Vekst og grobunn

Noen helt tilfeldige, meget lite planlagte tankestrømmer om å utvikle seg som menneske. Sannsynligvis fordi jeg har forlest meg på Kant og Bourdieu. Mer eller mindre intelligent å henfalle til, når man jobber mot eksamen på et universitet der egne meninger ofte avfeies som irrelevante. Men jeg gir meg ikke. Soundtrack: Kent - "Hagnesta Hill". Jeg tror jeg er iferd med å bli voksen. På mine helt egne premisser. Går det an å bli voksen uten å bli voksen? Spørsmålet kommer i kategorien "kan man være en akademiker uten å være akademisk", hvilket jeg vil hevde at er fullt mulig, jeg føler meg også som en representant for nettopp denne væremåten, men ytterligere - altså - en voksen som ikker er voksen men utvokst likevel. Hvem bestemmer hva modenhet innebærer - for det er jo det vi kaller dem, disse tilsynelatende reflekterte og etablerte menneskene med ordnet økonomi og avislesendes sterke meninger. Tja, der har vi i det minste én kategori. Men hva er egentlig de offisielle kriteriene for et modent vesen? Hva pokker vil det vel si å te seg voksent når så mange selverklært voksne ter seg uansvarlig og idiotisk? Jeg tror ikke der eksisterer noen definitive regler. Det hele baserer seg på synsing og teorier, og jeg har da her tenkt å legge frem noen av mine egne, høyst personlige innenfor kategorien. Et lite innblikk i min egen tankegang, det er stort sett det eneste jeg har å tilby her på Bloggen. Og i denne sammenheng: Jeg tror "modenhet" har med hvordan man forholder seg til verden å gjøre, slik man velger å formulere seg og makter å håndtere de forskjellige inntrykkene, de utenforståendes innflytelse; sine medmennesker og varierende omgivelser. Gjerne i form av veltalenhet og fornuftspregede uttalelser, hvis lar seg imponere av slikt, et mer nyansert syn på rett og galt. Å innby til respekt og å grunngi sin respekt for andre. Hvordan man absorberer samfunnets impulser, på et vis, hvordan man tolker dem. Det er ikke helt enkelt å sette ord på, men jeg synes at jeg går løs på problemene med en annen innstilling nå enn tidligere; at jeg har et mer helhetlig blikk. Før kunne jeg altfor ofte få følelsen av at allting rundt meg bare hopet seg opp, at det fort ble overveldende vanskelig å takle forskjellige uheldige situasjoner og konfrontasjoner. Man tar mestringen mye mer høytidelig når man er liten, spesielt fordi alt står og faller på utviklingen; at man evner å tilegne seg kunnskap, nyttige teknikker, viktige erfaringer. Det er lett å ramle utenfor, ikke henge med. Trå feil. Det virker så uhyggelig å ikke vite hvor man skal gå. Men strengt tatt vil man aldri helt vite hva som er den beste ruten å ta, hvilket man innfinner seg med når man blir student og registrerer at arbeidslivet faktisk er grunnleggende forvirrende. Hjerter brister, hodepinen tiltar, fortvilelsen skyller innover en som tidevannet i Themsen. Kaldt og guffent. Og selv om akkurat den følelsen går raskere over, jo eldre man blir; betyr det ikke at den forsvinner for godt, tro meg. De skitne bølgene avtar, men skumtoppene vedblir. Stundom føler jeg aldeles maktesløs overfor tidens gang og tingenes iboende faenskap; som like ofte velger å slå meg ut, med all sin kraft, legge meg i bakken og trykke meg ned - men min "modningsprosess" har vel gjort det enklere å omsette reaksjonene på den i konstruktivitet heller enn apati. Jeg tror det virker inn på både humøret og skrivelysten, i tillegg, at verden fremstår mer oversiktlig og mine funderinger omkring den mer veloverveide. Det handler mest av alt om holdningen til ens egen person, tror jeg; forfektet av dem man møter og reflektert i hvordan man fremstiller seg selv overfor andre. Langsomt bygger man seg opp en innvendig trygghet, mer eller mindre bevisst, som gir en dette etterlengtede "voksne" preget. Men nøyaktig hva det vil si kan jeg ikke sett fingeren på, jeg vet bare at det er gjenkjennelig og at vi higer etter det. Med sedvanlige desperate midler for å oppnå en ubestemmelig status. Noen klarer dette allerede mens de ennå er barn; mens de går på skolen; iløpet av de årene de heller burde utnytte til å være unge, frie, "uansvarlige". Leke seg gjennom dagene, ikke beherske seg. Man skal ikke fremskynde modenhetens inntog i livet. Kanskje er dette også min aller største kval: jeg er livredd for det standardiserte, det kjedsommelige, det absolutt pålagte, ved denne "opphøyde generasjonen". Likesom jeg ikke vil identifisere meg med deres tradisjoner. Jeg bærer i meg en intens frykt for ufriheten; dette å måtte innordne seg under kutymer som strider mot ens lyst og egne vilje. Men kanhende er jeg nå iferd med å komme til en enighet med voksenkulturen; et lite kompromiss oss to motpoler imellom. Nå, akkurat nå, kjennes det nemlig som om jeg beveger meg inn i de voksnes rekker -uten å måtte forestille meg, vel og merke. I den forstand at - vel, hva skal jeg si - en del ting forandres, nesten umerkelig, og mye er ikke lenger "så farlig"; mangt og meget fortoner seg enklere, man kan lene seg mer tilbake, bare skue utover og kjenne seg fullstendig avbalansert med det som foregår; være på høyde med hendelsene og feste grep om egen skjebne. Man vet at det varer og rekker før beslutinger er rede til å tas, man vet at man ikke vil kunne bestemme alt i morgen. Når man er ung skal man fikse alle problemer i en håndvending, mens de eldre - de mer erfarne - innser sine egne begrensninger og avfinner seg med dem. Erfaring er nok stikkordet her, i alle henseende. Det er dét vi tilegner oss for å kunne ta del i herligheten, for å kunne ytre meninger i deres selskap og ikke bli avfeid som "for unge". Men jeg tror ikke livserfaring baserer seg på antall år, men antall opplevelser. Og summen av disse skaper folk av et fe, for å bruke en metafor selv min kritiske norsklærer ville bifalt. Dannede mennesker med dannede meninger; et mer tilforlatelig syn på sin væren og gjøren og laden. Jeg håper det er dette voksenlivet handler om, for i såfall kan jeg akseptere det. Glatt. Likeledes vil det selvsagt finnes en mengde andre og svært forskjellige konsekvenser av det å bli voksen, som jeg nok vil vende tilbake til på et riktigere tidspunkt; blant annet hva interesser, prioriteringer og matvaner angår. For å nevne noe, sånn helt umiddelbart. Spørsmålet som derimot gjelder dem alle, er hva man må gi slipp på for å kunne kalle seg voksen; mht på hvilken måte man takler disse usikkerhetsmomentene i hverdagen. Hvis jeg får komme med en konklusjon vil jeg si "mist ingenting" - for det er de egenskaper man er utstyrt med som teller, og dem skal man utvikle, ikke kvitte seg med. Man kan forandre dem; peile egen personlighet inn på et bedre spor. Det er viktig. Samtidig lærer man så lenge man lever, og er nødt for å ta nettopp tiden til hjelp. Det er det den er til for. Råd og komplimenter spiller inn. Veiledning kan fungere begge veier. Studier bidrar i positivt og negativ forstand. Men ingenting er nyttesløst. Slikt får man også innprentet av å skifte beite. Og om det har kommet noe godt ut av dette halvåret med ExPhil, må det være at jeg har blitt meg mer bevisst min egen eksistens, grunnlaget for den, min egen identitet og hvordan man skal betrakte de mindre konkrete (les ubegripelige) sidene av vår tilværelse. Jeg har tilegnet meg uvurderlige erfaringer, naturligvis, og ja - jeg føler meg sikrere på mine egne syn, min evne til å fatte beslutninger, og følgelig føler jeg meg mer trygg i min egen skikkelse, mer tilfreds, selv om opp- og nedturene alltid vil være der, selv om forbitrelsen over urettmessig karaktersetting, overordnedes arroganse, venners forræderi og lignende uhumskheter; den totale overgivelsen til tårer og tenners gnissel; alltid vil hjemsøke meg. Derfor er det kanskje like greit å bare slå seg til ro med at sånn er nå en gang jeg (og sånn er livet); lære å kjenne alle aspekter ved ens eget sinn og skinn; tolerere dem; så takler man også motgang bedre. Dét er hensikten med å skulle modnes, slik jeg ser det.