensidig forvirringsbehov, gjenstridige metaforer, motsetningsforhold, suggesjon, repetisjon, stream of consciousness, indre reiser, demoner og flyvende papirlapper. Teorier om verdens ende, hvordan alt kan ta slutt. Manfred Binder, Damien Rice, gudene vet hva mer. Litt som å befinne seg i en vond, ukontrollerbar mardrøm, for så våkne opp, komme ut på andre siden og ikke vite hvor man er. Men der finnes ikke noe slikt som tilfeldigheter; verden er komplett og sirkulær; Johan Harstad er litt gal og veldig genial. Han har en rytme (som det ikke nødvendigvis går an å danse til), en gjenkjennelig form, så du umiddelbart vet det er ham, du vet nesten hva som skjer før det skjer, du vet at havet stiger og at ingen er gode, at skjelettene hviler i skapet og truer med å falle ut når du er som minst forberedt, når du ønsker at det skal falle på plass i stedet. Star Wars, Radiohead, Wikipedia-referansene, åttitallsmimringen; samtlige er hjertelig tilstede. Hadde savnet dem, ellers, og bli alltid like glad når forfattere velger å følge opp sine særpreg, skape en egen tradisjon, gi seg selv en klassisk stil og følge den som en trofast hund i egne potespor. Har man lest Harstads tre tidligere verker, kjenner man godt til tematikken, men det forandrer lite, det er kun en fordel. Man har kjenskap til hans univers, hans utganger, hans metoder. Bygging, nedrivning, lange samtaler, villfarne unge menn i fremmede byer. Den største forskjellen er at i de forrige bøkene gikk alt bra til slutt, det gjorde faktisk det; i sterk, nesten grell kontrast til denne, hvor alt går åt skogen, til Helvete, til Hässelby; og vi møter Albert Åberg i dennes personlige übermareritt, konstant på grensen mot det apatiske, over grensen mot det absurde, definitivt langt uti det psykotiske. Jeg skal ikke engang gå innpå hvordan mannen kan tørre å bruke A.Å. i denn sammenhengen, det har jeg da heller ikke tenkt å prøvde å finne ut av. Det jeg vet er at det fungerer så inderlig vel; at "Hässelby" handler om barndommens traumer, og at man som leser blir plassert i nøyaktig samme situasjon som helten selv; igjen befinner romanen seg på et metanivå, der de illusjonene man hadde bygget seg opp, det forrådet av sannheter, vissheter, trygghetsskapende momenter som man baserer tilværelsen på - det bare forsvinner, det brytes ned, alle bildene fra barnebøkene, alle historiene man ikke riktig husker hvorhen man har fra, men vet at man har blitt fortalt; alt dette kommer sammen og danner en helhet som Johan Harstad effektivt går inn for å rive i stykker, skjære opp i bitte små biter som han kjører gjennom en treskemaskin og omformulerer til surrealistiske forfølgelsessekvenser der hverken Albert eller leseren helt tør å innse hva som foregår. Alt skal tas ifra deg, alt skal kuttes bort, alt skal få sitt pass påskrevet og sitt endelikt skissert opp i detalj. Det verste er at det funker. Han snakker direkte til leseren, han beretter en historie i jeg-form om en undergang man ufrivillig må ta del i, man klarer ikke styre unna, man blir dradd med. Som vanlig med denne forfatteren; jeg lar meg imponere. Han får meg til å tenke at det ikke kunne blitt sagt på noen annen måte, at fortellingen må gå nettopp slik, at det er slik det må ende, at verden er ond og vidunderlig god på samme tid; at demonene lever inni oss, hovedsaklig, og kommer ut når vi minst venter det, men noe av det beste med JH er at han ikke leverer fra seg forløsende oppskrifter på hvordan man skal fikse et skadeskutt liv og få demonene til å forsvinne, lett som ingenting, istedet lar han oss forstå hvorfor de er der, hvorfor de kommer, hvorfor havet stiger. Ja, jeg tror samme Johan er veldig redd for de stigende oseaner, at de skal drukne oss, la oss synke ned på bunnen og ikke klare å hente oss inn igjen; hvilket føles skremmende nært for en som bor i Bergen og daglig blir konfrontert med en Bryggen som når som helst kan stå under vann. Jeg kjenner meg dessuten igjen, på et vesentlig dypere nivå, i denne isnende redselen; denne forestillingen om å bli skylt vekk, den mest umerkelige måten å dø på. (Jeg kjenner meg generelt sett mye igjen i tematikken, skal innrømmes, og kanskje derfor appellerer boken slik til meg.) Mannen skriver ubeskrivelig treffende om et stort, bemerkelsesverdig liv som ikke blir sett, og som litt etter litt faller fra hverandre; han skriver sedvanlig medrivende om disse vanlige, uvanlige menneskene som mister seg selv, uten rabalder; om anselige, unnselige liv som simpelthen tar slutt. Mennesker som går til grunne og som - ja, nemlig - mister alt de eier og har, kjærligheten, identiteten, hjemmet, og til slutt fornuften med, mens omgivelsene ikke begriper hvorfor, eller hvordan; ingen henger med, ingenting henger på greip; han skildrer normalitetens fall, og de umerkelige, ødeleggende, altoppslukende kreftene som river i oss, sliter i oss, gjør oss mer sårbare enn hva sunt er. Det er også her han fanger meg; holder meg i helspenn 450 sider igjennom, og gjerne mer; for jeg blir så ubehagelig bergtatt av hvordan det er mulig å skildre the guy next door slik, og ikke rote seg bort i potensielt kjendiseri, suksess og store vyer. Hvordan den helt vanlige personen i grå frakk kan være den mest unike mannen du noensinne vil møte, i dobbel betydning; han kan endog være den mest sadistiske, noe Harstads hovedperson får erfare; og kun ved å være helt vanlig. Han lar oss slippe klisjéene, den uungåelige utviklingen mot noe perfekt; han blir aldri tradisjonell, og han lar seg aldri kue, aldri tilpasse, jeg kan ikke understreke nok hvor mye jeg beundrer denne viljen til å skape noe nytt, noe genuint spesielt! Det er ikke den traisjonsbundne formen Harstads persongalleri etterstreber; de prøver bare å fungere i hverdagen, få hjulene til å gå rundt og leve sine liv i fornuften, normalitetens, lykkelighetens navn. Hvilket naturligvis går rett vest, som tidligere nevnt. Harstad sier óg mye om hvordan vi konstruerer de minnene vi ikke har fått anledning til å erindre, og hvordan minnene deretter tar til å konstruere oss, hvordan vi lar hverdagen bli styrt av fikse idéer og horribel planlegging. Det er ikke riktig å tilpasse seg korrektheten og formalitetene, sier han indirekte; og som et oppgjør mot dette, reiser ofte heltene hans ut i verden uten eiendeler, formål og ambisjoner - bare med pass og kontanter - for å ordne opp i seg selv, starte på nytt, han er veldig opptatt av dette å få en ny begynnelse, en ny mulighet. Det triste er at for (anti-)helten Albert Åberg er det vel over før det har begynt. Man skjønner etterhvert at det kun vil gå én vei. Og, for å avlive et par myter siden jeg først er i gang: dette er ikke den Albert Åberg vi (tror vi) kjenner, dette er IKKE den strikkegenserkledde unggutten med sag og fri fantasi. Det er en mørk og mystisk personlighet han er blitt tillagt, og iløpet av de første to hundre sidene lurte jeg på om det ikke ville vært best å la boken handle om en helt annen mann, en slags ny Mattias; evt. den samme Mattias - helten fra "Buzz Aldrin..."; og ikke en figur de aller fleste av oss har et forhold til, fra barnedagene av, en kjent og kjær type med sine konvensjoner og karakteristiske trekk. Men nei. Alberts fortid er en helt annen enn den vi forventer, selv om et par av hendelsene fra de opprinnelige bøkene blir nevnt, og bildet vi har opparbeidet oss av både ham og planeten som sådan, blir totalforvridd. Opplevelsene hans i "Hässelby" er overhodet ikke i samsvar med Gunnilla Bergstrøms enkle oppsett. Her snakker vi forskrudd ungdomsstid, selvmord i venneflokken og gedigen fascinasjon for Marlon Brando. O lykke - for min del. Og jaggu slår ikke Harstad til med en helt fabelaktig vri på både minner og modningsprosess, jagggu overrasker han oss ikke til de grader det er fysisk oppnåelig; og da han mot slutten "nøster opp" alle trådene (ok, mesteparten, definitivt ikke alle - jeg tror egentlig jeg trenger en oppfølger til denne) skjønner man både forutsetningen og begrunnelsen for å ville skrive om den voksne Albert, det gir mening, det er en utrolig sammenkobling få andre ville vært i stand til å hoste opp. Hvem andre enn Johan Harstad ville klart å ikke ødelegge grunnlaget for denne historien? Hvem andre ville latt Albert Åberg gjennomgå noe slikt? Sist, men ikke minst, "Hässelby" er altså en gjennomført, utstudert, sjokkerende, sørgmodig, tankefull og inspirerende roman. Med et cover verdt å merke seg (skjønte endelig hvorfor også, nå!) og en sluttsekvens i en så egen divisjon at man blir matt. Mer strukturert og dyster enn de foregående, mer bisarr, og om ikke bedre, så i allefall mer original. Enda mer handling, action og spenning. Enda flere kunstneriske innslag, som fotografier (Harstad er en eminent fotograf, må vite!), tegninger og fun facts innimellom. Bortgjemte visdomsord, på uventede steder. Her har du en fyr som vet å utnytte internettet for alt det er verdt, og han finner frem til rarieteter få andre vil ha hørt om. Eksempelvis Manfred Binder. En riv ruskende gal tysker, med apokalyptiske fremtidsvisjoner og redningsplanen klar. Som en gest til Johan, og andre medsammensvorne lesere og fans, vil jeg under poste videoen som står nevnt i boken, innslaget som Albert ser gjengitt på tysk TV under sitt (tragiske) opphold i München. Reality fades into black and goes into attack position. We'll wonder if we'll ever surrender. Og med dét sier jeg nok en gang tusen hjertelig takk til Johan Harstad - den briljante, unge lovende - for hans bidrag til min høyst personlige, leser-tilfredshet. Vil ha mer! Veldig snart!

[Og for alle dem som ikke skjønner tysk, eller ikke skjønner noenting, eller begge deler, eller ikke skjønner noenting selv om de snakker språket flytende: Denne mannen er litt sprø, ganske tragikomisk og veldig irrelevant om du ikke har lest "Hässelby". Så er dere advart. Les boken og kom tilbake hit for en utdypende, forklarende titt inn i Harstadmannens idérikdom. Og forrykte kildekritikk. Husk også å lese nøye gjennom kildehenvisningene og takketalen hans, og legg merke til inndelingen, "blablabla", og små - lett oversette - miniatyrfraser og hemmeligheter, her og der og innimellom alt sammen. Gjelder hele boken, forsåvidt. Takk til youtube-mennesker som gjør dagen gladere og til Johan, igjen, for å øke min trivia-viten og utvide mine fornuftshorisonter. Utvilsomt.]