Om att återvända - och nånting annat

Litt for mye om Kent, litt om en mann som titt og ofte velger å ønske meg "alt godt", litt om genialitet, pittebittelitt om Doctor Who - indirekte - og mye om absolutt ingenting annet enn det som foregår i Scaramouches rare hode. Sånn er dét. En smule rotete, oppdaget jeg etterhvert; tross alt skriver jeg mye uten å vurdere, og mye mens jeg ser på TV, hvilket ikke er så veldig lurt; men har da prøvd å dele det inn i oversiktlige blokker, sortere ut de viktigste detaljene, gjøre det mer leselig. Håper det ikke byr på for store problemer, haha. Jeg er (muligens) ikke verdens mest leservennlige po(t)et, men hva gjør vel det. Jeg er fremdeles po(t)etisk. Bruker masse parenteser, skråskrift og rare bokstaver og har det utrolig moro. Reviderer sitater og står i. (I'm the green, remember.) That's writing for ya'; you quasi-intellectual, rotten bastards! Vive la résistance poétique!

och jag vet inte varför men jag återvänder alltid hit
det var väl något vi gjorde, något vi sa här
som förändrade mitt liv

Soundtrack: the obvious - og litt Falco. "Jeanny"; triste sangen. Don't wanna struggle and fight. Noen små...oppdateringer. Antar jeg. Siden det, som sagt, er en stund siden sist. Og min store porsjon samvittighet, ømtålig som den er, tilsier at jeg føler meg en smule ille over denne formen for aktiv neglisjering. Det kan ikke unngås. Og derav følger: kompensasjon. Til de grader. Jeg forsøker å åpne slusene og lette på lokket, med varierende resultater. Uansett blir det skrifttegn av det. Om dill og dall og resten. Ikke alt like meningsbærende, det er jeg smetelig klar over. Men noen ganger orker jeg ikke tenke så nøye gjennom hva jeg gjør og ikke gjør, hva jeg sier, hva jeg bør og tør og ikke burde tørre. Og dessuten. Kvantitet og kvalitet går hånd i hånd, såvidt meg bekjent. Som den naturligste sak av verden. De oppfyller hverandre og utfyller hverandre, de kan ikke eksistere uten den andre, slik har det alltid vært. I mitt arbeid likeså. Jeg har aldri skjønt meg på mennesker som måler veltalenhet i forhold til kort og konsist. Språket er et overflødighetshorn av muligheter og vårt største problem er at vi ikke har vett til å ta det i bruk. Ikke ubetinget, ubegrenset, uten å nøle. Vi beskytter oss selv, hele tiden, fra oss selv. Vi skaper oss slike usynlige barrierer vi ikke tør å konfrontere. Et tilsynelatende behov for kontroll, som fratar oss gyldne sjanser og spolerer våre evner. Kan man tro.

ingen kommer hit för att återvända
man tänker på sig själv, först, ingen annan
en enkel regel

Kanskje det er derfor jeg trenger disse sære dikterne. Disse dyktige, men utilnærmelige personlighetene med sine dype, tankefulle, tvetydige blikk. Joachim Berg, Johan Harstad. Mine to besynderlige yndlingspoeter, i allefall i øyeblikket, og herregud så fine tekster de er i stand til å skrive. I all enkelhet. Jeg befinner meg sånn circa midt i mellom, når det gjelder såvel forfatteren som musikeren, med stø kurs for målet, innen deres nyeste bidrag til den skandinaviske kulturhistorien. Som de begge, tilfeldigvis, velger å la omhandle den samtidige tilstanden i Sverige. Nabolandet anno akkurat nå, i nuet, med Albert Åberg og Hagnesta Hill i hovedrollene. Av alle ting. Jeg føler meg priviligert, her jeg sitter. På vei, i bedagelig tempo, blottet for trang til å skynde meg litt og bli fortere ferdig. Midt i den første perioden av gjennomlytting, hva angår Kent og "Tillbaka til Samtiden". Og midt i den første gjennomlesningen av Harstads siste mesterverk, den vidunderlige "Hässelby". Med Special Edition, forhåndsbestilling og store forventninger i hende. Først og fremst: de skuffer aldri. Det er deres største fortjeneste. Man kan si hva man vil om dem - besynderlig er kanhende en underdrivelse - og deres måter og uttrykke seg på. Man kan ha sine delte meninger om symbolikk, temavalg og utforming. Det er fortsatt ikke til å komme utenom at Johan Harstads skildringer av hverdagslivet er det mest fantastiske som har skjedd norsk språk siden Agnar Mykles frifinnelse, og at "Columbus" er årets aller vakreste sang om å våkne opp til nysnø. Det skal dog innrømmes at nei, jeg er ikke helt "ferdig" med noen av delene, jeg har et stykke igjen før inntrykket er komplett; jeg føler fremdeles ikke at jeg kjenner Kent-katalogen godt nok, ei heller at jeg fullstendig har forstått meg på alle de tematiske lagene i "Ambulanse"; men jeg danner meg stadig nye bilder, nye formeninger, og jeg liker å kunne utvikle meg i samband med mine helter, slik jeg óg fordyper meg mer og mer i deres arbeid, jeg liker at de treffer stadig nye nerver, at de lar meg gjøre nye oppdagelser etterhvert som vi alle strider frem og begår nye skaperverk for ettertiden. Mine tolkninger. Deres objekter. Jeg liker at der alltid finnes flere betydninger, og at J. og J. vet å utnytte dobbelsidigheten i dem. De bruker språket, ja det gjør de, og de trenger ikke alltid forstås ihjel. De er friheten, ferdene, tankestrømmene, en etterlengtet anledning til å drømme seg bort. Igjen og igjen. Kanskje jeg bør slutte med det, i slike voldsomme omfang; sikkert ikke sunt å leve på skyer i lengden. Luften kan bli litt tynn. Men jeg finner da ekstremt mye vidsom i Jockes filosofiske utredninger om iskalde svenske jorder. Og når man da kombinerer det med stilistiske, outrerte videoer av en annen dimensjon med dansende aper og horror-effekter, hipp hurra for kunstnerrocken, for Kents del, og surrealistiske, minimalitsiske, egentegnede, egendesignede covers med Wikipedia-trivia og sitater på innsiden - signert Harstad og Lacktr; med ansvar for "innpaking", som han sier sel - kan det blir bedre? (Detaljene omkring Harstads siste stunt skal jeg komme tilbake til, men de er ikke ille de heller.) Det som må sies er, samme hvordan man velger å se på det, at genialitet er en gave (jvfr fine helteserien min, "Heroes", hvis sist sette episode het "Godsend" og er definitivt blant de ypperste; første møte med The Doct...sorry, Claude, i tillegg! O lykksalighet!) og at enkelte produkter avstedkommet av genialiteten, i likhet med tilstanden selv, vitterlig bør dyrkes. Den fascinerer meg. Mest fordi de geniale ikke nødvendigvis er istand til å bedømme det selv. Genialitet er en virkning på andre, ens publikum, ens omgivelser, i hovedsak. Kan man være genial alene? (Er man noensinne alene? Finnes der engler? Og der fór den kategoriseringen forbi og ble en myte.) Jeg tror selv tyske poeter som sitter alene i tårnet sitt og rabler får utløp for en kraft. De skriver ned, de gir slipp på noe, deres ord har en virkning, de blir stående. De har latt dem finnes. Glem hvordan, husk hva. Joachim Berg lar meg sige inn i en dis av synthesizers, særheter og spøkelser - fra en dyster tid med kassetter og fransk mumling. (FF, anyone?) Han er til og med i en så egen divisjon at han ikke nøyer seg med å gjøre vann til vin, her går det i Ramlösa. Respect! Jeg skrur opp lyden og satser på at de fortsetter å gi ut album av liknende kaliber for fremtiden.

**
Men så, raskt tilbake til Harstadmannen: Jeg skulle altså til å konkludere med at det ikke kunne bli stort mer fabelaktig nå, men klarte å beherske meg - så, etter en oppdatering for fem sekunder siden (ja, det kan det) - se her:

forfatterbloggen, avd. harstad, lørdag 6. oktober 2007
(hvor faen var jeg? memo til meg: trykke F5 i ny og ne)

bok 4, "Hässelby" er nå ute (om logistikken har gått som den skal). jeg håper dere liker den. den var i alle fall en glede å jobbe med. (slapp av, den er så bra atte.) takk igjen til alle dere som har sendt fine mailer i løpet av de to siste årene (bare hyggelig!), det setter jeg stor pris på. alt godt fra johan (hihi)

Hva sier man til dét? Annet enn sjekk forfatterbloggen.no (host host) og hold dere oppdatert. Hjertelig hilsen fanklubben. Jada, jeg er leder og greier. Vet det. Høyst uoffisielt og ubehagelig underholdende. Vi er...nærmere ti medlemmer nå. Og dette er mennesker i min umiddelbare nærhet, facebook ikke inkludert, som jeg har rekruttert helt på egenhånd. Johan har strengt tatt hilst på bortimot alle, da han var innom på skolebesøk for evigheter siden, da jeg ennå gikk på skolen, men - oppriktig talt - det er ikke så enkelt å bevege seg utenfor barndommens periferier. Bær over med meg, så bærer jeg meg over. Eller noe. Jeg kunne ikke plutselig starte vervekampanjer i en storby, heller. Nei, skoleområdet er et flott sted for hjernevasking og verving til suspekte sekter med fanatiske ledere - sann mine ord. I den senere tid har jeg stort sett bedrevet aktiv overbevisning per e-mail, og jeg prøver stadig å holde tritt med utviklingen hos JH og hans fantasifostre, såfremst jeg makter. (Bare å melde fra, om noen kunne tenke seg å joine, we've got jackets.) Minner om at "Hässelby" visstnok er basert på en novelle han fikk trykket i Vinduet en gang for lenge siden. (Hvor da hen?) Så kan man alltids diskutere hvem som faktisk er i stand til å spinne en historie rundt selveste Albert Åberg, barnebokhelten, det strikkegenserkledde barnet som elsket å leke med pappas verktøykasse, og ta med ingredienser som kjærlighetsløs sex, partydop, Paris by night, tomme leiligheter, forfølgelsesvanvidd og lagerjobb på Clas Ohlsson? Man kan også spørre seg hva det er med strikkeplagg som gjør at dem som bærer dem, for eksempel i litteraturen, stort sett er forknytte, smått desperate, foruroligende og relativt uberegnelige menn(esker). Men det er annen diskusjon igjen. Olala, fokus: hvem kan få seg til å gjøre noe slikt, og slippe unna med det, hederlig og med æren i behold, endog med stigende beundring hos "litteraturkritikerne". (Litt. vit. = lite vite? = snu om på det og få noe aldeles unødvendig som tilfaller mesteparten av dem som har mastergrad i faget? Nuvel.) Andre enn Johan Harstad, månefareren, ambulanseføreren, virkelighetsforfekteren? Mitt idol. Den eneste moderne, norske forfatteren som kan gjøre det alminnelige ualminnelig; det er omdømmet. Jeg lar meg...overbevise. Skulle til å si forbløffe, og det stemmer forsåvidt, men det ville innebære en viss grad av overraskelse, noe jeg strengt tatt ikke sitter inne med i denne sammenheng. Jeg forventet ikke mindre, eller mer, bare en tilstrekkelig dose. Tannhjulspoesi. Det har jeg fått. Mannen kommer alltid til å være ung og lovende, og la ham nå endelig forbli dét; la ham ikke bli etablert og kjedelig og uoriginal. La ham være litt ung og sprø, hvis det er hva de legger i den patetiske frasen, la ham forbause meg og jeg vil glede meg over hvert ord han får ned på papiret. Snart har jeg tenkt å fortelle dere hva jeg fikk ut av selve boken også, men det må nesten vente til jeg har lest den ut. Og jeg sparer på sidene, jeg leser med lupe, den er altfor kort (200 færre sider enn "Buzz Aldrin...", urettferdig!) og den er altfor fengslende. Dessuten, med tanke på hvor mye jeg har klart å knote ned her basert på intens inspirasjon fra første halvdel og litt plingplong fra en gruppe svenske småbarnsfedre med skråblikk på småbygdens terror-regime, innimellom, er det kanskje like greit at jeg gir meg selv en pause inntil videre. Kan man mene. Harstad-stopp. NÅ.

alla kommer hem, som spöken återvänder
man lär sig leva med sig själv först, inget annat
det är det som gäller

(Disclaimer til påfølgende avsnitt: Scaramouche Tyler snakker ikke svensk. I det hele tatt. Hun bare later som. Omtrent som med fransken. Med alle forbehold og beklagelser og på forhånd takk til svensker som primært bør velge ikke å saksøke meg: enjoy.)

Jag förstår inte allt. Det behövs inte. Världen vil ändå och fortfarande räddas. Som vid ett under, sedan också en droppe blod. Man offrar inte mycket om man inte måste. Man föredrar heller tystnaden, framför verkligheten. Så forlåt mig om jag säger vad jag vill. Precis som dom andra, dom ljuger enda. Hemsk ledsen, så otroligt att man ser det inte obehagligt mer. Det är inte svårt, det är inte hårt, det håller. Flygigt, men det går. Dina känslor blir kun en varning om nånting ondt, man minns inte mer. Ett ögonblick. Också är han borta. Kan man tänka. För sig själv.