Mr. and Mrs. Jolie-Pitt

SØNDAGS-SMÅPLUKK OM FILM: Familien Jolie-Pitt driver og invaderer livet mitt for tiden. Hoho. I særdeles overført betydning. Både i form av likhetstrekk og trivialiteter, og eventyr på det store lerret. Sistnevnte kategori innbefatter også gårdagens usedvanlig merkelige kinoopplevelse; "The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford". Som tidligere nevnt. Så, jadda, har endelig fått sett den nå; aller mest pga det der avsindig lange navnet. Admittedly. Måtte jo finne ut hva det var for noe rart som gjemte seg bak tidenes minst hukommelsesvennlige titulering. Og det var - merkelig, som sagt. Usedvanlig er nok fortsatt det beste ordet, for som western var den temmelig egenartet. Tar det som var på pluss-siden først, jeg. En av de beste voice-over fortellerstemmene i historien; nest etter dem i "300" og "Sin City"; veldig poetisk og for én gangs skyld tilpasset de medfølgende scenene på en prikk. Glimrende, enkel musikk. Skuespillerne var fantastiske, intet mindre, og da mener jeg ensemblet i sin helhet; jeg fikk bekreftet at Brad Pitt ikke bare er kjekk, men flink som fy - perfekt i rollen som togrøveren og den tiltagende galningen Jesse James. For noen øyne, for en mimikk, og få andre kan røyke sigar på den måten. Nonchalant til tusen. Og like gjennomført sadistisk hvis han ville. Herlig! Sam Rockwell var hjerteskjærende tafatt og skjør, og helt ubeskrivelig bra. Birolle-damene gjorde en mer enn godkjent innsats. Ble også positivt overrasket over Affleck-familiemedlemmet Casey, som er vesentlig mer sjarmerende enn sin sleske bror, og som i tillegg er et gedigent skuespillertalent. Vil se mer av ham fremover. Historien som sådan var en smule langdryg (for å si det mildt), men eksepsjonelt vakkert utformet. Med en fotografering som fremhevet kjekkas-trekkene til hovedrolleinnehaverne i så stor grad som er fysisk mulig. Det ytre ble altså ren nytelse, av dimensjoner jeg ikke en gang har ord for å beskrive. Alle western-klisjéene, all stilismen; stearinlys, togsett, skoger, hester; utnyttet til fulle og herregud, så betagende. Det var så nydelig filmet at det nesten var for mye av det gode. I grunnen ble det litt i overkant, siden mange av scenene var tunge, lange, slow-motion landskapssekvenser. I motsetning til den enda mer vellykkede "Danser med ulver" - som tok i bruk flere av de samme teknikkene og tilhører samme sjanger - ble de langtekkelige i all sin stille og snødekte nedtonethet. For en western-fanatiker er tradisjonelle midtvest-skildringer aldri å forakte, men de bør helst ha en konkret handling som bakteppe. Denne filmen hadde forsåvidt også det, men den halte ut ride-sekvensene og "to menn sitter i mørkt rom og tyner hverandre med ordknapphet og smale blikk"-scenene litt for ofte - og det er begrenset hvor detaljert jeg trenger å studere ansiktstrekkene til Brad Pitt, selv om han er en av verdens aller barskeste menn. Likevel: jeg skjønner hensikten med tempoet, og detaljrikdommen. Jeg skjønner konstruksjonen og oppbygningen. Avslutningen var gedigen, uten at jeg skal avsløre den ved å fortelle mer. Dog er filmen ganske forutsigbar, på en fascinerende måte; den leder deg med sikre skritt mot undergangen, heller enn å la den komme brått på. Den gjør deg bevisst hva som skjer, og du ser det skje, hvorpå du kjenner en slags frurtrasjon over at det må være slik; filmen innehar en slags nøktern, konstaterende stil som slår fast allverdens djevelskap; skildrer den i all sin grusomhet; uten å trekke slutninger, og du blir sittende igjen med en visshet, men ingen formening. Hvilket jeg likte meget godt. Åpningen - med togrøveriet og vandringen i røyken - er også noe av det beste som er laget på film noensinne. Jeg hadde gåsehud over hele meg, og behovet meldte seg drastisk for en mann med lang frakk, hatt og halstørkle. Hardhudet barskhet personifisert og gjort latterlig attraktivt. Brad Pitt var dessuten, vel, ubehagelig genial i hovedrollen. Kan ikke understrekes eller gjentas nok. Så - jeg vet ikke helt - kanskje jeg kommer til å like denne filmen bedre og bedre med tiden, når jeg får tenkt mer over den og fordøyet den litt mer; kanskje jeg kommer til at alt sammen egentlig var ganske nødvendig og ganske fabelaktig, helhetlig sett, at det var akkurat slik det måtte være. Dessuten: den hadde en stille, tett spenning som en gjennomgående streng i handlingen; en film med definitiv nerve. Ikke spennende eller actionfylt hele tiden, som sagt, men til gjengjeld svært brutal når den først gikk inn for det. Langsomt driv; med plutselige pistoldueller innimellom all kivingen og ridningen. En slags deprimerende, mer iøyefallende utgave av eposene til Sergio Leone; med mykere menn og mer moderne setting. Ulidelig trist, selvfølgelig, og veldig...stille. Ja. Men det velskrevne manuset; de virkelig intense replikkvekslingene og forbausende lavmælte konfrontasjonene; alt dette gjorde "The Assassination of Jesse James..." til en meget severdig affære, på alle måter. Legg til en dose hevngjerrige tøffinger og et miljø der ingen lover overholdes og regelen er drap rettferdiggjør drap - vel, da har du en høyt over middels filmkveld. Hadde de bare satt opp tempoet bittelitt og kuttet ned et par av spaserturene, da hadde jeg blitt helt fornøyd.

Videre; hva angår Brads kone, fru Angelina, uttalte hun nylig at hun da ikke kan lage mat - at hun overhodet ikke liker å kokkelere, så familien må hyre noen andre til å fikse Thanksgiving-måltid - og at hun generelt foretrekker å feirer månefestival med sønnene sine, fremfor allverdens andre og mer tradisjonelle tradisjoner. Enig der, må jeg si. Jeg kan ikke for det, men jeg beundrer stadig den damen - selv om hun er et skraptynt beinrangel og relativt sprø blitt. Hun er (eller, i allefall, var) en spennende, ukonvensjonell, mystisk og klok skuespillerdame og mye mer interessant enn disse blondisene som ellers dominerer bransjen. Også pleide hun, en gang i tiden, for lenge siden, å være den kuleste actionfilm-heltinnen som fantes. Med muskler og flette og Gerry på armen. Jeg elsker Tomb Raider-filmene - og savner den formfulle, stilfulle, mysende Angie med stålblikk og oppfinnsomme gadgets. Nevnte Gerry har også uttalt om henne at hun var usedvanlig hyggelig og flott på filmsettet; de to kom visst kjempegodt overens. Kjemi på lerretet hadde de også - kan man trygt si. Men underholdningsbransjen er en hensynsløs affære, det er hun levende bevis på. Jeg håper det går henne bedre, snart, og at hun kan begynne å legge på seg igjen. Det er ikke vakkert å være så tynn at selv åletrange skinnbukser henger og slenger, og kneskålene buler ut som noen uformelige tennisballer på villspor. Ingen som vet hva Mr. Brad mener om den saken, og det er kanskje like greit. Ingen som vet om ekteskapet deres er særlig lykkelig heller. Men et pent par, det er de; dét skal ikke kritikerne ta fra dem. Og smilene deres oppover den løperen ser da sånn circa lykkelige ut, eller hva? Angelina dro jo med seg både mann og barn rundt på tur, da hun skulle promotere sin nye film "Beowulf", som jeg ikke er helt sikker på om jeg gleder meg til, og som sannsynligvis stjeler rått fra både "Beowulf og Grendel" (med Gerry i hovedrollen) og "300" (med Gerry i hovedrollen) og visstnok reintroduserer Lara Croft-figuren til Angelina, gjennom dataanimerte kvinneformer og en eviglang hårsveis (og Gerry spilte da, som kjent, en stor birolle i "Tomb Raider 2"). Kan jeg overhodet unngå å se denne filmen? Kan jeg overhodet klare å like den og ikke bebreide dem som har laget den for rent plagiat? Kan jeg takle en gjennomført bluescreened og retjusjert sak som visstnok gjør kål på historiske hendelser og -tidlinje, så grovt at man blir fysisk uvel? Tja. Jeg får gjøre et hasardiøst forsøk. Jeg har jo lidd meg gjennom "Timeline" flere ganger allerede - og overlevd med glans. Livet bli fort langtekkelig uten en real utfordring i ny og ne. Jeg utsetter meg for filmers overveldende innflytelse. Og lar meg helskinnet rive med.