Angelic Missions

Jeg har en forkjærlighet for engler. Jeg som ikke en gang er et religiøst menneske; ateist på mine knær, blottet for alle krusifikser og andre tilbøyeligheter; dog med stor respekt for alle religioner og privat praktisering av dem. For all del. Det håper jeg alle mine religiøse bekjentskaper kan skrive under på. Jeg har stor interesse og engasjement for deres oppfatning, og lytter gjerne til hva de har å fortelle om den. Men i ærlighetens uhildete navn er jeg av den oppfatning at tro - tross alt - er et meget privat anliggende og ikke egentlig har noe i offentlighetens rom å gjøre, i den forstand at den ikke trenger noe etablissement eller offentlig statusbygging. Jeg synes det er mye mer verdig, og oppriktig, å dyrke end guder fra et personlig ståsted og ikke måtte grunnlegge kulter, allmenngyldige ordener, for å spre det glade budskap. Det kan da umulig være nødvendig. Tro er noe som oppstår i hjertet, slik jeg ser det, og bør vinkles utifra dét. Likesom den bør baseres på hjerterom, ikke kirkerom. Ergo avskriver jeg ikke fullstendig at det overnaturlige, eventuelt guddommelige eksisterer, men ønsker ikke å oppsøke bedehus eller andre såkalt hellige bygg for å få det "bekreftet". Ei heller å bli overfalt av overivrige misjonærer som vil introdusere meg for den rette vei, slik jeg ble på bussen til by'n i dag morges. Man skal høre meget på sin ferd til skolen. Sånn, apropos, mener jeg. Han var forsåvidt både høflig, elskverdig og imøtekommende - den godeste representanten for dette motstridende synet, kontra mitt eget, og det er de jo oftest; det er nettopp derfor de er så flinke til å manipulere, med dette sitt svært pågående, om enn hyggelige vesen. Men han tok definitivt ikke et nei for et nei. Så da jeg stod på mitt og erklærte at jeg ikke var interessert; sorry, men neitakk; virket det ikke som om han ønsket å ta dette innover seg overhodet, men bare ventet på en anledning til å kunne fortsette sin enetale om mormonerkirkens strålende tiltak for verdens velbefinnende, og alle fordelene ved å bli medlem der - please join now. Som om jeg, den tilsynelatende standhaftige, ikke visste riktig hva jeg ville - når det kom til et stykke - og kom til å legge til et "men, kanskje...", hvilket han garantert ville fanget opp og snudd til en "javisst, hør her!" umiddelbart. Lignende følelser får jeg veldig ofte når jeg samtaler med dypt religiøse mennesker fra indremisjonen, suspekte sekter, Jehovas Vitner, gamlehjem, galehus, whatever; uten å generalisere eller fornærme noen, men rart hvor mange som prøver å forandre meg der ute; for de synes aldri å gi opp - som om ateister er til for å omvendes og intet annet og spesielt undertegnede. Stakkars obsternasige lille meg. Som blir inderlig lei av at jeg ikke får respekt tilbake, for det jeg mener, når jeg så helhjertet støtter deres valg av livssyn og intenst prøver å opptre høflig overfor dere invitter og forespørsler. Og jeg ble veldig, veldig lei av at den samme misjonærmannen, fra altfor tidlig på morgenkvisten i dag, nektet å innfinne seg med at jeg avslo hans tilbud om frelse, fred og fordragelighet. Er du heeeelt sikker, da, vi tror jo på Abraham og fuglekvitter og neshorn med helbredende haler og greier og greier. O, du storartede syndsforlatelse. Javel, jaha og NEI sa jeg! Me does not need! Kunne ikke brydd meg mindre, når han til gjengjeld syntes min overbevisning er så irrelevant at han bare ignorerer den. Med andre ord bekreftet han dermed (og dessverre) alle mine fordommer vedrørende misjonærer, fra den innledende runden med samtalekonstruksjon og forsøk på å innynde seg hos sin medpassasjer - ved å frette meg ut om lagringsplassen på MP3-spilleren min! - til de altfor nærgående spørsmålene om meg og mitt liv, som jeg parerte med kortfattede, forsøksvis avvisende svar som åpenbart gjorde ham mer enn frustrert. Men jeg hadde virkelig ikke behov for å brette ut livshistorien min for denne helt fremmede, svartkledde, glattslikkede, unge mannen, og selv om han utbroderte tilsvarende mye om seg, sitt og sine (jeg kan gjengi svært detaljerte beskrivelser av familien hans, alle vennene hans, og hva de bedriver - blant annet) følte jeg liten trang til å gi ham flere påskudd for å "bli bedre kjent". Hvorvidt det han fortalte var løgn og fanteri vet jeg naturligvis ikke, men jeg finner det mer enn trolig. Hva angår beretningene hans, om ikke annet. For legitimasjonsskiltet hans var ekte nok. Og akkurat dét skremte meg i allefall fra å begi meg inn på noen ytterligere, nærgående diskusjoner. Effektivt! Så, konklusjonen må bli at de troende kan få ha troene sine i fred, og misjonærene kan gå og misjonere et annet sted, for jeg er full av overbevisninger allerede og de er lite mottagelige for forandring og innflytelse utenifra.

Jeg tror på tidsreiser og kjærlighet, på aliens og spøkelser og sjokoladens mektighet. Og engler. Som sagt. Glad i skytsengler og mørke heltinner og flygende vampyrer og angels of music. Apppellerer i mye større grad til meg, likesom deres funksjoner, deres tilstedeværelser, er mye mer tilforlatelige i forhold til mitt generelle verdensbilde. Jeg liker ikke noen altoverstyrende krefter som trekker i trådene og bestemmer hva jeg skal spise til middag. En eller annen nisse med grått skjegg som sitter på en sky og tygger på svart/hvitt-pennen sin og avgjør hvem skal få stikke hodet gjennom perleporten og hvem som skal returneres dit isbreene smelter og fanden ruler og helvetet bokstavelig talt er løst. Nor ála Dante. Nei, jeg liker ikke tanken på en evig, allmektig fader som dømmer meg hardt og brutalt for mine frimodige handlinger, og ønsker å frita meg alle syndefullhetens gleder. Da heller en rødmalt og trehodet djevel i pelsdrakt som ikke protesterer. Eller, mer seriøst, noe vi kan definere som skjebne. Mye bedre. Skjebnen er ikke et maktsentrum som kan tilbes i form av en far, en sønn og en overmåte hellig ånd. Eller ondskapsfulle pelsdyr. Jeg foretrekker skjebnen og dens tilfeldige luner, fordi dette representerer det ubestemmelige man kan tro at svever rundt og ikke trenger å dyrkes. Det bare er der. Tro skal være bundet av frihet, paradoksalt nok, fordi tro handler om paradokser og frihet er grunnlag for alt. Synes jeg. Og ja, jeg liker engler. I de fleste betydninger. Mye har blitt sagt og skrevet om dem og jeg har sansen for det aller meste. En av mine favorittforfattere, den ved flere tidligere anledninger nevnte Karl Ove Knausgård, har imidlertid skrevet en merkelig, småskummel bok om englevesener som avstammer fra måkene rundt norskekysten - kalt "En tid for alt" - som jeg ikke helt klarer å sette min lit til. Det som dog er sikkert og visst er at engler som sådan er et spennende begrep å utforske. (Hvilket minner meg på at det kanskje hadde vært en idé for skriverier. Engleprosa. Engleaktig lyrikk. Ikke dumt.) De er finurlige vesener, englene, og synes å binde elementene sammen, får dem til å korrespondere, lurer i krokene og flakser i vilden sky uten å bry seg om krusningene i overflaten. Det gir seg mer enn underfundige, bemerkelsesverdige utslag. Som nå i dag. Alle disse småtingene som simpelthen passet inn og utgjør en helhet, når man summerer opp og trekker konklusjoner. Eksempelvis at jeg mottar slik en fancy kjedemelding fra min venninne AB som lyder: "En liten skytsengel gikk gjennom et mørkt rom, slukket sitt strålende lysskinn og hengte opp sine vinger. Gav et ømt kyss på ditt kinn og satte seg ved sin side. Denne skytsengelen sitter ved din side natt og dag for at ingen skal gjøre deg noe ondt eller at noe ille skal skje deg...." sitat nesten slutt; pluss litt bla bla bla; send denne meldingen videre til fem personer pluss den du fikk den av og får du fire tilbake vet du at de finnes dem som vil at du skal finnes; og dermed littegranne selvmotsigende, det hele. Lite forsikrende. Men utvilsomt søtt. Og det inspirerte meg til å skrive litt relativt sent-på-natten-preget nonsense om englenes beskyttelse som følger nedenfor. Ikke første gang jeg skriver om tro og tvil, men det får heller være. Som bevist ovenfor, er dette temaet meget viktig for meg; et naturlig aspekt ved min tilværelse, så mye som jeg spekulerer. After all, there are more things in heaven and earth than are dreamt of in out philosophies. Gjett hvem som leser "Hamlet" for tiden, da. Og - lyder igrunn litt overreligiøs, nå. Følgelig: nok om det, og her kommer englekoret:

"Supporting my belief" - slightly funny faced and physical as human
By Scaramouche, the Po(t)et, and not in a very serious mood for the time being. Which is reflected quite clearly in the ever so carefully selected rhyming quintets. Not quite, no. The clue is being equally strong with whoever guardians that might be present around me, so that I need not obey them, but stick to their advice and good deeds - whatever that might be. It's generally about angelic matters, these bewinged thingies that I turn to instead of...turning to something else. They look after me but do not hold me up, or hold me back, or make me sick in my stomach with repressed and unfulfilled desires. I believe angels themselves are pondering, lustful and adventurous creatures. I pay honour to their existence with some random verse. Beware that the very last stanza wasn't actually part of the original deal and probably shouldn't have been included. Still, and just for the fun of it, I left the whole thing in. It does fit into the context and extend the meaning, so what's the harm? I bow to angels's mercy as I forever shall bow to the moon; whenever they'll fly me away, be it distant or soon.

And even if the stars implode
I wouldn't need to go abroad
or ever walk a lonely road
for I am but a merry toad
who leaps in joy and then reload
with knowledge someone stands me by
who sees me thru my every try
and I shall never question why
for without angels I would die
and on their presence I rely;

one lives in proper honesty
from day to day with modesty
engulfed in such serenity
but breath of wings implicitly
withdraws me from normality
and casts me back to tendencies
that based no more on cruelties
may seem to me a fresher breeze
and be foundation for my lease
become the charm of novelties

I seek the path that leads me home
and fear not I remain alone
for I'm the bitter servant's clone
who disobeys and marches on
but still attached to goodness' sound;
relieves me of my self-made mess
and thus retreat without distress
I hold a hand that will caress
demand not that I dispossess
of any harmful viciousness
or pray for someone else to bless

one does believe in better ways
in life and love, depart from bays
but I look upon the golden rays
and find myself within my case
a proof of choices I won't trace
allegiance makes not better mould
to stand on equal terms, behold
the freedom, bearing none to scold
what coincides with being bold
I always do what I'm not told

yet angels watch me as I wake
they see me cross the danger's lake
aware, too well, of what's at stake
regard the missions I betake
they seek but not to mend the ache
know only what I cannot trust
all made of variations' must
but angels take the lead, adjust
the obstacles, save me from bust;
they spread their light and gentle dust

**
disposing of the transcendental
crossing fields, secure the central
I need not hear from source allmighty,
even if it comes politely,
that betrayal of the codes
will make the vital, fatal lodes
the core of what we call a sin
I throw the rules into the bin
and make my very own mistakes
not ever set to put on brakes...