Hulemenn og blonde kvinner

Remember remember...hmmm, jeg lurer på om jeg noensinne vil være i stand til å glemme betydningen av femte november. I dag er altså den hypersymbolske dagen, ofte nevnt og ofte grunnet over; ikke noen utpreget festdag, på noen måte, men ekstremt viktig for oss som kan historien. En flott dag; for romertall, regnvær og kappekledd heltedyrking. Mannen med masken. Eh - begge to, rettere sagt. Jeg tror jeg har en eller annen abnormal forkjærlighet for menn som skjuler seg bak suspekte kostymer og snakker i poetiske gåter. Rart med det. Syngende, dypsindige liksomspøkelser med huleboer-tendenser. Relativt skummelt, om man ser det fra en freudiansk synsvinkel eller hva annet disse traumatiserte Humanistene ville være lystne på. Jeg er naturligvis en av dem, blitt, jeg henger rundt på HF og snakker i det vide og brede om Immanuel Kant og drikker besk kaffe av pappkrus og bruker briller med kraftig innfatning; jeg hører på Tori Amos, siterer doktoravhandlinger (ok, den var Brian May sin, men faen heller) og synes Georg Johannesen burde få en post-hum Nobelpris. Skadet for livet. Og nå har jeg forflyttet meg fra det videre aspekter av dikterkunsten, og besluttet å insnkrenke referanseområdene (for denne gang) til et bord, en stol og en lunsjpause. Altså:

Po(t)etens Oppdrag®, del VIII. Universitas Kantinus. Også kalt: lunsjfilosofi. Idéen dukket forsåvidt opp etter at måltidet var ferdigspist og jeg var på vei til datarommet for denne mandagens runde med tidfordrivelse og hjerne-avkobling, men fortsatt: i all hovedsak basert på scenene som utspiller seg ved benkene og bordene i SiB-kantinen på Sydneshaugen, og menneskene man har gleden av å observere i slike sammenhenger. Usannsynlig distraherende, selvsagt, når po(t)eten egentlig prøver å lese om Språkfilosofi i Humaniora, i denne beryktede, forferdelige, elendig forfattede leseboken, og burde konsentrere seg. Noe Scara generelt er veldig dårlig på. Og det blir ikke bedre med skrik og skrål og bærte-leven rundt meg, på alle kanter. Men - vesentlig morsommere. Uansett, jeg endte da opp med en skildring av en spesiell type jenter, også med utgangspunkt i strikkejakkemonsteret (kjent som Mr. Foreleser, i Selve Elendigheten) sine utredninger om bruksmåtedefinisjoner. Hvordan kan man definere slike blondiser, bærter, bekymringsløse vesener med Friis Company-vesker? Hvordan kan man unngå å bare se deres ytre, grunne, ensidige, plagsomme letthet i forhold til alt mulig? Det er jo deres indre som vitterlig forårsaker problemer. Deres manglende evne til refleksjon. (Jepp, irritasjonsmoment for undertegnede, jeg vet jeg har nevnt det før.) Jeg lurer ofte på om de virkelig er i stand til å ta dystre faktum innover seg, om de ser verden for alle dens sider, ikke bare de lyserosa skyene de mener seg berettiget til å seile rundt på. Kontinuerlig. Jeg lurer på om jeg er litt misunnelig på dem, fordi de kan fnise av banaliteter, og tillater seg å ikke fortvile. Fordi verden aldri går dem mer imot enn hva de selv velger; og de velger ut, med omhu, det de skal gidde å bry seg med. Mission: skildre disse IKKE NØDVENDIGVIS BLONDE jentene, med en særegen holdning til livet, medmenneskene og problemløsning. Hilsen hun som selv er nettopp blond, uten å la det gå utover hjernefunksjonene. Iallefall ikke i besværlig stor grad. Style: Rytmisk, enkelt, repetativt. "Hverdagslig." Theme: Simple minds. And how to deal with them, without becoming guilty of cold-hearted murder. Lol. Inspiration: Se ovenfor.

"Spesifikasjoner " - en personkarakteristikk
Av Scaramouche, po(t)eten, også kalt Observatøren, hvilket jeg óg har gjort til en kunstform. Min nyeste hobby. En fascinerende aktivitet, i ledige stunder; dette å betrakte omgivelsene. Og se dem, for det de er. Rått, brutalt, naivt, fordømmende, og somme tider - forhåpentligvis - tilstrekkelig presist.

Hun er
Blonde lokker
Og et oppmålt smil
Så uskyldsren
Med hvite gensere
I fin mohair

Hun ser med
Tomt blikk
Spisse lepper
Ned på dem som ligger langflate
For hennes føtter
Slik, verden

Hun går hjem
Raske skritt
Skarp tunge
Og en utstudert holdning
Til dagen, med alt
Den har å by på

Hun har
Kunnskap, vaner
Formularer, tilspisset
Mest under dekke av å vite bedre;
desto mindre
Slår det vekk

Hun pleier
Nettet – samler, spiller
Smører seg med
tålmod, kjenner
Sin besøkelsestid
Vel begrenset

Hun holder
Fast ved motet
Oppe, høyt, hodet hevet
Lettheten og det som følger med den
Lar seg henge med
Og svever

Hun inntar
Posisjoner, positurer
Kaldt, beregnende, og
Former simple, sikre kort; antagelser
Som sløvet av en barriere
Klatrer aldri over

Hun snakker
Trygt, velkjent
Til og med; alt overmål
Vet ikke mer, men nok
Svinger passe langt
Mot sentrum

Hun forblir
Gyldne hårstrå
Og et påpasselig,
tilpasset smil
Med lyst kostyme
akk så rendyrket, uklanderlig

er hennes oppsyn

hennes latter,
hennes leven,
hennes helt bestemte utvalg
formål med en ukes arbeid
oppnår intet mer enn det hun finner
høyst nødvendig
og aldeles tilforlatelig
som hun besinner seg
i diskusjoner deromkring, så
lar det henne mykt behage
lar det henne vandre videre
bort gjennom hennes smale gang
og sende solstråler mot dystre skyer
slik at de forsvinner
til en annens horisont