Den Kjempestore Kinodagen med noen "kjempekorte" resyméer

...til meg å være. Men stor, rettmessig grunn til å skrive langt ellers: Scara har klart å sette en ny rekord. Helt offisielt sett. Ikke nok med at Brann (Norges Beste Fotballag, og nå på ekte; bare for å gni det inn) og Doctor Who (Universets Beste Sci-fi TV-serie, gjennom tidene, etc) gir meg ting å feire, og grunner til en skål eller tre, denne helgen var det da tid for mitt absolutte favorittarrangement i Bergen: Den Store Kinodagen! Som navnet tilsier; en dag da man går på kino. Og hyller det fineste underholdningstilbudet som eksisterer: filmmediet. Eventyr på det store lerret. Med goddis til man sprekker, og entusiastisk, opplagt publikum-humør. Ikke nok med dét: kinomatografene kjører denne dagen halv pris på alle filmer. Så, hva gjør man når inngangsbilletten til alle storsuksessene man ennå ikke har rukket å få med seg, men like fullt har satt seg fore å se, koster 40 kroner og været er elendig? Man gjør så mye som mulig utav opplegget og tar seg en maraton! Selvfølgelig! Og i den anledning, altså: ny rekord. 3 (jeg gjentar: TRE) filmer på ett døgn. Sikkert noen som klarte flere, men neppe noen med like stort engasjement innbakt i opplevelsen. Min tilstedeværelse i kinosalen er alltid upåklagelig; der finnes intet jeg verdsetter mer enn en ordentlig god film. Det går på stoltheten løs; jeg tar meg i å leve meg slik inn i historiene at jeg ikke enser folkene rundt meg lenger. Og det er det flotteste med kinooppfinnelsen, etter min mening. Å kunne ta innover seg andres følelser, til slikt overmål; bli en del av deres verden. Forsvinne ut av sin egen, for en stakket stund. Holly Golightly spiste frokost på Tiffany's for å føle seg trygg. Jeg kryper inn i kinomørket. Noe jeg åpenbart, og heldigvis, ikke er alene om å ha lyst til!

Fredag kveld var det italiensk kostymedrama, dog til full pris; "Nuovomondo" aka "Den nye verden"; en langsom affære med mye blikkontakt og lite handling. Men herlig foto og mange gode påhitt trakk opp. Mye stilig symbolikk, likeså; noe fin og noe veldig ufin musikk, mye solnedgang og klatring i fjell, ellers litt døll. En slags "Titanic" i slow motion og med vesentlig mindre budsjett, til tider. Jeg fikk i allefall den følelsen. Og likhetstrekkene var særdeles påfallende. Men Charlotte Gainsbourgh var nydelig i hovedrollen, skuespillerne var generelt sett imponerende - tatt i betraktning at de hadde relativt lite å spille på, pluss at undertegnede fikk øvd seg litt på italiensken sin. Siciliansk bondedialekt anno forrige århundreskifte er ikke direkte lettfattelig. Men det skal sies at karakterene ikke snakket så veldig mye sammen, og man skjønner fortsatt mye bare av (iherdig) gestikulering. Fekting med armer og ben, mye av dét. Og med en sedvanlig talentløs, om enn forklarende norsk teksting attåt gikk det sånn rimelig greit. Men fikk litt nok av de forvokste gulrøttene og all melke-badingen. Langsom vandring i korridorer, meningsløse konfrontasjoner, et par lite forseggjorte nakenscener; unødvendige hentydninger til norsk film. Usjameg. Og at de ikke kan slutte å undervurdere publikum, disse "nyskapende" regissørene; overdrevne, utstuderte metaforer fungerer sjelden særlig bra på en som har lagt sin elsk på asiatisk filmkunst for evigheter siden. "House of Flying Daggers" banket dette dramaet langt ned under potetåkeren. Men annerledes, for all del. Og italiensk produksjon, det er ikke bare bare!

Timene gikk. Kveld ble til natt ble til busstur ble til alt annet enn morgenfriskhet. Lørdag formiddag satt jeg foran PC'en og shoppet billigbilletter for harde livet og skaffet meg en ultimat sitteplass på den amerikanske filmen "Interview" klokken fire. En etterlengtet premiere på en etterlengtet film, med det jeg antok ville være en eksklusiv, liten samling tilskuere. Idet jeg bestilte, var det tre andre som hadde fattet interesse. Da jeg ankom kinoen, var salen halvfull. Endog ti minutter før reklamen begynte. Hurra, slo jeg fast, uten egentlig å ta folkene i nærmere øyesyn; de måtte uansett ha over gjennomsnittet med god smak som hadde valgt denne filmen. Ikke en blockbuster akkurat, for å si det sånn. Mer om det siden. Men, altså: generelt sett var det ekstremt mange mennesker inne på Konsertpaléet på lørdag; uvant for oss som går ofte på kino og sjelden behøver å stå i kø foran billettautomatene. Eller måke oss vei gjennom et folkehav for i det hele tatt å komme inn i bygget - for den saks skyld. Det var fantastisk! Publikumsrekord ifølge BT, dagen derpå. Ballonger, fruktfat, plakatauksjoner, konkurranser, gratis cortado fra innleide barristaer. Noen sprø ungdommer utkledd som pingviner, joggende omkring med surfebrett, og masse masse masse tenåringer med helsefarlige mengder popcorn i hende. De skal nok på formiddagsvisningen av Ratatouille eller noe, tenkte jeg. Og tok grundig feil. Jeg satt godt til rette i stolen og bivånet umorsomme reklamefilmer for Freia da bølingen med fjorten år gamle, overpubertale, kvisegutter toget inn og satte seg rett foran meg. De begynte umiddelbart å kaste chips i hodet på hverandre, og jeg fisket irritert billetten min opp av lommen, overbevist om at jeg hadde klart å gå inn i feil sal. Dumme Scara. Men neida, ikke fullt så distré i dag. KP10 stod det å lese på papirlappen; svart på hvitt og samme som på inngangsdøren. Rommet fyltes deretter opp med fnisende ungdommer, mens jeg satt med geipen neppå knærne og lurte på hva faen som var galt. Og, la meg først av alt forklare: "Interview" er en uhyre smal, hobbyfilosofisk, Theo Van Gogh-nyinnspilling med Sienna Miller og Steve Buscemi i intenst kammerspill, inne i den überstilige leiligheten til førsnevntes rollefigur. Det er kanskje den mest voksne filmen jeg noensinne har valgt å dra på, og den skulle handle om sex, dop, menneskers mørke sider, kynisme og showbiz. Er det rart jeg forventet høyere gjennomsnittsalder på sidemennene? Og min fryktsomme reaksjon var velbegrunnet. Allerede under åpningsvignetten begynte pøblene å bråke. Etter ti minutter sendte de meldinger, etter femten snakket de i telefonen med venner, etter en halv time snakket de høylytt med hverandre. "Hysssj!!!" hveste Scara og følte seg gammel. Men søren ta, de skulle virkelig ikke få spolere slik en strålende filmstund. Heldigvis forlot de fleste under 16 salen før filmen var halvferdig, og lot de halvgamle Buscemi-partiotetene sitte innbitt igjen. Meg selv inkludert. Bortsett fra et par meget fortrengte raserianfall, litt forbigående, innvendig harme og trang til å sønderpryle bedritne småunger, ble ikke humøret mitt nevneverdig ødelagt. Filmen var spennende, tragikomisk, stilig og dyster. Sienna Miller viste seg, til min store overraskelse, som en habil karakterskuespiller (la gå at hun spilte en kvinne hvis historie like gjerne kunne vært basert på den om henne selv, men hun gjorde det med glans!) og Steve Buscemi er...Steve Buscemi. For dem som liker "Ghost World", Tarantino og Rodriguez er han en kjent figur. For alle dere andre: vel, få ræven i gir. Mannen har buleøyne, nerdebriller, hentesveis og dobbelthake og er sexy som fy. Dessuten lager han sinnsykt bra filmer, i tillegg til å spille sinnsykt bra i dem, og skriver sinnsykt tøffe manus. Huhei. "Interview" levde ikke helt opp til "Lost in Traslation", som den rent formatmessig er logisk å sammenligne med, men det var da heller ikke å forvente. LiT er i en egen divisjon. Men som en litt surrealistisk, sterk skildring av ustabile nyhetsjegere i et dagsaktuelt Big Brother-samfunn; uovertruffen. Mye alkohol, mye krangling, den obligatoriske dansescenen. Det sier litt at selv ikke gaulegjengen klarte å få min oppmerksomhet bort fra det som foregikk på skjermen. Bra amerikanisering av Europeisk mesterverk også. Heia Steve!

Men, apropos Tarantino. Etter å ha lusket ut fra "Interview", fått meg litt gratis dill i foajéen på KP og handlet litt mer digg, møtte jeg en kompis (alltid kjekt med litt selskap) og dro for å få med meg film nummer 2. David Cronenbergs nye, påståtte mesterverk "Eastern Promises". Ikke helt ulik "Pulp Fiction"; når det gjaldt kameraføring såvel som spenningskurve. Fra min side presentert som en real actionorgie med Mr. Aragorn himself i hovedrollen - til min følgesvenn store begeistring. Actionorgie; tja. Voldsballett, vil jeg vel heller si. Og Aragorn? Ikke riktig. Viggo Mortensen, more like it, og fy flate for en fyr! Mannen er så mye mer enn en skjeggete kriger med vakre øyne. Her var han russisk leiemorder med troverdig aksent og sleik og herrejemini, jeg ble satt ut. Filmen i seg selv er noe av det beste jeg har sett i år, utvilsomt oppe i toppsjiktet sammen med "Stardust" og "Hairspray", og historien var usedvanlig medrivende. Den hadde alt. Uhygge, mafiabosser, intriger og en hjerteskjærende, hjertevarmende, grensesprengende kjærlighetshistorie. Store porsjoner grafisk vold, som sagt; noe selv kompisen min, den selverklærte hardhausen, måtte innrømme kunne bli litt i meste laget. I allefall i lengden; og spesielt under en sauna-scene vi var advart mot på forhånd av BTs anmelder. Den var hard. Ikke kul, ikke outrert, bare knallhard. Hva mer skal jeg si om den saken - jeg fikk da se vesentlig mer av Viggo Mortensen enn jeg noen gang kan huske å ha bedt om, eller ønsket. Men regelrett stygt vil jeg ikke påstå at det jeg fikk beskue var. (Host host, hihi.) Veldig...grim film. Mørk og rå. Slo knockout på alle mine følelsessentre. Heldigvis óg med en fullstappet sal som visste å sette pris på skikkelig kvalitetsfilm. Her var det høylytt respons, i form av både sukking og stønning på det mest brutale stedene, og unisone, lettede latterutbrudd da Cronenberg glimtet til med sin beksvarte humor. Uslåelig. Viggo Mortensen hevder seg stadig som en av de beste, up-and-coming folkene i Hollywood. Glemmer alltid å nevne ham i den sammenheng, fordi han er såpass etablert, men det er faktisk først nå at han begynner å få et gjennombrudd i bransjen. Han kan gjerne ta over for Chris Walken når denne måtte finne på å pensjonere seg, så slipper jeg å bekymre meg for dét. Naomi Watts er talentfull, hun også, men det visste vi jo. De minneverdige scenene kom som perler på en snor, slutten var i en klasse for seg, kostymene var uforsvarlig fine. Samtlige mannfolk kledd i designer-dresser, skinnjakker og solbriller. Ikke sunt. De kjørte superlekre biler, de banket livskiten utav hverandre på daglig basis, og de drakk dødelige antall vodkashots uten å blunke. Verden kald. Til vårt alles hell finnes der mennesker som får til å skru opp varmen, ved å lage filmer om det. Genier ála Cronenberg og Buscemi, jeg bøyer meg i støvet. Og tre ganger tre JIPPI! for årets beste tilstelning på Vestlandsk jord! O lykke!