Siste dagers opphopninger

...fordi jeg, som kjent, ikke er noe uvirksomt skrivende menneske, selv om jeg er midt i en travel eksamenstid. Istedet er jeg av dem som blir inspirert (!) av å ha store skriveoppgaver å holde på med - som for eksempel en skoleeksamen i litteraturvitenskap - og følger opp med dikt både i forkant og etterkant og gjerne underveis. Det er en grunn for at jeg ofte strener over i de poetiske retninger og ikke holder meg til den akademiske; og er tro mot dennes kutymer, selv når jeg absolutt bør; men det får heller være. Jeg dyrker den poetiske ånd, på konstant basis; evig uopprettelig, skadelidende, men kreativ; også kan de sneversynte kritikere bare gå og legge seg (og tie stille). Sa den smått spedalske kjempen; blek, men fattet i Universitets-landskapet. Følgelig, her er det siste diktet jeg skrev før eksamen og det første diktet jeg skrev etter eksamen, og begge bærer til alt overmål preg av (denne) dagens strabaser. Videre følger óg et dikt jeg skrev på grunn av eksamen, det siste, om den siste, også får man tolke som man vil (dog aldri være liketil).

"trist av tzara" (tull og fjas, til tider, men litt teoretisk med)
av Scaramouche, Po(t)eten, som i et sjeldent festlig ironisk tilfelle kunne glede seg over at hun faktisk fikk om det nedenfornevnte til eksamen også. Jadda. Forvarsler av tredje grad, møtt med latter. Russisk avantgarde, og jeg ble et lykkelig menneske (for én stakket oppgaves stund), og Tristan Tzara er en nydelig poet det var meg en lykke å repetere, selv siste kvelden før Den Store Utfordringens Dag. Likesom "den hvite kjempen spedalsk i landskapet" er et absolutt favorittdikt jeg noenlunde har forlest meg på og håper noen engang ber meg analysere (nøyere). Befriende å formulere seg uten punktum. Henrivende å bruke metafiksjonelle grep i praksis, i seg selv, inni selvet, etc. (Og ikke falle helt av lasset.) Deilig å skrive om en man føler man har mangt og meget til felles med; i teoriers øyemed, og hva fortellerinstans angår. Det handler om sammensmeltning, aggresjon, aggregasjon, det åpenbare og det ikke fullt så tydelige(re) innmeislet deri. Anbefales på det kokvarme; så også hans etterfølger, og selvoppnevnte navnebroder, nemlig herr Tristan Vindtorn, en gang i tiden het han Kjell, som skriver rare vers om fulle folk på restauranter og ensomheten mellom bordene. For ikke å si over bordet.

aggregasjonen
i vårt livs maskineri
møter med et fremmed øye
stille tid for påfølgende utbrudd
enslig utsyn ut mot avvik
søker man mot konsistens
inkonsekvens forledet
ført i overdøvet villrede
en messe over desperasjon
fragmenter uten lengde
men med usannsynlig varighet
et øyeblikk - hvorav
slik klarhet i forvirrig
løsrevne tumulter tyngende
en koblet rekke
kastes fra

så samler vi tankene
og skriver
MED STORE BOKSTAVER
bokstavelig talt
som bokstavene taler

mye lyd
lite mening
meget meningsmangfold
bang
krasj
bom
elsk

mannen
som skriver seg (inn og) ut
av det utydelige
tydeligste

og beskriver kjerneverdiene med kraft
med glassklar gjennomskinnelighet
men lar dem legges lag på lag til tåketeppe
skilleveggsystem av skitne plater riper
uskarpt talløst til man skimter ingen
oppklaring i lydmenasjeriet

så akkumulerer teoriene
og setter
assosiasjonsevnen igang
berettende nok
i seg selv som eneste beretning

mange ord
mindre struktur
men meget strukturalisert
bom
klasj
pling
forelsket

meg i mannen
som han skriver seg for vidt
uti det ytterligste
ytterlige
ytringer om vrede
villskap og
om vanvare

tzara sint og trist mot samfunn
kjærlighet og politikk og anarki
motforestillinger i mente
bryter alle regler til en leveregel
la oss hylle havet hylle kjærlighet
og politikk i anarkismens ånd
til motmæle til rettferd tro på kaos
smile rått av alle dem som aldri vil forstå
hvert sikksakk i hver sjel vår sjel

**

"påskjønnelse"
av Scaramouche, Po(t)eten, som er (nesten litt for) flink til å unne seg sådanne. Skrevet på en circa tre minutter, mens jeg satt innerst i kroken på Brunello (og ventet på min venninne, den alpeluekledte) og unnet meg en diger sjokoladebolle, bøttet nedpå med kaffe og egentlig hadde det ganske fint. Sånn, med eksamen ennå friskt i minne, følelsen av å ha lagt noe bak seg, og behaget over å ikke trenge pugge mer. Huhei.

sitter på kafé
og sløver
ferdig
med å slave
skjønt å bare
slurpe
kaffe ned
med gyngende
søvndyssende
musikk, fra
overalt omkring
kaféliv
ferdig for idag
og feirer overstått
utfordring
med en sukkerbombe
bedre kan det ikke gjøres
(ei heller mer, som man supplerer
så i ettertid, for den som har levert)

**

"motgang /formet /medgang" - inn i konteksten,
men som metode for å overkomme
av Scaramouche, Po(t)eten, som synes det er vanskelig å ikke la seg knekke, og holde seg til knekkebrød. Og andre nødvendige digresjoner som setter motgangen i perspektiv og bagatelliserer den ned til en bigeskjeft og ikke noe som får prege hele livet. Dette diktet skulle egentlig være noe helt annet; nemlig en fortsettelse på Tzara-diktet; men jeg har, siden sist, lært meg (eller villet begynne å lære meg) å avslutte der jeg skal, når diktene er lange nok og ikke bør bli lenger, avslutte med et fyndig poeng, med et brak, med en sang (evt), og derfor tok jeg utgangspunkt i det kuttede lille avsnitt for å lage et helt nytt diktverk om noe ganske annet og litt mindre lystig (og fremadskuende). Stadig like glad i parallelismer, bokstavrim, parenteser og alt annet som plutselig har blitt veldig typisk meg, og noe sier meg at jeg er iferd med å legge meg til en egen Po(t)etisk stil, noe som kanhende er på tide og har vært der lenge allerede, for alt jeg vet, og dette bør derfor sees som et resultat av hva jeg har blitt, ikke hva jeg ikke får til.

byggeklosser i bevegelsen
behager bevrende (summert)
medgjørlig føyer seg
som under sakte forming
lange dagers netters
meisling mine hender (mine herrer)
min mimikk metrikk
i meta opp i stry
og dernest ut i vilden sky
(lik gesten
man slår ut med hendene
ugyldig likegyldighet
og avvist dveling
videre min santen fremad)
bygger på med ny bevegelse
og stiger opp og retter skyts
mot nok en umålt topp
en tander fjetring
ignorert et forvarsel
et glipptak mistet
grep om ens produkt
helt uten grunn helt enkelt
klossene kollapser nå
de knaker sørgelig
i sine sammenføyninger
vil ikke bøye seg
når mine fingre elter finner
(mine herrer) alt går opp
i røyk men uten støy
(lik gjesten
man slo hånden av en helt
uskyldig anti-likegyldighet
og avviste en egen dveling
videre fra sannhet annet
annerledes i format)
og metafiksjonelt gjør ikke kry
er kun til bry
gjør bare sinnet tungt som bly
når byggverk faller tamt til jorden
og fører mine intensjoner vekk
fra egentlige grunner
kjører dem til sist på skjær
og strand og berg
en fanget skaper
aldri fjernt fra viljen
men med vitende imot

En etterlengtet ankomst

Soundtrack: fra "Love Actually", som er og blir den ultimate julefilmen - ytterligere: Lulus versjon av "Run Rudolph Run!" som må være en av de mest ultimate julesangene som finnes, og som jeg faktisk går og gleder meg til å kunne spille hele resten av året.

Og DER var det juleferie, gitt. Utrolig deilig å (endelig) være ferdig; litt surrealistisk, litt uvirkelig, men, alt i alt, en aldeles vidunderlig følelse. Har vært gjennom to store eksamener de siste dagene, derav min manglende tilstedeværelse i internett-verdenen og fåtallige Blogg-oppdateringer, men jeg er nå 100% i havn med oppgaver, muntlige prøver, heldager og annet rask - og veldig klar for ferietid og julefeiring! Begynte så smått i går kveld med bursdagsselskap oppe hos mine besteforeldre (for morfar som fylte år, gratulerer nok en gang), der vi skålte i champagne og spiste bløtkake og fikk gjort unna en hel liten bråte med markeringer på én gang. Herlig. Og en pang-avslutning på min nervepirrende, temmelig utslitende eksamensdag. Nå er det fri, det er rimfrost på bakken og julesjokolade i skapet - jeg har satt mine ben på universitetet for siste gang i år, og har en velfortjent lesepause foran meg, og det passer meg utmerket. Julemusikk i CD-spilleren (samt litt Uwe Kröger, min julepresang til meg selv), strikkegenser-vær og kakao i koppen; jeg er en klisjé-julenyter av de helt store, hvilket jeg gjerne innrømmer. Poenget med julen for min del er, imidlertid, at den kun skal feires når det er jul, med andre ord tilhører jeg dem som venter og venter til Desember endelig er her, med alle forberedelser og feiring og all planlegging, ikke minst alle innkjøp, slik at denne måneden får bli noe ekstra; likesom julen i seg selv; ikke noe man putler littegrann med hele resten av høsten, og nesten er lei av før den har kommet skikkelig igang. Da forsvinner liksom noe av magien. For meg er det noe uhyre, nesten anstrengt spesielt med det å unne seg en førjulstid - og det at man må gå og vente på den i en og en halv evighet, gjør den bare mer fantastisk når den først er her; det er min favorittperiode på året, måtte jeg få understreke; og dette til tross for at jeg hater kulde og ribbe og alt som minner om akevitt. Samme med overstadige lystestaker og kjøpepress og plastikk-kalendere og annet kommersielt møl. Ikke er jeg spesielt glad i julekaker heller, og hvertfall ikke i å bake dem, men jeg dyrker mine "egne" tradisjoner istedet, og desto mer - samt dem tilhørende min familie, som da har lært meg opp - også blir det ordentlig jul likevel. Og jeg har unektelig litt å ta igjen, i øyeblikket, så har hensatt meg selv til en slags mega-julemodus, der jeg pøser på med alle mulige røde effekter (av den typen jeg faktisk liker) til den store gullemedalje og muligens overdose. Hadde utsatt alt som minner om jul til etter eksamensøktene, så nå sitter jeg med et enormt behov det er vanskelig å etterkomme helt. Jeg har dessuten brukt dagen idag, blant annet, og må bruke dagene fremover til å unnagjøre alt det resterende (husarbeidet) jeg hadde måttet sette på vent mens jeg leste, så særlig henslengt, bedagelig jule-tilværelse har man ikke gått inn i riktig umiddelbart. Minner meg, i all smertelighet, på hvor intensiv eksamensperioden er, og hvor åndsfraværende man kan bli av å eksistere inn i dens lille boble for lenge. Ingenting annet er betydningsfullt nok til at man fokuserer på det til fordel for eksamenstekster, eller at det får overgå en siste kikk på sammendragsbolken; selv ikke julen. Men, som sagt, jeg jobber med saken. Og mine gode bekjentskaper innen julesang-bransjen hjelper definitivt på, det samme gjør de juledekorerte kjøpesentrene og alle nissebekledte maskoter rundt forbi. Jeg priser meg lykkelig over at de ikke har avskaffet Sundt-nissene ennå. Og at Strandgaten fremdeles blir pyntet med stjerner og girlandere og fremstår som verdens nydeligste julegate (ubestridt!), samt at vi har et digert tre stående midt uti Smålungeren som ser komplett idiotisk ut i dagslys og desto skjønnere når belysningen svinner og natten faller på. Julekuler som speiler seg i vannskorpen, og en allé med liknende opplyste og pyntede trær på alle kanter; det er visst ikke bare jeg som faller i klisjéstaver for tiden. Men det er skjønt å se på, og nå kan jeg dessuten synge julesanger og spise pepperkaker (én sort jeg, igjen, faktisk liker - om svært få andre) og hengi meg til julestemningen, sånn generelt, med god samvittighet; og det føles meget bedre. Så, god førjulstid og lykke til med forberedelsene, til alle der ute, og vel overstått (eller lykke til videre med repeteringsøvelsene) til alle jeg kjenner som har hatt (eller skal ha) eksamen!

Krydder for tilværelsen

Soundtrack: P!nk - "Glitter in the air", Ennio Morricone - "Man with the Harmonica", og Roxette - "Beautiful Things" (selvsagt). Hvorav sistnevnte er det høydepunkt i hele band-katalogen, og Marie Fredriksson i sin ubestridelige "finest hour". Fra et comeback-album uten like, som stadig er blant mine personlige favoritter. Intet mindre.

Inspirert av den vidunderlige oppsummeringsbloggen Three Beautiful Things som jeg er en litt for tilfeldig, men like fullt trofast leser av, besluttet jeg å ta for meg dagen som var og rable ned (en noenlunde sammenhengende liste over) de viktige tingene som har inntruffet; slikt som muligens gjør humør og form og fasong litt bedre, endog lyser opp i hverdagen generelt og høyner dagskvaliteten betraktelig. Som for eksempel mimring over gårsdagens fantastiske lysfest i Bergen sentrum, der 20 000 (!) mennesker møtte opp for å bivåne julegrantenning og synge julesanger, med treet plassert midt i Smålungeren og allsangen ledet av Bjarte Hjelmeland, etterfulgt av effektfullt og stemningsskapende fakkeltenning, og fyrverkeri som en heidundrandes avslutning. Kunne ikke fri meg fra å tenke at det er jaggu bra, jaggu betryggende, i disse finanskrisetider (som alle snakker om) at man fremdeles evner å holde fast i de viktige tradisjonene og investere det lille ekstra der det trengs; også økonomisk; selv om fornuftssansen muligens tilsier gjennomgående sparsommelighet. At man fremdeles tar seg råd til å unne seg et arrangement som dette; som er så flott og karakteristisk blitt, for adventidens innvielse, her i Byen; selv om samme fornuften muligens ville hevde det er sløsing. Vel, jeg tror ikke noen av de tusener som stod tett samlet i en enorm hop og gomlet pepperkaker (courtesy of Bergens Tidende, tusen hjertelig) ville vært det foruten, likesom jeg er overbevist om at de aller aller fleste syntes det var klokt investerte, anvendte penger fra arrangørenes side. Heldigvis. For det er nettopp i tider som disse at vi trenger slike positive, overdådige avbrekk; så også for de eksamenslesende, som unnet seg en velfortjent frikveld med innlagt restaurantmiddag - i selskap med min svært spandable og hjertelige tante; takk takk! - nesten uten fnugg av samvittighetsnag, og nesten uten å verdige pensum en tanke. Skal ha for innsatsen. Men det var lett å la seg rive med og bare nyte, der man stod, med vakkert pyntede julegater omkring seg og funklende julelys i alle trær, og skikkelig vinterpreg; kveldskulde, snøhauger og regndråper i luften, som dog ikke gjorde en flue fortred grunnet faklene. Samt den menneskelige varmen, selvsagt; sånn for å dra en klisjé; idet den strålte fra alle tilstedeværende. Som det ble sagt fra scenen på ett tidspunkt, og som man antagelig kunne forestille seg fint selv, ved å ta overblikket utover folkemassene; det er bare i denne Byen at noe slikt kan komme i stand. Bergenserne har en egen evne til oppslutning rundt store (og, vel og merke, velkjente) arrangementer; det være seg Lysfester eller Brann-fester eller matfestivaler eller hva man steller istand. Folk møter opp, mannssterke, med upåklagelig entusiasme og glede. Og det gir jo en atmosfære uten like, høyrøstet og inkluderende og overveldende og blid; nøyaktig slik vi er kjent for. Man kan si mye rart om Bergen, men vi vet å skape folkefest. Det skal vi ha. Og jeg fikk i det minste et snev av julefølelsen, tross i at det ennå er en stund til ferien setter inn og man kan hengi seg 100% til høytidens lykksalighet. Vi skriver ikke Desember før i morgen, vi har knapt tent adventsstaken, og det er i sannhet mye som skal ordnes før alt er klart til jul. Men selve denne førjulsperiodens sjarm og særegenhet ble, på et vis, bekreftet i går. Og satt igang. Så nå er det på tide å starte forberedelsene og bare glede seg - det er det aller viktigste - vite hva man har å se frem til og nyte denne måneden for alt den er verdt! Om ikke det får opp humøret, vet jeg ikke hva som skal til!

Videre, noe småplukk fra hverdagslivet som trådte i kraft dagen derpå (selv om det strengt tatt fremdeles er helg); om at jeg lar meg fascinere av hvordan grillkrydder makter å heve smaken på ethvert måltid, endog brent pastasaus med svett makaroni. Et lite dryss, og all usmak kan meget enklere ignoreres. (Forslag til nytt slagord, anyone?) Virkelig genialt, virkelig effektivt, spesielt for de mindre begavede studentkokker. Som det uhyre talentløse eksemplar jeg er, setter jeg stadig min lit til Black Boy - i mangel av kjennskap til bruken av andre, mer avanserte og velsmaksskapende remedier - og priser meg lykkelig over at magien inntreffer, akkurat når jeg trenger den som mest. Enkelt, greit og ferdig. Middag fikset. Meg fornøyd. Man lærer seg visse grep for å overleve hverdagsrutinene (og kompensere for manglende husmorgen), det skal sies. Og når vi snakker om mat: noe som like ofte tilfredsstiller Scaras smaksløker - i all deres manglende kritiskhet, men utstyrt med visse behov - er unektelig sjokolademuffins, og 7-eleven sine er fortsatt best. Ingen tvil i min kalorihungrige sjel. Her snakker vi umiddelbar forbedring av dagsformen, og for en lunsj. Søndagskos i ypperste forstand. Dessuten; man må ikke glemme å gratulere The Blacksheeps som vant MGP jr. ála Nordisk variant, og som (av den grunn) ble soundtrack til min muffins-bespisning, altså lunsjen, og jeg må bare nevne at vokalisten der er et av de største vokaltalentene på denne siden av Lise Karlsnes - wow! - pluss at hun har et band bak seg som er ufattelig flinke til å spille, i en alder av fjortis, og de bør med rette spås en stor karriere fremover. Jeg håper de tilgodesees med en god, fordelaktig platekontrakt og følger opp suksessen med et steinbra debutalbum. Opptredenene fra UKM med "Tales from the forest" virket definitivt lovende, og jeg ser frem til å følge utviklingen. De har ufattelig kult, jordnært og sjarmerende image, om ikke annet. Ytterligere ble formiddagen ispedd litt P!nk (fordi hun er flink) og forsøk på å være en litt mer samvittighetsfull studine (joda). Distrahert, til det komisk besværlige, av britiske tabloider og youtube-klipp, naturlig nok og i overstadig kombinasjon, pluss en hang til å sjekke Facebook - helt plutselig, uten at jeg aner hvorfor, og veldig ubeleilig - og generelt sett virke åndsfraværende. Og sist men ikke minst, for å retunere til sakens anliggende og utfordre meg selv til å hoste opp et siste lysglimt i mørketidens lesepress-tilværelse: at Sergio Leone er Tidenes Beste Filmregissør og at "A Fistful of Dynamite" er en av de aller beste krigs-westernfilmene jeg har sett. Og jeg har sett en hel del. Den er veldig utypisk, til Leone å være, og særdeles brutal. Nesten grim. På en, igjen, ikke helt vanlig måte; slik jeg kjenner Legenden; idet volden er blottet for komikk eller style eller fin-mimikk, den er rett på sak, uverdig, utbasunderende og deprimerende endeløs. Folk slaktes ned for fote, uten omsvøp, og det er utrolig sterkt (og fysisk vondt) å se på. Men desto mer realistisk og nært, i forhold til den tid den skal være fra. Filmen er en upolert skildring av revolusjonen i Mexico, kjent fra filmer som "The Mask of Zorro" og "And starring Pancho Villa as himself", begge med Antonio Banderas, men der i en mer stilisert og polert forstand. Mens vi i Leones episke drama (to timer og tredve minutter, og det er ikke ett sekund for mye) møter James Coburn, helten fra "The Great Escape" og Rod Steiger, udødeliggjort i "On the Waterfront", som et nokså umake, men eksepsjonelt effektivt terrorist-par; en halvkriminell, lokal bonde og seksbarnsfar, i kompaniskap med en irsk sprengningsfanatiker og motorsykkelkjører, som lider under dystre fortidsminner. Disse to havner, bokstavelig talt, midt i kampens hete og får bevitne revolusjonens tragedier og horrible konsekvenser i detalj. Ved en rekke tilfeldige hendelser og mer eller mindre ulykkelige slumpetreff, ender de opp med å kjempe på de mexikanske revolusjonæres side - mot de spanske militære - i utgangspunktet kun for å rane en bank (...), men etterhvert som oppriktig, ideologisk involverte. Samtidig med dette får vi óg, i litt mer velkjent Leone-stil, tilbakeblikk på deres liv og hva som leder opp mot de gjenstående oppgjør, men filmen mangler det tradisjonelle oppsettet med helt, skurk og sidekick; istedet finnes her to store antihelter med mange svin på skogen, men ubestridelig gode hjerter, og en politisk kontekst som backdrop for alle deres gjerninger, og handlingen som sådan. En svært rørende, dramatisk og brutal affære - ikke ulik Leone-protegéen Clint Eastwood sine skildringer av andre verdenskrig, spesielt "Letters from Iwo Jima" (som er en av mine andre, absolutte favoritter) - og den har noen av de beste spesialeffektene noensinne inkludert i en film. Tatt i betraktning hvilket tiår den stammer fra (anno '72) og hvilke ressurser man hadde til rådighet, er det rett og slett imponerende. Det stiller også dagens spesialeffekter og overdrevne bruk av dataanimasjon i et heller dårlig lys, når man her benytter "levende" eksplosjoner av en annen verden, og et helt vanvittig antall slagscener, locations, statister. Tross i all annerledesheten og den virkelighetstro innfallsvinkelen, det ville ikke vært ordentlig Leone uten stormannsgalskap, stunts og en ikke rent liten dose humor. Følgelig får man både latter og gags, innimellom all volden - hvilket makter å sette den i større perspektiv, og lar krigshandlingene fremstå enda mer grusomme, siden de former slik en sterk kontrast til det nære og betagende innblikk man har fått til menneskeskjebnene; óg tilhørende humoristiske, likandes personer man ønsker det skal gå godt med. Av de to hovedpersonene Juan og John er det hovedsaklig førstnevnte (Steiger) som står for graden av comic relief og mange bisarre innfall, mens John (Coburn) er det mer tankefulle, melankolske; dog ikke uten glimt i øyet; som sprenger ting i luften og gnager på en usunn samvittighet. De gjør begge noen strålende rolletolkninger; mindre cowboy-aktige og mer hverdagshelter, enn for eksempel Eastwood i Dollar-trilogien, men like fullt karismatiske og med stor publikumsappell. Alle småfeil og beklageligheter til tross. Ingen av dem er utpreget snille eller uskyldige, eller lovlydige, men de viser (dermed) menneskesinnets kompleksitet og - med all tydelighet - det farlige i å dømme verden i svart/hvitt, uten moralske nyanser. Med andre ord, en storslått filmopplevelse, og en viktig film å ha sett; både på grunn av historien og historikken; pluss at man selvsagt får den obligatoriske Midtvesten-følelsen, ørkenlandskapet, den ubeskrivelige Morricone-musikken (som gir meg gåsehud langt ned under lilletåen) og de helt store togsekvensene. Sedvanlig og helt uforutsigbart Leone, på samme tid; som nevnt, både interessant, underlig, medrivende (tårer i øyekroken, absolutt) og veldig, veldig, veldig bra. Ikke uventet er det filmen som topper (og avslutter) min liste over viktige ting - beatiful things - for denne gang. Slik må det nødvendigvis være, filmfanatiker som amn er, og jeg får ingen bedre avkobling enn timesvis foran skjermen med flinke mennesker i aksjon. Nevnte tidligere grillkrydderets magi, og - i sannhet - det magiske ved å overvære Bergenske juletradisjoner, men ingenting overgår filmmagien. Det å slå seg til med en glimrende god western og glimrende gode skuespillere i alle roller, det blir ikke bedre enn som så.

Vingespekket, vingespent

jeg har muligens nevnt det før
(og ja det har jeg
i dikt og dikt og dikt og - uhyre seriøst - dill)
men jeg nevner det gjerne igjen
jeg tror på engler,
skytsengler, dødsengler, engler generelt
jeg tror de sirkler rundt omkring og passer på
og skaper kvalm og moro, ettersom
og er så absolutt delaktig, her i våre liv
jeg tror det er en trygghet i å tro
om ikke på allmektigheten, overmenneskene,
allting mulig (og) overnaturlig
så på engler
jeg liker engler mye bedre, de er - uforutsigbare
dessuten, jeg er glad i filmer om dem;
det er laget utallige fantastiske filmepos om engleskaren
deriblant "michael"
(en bevinget, miserabel utgave i john travoltas skikkelse)
og, favoritten, "angel-a"
(en mer eller mindre bevinget, smått mismodig,
men særdeles tøff og frempå skjønnhet
i rie rasmussens smekre skikkelse)
for ikke å glemme, "max payne"
(der det meste lot seg dataanimere
og skikkelsene stort sette bragte med seg død
og fremkalte ondskap)
og "constantine"
(en festlig variant av tilda swinton som sedvanlig androgyn
i skikkelse og vesen, ála gabriel) og, sist men ikke minst
som gikk på teve, som jeg lot meg inspirere av,
sent torsdag kveld
"der himmel über berlin"
(med en på-og-av-bevinget, vekselvis svart/hvitt
og dernest farglagt utgave ikledd frakk og hatt og
med bruno ganz' umiskjennelige gode blikk)

brought by, swiftly
on a softer wing
by Scaramouche, the Po(t)et, channelling Michael Madsen (all of a sudden), for he is a brilliant poet indeed, and - also - recovering something she had been keeping around for a while, and then decided should be shed some light on. Inspiration taken (and sure takes its toll) from "Elizabeth" das Musical (Todesengel, Todessensucht; Uwe Kröger, du bist ein übertoller Typ), the above-mentioned, in various respects - and somehow, somewhere, "Superman the movie" (not that I can tell exactly how, but the man does know how to fly).

here's to the angels hovering
unfold your wings, allow
me find myself
with knowledge of infinity
bequeathed
feels like my mind is in-between
places
I can't seem to pick up anything
from either side
why yearn for being comfortable
when you can be deserted
hear now, my angels, hoping
you'll enfold me in your wings
allowance into mine
through everything indefinite
bereft
feeling nothing like my mind
I'm only turning onto places
seemingly been plucked
on any side
why do I yearn for comfort
when I still reside
in desert lands

**
I've been a captive of Hell,
I long for retribution
I've been captured and held,
my time has come for distribution

Weiter von der Bank

Soundtrack: Emiliana Torrini - "Love in the Time of Science" - stemningsmusikk som både minner om snø og antagelig er komponert i vinterlandskap, og som er en av mine absolutte favorittplater i hele verden. Flinke damen, dessuten, med opprinnelse fra to land jeg er særdeles glad i - Island og Italia; dásamlegur, molto bello - og med et ubestridelig talent for smekker, lekker, ledig popmusikk med electronica og folklore-røtter. Det kan knapt bedre gjøres. Nå, siste rest av vinter nyss forsvunnet - men jeg minnes den, som lovet, antatt, og jeg minnes fotturer i snødrev, fotavtrykk i snøen, stille kulde, vinden som umiddelbart lot opphøre og etterlot et landskap helt i ro. Også skriver jeg dikt om det jeg så og nå bare kan forestille meg, om det jeg nå bare har bildebevis på at noensinne eksisterte, og muligens ikke vil inntreffe igjen på ukesvis, månedsvis, kanskje en hel vinter. Men det var her, for en dag eller tre. Og det var vakkert.

"Benket for et Årstidsskifte"
av Scaramouche, Po(t)eten, som her har forsøkt seg på en slags omskriving, parafrasering; eller kanalisering, som englenderne sier; av gamle tiders barneregler, ispedd gåter, rim og fine ting (og vinterstemning), ikke spesielt alminnelig eller hyppig benyttet innen poesien, tenker jeg, men desto mer av interesse, likesom lykkelig erindret på en regntung, mindre snørik kveld. Inspirasjon hentet fra landskapsarkitektur, vakre omgivelser, hagescenen i "Notting Hill", diverse benker i min umiddelbare nærhet, etc. Høres muligens litt søkt ut at jeg satte meg ned med formål om å skrive et dikt om en benk, men det er nokså nøyaktig hva som skjedde; det vil si, jeg var ute og gikk og jeg fikk øye på en nydelig, snødekket benk, og jeg kom til å tenke på teorilæren fra ifjor om stivnede metaforer ("katakreser", for de innvidde) der "foten av et fjell" ble brukt som eksempel - og tenkte for meg selv at benker, de har også føtter, og dét lager jo et fint poetisk bilde; spesielt om man forestiller seg menneskeheten nedsnødd, samtidig, et helt landskap kledt i hvitt, og møbler som skapt av metallisk skjelett, med frostskinn overalt. Så ble det to åpningslinjer om et personifisert hagemøbel, etterhvert satt inn i en meget stemningstilpasset kontekst, med og uten fargefokus, og jaggu; skulle man sett; en fancy liten anekdote med.

snarlig sunket hen i sne, i skjul
fra fot til øvre kant, tilnærmet slukt
av vinter, og en kritthvitt bør
en bortfeid lengsel, tildekket og svøpt
i spraglet ham av frost og vann
av glitterdrysset ifra oven
etterlates jeg, urokkelig, og røres ikke
før én tid er omme, og én tid kan gjenopptas
min kappe kastes av meg
åpenbarer smal og smedig rygg, holdt strunk
av messing, smidd i ornamentets lenker
pust på meg, stryk vekk det siste lag,
den siste rest av kuldeskjold, min prakt,
se min innbydelse, min makt, ta plass
for jeg står til disposisjon, i bakken
tempo saknes, trinnene blir tyngre
uten knyssel, så brer jeg meg ut
og ber deg frem, foruten ord,

hvem er jeg?

like fullt et tegn forstått
forunderlig, uendelig, naturens gang
sedvanens lover, og selvfølgelighet
en annen trekkfugls sang
i nymalt ham av beis og vann
og alskens løvdryss ifra oven
står en høstbenk klar til dyst
den venter rolig på en vinterstorm
og skiftende kapitler, slik rutinen er
mens nye kommer til
og andre sitter sjelden lenge ned
for dét er uteveseners kretsløp
står å lese, på en påspirket plakett
"er sjenket allmennheten, slik som verdens skjønnhet
felles ingenseie, til å nyte, til å finne fred"

jeg er et fredfullt sted

heri omgivelsenes skifte, vekslingenes kaos, krisens emning
står jeg støtt
min ventetid er permanent
så er jeg frigjort
synker hen når tiden lar seg innhente
og kaller meg til seg
påkaller mine kvaler, stilner snart
jeg lar dem svøpe meg
og finne meg igjen

Feeding my thoughts

Soundtrack: Ennio Morricone - "A fistful of film music" - en samling Morricone-klassikere som er utrolig festlig, veldig flott; (og omtrent) nøyaktig slik jeg selv ville satt sammen noe lignende; idet den inneholder alle de rare, geniale sporene ingen egentlig har hørt om ("Cockeye's song" fra OUATIA?! Jeg mener, wow!) og de er satt sammen fullstendig uten harmoniske, naturlige overganger - litt sånn hips om haps og der man følte for det - noe som krever veldig mye spoling og resulterer i veldig mange ubehagelige overraskelser, idet noen plutselig begynner å synge VELDIG høyt og VELDIG rått, rett etter en melankolsk ballade. Komplett usammenhengende, selvsagt, og veldig merkelig. Ingen av sangene følger hverandre kronologisk og titlene er misvisende; halvparten på italiensk, noen på engelsk, resten er feil(stavet). Men sangene i seg selv er jo nydelige. Utvalget er genialt - om enn slepphendt utnyttet. Og coveret er überkult; det har en Picasso-aktig illustrasjon fra "Fistful of Dollars" som minner om coveret på min utgave av "Don Quijote" (som er tegnet av Picasso) og dermed kvalifiserer til en stor dose respect. Dessuten er samtlige ansvarlige kredittert med Sergio Leone-inspirerte italienske tittel-navn i parentes ("Il redattore", anyone?), de har inkludert en liten takketale både til Clint Eastwood og samme Leone, og det er åpenbart at dette mest av alt er en fan-kolleksjon; snekret sammen av en gjeng western-entusiaster ála undertegnede; og jeg synes den er helt fantastisk. De har åpenbart hatt det veldig gøy, likeså. Originalitet - og ufullkommenhet - er gull, og jeg priser alle som gir det en sjanse.

Som kjent er jeg veldig glad i impulspoesi - eller poetry on demand, om man vil, i alle tilfeller; øyeblikksdiktning, kreativitet på bestilling, skribling utav nuet. Og ingenting er gøyere for et sådan skrivende menneske, en utprøvende impuls-Po(t)et, enn å bli utfordret i tekstmessige henseende og faktisk få en oppfordring om emne! Nærmere bestemt, et eksplistt utformet tema som man har å rette seg etter, og som gjør det hele desto mer krevende og underholdende. Jeg vet ikke riktig hva man skal kalle denne formen for skriveteknikk, for å gi den en teoretisk dimensjon, kanhende kommer det nærmest dette man omtaler som slam-poesi; improvisert slam-poesi, i såfall. Alternativt kan jeg alltids lansere min egen betegnelse - hva med instant poetry? I retning hurtigkaffe? Det hørtes jo nesten litt akademisk-orientert ut. Noe ála avantgarden (nok en gang, jeg er litt besatt) og beat-generasjonen; transcendens og akutt ekspresjonisme, imot formalitetene, tradisjonene, reglene og alt det der. Ta for seg øyeblikket og skildre følelsene, der og da, rable ned og drodle ivei. Morsomme ting. Men altså, for å nå frem til saken: jeg satt her og konverserte min mor på msn, også angående mitt forrige innlegg av idag, og vi kom i snakk om matlaging (naturlig nok), hvorpå hun mente jeg burde skrive av meg frustrasjonen over manglende talenter (innen kokkelering) gjennom et dikt. Som sagt så gjort. Min lille vri var imidlertid at jeg klarte å relatere matproblematikken til den settingen jeg da ikke kjenner meg igjen i, i forhold til mitt eget liv og matlaging som sådan, hvilket innebærer planlegging, orden og sysaker, og etablerte forhold, alt det jeg ikke riktig synes å få til. Eller ektepar-omstendigheter, som vi kalte det. Poenget var at min kjære moder klarte å feilstave (?) førstnevnte til eklepar - hvorpå kreativitetssansen løp fullstendig løpsk, her i gården. Og man satte det hele inn i en kontekst som ikke bare ble kritisk, men også selvironiserende og generelt samfunnsanskuende. Ihvertfall forsøksvis. Ytterligere skulle det kunne leses noe forholds-refleksjon og generell kjærlighetstematikk utav verket, og frustrasjon over å mangle disse - samtidig som man frykter hva de kunne innebære. Må understreke at hele dette diktet ble skrevet iløpet av ca 10 minutter (eller "Navajo Joe" + "Theme from The Good, the Bad & the Ugly" + "The Ecstasy of Gold", om man vil måle nøyaktig) og det har ikke gjennomgått allverdens med kritisk redigering. Slang med et par ekstrafraser i etterpåanskuelsens navn, og rettet noen skrivefeil, men i prinsippet er det ren automatskrift av msn-samtale, som en msn-logg ført inn i poesiens verden. Et assosiativt eksperiment. Instant association poetry - jaggu, vi har funnet oss en ny sjanger. Og det var utrolig moro, det må jeg si. (Og, uungåelig nok, man måtte flette det inn i en allerede eksisterende anti-tradisjon-tradisjon:

Po(t)etens Oppdrag XV, i regi av oppdragsgiver-moren. Stikkord, som gitt per msn: eklepar, middagsmåltid, rester, frys, kvantumsrabatt, gryter og supper og annet som er enkelt og kommer i store porsjoner. Ektepar som slutter å kommunisere og begynner å lage praktisk mat. Praktisk matlaging generelt. Organiseringsvirksomhet, tilbud og etterspørsel. Form: fri og tvetydig og noe André Bjerke-aktig, hvilket ikke akkurat er noe nytt. Masse ordspill, enderim og andre (etter egen oppfatning) artige grep. Bokstavrim. Innimellom-rim. Nesten-rim. Orddelings-feil. Selvoppfunne ordsammenstillinger. Brå slutt. Enjoy!

"ekle pars middag"
av Scaramouche, Po(t)eten, sans ajustement, avec inspiration d'instant! Eller, som man også kan si det; i morsmålsrettet omskriving; bearbeidelse er noe tull, all makt til øyeblikksinspirasjonen. Vive le future! Vive la Révolution! (Jean Valjean, où en êtes vous!?) L'art pour l'art - et le tout - oug nei, je parle fremdelez ingen francaise, rien du tout, d'accord? (Men jeg er utstyrt med en veldig fancy ordbok som jeg (noenlunde) vet å bruke.) Nu, over til det som absolutt ikke har mye med Frankrike å gjøre, men muligens kan relateres dertil - ihvertfall fra ståstedet til én som har et nokså fransk kosthold, og synes French cuisine er det beste som finnes (når man får det servert vel å merke) - også vet de å drikke vin! Til alle måltider! Før frokost! Croissanter, brie og camenbert, med mer. Kaker. Biscuits. Joda, dette har definitivt et visst kontinentalt preg over seg. Stor og overveldende takk til min mor; uten henne hadde det i sannhet ikke blitt noe dikt. I det hele tatt. Så håper jeg resultatet faller i smak hos henne også! ;)

fryser opp og fryser ned
styrer fælt og ståker med
stabler rester, rydder plass
til nok et frossent grønnsakslass
kjøper stadig større kvantum
sparer inn på hver en matsum
lager stek og koker suppe
plumper alt oppi en gryte
stor porsjon, mot ilter sult
så ingen lenger skal få syte
der sitter de tilbords og tygger,
tenker meget, snakker knapt
og rynker bryn idet de vet
selvstendighetens spill er tapt
forlengst, er blitt et eklepar
med kjente vaner, intet overrasker lenger,
begge aner, kjenner på hverandres misnøye,
forsikringskjærtegn som de ikke trenger
hver en liten smatt og gests gehalt;
mot dagens tralt, og pasta uten salt
der de er samstemte, foruten spenning
og hverdagen er blitt en kjenning,
en kjedelig manøver, helt foruten snert
ethvert halvhjertet fiaskoforsøk avbrutt tvert
det går på skinner, ut i måfå, rett i stå
i matoppskriftens ødeland beveger de seg nå
mens gleden svant med snerk og overkokte bønner hen
og aldri mer las høre latter over kokkesøl i dette hjem
igjen

rapporto e miscellanea (alla preparazione)

i denne tid av store ting
i hopetall (og hjerne satt i sving)
må jeg ty til de mindre,
for litt avkobling

soundtrack: dusty springfield - "dusty in memphis", fordi jeg tittet innom favoritten "the thomas crown affair" [nyinnspillingen] på teve her om dagen, og lot meg inspirere både musikalsk og mentalt - samt følte behov for å friske opp minner om fine jazz-melodier og sekstitallsklimpring og innta den nostalgiske tilbakelenthet bare pierce brosnan - og steve mcqueen [ála originalen] - vil kunne utvise, derav "windmills of your mind" på maks volum og svermeriske dagdrømmer om gentlemanstyver jeg gjerne skulle hatt meg en bedre middag sammen med

Beretninger om besvergelse
av Scaramouche, Po(t)eten, som samler opp og samler sammen, for å samle energi - mens bybanebedriften sprenger løs og vinduene klirrer (og bergenserne, i sin alminnelighet, klager)

løsrevne fragmenter over dagenes forløp; komponert i reneste beckettske romantiske stil, fra sjelens fjerne gemakker og rett ned på papiret, men med færrest mulig akademiske innslag (om de nå er unngåelige, hvilket jeg tviler på, i og med at de til stadighet summer rundt i min bevissthet og aldri synes å la meg være i fred - for tiden - men, som sagt, slik må det kanskje være) og i tilfeldig, om enn nokså sammenflettet og internt forbundet monoton struktur; uten den helt store redigeringsevnen, blottet for forenklende tegnsetting, men med gjennomførbar rytmisk sans - det skal jeg ha; fordi man trenger ordene å rømme til, iblant, og gripe dem, og sluke dem, som små humørdrops i en travel uke

lysglimt som å sitte i min gode stol med nok en god kopp kaffe, nippe mens man ser på regnet (for det pøser ned her ute nå) og kjenne varmen fra en taklampe (om det går an) eventuelt et skjær av stearinlys, opplysthet fra pc-skjermen, alt kan bidra, og jeg søker bidragsyterne begjærlig - likesom jeg gomler sukkerholdighet for energi-input og surfer gjennom verdensveven for en dose tanketom befrielse - og det er rart hvordan en bagatell således kan bety så mye, man lar seg minnes på de små detaljer, ørsmå pustehull i ens tilværelse, mens større tema unnagjøres, lengre trådes snøres opp og knyttes sammen, ispedd digresjoner - prøver hardt å fange en essens, mens andre sanser lar seg friste; er det rart ens verden aldri helt blir svart og hvitt, men satt i undertoner

sladder som jeg leser i daily mail at sophia myles' to ekskjærester møttes til dyst (og gemyttlig, om enn litt stiv posering) under evening standards theatre awards; ingen ringere enn charles dance og david tennant, må be, begge ulastelig antrukket i frakker og dresser, og omtrent like sjarmerende på tross av aldersforskjellen (dog gir man selvsagt tennant visse fortrinn), hvorpå det må kunne slås fast at frøken myles, i sannhet, er en heldig dame - selv om hun nå er singel og forflyttet over dammen og muligens ikke helt tilfreds i jobbhenseende; nuvel, jeg kjenner sjalusien demre, bare navnet nevnes; idet hun er en ung og flott og i særdeleshet talentfull dame, med en karriere (hittil) som spenner fra "tristan" til doctor og rosakledd lady i "thunderbirds", og en viss måneskinnsserie jeg ennå ikke har fått med meg (dessverre), og jeg håper å se henne i hollywoodske sammenhenger snart igjen - primært med høy profil og gode rolletolkninger - og inntil videre nyter jeg klipp av hennes yndlingseks (fra min side, altså) i dette hans kommende juleeventyr fra victoriatidens england, og i selskap med den alltid like elskelige david morrissey; gleder meg over nye klipp og promo-shots som øker spenning, likesom spekulasjonsgrunnlag - endog med "blackpool" friskt i minne (sist helg bød på etterlengtet gjensyn) og et snev av vemod foran forestående farvel

som minner meg på: frøken britney føler seg gammel og grå (etter sigende), og utkjedelig, fordi hun må legge seg klokken halv ti om kvelden; alle dager, selv i helgen; og ikke kan feste og ikke kan spise tilstrekkelig middag, fordi hun skal fremstå som vellykket, nyslank og fresh for en tv-opptreden i nærmeste fremtid - med andre ord, hun synes med ett å ha fått et (om enn ufrivillig) innblikk i noe som ligner studenttilværelsen og dennes mindre trivelige "konsekvenser", innen budsjettering og eksamensforberedelsers fornuft-døgnrytme, og jeg kjenner en viss skadefryd over at også kjendiser må utholde strevsomme tider, men ønsker henne all mulig lykke (til) med innsatsen og oppgradert fasong og form og håper på et realt comeback // som minner meg på: p!nk, favorittdamen, er ute med en ny video til sin nye singel "sober", der hun bruker gotiske referanser, burleske antrekk, plysjsofaer, kjapp klipping, blonder og mørke skoger for alt det er verdt, og dyrker narcissistiske impulser til fulle, og jeg synes egentlig det hele er blitt ganske kult - anbefales å sjekke ut per youtube - dessuten; det blir enda kulere av at man herved kan trekke inn (også) popartister i litteraturhistorien, idet her finnes åpenbare henvisninger til både attenhundretalls stilisisme og mørke impulser og individets særegenheter, og en dyrkelse av det selvutnevnte geniet uten like - på godt og vondt og nesten litt i overkant; selv om jeg ikke vil ha noen innvendinger mot å kalle p!nk for genial, for all del // som minner meg på: i video-sammenheng, at den nye poster'en til den nye terminator-filmen ("salvation") er noe av det tøffeste man har sett, og tilsvarende nyskapende, siden den er blant de første animerte plakatene som er blitt laget; huhei, vi priser den nye teknologien; der motivet på magisk vis forandres underveis og resultatet er en blanding av trailersnutt og 3D-bilde, og for oss som er opptatt av digitale kart (og kartanalyse, ála familiebedriften), er det ekstra intenst fascinerende; siden nevnte motivet er et satelittbilde av los angeles som sakte forvandles til et cyber-hode med eksplosjoner og flammer og lydeffekter attåt! - stilpoeng og høyt hurra og som jeg gleder meg, og det er jaggu bra de gir meg noe i erstatning for sesong 2 av "sarah connor chronicles", som fremdeles mangler på mitt teve-sendeskjema; venter stadig, óg i spenning, men her langt mot nord har special import-prosesser en tendens til å drøye lenge // som minner meg på: at menneskene muligens blir lykkeligere av å gå og vente, i all evighet, enn å se ønskene gå i ulykkelig oppfyllelse, til skuffelse, eller hvordan man nå skal tolke mister strindberg

husmor som jeg skrev til min moder per e-mail tidligere i dag, i et øyeblikk av akutt distraksjon og absolutt indignasjon (over egen utilstrekkelighet på visse områder); at jeg plutselig fikk det for meg, i morges, at jeg hadde lyst å bake julekaker - eller kake generelt, eller bare bake, så jeg satte meg til for å lese oppskrifter på nettet og saumfarte alt som heter mat og prat og ernæringsrådslagning, men kom snart frem til at det ikke virket noe morsomt likevel; bare komplisert og altfor dyrt og garantert mislykket - med klare forestillinger om et ubrukelig utfall, en kollapset deig og masse søl og ingen kokker til hjelp - og det fikk meg til å lure på hvordan noen mennesker kan finne matlaging så utrolig fascinerende, endog givende, samt hvorfor jeg er av dem som aldri vet hverken hva jeg skal lage (til middag), hvordan, hvorfor eller - ja - generelt sett, hva poenget er med denne form for kompliserte aktiviteter; og, hvor jeg sliter med å komme på varmretter, lunsjretter, måltidsvariasjoner hver eneste dag, selv om det i prinsippet ikke burde være så vrient, men jeg har ingen lyst eller vilje til å gyve lys på oppdraget, ei heller spesielt lyst på varmrettene i seg selv - men mat må man jo ha, sa fornuftsstemmen (igjen) og jeg kommer alltids frem til noe, likevel; der jeg går omkring i butikkene, eller på kjøkkenet, eller på rommet mitt, rundt og rundt og grunner, og jeg vet hva jeg kunne lage, burde spise, hadde kunnet lage til bespisning, får jeg liksom aldri bestemt meg, og jeg ender opp sulten og sur, og en smule skuffet som med resten av tilværelsen, ihvertfall nesten, idet man tenker: "å, det der så fint ut, ja det må jeg prøve" - etterfulgt av: "njee, det er nok ikke fint i lengden, gidder ikke prøve, kanskje noe annet" - og jeg har mest (av alt) lyst på kaker og kjeks og dill, og blir altfor fristet til å spise sjokolade og igår ble jeg så lei (av meg selv, og fraværet av oppløftende oppfinnsomhet) at jeg laget meg en hel pose potetmos som jeg spiste sans tilbehør og følte meg som en rimelig tragisk student; dog med en selvironisk nyve i pannen og, lykkeligvis, evnen til å flire rått av egen situasjon, samt kompensere med en porsjon sjokolademums til (nødtvungen) dessert - mens naboene mine baker langpannekaker og spiser poteter og panerte fiskestykker og improviserer seg frem til de lekreste sauser, og jeg lurer litt på hva som gikk galt - muligens er det nok et gen jeg mangler, med klar henvisning til foregående innlegg om kvinnerollen; at jeg aldri ble tilgodesett med slike interesser, at jeg skyr alt som har med det huslige, husmoderlige å gjøre; jeg er hverken interessert eller inspirert eller talentfull i disse baner - men, jeg kan ikke si jeg bebreider noensomhelst (hvem det skulle være) for aldri å ha lært meg opp, fra barnsben av, til dette; til å bli et vesentlig mer feminint, forklekledt lite kvinnemenneske med sleiv, kasserolle og intenst husmorinstinkt, som visste å oppfylle kutymer og krav og te seg som en strøken madam - nei, til de grader ikke; det hadde muligens gjort det enklere i dagliglivet, det hadde unektelig gjort det enklere å leve et dagligdags liv, men så innser man at der finnes andre aspirasjoner og man slår seg til ro med hvilke roller som ikke passer en selv, som en del av tilværelsens tilpasningsprosesser, og forsøker å finne andre talenter og greie seg med de shortcomings man har, som best man kan, og tyr til mikrobølgeovnen når man må - ytterligere, man opphøyer ferdigmaten til en luksusposisjon den knapt gjør seg fortjent til; for sålenge man får i seg føde, går det greit at gastrom-stillingen uteble (og mine ambisjoner ledet annensteds)

som, avslutningsvis:
klargjort, avgjort (utgjort)

strøminger igjennom tid,
og mine tankestrømmer
føles som om hodet knaker
hjerneceller spraker
ser meg innkapslet i tekst
og litterære perioders fremgang
store tradisjoners vekst
de vordende geniers allsang
hva var vel historisiteten uten
all uenighet - hver avføder en ny tendens
og gjør seg vanskelig å huske,
slik teller kun hver innbyrdes sekvens
i makthavernes korridorer
minne over splittelse og splid
og påheng av opplærte poder;
symptomatisk flid, metodisk tvil
i problematiseringskunstens ånd,
de tillater seg aldri være sene
og våre blikk må følge deres forutgående,
der argumenter aldri har fått stå alene
et kunnskapsomfang strekker sjelden til
de selverklærte storheter vil hevde
der finnes alltid noget nytt å spe på med
man er ei voksen før man har fylt tredve
og neppe er man utlært før man avleverer
side opp og side ned, i mente
om dette utall teorier folk har foreslått i fortid
hvorfra all nåtidsviten lar seg hente
så er vi kun produkt av alt vi memorerer
gjenklang av de stemmer vi siterer
lener oss på eldre tanker
glemt er dertilhørende skavanker
ignorerer glatt en logisk brist
sålenge man er vel bevisst sin frist
og overholder tankegodsets gyldne regel
fullt og helt i tråd med (for eksempel) Hegel
holder seg godt innenfor de trygge rammer
kjenner sin besøkelsestid, vet hvorhen det strammer
sender strøm av gjentagelser gjennom tid
og gjør meg matt av teoribegreper
føler meg låst fast i nett av felles holdning
hvis motsetninger meg ettersleper
lar meg aldri hvile, kjører meg til veggs
ingenting for gammelt, ingenting avleggs
alt må flettes inn, det meste tekstualiseres
ordene skal pugges, personifiseres
jeg er mett av tenking, møtt av mangfold,
motarbeidet kun av hyppig glemsel
jeg blir svett av avvik, sur av unntak, hvor
inkonsekvensen blir mitt stengsel
kobler hjernebarken ut når den bør spikres inn
og fører til unødig redsel for erindringssvinn
så gi meg tusen, snu i sirkel, returnér til start
og la min resonneringskilde ei bli svart

Svar, besvær og vintervær

En omfattende, nokså divergerende tankerekke om værskifte, kvinnelighet, julebakst, Bergensernes vesen og James Bond.

Soundtrack: Sharleen Spiteri - "Melody" - som er et helt ufattelig bra retropop-album, omtalt som noe i likhet med Amy Winehouse, Duffy, Dido; slik man laget musikk før i tiden, med ordentlige instrumenter og skikkelig vokal og skurrende høyttalere; hvilket jeg er fullstendig enig i, selv om jeg aldri hadde forventet noe annet av Texas uforlignelige, magiske frontfigur hvis album med gamlebandet var nøyaktig likedan og aldri skuffet. Texas har alltid laget ordentlig musikk, de har alltid tilhørt den gamle skolen, og jeg er ikke mindre fan blitt av denne grunn. Anbefales på det aldeles overopphetede og jeg håper hun snart kommer med et soloalbum til; dette gir løfter om en strålende karriere videre! Favorittsanger hittil: "Stop, I don't love you anymore", "I'm going to haunt you" og "Francoise", som alle har sekstitallspreg og klare henvisninger til folk som Diana Ross, Serge Gainsbourg og - ehem - Carla Bruni. Likesom Carole King, Dusty Springfield, Nancy Sinatra, andre fine mennesker. Me luvs - a lot.

Snøen laver ned i Bergen. Det vil si, har lavet. I øyeblikket ligger den trygt plassert på bakkenivå, i centimeterhøyde, og i all sin hvite, kalde, våte, ikke spesielt innbydende, men unektelig stemningsskapende prakt. Og plutselig, helt ut av isblå oven, fikk man julefølelse her; den store, uvergelige, fantastiske sorten, som satte meg litt ut av spill og gjorde meg distrahert og lykkelig på samme tid. Uten å antyde at dette er noe jeg ikke har kjent på tidligere - det er ikke til å unngå, det har kjøpesentrene ettetrykkelig sørget for - men i dette nu ble jeg overøst av den virkelig julete følelsen, den som innebærer coca cola-trailere, pepperkakelukt og rimfrost på trærne, julekalendere, alle varianter rødfarger, knirking under skoene og forfrosne fingre. Vinter og høytid. Utrolig deilig. Eneste lille problem er at vi ikke riktig har kommet oss dit ennå at vi bare kan sette oss ned med kakaoen og gomle; det er fremdeles en anselig stund ventetid igjen; men jeg har begynt å kjenne etter på førjulstidens nytelsesverdighet og det er ihvertfall en begynnelse. Har vært så oppslukt i min egen innsnevrede leseverden i det siste at jeg knapt maktet å ense de tiltagende juleforberedelsene rundt forbi, men nå - med komplett omgivelsestilpasning og virkelig intensivert kommersialisering, kampanjer og nisser og dill, ble jeg kastet rett ut i hurlumheien og klarer ikke skyve feiringen unna som noe langt inn i fremtiden. Neida. Men denne feiringen kommer alltid brått på, er det ikke så; man ynder jo å erklære at diverse fenomener kommer "som julen på kjærringa", og i dette tilfellet får jeg kalle meg kjærring og innrømme at hele julestrien kom en smule overrumplende på meg. Ikke desto mindre lot jeg mer inspirere, og glede, av snedryss og nyoppdagede butikkdekorasjoner, og av naboene mine som har satt igang med julebaksten. Det har sin sjarm, absolutt. Og de selger julefilmer på Platekompaniet og Friele reklamerer for egen julekaffe og allting er veldig - tja -gjennomført innstilt på det som står for døren. Endog undertegnede, etterhvert, men tar visse forbehold; i selvoppholdelsens navn; om at jeg ikke må la meg rive så mye med at fokuset forsvinner fullstendig. Det kan fort skje. Farlig fort. Også havner man med julenisseskjegget i karakterklage-postkassen, og er nøyaktig like langt. Uansett, og som man muligens har resonnert seg frem til mellom linjene allerede, jeg er ikke så på hugget som jeg burde være, men istedet for å bare sitte og stirre i veggen, aktiviserer jeg meg - (om enn) på måter som ikke har noe med pensum å gjøre, men som (til gjengjeld) ikke er komplett uvirksomme. Igår, for eksempel, valgte jeg å gjøre noe som jeg nesten aldri har for vane, på en helt alminnelig hverdag, og som jeg knapt noensinne har bedrevet, utenom de store anledninger, nemlig å ta med meg fotoapparatet mitt utenomhus og fotografere den nyankomne snøen, over det tilsvarende forskjønnede landskapet, høyt og lavt og i alle retninger, over sjø, land, skog og barmark - bokstavelig talt. Endog så andre turgåere begynte å glane på meg - og da tok jeg til å fotografere dem også. Ikke at det forhindret dem fra å holde blikket festet på denne suspekte, luekledde fotograf som iherdig knipset ivei mot grantremotiv og annet uforklarlig, men deres tilstedeværelse bidro da til mer liv i bildene mine, og hva angår deres rynkede bryn og spørrende ansiktsuttrykk; jeg kunne ikke brydd meg mindre. Det står mennesket fritt å dyrke sine interesser i fred for andres kritiske innvendinger; hvor og hvordan man måtte ønske; det har jeg alltid villet hevde. Selvsagt med visse, relative måtehold - men det er en del av vår selvrealisering og den skal respekteres. (Og grantrær gjør seg flott på fotos.) Best av alt; fotograferingsøkten var en kjempeartig oppelevelse, på en fredagskveld, og jeg fant ut at jeg har savnet fotofasen min som jeg var så oppslukt av for en tid tilbake, men har vært altfor lite flink å holde ved like. Kommer i kategori med italienskkurs, klesdesign, låtskriving, med mer; antar jeg har i overkant mange hobbyer til å skulle huske på dem alle sammen; men så lenge man kan stikke innom i ny og ne og gjenoppta dyrkelsen går det fint. Noe av ferdighetene forsvinner, for hver gang, men hobbyer var vel aldri ment til å resultere i ekspertise. Basert på egne beskjeftigelser og valg; jeg har lyst å oppfordre alle der ute til å ta opp igjen "glemte" fritidsaktiviteter bare fordi de har lyst og forhåpentligvis finne glede i å bare ha funnet på det. Mitt årstids-påvirkede innfall ga ihvertfall mersmak. Og, som den nyfunne eksibisjonist-wannabe jeg har intensjoner om å prøve å forbli, har jeg tenkt å publisere noen av de bedre fotografiene her. Om ikke annet for å illsutrere hvor vakker byen min fremstår, med denne sin vinterskrud; og for å ha noe å forestille seg idet snøen, tradisjonen tro, forsvinner - like fort som den kom - og etterlater oss med en helvetesholke, tre varmegrader og pissregn. Noe som pleier å skje rundt adventstidens igangsettelse, sånn circa kommende helg. Bergensvinteren er ikke kjent for sin langvarige puddersnø eller sitt fabelaktige skiføre. Men vi får da vår dose, og det er fantastisk å se hvordan folk makter å utnytte de marginale mengder sådan vi tilgodesees med; som en by vant med regn og slaps og ikke ordentlig vinter er det kanskje ikke så rart, men jeg har alltid syntes det var påfallende hvordan vi Bergensere løper ut hver gang det ikke er regn og utnytter annerledesværet til fulle. Om sommeren flokker vi oss sammen i ufattelige hopetall på alle badestrendene, svømmer i kø, skviser oss inn mellom tilreisende turister og opptar hver millimeter med ledig sole seg-plass. Om vinteren fyker vi avsted med akebrett og kjelke det sekund det tar til å drysse fra himmelen, og går på ski over gresset med et halvt snøkorn her og der som umulig kan gi den gode langrennsfølelsen, men like fullt: folk lar seg ikke stoppe, de er overentusiastiske. Bergensere har samme forhold til penvær/ikke-regn som de har til Brann, Festplassen, upopulære navneforslag, Bybanebygging og Herman (Friele). Når det er sagt, mange Bergensere har ikke noe imot regnet heller. Jeg foretrekker strengt tatt regn fremfor snø, men kan ikke nekte for naturskjønnheten sistnevnte fører med seg. Og, altså, det blir ikke ordentlig jul uten. Dessuten er det festlig å beskue nevnte naboene bygge snømann i hagen, leke snøballkrig med parkerte biler som nokså ufrivillige deltagere, og improvisere akebakker (memo av etterpåklokskap: steintrapper er ikke velegnet), idet Bybanen har rasket med seg vår opprinnelige og bygget seg en tunnel der istedet. Alt dette, mens jeg sitter innomhus og grunner over juletradisjonen, prøver å konsentrere meg om andre ting enn sjokoladebehov, blader åndsfraværende i en tegneserie - og lurer på hva som skjedde med skippertaksgenet. Fanatiker-konsenstrasjonen. Voldsom arbeidslyst under press. Antagelig er det noe jeg mangler, og aldri helt vil kunne tilegne meg; på linje med husmortendenser, skoshoppingsbehov og oversentimental dyrking av såpeserier. Ja, jeg tar meg ofte i å lure på hvorfor jeg er singel, med alle mine manglende kvinnegreier, alle mine ikke-eksisterende hurpe-takter. Ikke for å implisere at jeg er en supereligible bachelorette som ethvert hankjønn burde finne attråverdig, for all del, ei heller at husmødre er spesielt hurpete, men jeg skulle gjerne sett at noen fikk øynene opp for de mer påfallende egenskaper på dating-fronten som jeg, etter egen oppfatning (i et sjeldent øyeblikk av overstadig selvtillit - wtf!) besitter. Jeg leser til stadighet på disse rosa nettstedene om alt det som kunne komme til å irritere ham og derfor bør unngås, og de tilbyr tester i hopetall for å sjekke om man er irriterende som kvinne, om man ikke passer sammen, om man er typisk ditt og atypisk datt, og jeg kjenner meg aldri igjen - men antar jeg har andre laster som "veier opp" for dette i negativ forstand. Eksempelvis, at jeg er istand til å starte en krangel over hvilken fotballkamp man skal se på TV, og hvem som ikke skal lage middag, samt sutre høylytt over i det hele tatt å måtte forsøke å ikle meg kjole og høyhælte sko. Da handler det ikke om hvorvidt man "ser feit ut, kjære?", men kun om de praktiske anliggende ved at høye hæler gjør forbannet vondt og kjoler er av prinsipp for trange. Ytterligere har jeg, på en annen side, en del menn mistenkt for å faktisk ønske seg en kvinne med alle disse sagnomsuste kvinnegreiene; mer eller mindre i skjul; fordi det er enklere, mer gjenkjennelig, mer håndterlig å befatte seg med. Og innlede langvarige forhold til. Da vet man hva man får, og hva man har å klage over. Vi mennesker elsker jo ingenting mer enn å klage. Og vi elsker det åpenbare, det overkommelige. Standardiseringer, ufarliggjøringer, gjenopptatte banaliteter. Muligens har jeg for mange fordommer og tror menneskeheten generelt ynder å sette(s) i bås, men det er et faktum at tomboys, atypiske jenter, uttalte feminister, fotballfanatikere, karrierekvinner og andre har vanskeligere for å finne seg en fast partner enn de som oppfyller normene til fulle. Det er visst også bevist gjennom tester, ifølge samme rosa-sider. Man tror man kan appellere ekstra ved å være annerledes og gå mot strømmen; ved ikke ha disse forventningene eller enerverende tilbøyelighetene (skoskap, kronisk hodepine, "Frustrerte Fruer"-maraton); men så er det nettopp dette som ødelegger for ens sjanser, ved at man blir for faretruende, rar, "ukjent territorium", hva vet jeg. Våre vesensforskjellige forventninger virker vel mot sin hensikt også, da, ved at mennene tror de blir vanskeligere å oppfylle. Eller skumle å konfrontere. Hvordan takle en kvinne som sutrer over Brann-tap, ikke mensen, og har tegneserie-bunker som overgår ens egne, men aldri ville åpnet en kioskroman, og analyserer Bond-damenes pene ben og Bond-bilenes defekter, heller enn Daniel Craigs brystkasse? (Følte meg skyldig der, ja. Selv om brystkassen hans er fin den óg.) Kanhende er jeg fryktelig sexistisk selv, nå, og veldig fastgrodd i mine kjønnsteorier; men i realiteten er alle disse mine antagelser basert på hva jeg leser i avisen (kanhende leser jeg for mye aviser?) og stort annet har man ikke å ty til, for grundig å utforske allmennhetens vaner. Samfunnets tendenser. Det er dem jeg kjenner på. Og de innebærer, for å avslutte med begynnelsen, at man skal stresse med julen fra Oktobermåneds slutt, at man skal lese pensum de siste tre ukene i November og jobbe resten av semesteret, at man skal ha gjennomført aksepterte interesser som man utfører på en behersket, normalisert måte, uti offentlighetens opplysthet; interesser som innbyr til bifallende nikk, ikke skeptiske blikk, og - ikke minst - man skal holde på kvinnegreiene, om man er kvinne, og man skal legge dem for dagen i den forstand de er kjent for; man skal definere kvinnegreier som det de er - etter KK, Henne, Det Nyes doktiner; og man skal forvente å bli møtt med forventninger basert på forventninger man allerede forventes å ha. Det er faen ikke enkelt å ikke forstå. Og jeg henger ikke helt med i moderniteten lenger (eller i forventningsomfanget). Jeg føler meg som Wordsworth og Thoerau; jeg lyst å bare flytte ut i skogen og tilbe mosen litt, sånn av og til, ikke måtte forholde meg til alt dette nye maskineriet og den skumle overfladiskheten. Distansen til virkeligheten, heller enn å omfavne den og dypdykke ned i dens mangslugne understrømmer. Jeg har alltid likt romantikken bedre enn realismen, og det er nok av grunner til det. Jeg er en uforbederlig mot-strømmen-svømmer, men jeg er villig til å lempe på kravene for kjærlighetens skyld; selv om jeg nok aldri kommer til å bli en sterotyp av noe slag. På godt og vondt, jeg er sterk i mine meninger. Jeg vet hva jeg ikke vil ha, ofte mer enn hva jeg faktisk ønsker, og jeg stiller andre krav som kan være minst like krevende, og spesielt siden de ikke passer innunder de vante spillereglene. Og, som et apropos, jeg har alltid likt sommeren bedre enn vinteren, men jeg takler begge deler - tolk det gjerne som en overført betydning - og fremlegger her mine behørig omtalte fotografier av sistnevnte:

Vinterbyen

Click the pics to enlarge, please. All rights served and copyright Scaramouche, yours truly, which means no stealin' unless asked for. Pictures snapped whilst enjoying a slight walk around my favourite lake, which also happens to be one of my favourite places in the world; about which I frequently seem to be writing poetry, most recently this piece and some time ago I wrote this, and both are heavily connected to the images below. The swings mentioned in the latter poem are positioned just outside the right corners of the bottom photo. Which also features the infamous lake; similar to most of the other photos, but as distinct from the upper two - which include a bench where I usually sit and contemplate the wonders of the earth (or whatever it is that a woman of my atypical disposition tends to contemplate). And where it doesn't seem all that tempting to sit down, at the moment - nonetheless, they provided some beautiful spectacle for my Christmas-hungry eyes. As you may notice, the pictures move from dark and gloomy to bright and early, and this is due to their being captured in the opposite order of their presentation, and why I made this particular reoriganization I really have no idea; just ended up that way. Problems and details explained, now please enjoy and please comment (if you wish). In any case, I like my new(ly refound) hobby!

Truly wacky, very wow

Og nå, over til den festlige delen av wannabe-Blogger-sfæren som involverer things you might or did not know about me. Altså, det man aldri skulle trodd Scara var i stand til, ymse minidetaljer som enten skremmer folk vekk eller får dem til å se meg i et nytt lys eller begge deler. Jeg håper man generelt sett humrer litt i skjegget og rister på hodet over ny innsikt, ikke anser det som så fryktelig radikalt, men bare et nytt "lag" av kjennskap til personen det gjelder; en ny personlighetsdimensjon. Det er det jeg pleier, det er veldig avvæpnende og kjekt. Praktisk. Bør prøves. Men i alle tilfeller, om meg og mitt: nei, det er nok ikke mange/alle som skulle trodd at undertegnede var en real gangsta'-jente. Men det er jeg. Nærmere bestemt, jeg har alltid hatt sansen for hip-hop og grafitti og baggy jeans, og synes east coast-kulturen er skikkelig kul. Skap-gangsta', om man vil. Forsøksvis hipp, og med perleøredobber til alt det baggy. Jeg har nå aldri hatt sansen for konvensjoner - eller ultimatum. Man bør kunne kombinere og overlappe litt, her i livet, det er moralen jeg efterlever. Uansett, poenget er - før jeg blir altfor hobbyfilosofisk og drar en Kjærstad og fjerner meg altfor mye fra mitt uventede nylanserte interessefelt - at det er ikke hver dag der dukker opp filmer som reflekterer den delen av gangsta-begrepet som jeg liker, hvor det også florerer hip hop-musikk og stil og coolness som jeg kan digge. Men lykkeligvis, i ny og ne har man hellet med seg. Som for eksempel ikveld. Hadde ekstremt behov (og gjort meg fortjent til) et avbrekk fra repetisjonsøktene mine, og dro derfor med meg en nylig tilbakekommen utenlandsfarende venninne på middag, med kino attåt, og besluttet på felles vegne at vi skulle se "The Wackness". Som, i sannhet, dro meg ut av tilværelsens tralt og satte lekselesning, puggeprøvelser og allting annet hjernekvelende i perspektiv. Utvidet horisontene selv for en med en viss kjennskap til både nittitallskulturen (jeg vokste tross alt opp på denne tiden) og NYs hip hop-miljø i sin alminnelighet. Evt ualminnelighet. Og forresten, for å oppklare litt her: når jeg sier kjennskap og forkjærlighet, mener jeg innenfor en nokså spesifik kategori og kanskje (heller ikke her) det man umiddelbart skulle forvente. Det som appellerer til meg, personlig, er den gamle hip hop'en, hvilket vil si den tidlige, utprøvende, klassiske varianten, likesom denne tidens - nittitallets - artister, stilarter, plagg og moves. Jeg har absolutt null sans for dagens opplegg, med bling bling og bitches og badass automobiles. Det er, for å si det pent, utrolig fantastisk teit. Dagens helter likeså. I understrekingens navn: jeg synes Snoop Dogg - fritt valgt blant mange eksemplar - er en gedigen gjøk; det samme med hans like. Diddy-Doodlee-Deedle-Doo, samt 50 Cent, Dre, "nye" Eminem, alle sammen - de har falmet, utagert, mistet sin originalitet, alternativt; alltid vært så miserable. De er på ingen måte ekte vare. De er...kopier, bare; liksom-versjoner av fordums storheter og forgagne årtiers inspirasjon. Mens det som virkelig gjør susen, for mitt vedkommende, er slitte hettejakker, bakgater, hard work, ordentlig mixtape-kultur. Representert ved folk som Biggie, 2Pac, Wu-Tang Klan, the RZA. Sistnevnte har da også bidratt med sitt på Quentin Tarantinos soundtrack, og - i likhet med mange av disse - har/hadde helt andre egne kilder og musikalske opprinnelsesledd enn dagens hip hopere, som kun synes å være opptatt av damer, dop og krangling. Basert på sine medsammensvornes bedrifter og bragder og mulige forræderi, aldri noe egenoppfunnet. Så jeg skuer bakover i tid. Tilbake til barndommen, skoledagene, det man hørte på "da jeg var ung"; hvilket får meg til å føle meg utgammel, desperat og passé, meget lite oppdatert, så la meg omformulere - "da jeg var yngre". Dengang da ektheten, råheten og brutaliteten rådet; med skitne, hardhudete, oppriktige, hjerte-smerte-beats; da dette fremdeles lot seg bevare og kom skikkelig til uttrykk. Nå er hele bransjen blitt glattpolert, og altfor (kjønns)diskriminerende. Blass og kjedelig og - ja - urteit. Dessverre har den også klart å omvende de fleste av de gamle (gjenlevende) til sin nye misjon, og omformet den gamle skolen til en r'n'b-infisert hop av påklistrede gulltenner og altfor skinnende dresser, hvorpå man må lete iherdig for å finne igjen minnesteiner over tradisjonen slik den var, og nostalgiske, selvbevisste kunstverk som bevarer gamledagers ånd. Når det er sagt, like påkostet og like røff, like mye penger og uhumskheter og tendenser til ekkelt kvinnesyn, men likevel: annerledes. Og like ofte annerledes skildret på film; det blir også bedre filmer av det, etter min erfaring. Man har slikt som "Training Day"; nydeligste kriminaldramaet, som endog vant Oscar, med Denzel Washington på sitt ypperste; man har ordentlige klassikere som "Boyz n the Hood", "Ghost Dog", "Hustle and Flow", og man har nyere klassikere som "Four Brothers" (jada jada, men noen av oss likte den), rare potensielle kultgreier som "Street Kings" (strengt tatt en remake av "Training Day", men en god én)...i det hele tatt. Og, ikke minst, der finnes utrolig mange av de opprinnelige medvirkende artistene, rapperne, mogulene som nå har gått over til filmsjangeren og som opptrer i de nye produksjonene. Hvilket stundom går fullstendig på trynet ("Get rich or die tryin'", blargh) eller gir seg riktig gode utslag (dagens perle av en film).

Og når vi snakker om solen. Jeg hadde i utgangspunktet valgt meg ut denne lille rarieteten på grunn av skuespillerne - hvilket også overbeviste min venninne - og, først og fremst, det er de og deres respektive rollefigurer som bærer historien, selve handlingen og filmens stemning. Hele rolleensemlet er glimrende, og hever filmen opp til nye høyder; de gjør sine roller med bravur, briljanse og enestående innlevelse. Best er Ben Kingsley, ikke overraskende, som psykologen og halv-hippie'en/dophuet Jeffrey Squires, som strever med sin smått forlorne, trend-streberske stedatter Stephanie (en glimrende Olivia Thirlby) og med sin avvisende kone - spilt av min store heltinne i to fan-univers; supertøffe Jean Grey fra "X-Men" og min absolutte favoritt-Bonddame noensinne, Xenia Onatopp; med andre ord, Famke Janssen. Dessuten har han en særegen pasient ved navn Luke Shapiro, som han etterhvert får et like særegent kameratskap med; Luke er 18 år gammel, sløvet av livet, smått deprimert, med tragiske hjemmeforhold, ikke tilstrekkelig populær på skolen, ikke helt draget på det motsatte kjønn - og, for ikke å glemme, aktiv doplanger i New Yorks gater. Han omsetter marihuana, med mer, til alle som vil ha, og kan unektelig ikke sies å ha noe særlig reflektert innstilling til omgivelsene. Eller egen identitet, for den saks skyld. Men, og et stort men, på linje med alle de andre involverte, fremstilles aldri Luke i et svart/hvitt bilde av elendighetens sterotyp; aldri ren outsider, dropout eller slask; man får sympati med fyren, og makter ikke annet enn å anerkjenne de mer fordelaktige sidene ved ham. God på bunnen, uten tvil; urettferdig behandlet, ressurssterk når han vil, emosjonell til tusen, forbilledlig musikksmak, glimt i øyet. Her gis aldri lov å dømme uten forbehold. Her finnes ingen skyldige eller uskyldige, bare utsatte folk som lever og ånder i gråsonene. Vi følger den lille truppen gjennom deres sorger og gleder, i samvær med venner og bekjente og dop-kjøpende kontakter; alle på kanten samfunnet og på randen av sammenbrudd, og alle lever de ut sine dysfunksjonelle liv i mer eller mindre fatal forstand, men óg med glimt av muligheter, forelskelse og lykke. Filmen tar for seg én sommerferie i deres liv, fra Juli til August, fra Luke går av med eksamen til han skal begynne på College, fra Dr. Squires forsøker å gjenforenes med sin kone til han innser at det ikke går, og fra den merkverdige duoen ter seg som pasient og doktor, til de ender opp som kompiser og jevnbyrdige støttespillere på livets hårde landevei. Mye gruff og rusk, i mellomtiden, mange triste scener og mange intriger, men også mange øyeblikk av comic relief og deilige surrealistiske, samtidig virkelighetsnære sekvenser. Luke prøver å finne en mening med tilværelsen og dens trivialiteter, samt noe å bruke alle pengene han tjener på, dessuten ønsker han å få seg dame. Og her kommer, naturlig nok, Dr. Squires datter inn i bildet. Hun, på sin side, er en litt unnvikende figur som både trenger og misbruker Lukes tillit, samtidig som deres begynnende forhold blir et bilde på relasjonene mellom foreldrene, foreldregenerasjonen som sådan, og kynismen som eksisterer i folks omgang med kjærligheten. Mye av tematikken er sentrert rundt modningsprosessene vi gjennomgår iløpet av livet, i forbindelse med nettopp kjærlighet, arbeid, (ut)dannelse og familie. Hvem skal man ty til når man trenger hjelp med å utvikle ens egen livsførsel, få orden på situasjonen? Luke finner venner på de mest uforutsigbare steder, og han møter klokskap der man minst skulle trodd det. I et rollegalleri bestående (stort sett) av nirøykende, dopbrukende, nedbrutte, rotete individer, som tross sine mange feil og laster klarer å sjarmere seeren og nå frem til både hjertet og fornuften. Men det stiller visse krav til innlevelse, og til innfallsvinkel. "The Wackness" både er, speiler og formidler en atmosfære; av slumrende, solskimrende storby, på begynnelsen av nittitallet. Den er konstant blurry, om ikke ufokusert; den er dvelende, aldri oppgiret, deprimerende, dyster, men distraherende morsom innimellom. Hvilket passer så ufattelig godt til plot og karakterer; til den gjennomgående tafattheten. Usikkerheten. Drømmende, ufullstendig, men bejaende. Samtlige hovedpersoner synes å vandre rundt i en døs av dop og forvirring, og noenlunde ufullendt meningssøken; tilsatt pulserende, suggererende musikk; noe man som publikummer er nødt til å la seg påvirke av. Man føler seg dratt med inn i det overopphetede gatebildet og surfer med på kompisduoens snodige påfunn. Likeledes dempes eget tempo, egne krefter; man glir, umerkelig, inn i karakterenes væren og befinner seg på samme nivå som dem, med samme utsyn mot omverdenen. Filmens preg er så ufattelig gjennomført og virkningsfullt, man kan ikke unngå å bli imponert. Den svever gjennom ukene og opplevelsene; fra opptur til nedtur, via fornedrelse; og holder på fascinasjonen hele tiden - forutsatt at man har latt seg fenge fra begynnelsen av. Hvilket ikke alltid er gitt, med slike spesielle, nokså smale affærer. Enhver gjennomført stilisime, på film, vil ha innvirkning på hvorvidt man som publikummer klarer å like, eller engasjere seg, i det man beskuer; om man lar seg rive med av atmosfæren eller ikke riktig får tak på den. For meg traff det fullstendig blink. 100% fornøyd, and loving it. Og jeg tror dette er en film man enten elsker eller misliker; kanhende stiller seg uforstående til, kanhende går så langt som å hate. Det er ingen lett historie å ta innover seg, og den blir ikke noe mer tilgjengelig av å fremstille mennesker som hverken er klare i hodet eller klare på hva de vil, men som man kanskje bør forsøke å lytte til likevel. Det blir desto mer utfordrende å hente ut budskap og skjønnhet, her, men de finnes om man bare stirrer lenge nok. Ytterligere - hva angår det som burde innfri for samtlige, på et mer produksjonsrelatert plan - filmen er spekket med flott teknisk arbeid. Den er storartet håndverk; regimessig, klippmessig, fotografmessig, masse fancy detaljer og vinkler, fine farger, vidunderlig bruk av locations; og, sist men definitivt ikke minst, den har et soundtrack fullt av god, gammeldags hip hop. Samt Method Man, i en minneverdig cameo-opptreden. Og den fungerer dermed som et strålende bilde på New York-kulturen, anno sin utvalgte nåtid; en sterk, utilslørt beretning om denne kulturens konsekvenser, om dens "ofre", og dens mange unikum. Influert, i aller høyeste grad og i alle ledd, av hip hop'en; gatespråk, grafitti-logo, kostymer og kutymer. Hvilket aldri blir hverken påtatt eller feil, det blir aldeles superb i forhold til setting og budskap. Ergo, hvis man ønsker seg en real tidsreise og et innblikk i en forgangen, men spennende tid, og hvis man har sansen for kulturen som sådan - og dens foregangsfigurer - om man er litt gangsta innerst inne, og trenger å realisere fortrengte egenskaper for en stakket stund: løp på kino. Og nyt en fin, klok og ærlig-sørgmodig-kul affære som utfolder seg i mange retninger, men konsekvent styrer seg inn i sin tilbakelente sfære, og ser selve livet fra en forskjøvet, vindskjev vinkel. Akkurat som den gode, samfunnskritiske hip hop'en gjorde, i hine hårde dager. Med fremtredende skikkelser som turde å rope ut og la sine utrop bære virkelig mening. Peace out, man. Jeg kjenner et visst savn.

Dressed for the occasional

Soundtrack: som nedenfor beskrevet, men i korte trekk: "I am ready for love" - India Arie, "I would rather go blind", "Trust in me", "I just wanna make love to you", "At last" - Etta James, "Try a little tenderness" - Otis Redding, hele "The Greatest"-albumet til Cat Power. Pluss meget annet rart og i øyeblikket forglemt. "Come here" fra den der music booth-scenen i "Before Sunrise", for eksempel. Fineste, typiske høstmusikken.

Dette, påfølgende, har sitt utgangspunkt i en rekke nokså forskjellige men like fullt (sjangermessig) sammenfallende inspirasjons-tilfeller. Først og fremst, at jeg nylig fikk tak i soundtracket til en av mine absolutte favorittfilmer i hele verden, "Before Sunrise", hvilket medførte at jeg ble sittende og se på selve filmen, likeså, sent i går kveld, og dernest - at jeg følte meg både påvirket, medrevet og reiselysten - og hensatt til et ultraromantisk hjørne, slik sedvanen er. For en vidundelig vakker og gripende affære, med noen skuespillerprestasjoner uten like også i den byen; som gammel erkefan av "Rex" kan jeg ikke unngå å legge min elsk på filmer som fremstår lik et postkort fra Wien. Samme nabolag, samme gatebilde; man forventer nesten å se Alex og Christian dukke opp rundt neste hushjørne, eller slå seg ned på bordet ved siden av Jesse og Celine. Hadde vært noe, dét. Ytterligere; og for å komme nærmere saken igjen; at jeg for enda litt lenger siden endelig fikk anledning til å overvære "My blueberry nights", med sitt fabelaktige jazz/blues-soundtrack og Norah Jones (favorittdamen) medvirkende både foran kamera og på musikklisten. Med nye låter og en glimrende rolletolkning, i en undervurdert og veldig fin, søt, rar liten roadmovie. Dessuten, med Otis Reddings fantastiske tolkning av "Try a little tenderness" og Cat Powers like fantastiske "The Greatest" som kjenningsmelodi(er). Genialt. Nevnte jeg at Wong Kar-Wai har regissert og at Natalie Portman har en liten birolle? Minneverdig filmopplevelse, samt en helt absurd opphopning av alle ting jeg liker. Hvis strålende låtvalg, i alle tilfeller, ledet meg tilbake til bluesens univers - som jeg alltid har hatt en forkjærlighet for - og fikk meg til å finne frem gamle Etta James-slagere, også i anledning den nye filmen som skal lages om henne; "Cadillac Records", med Beyonce og Adrian Brody og Jeffrey Wright, aka Felix Leiter, jeg übergleder meg! Ny "Walk the Line"? Lov å håpe. Og videre, fra Etta til India Arie; meget naturlig overgang; deriblant en svipptur innom hennes nydelige "I am ready for love". En av de fineste sangene som noensinne er skrevet, uten tvil. Og alt dette, samlet under ett, maktet da i aller høyeste grad å sette fart på kreativiteten. Fikk meg endog til å rable sammen noe så sjeldent, i mitt dikteriske virke, som en sang. Altså, hvorvidt det er mer i retning av et litt melodiøst anlagt dikt, et par prosavers, evt en sonette, får være opp til leserne/leseren/luften å bedømme. Men intensjonen var å snekre sammen en sang. Basert, faktisk, på den første linjen i Reddings overnevnte klassiker ("Young girls they do get weary / Wearing that same old shaggy dress"), likeledes inspirert (i imaginære tonesettings-henseende) av India Aries like klassiske ballade, og med en stemning hentet fra "Sunrise" og "Blueberry Nights", respectively. Fordi jeg skriver på engelsk kunne jeg dessverre ikke ta i bruk min opprinnelige norske tittel ("Kjoleskifte"), men hostet opp en engelsk nonelunde-ekvivalent og en slags dertilhørende undertittel, og håper det hele faller i smak; i hvertfall har jeg nådd nye høyder hva angår effektiv kildebruk, og det kommer jo (muligens) til nytte i disse akademisk-dominerte lesetider.

"connected"
- alternate dress, sameness life, companionship
by Scaramouche, the Po(t)et, who wanted to write something about Love that lasts, and remains the same, but still isn't quite the same forever. It's hard to tell the differences, but we must recognize the difference they make, and that can be one painful realization. Etc. Like wearing the same dress but feeling slightly different when receiving the same old compliments. Or walking hand in hand and not feeling the same sensation when the palms meet. Just...strange. And somehow inevitable, I guess. We want Love to be the same throughout, if course we do, but it's altered, similarly to how we are altered, and there's nothing to be done about it. Unless we force ourselves to stop time, which - on its hand - has a constant tendency of not obeying any wishes, or demands, so we end up (getting) older, wiser, unwiser, annoyed and loving, or unloved - just the same. By the by-way; written from a male perspective (obviously), that sort-of-shifts as it goes along, but - anyway - it's the story of a him and her-relationship; and a slightly complicated one too, as it were. Blues-influenced and sing-along-ish. Never thought I'd do that. Finally, the stanzas aren't necessarily interconnected, but may be seen as an entwined unity of thematic sorts; and were written on different days (as noted), so there is a certain development to be spotted.

she's wearing that green floral dress
reminding me of late sunday mornings
picnics in the park, the sun sparkling
through her hair, reflected in her earrings
every little glimpse, and every twinkle
she lifts her gaze, like a swan
see them floating on the lake beside her
and swings me back to hours long ago
recalling late evenings, yellow light
soft whispering collected by the wind
as we were promenading underneath the trees
the willows bending down to tickle
quiet moments nothing could destroy
we lay down in the grass, we kissed
I blew soft kisses in her face,
onto her shoulders, and she gave a little laugh
like she always did, like summer rain
she smiled into my eyes, her lashes trembled
as we exchanged our silent promise

now, they're walking hand-in-hand
he tells her how he likes to see the garnment move
around her, and caress her hips
she'll laugh, she always does, she's wearing that same, old
dress of hers, it's slowly fading
but he tells her, he loves the flowers still
she knows it means he loves her too
that it connects them, all these symbols
all these paragraphs of unison
our common, co-inciding past; I could recite
but she grows stiff, unyielding
doesn't know, quite, what to tell him back
she wishes so, she did, but how do you respond to love
how to be certain, when sensation withers
and in a sense, it is identical
being brought back to their memorial bench
that just won't sit that well with them no more
although the seat was never changed
their figures on the backdrop of a valley
singing praise but also breaches to their names
[draft: søndag]

**
the sandstones crushed with resonance
for every step
and every second motion, seconded emotion
or yet another shrill unanswered call
forever

all their stories shall belong to them
and make them fast
allow them never to ignore the circumstances
any odd allusion, any wish
and blemish, such unspoken of, they're taking blame
but nevermore effect
[draft: mandag]

**
"last part company"
behold, this is my alternate dress, she says
I wear it with caution
to be sure, and to feel safer, as my shell
seemingly gliding away
skirts drifting into verticality,
is surged into whatever fills our interstice
never knowing where - to place our feet when we swirl
through our usual routine, get our act together
dancing, drowsing, we're losing everything momentary

we're becoming what we always were
and had in us to be
we're slipping, we're suggesting,
we're only the reflections of the days we've spent
[draft: tirsdag kveld]

Happy & not-so-happy returns

Well, here's a joyous suprise for us all: The Doctor has returned! On the telly, on the news, on the radio, on youtube, and with an update on the BBC website. Finally! I say, and about time too. For this particular occasion, he's even got another Doctor with him, aka David Morrissey - also known as "The Other Doctor", apparently, or so we've been told - and it all looks pretty downright amazing. With "That Damned Voyage" still painfully clear in mind, I hesitate to keep my hopes up (that much), but am nonetheless counting on a decent Christmas Special; at least it should be better than what we saw last year. Might even be a brilliant one - if we're lucky - and from what I can tell, judging by the 2-minute Children in Need preview we received last night, it actually doesn't seem that bad. As mentioned above, it was rather promising. And I have to stress, moreover, how excellent it was to see David Tennant in costume again, and back in business; due to the news regarding his departure, and - in particular - due to the depressing end notes of Series 4, it felt like, for a moment, everything we'd learnt to love was gone and everything's just seemed to be - over, disrupted, destroyed, and lost forever; into the fading world of afterthought. Fortunately, this isn't entirely the case. For there he was, grinning like a mad man, cloak and suit in place, his TARDIS wooshing delightfully, and all the familiar features popping into view immediately; to our nerve-soothing pleasure. Really, it was like coming home and finding one's seat again. To sit tight and just...relax, for a bit. Not completely over yet. Or, ever. "The Next Doctor", as the upcoming story is called, ever so aptly, takes place sometime after the end of the last series - according to Mr. Doctor himself, "some months have passed" - and he's had time to grieve properly, rethink his status, move on a bit; although, I reckon, he still misses all his friends a lot. I know I do. Very odd not to have Donna coming out of the TARDIS, after him, very odd to have him all on his own, without her intense presence and beautiful red mane and hilarious bickering, likewise; no Rose, no Martha, no Jack, no Mickey, no Sarah Jane. No-one to chat too, out-talk, out-run, save or worry about. No-one to love, or be loved by - for the moment. Just him. And the wonders of the future straight ahead, that's for sure. He's out to explore the beautiful, wintry landscape of Victorian England, he's got dangers and horrors and time travelling fun in store, and it looks absolutely faulous. Action-packed, horror-ridden, fast-paced. After two minutes! Not bad! That being said, I'm still hoping for Catherine Tate and John Barrowman (and, perchance, John Simm) to make a reappearance, and - in fact - this doesn't seem all that unlikely, according to several interviews I've been skimming through. With Donna, there's still a number of matters to be sorted out, and we all keep our fingers crossed someone will be able to save her - give her back her memories - second, it would be preferrable, in any respect, to have her teaming up with The Doc again and see the two of them setting out for new adventures. Furthermore, Jack is an immortal boy, and Martha and Mickey are working for Torchwood, so they're not out of reach. Even Rose still has some minor cracks in the Universe left open for her to cross through, I suppose. But, on the other hand, the (most recent) finale was incredible; it was a worthy exit for all of them, especially Jack, Mickey and Rose, and with regard to the latter - as much as I adore Billie Piper and her character - I find myself strangely content with the fact that she's not around anymore, to cause me (and her Doctor alike) so many heartaches, worries and horrendous breakups, but instead she's been given a new chance for a happy life on parallel earth, and be as happy as she can be with her Doctor-clone and, possibly, many little Time Lord babies yet to come. So, yes, I'm more imaginarily calmed than anything else, living on my blissful could-be-true-ideals, and have chosen to believe, in retrospect, that - all in all - it was a very redeeming, stabilizing outcome for almost everyone involved; if only to a certain extent. Recalling Donna's tragic fate, I wouldn't describe it as perfect, but - aside from the opportunity that she might come back and solve those little issues and make us increasingly overjoyed, I think we're ready for a fresh start right now. New companions and stuff. (Save for Donna.) New leases, new - horizons. New trips. However discouraging that might sound, and - honestly - however much I would have wanted to see my favourite people again...even for a small cameo...because I love them so utterly (way too) much, yet I'll do fine without all the excessive involvement and such-induced pain, that's one advantage. No more moping over unrequited love or separated lovers, no more biting nails because Russel's bringing the Tylers back and gods know what might happen. Someone might just die, etcetera. And I'll cry my heart out. Now, we know what happened, and that's okay. Really, it is. And The Doctor's travelling on, and it's fine, and everyone's settled. Somehow. Of course, it's a tad bit strange to know that David will be leaving soon - which has a double effect, of sorts, in that watching the Specials becomes the more saddening and disappointing, because I realize how truly magnificent he is, and how I'll miss his superb interpretation, how I'll miss his Doctor in general. Then again - I will enjoy the episodes even more because I'm aware these are his last ones, and I want him to go out with a bang. Which I hope RTD will allow him. I suspect, also, that the whole uproar surrounding David's revelation, and the double-triumph at the NTA's, has granted the episode a lot more attention, and free promotion, than it would otherwise get - and, for all I know, it could haven been intentional from the management's side. Considering how all these little pieces put together, overall, just fit. But that's the magic of the Beeb; they manage to make everything come across so effortlessly, so awe-inspiringly elegant. Planned or not planned, it was an act of brilliant timing - echoing the theme and style and general feel of the show itself - whereafter the whole of Great Britain, plus some exile fans around the globe; myself included; are awaiting this Christmas event more anxiously than ever before. And, did I mention, it looks good? I know I said that last year as well, I know I spent numerous posts babbling about the immense expectations and potential for "Voyage", and Kylie and who-ha, and it completely fell through. It was absolutely horrible, and we're still recovering from its disastrous aftermath (Kylie's floating about like stardust, remember?), but hopefully this brand new story will make us forget all that and concentrate on the exciting tale of Doc verus Doc, and the obvious cockfights to emerge between them. Anyone who's seen "Blackpool" will know what I mean, and what this might turn into. I have to admit: I half expected them both to start singing, during that short clip, and so I wonder what it will be like with an entire episode. For what it's worth: as a mild compensation for the lack of dearly beloved cast members and the prospect of severe changes to take effect, later on; all we'll want for Christmas 2008 is David Tennant, David Morrissey, loads of Cybermen and Victorian stylishness. And, from the look of things, that's exactly what we're getting. Do I dare give that a cheer - already? You be the judge:

In other news: as a short summary of recent conspicuousness - Scarlett Johansson and Michael Caine will lead this year's Nobel Peace Prize Concert, which means Scarlett's coming to Norway, which means I am a happy person (and I know this is old news, just had to mention it). Gedeon Burkhard will star in the new Tarantino flick (!!), or at least the imdb say so; his character is allegedly called Wilhelm Wicki and I hope he gets a lot of lines, a lot of screen time and a fierce face-off with Brad Pitt. Can't wait! Sienna Miller, on her side, has been screwing around so much, she's screwed up her career as well, and quite irrepairably so, for which I am slightly sorry since she was very very great in "Interview" and has showed some arguable talent on multiple other occasions after that. Pity. Hope she gets it sorted out, some day. On a less supportive note, Simon Cowell apparently likes his own reflection more than any of his girlfriends, and - after breaking up with whoever it was he was with - that is what he's stuck with now. Being single and a bastard can't be easy; I hope he doesn't get too bored too soon. Do I like Simon Cowell? No. Do I like Simon Cowell's productions? No. Do I like the fact that he's a very lonely and pathetic man in addition to being outedged by Strictly Come Dancing in terms of awards/viewers? Yes, I do. I do, I do, I do. What else, Amy Winehouse's on the binge again; and a very sorry sight too, while she's at it; as distinct from Britney Spears who's back onstage again, and looks "better than ever", duetting with Madonna and avoiding Justin Timberlake. Hurray. I would've been happier to see Amy up there, though, and I wish her a safe recovery and a happy return; she's so talented she deserves it, truly, but right now it looks somewhat bleak. Actually, the whole celebrity world is rather bleak and depressing. They all stumble around, and mess up badly; lose themselves to various intoxicants, or scandals, make a fool out of themselves; there's very little light at the end of the tunnel - and very few promises to grab hold of. There's the occasional Doctor and Comedienne Queen, of course, but apart from those rare, admirable individuals; nothing much to write home about. Here, on the other hand, I write whatever I feel like, and embrace freely the garbage literature that is cheap papers and gossip news. Guilty pleasures, me like, me seek out, never ceases. Can't help it and it's kind of fun. So, finally, Craig the Clown; the one and only; still hasn't learnt to keep his mouth shut (when interviewed) about stuff that is more or less remotely in connection with the topic of James Bond. Consequently, I had the dubious, involuntary pleasure of encountering these following statements as quoted in the ever-so-reliable Daily Mail - that Mr. Craig believes Prince Harry to be the perfect successor to his role as Bond, because he's "suave but unpredictable" (as it were), and very classy (wherever he got that from), whereas Prince Harry himself - who, obviously, isn't very talented when it comes to Q&A's either - thinks Sean Connery is the best Bond, in any case, and doesn't even acknowledge the performance of his new big fan. Sad truth, Craig. Cope with it. And, my god, what is the matter with that man - can't he just be quiet? James Bond is not gay, he's not a girl, he's not royal, he's not any of the other things mentioned previously - and he most certainly does not beat people to pulp whilst bellowing down whisky, forgetting to introduce himself properly, and frequently dejecting pretty women as he goes along. Or wait, hang on. He just did. All of the latter. In one film. And who said Bond wasn't dead? Mind you, I liked "Quantum" and I love "Casino", and I adore Craig's acting skills, but as a Mister Bond, that blonde clown's completely unsuited and the films aren't in any way similar to what Bond films should be like. Which upsets me. As you probably can tell. And, what more, I have to dread every next article or featurette about the leading man, because he doesn't know how to reply at all, and he keeps blurting out this nonsense that makes me increasingly anxious about the future sequels and the role in general. Or maybe the journalists just quote him incorrectly, on purpose. Maybe he actually didn't say anything silly whatsoever, what do I know. But, where would the fun be in harassing and criticizing, if one didn't base it on rumours, solely, and trusted the Tabloids on one's life; if not, we might just as well close down all blogger services first thing. We're made for speculation! And we sure know to indulge in it! Untrue, dead-true, half-true, no matter; Blogging is not about publishing or being particularly relevant, politically correct, protective of certain interests. It's about speaking one's mind, in an articulate sense, and keeping it in the open. Being deliberate about it, being sincere. But no censorship, please. My apologies if anyone feels offended - and, dear Craig, I'll forgive you next time you smile. Crack a joke, drink Martini, drive your Aston Martin carefully - or take your shirt off. Just so you know. Your choice, just get to it will you?