Hestekvad

Blablablablabla. Heltekvad er altfor kjedelig, la meg endelig finne på noe helt annet og mer underholdende! Hadde en lang samtale med en venninne - gjett hvem! ;) - på msn her om dagen, som av alle ting utviklet seg til en diskusjon om leende hester. Vi synes da begge at disse dyrene ser ubeskrivelig lattermilde ut; de går liksom rundt og gliser, mer eller mindre konstant, med blottede tenner og viftende man og et skjelmsk, tilforlatelig uttrykk i fjeset. Veldig søte, men veldig bisarre vesener. Jeg er egentlig ingen utpreget hestejente, men er ekstremt tilhenger av Islandshester (som jeg også har fått sjansen til å ri på, for øvrig, hvilket var usannsynlig artig) - likesom jeg er stor fan av dyr generelt. Medlem av WWF, som sagt både titt og ofte, wannabe-veggis, men litt for glad i biff, og alle hunders store beskytter. Dyr er i det hele tatt en lidenskap. Kommer i kategorien Doctor Who & sjokolade; kan aldri få nok tankespinnerier om slikt. Hva angår den nevnte msn-samtalen gled den forsåvidt helt ut, etter dette - vi kom aldri tilbake på et fornuftig spor, men det gjorde ingen verdens ting. Jeg ble bare inspirert; spesielt siden jeg, tradisjonen tro, ikke kunne jeg dy meg for å skrive et lite versemål om saken. Dikt om dill. Typisk nok. Ytterligere klarte jeg å relatere det til den aktuelle tematikken om de egenskaper dyr og mennesker vitterlig har felles; våre mest fascinerende, minst åpenbare, mest intrikate likhetstrekk, og - altså - morphing. I allefall nesten. Og det ble i det hele tatt fryktelig banalt, men likeledes ganske festlig. Intet mindre. Redigerte opplegget en smule, litt senere, og kan ikke annet enn å poste det her:

"Verdig et vrinsk"
Av Scaramouche, po(t)eten, som lurer på om hun er helt ved sine fulle fem. I blant. På en annen side: har ikke hestestanden alltid fortjent et hyllest? En real dose beundring for deres...smittende, lettsindige humør?

få kan flire som en sorgløs hest
for hester ler ei sist, kun best
sjarmante med sitt blotte glis
en lattermildhet uten pris
triumfer oppnås kanskje helst
på baner, i turnering - frelst
for sportens skyld og salighet
hvorom der hersker enighet
blant gredde maner, flagrende
og hover, gallopperende
men om de vinner pallplass der;
blir uansett av meg holdt kjær
for frydefulles oppstemthet
det gjennomsyrer alt de vet
og lar oss glemme tapt og tørt
det løp er allerede kjørt
trengs ingen flere veddemål
den glede er en evig tål
som avgjort lenge før vår tid
lar hester gjøre meg så blid
en freidig tro på hell og lykke
når det kommer til et stykke
at alt går bra hvis salen holder
solide fotfeste; meg trygghet volder
og hester så forblir, kanhende
en løssluppen, kjærkommen frende

**
la sunnhetsgrad bestemmes slik
av dyreliv, naturlig lik
den form av sirkulerende
for evig rundt roterende
og givende raritetet - et ubekymret smil!
som bidrar med lykksalighet - og gjør meg liketil!