Dressed for the occasional

Soundtrack: som nedenfor beskrevet, men i korte trekk: "I am ready for love" - India Arie, "I would rather go blind", "Trust in me", "I just wanna make love to you", "At last" - Etta James, "Try a little tenderness" - Otis Redding, hele "The Greatest"-albumet til Cat Power. Pluss meget annet rart og i øyeblikket forglemt. "Come here" fra den der music booth-scenen i "Before Sunrise", for eksempel. Fineste, typiske høstmusikken.

Dette, påfølgende, har sitt utgangspunkt i en rekke nokså forskjellige men like fullt (sjangermessig) sammenfallende inspirasjons-tilfeller. Først og fremst, at jeg nylig fikk tak i soundtracket til en av mine absolutte favorittfilmer i hele verden, "Before Sunrise", hvilket medførte at jeg ble sittende og se på selve filmen, likeså, sent i går kveld, og dernest - at jeg følte meg både påvirket, medrevet og reiselysten - og hensatt til et ultraromantisk hjørne, slik sedvanen er. For en vidundelig vakker og gripende affære, med noen skuespillerprestasjoner uten like også i den byen; som gammel erkefan av "Rex" kan jeg ikke unngå å legge min elsk på filmer som fremstår lik et postkort fra Wien. Samme nabolag, samme gatebilde; man forventer nesten å se Alex og Christian dukke opp rundt neste hushjørne, eller slå seg ned på bordet ved siden av Jesse og Celine. Hadde vært noe, dét. Ytterligere; og for å komme nærmere saken igjen; at jeg for enda litt lenger siden endelig fikk anledning til å overvære "My blueberry nights", med sitt fabelaktige jazz/blues-soundtrack og Norah Jones (favorittdamen) medvirkende både foran kamera og på musikklisten. Med nye låter og en glimrende rolletolkning, i en undervurdert og veldig fin, søt, rar liten roadmovie. Dessuten, med Otis Reddings fantastiske tolkning av "Try a little tenderness" og Cat Powers like fantastiske "The Greatest" som kjenningsmelodi(er). Genialt. Nevnte jeg at Wong Kar-Wai har regissert og at Natalie Portman har en liten birolle? Minneverdig filmopplevelse, samt en helt absurd opphopning av alle ting jeg liker. Hvis strålende låtvalg, i alle tilfeller, ledet meg tilbake til bluesens univers - som jeg alltid har hatt en forkjærlighet for - og fikk meg til å finne frem gamle Etta James-slagere, også i anledning den nye filmen som skal lages om henne; "Cadillac Records", med Beyonce og Adrian Brody og Jeffrey Wright, aka Felix Leiter, jeg übergleder meg! Ny "Walk the Line"? Lov å håpe. Og videre, fra Etta til India Arie; meget naturlig overgang; deriblant en svipptur innom hennes nydelige "I am ready for love". En av de fineste sangene som noensinne er skrevet, uten tvil. Og alt dette, samlet under ett, maktet da i aller høyeste grad å sette fart på kreativiteten. Fikk meg endog til å rable sammen noe så sjeldent, i mitt dikteriske virke, som en sang. Altså, hvorvidt det er mer i retning av et litt melodiøst anlagt dikt, et par prosavers, evt en sonette, får være opp til leserne/leseren/luften å bedømme. Men intensjonen var å snekre sammen en sang. Basert, faktisk, på den første linjen i Reddings overnevnte klassiker ("Young girls they do get weary / Wearing that same old shaggy dress"), likeledes inspirert (i imaginære tonesettings-henseende) av India Aries like klassiske ballade, og med en stemning hentet fra "Sunrise" og "Blueberry Nights", respectively. Fordi jeg skriver på engelsk kunne jeg dessverre ikke ta i bruk min opprinnelige norske tittel ("Kjoleskifte"), men hostet opp en engelsk nonelunde-ekvivalent og en slags dertilhørende undertittel, og håper det hele faller i smak; i hvertfall har jeg nådd nye høyder hva angår effektiv kildebruk, og det kommer jo (muligens) til nytte i disse akademisk-dominerte lesetider.

"connected"
- alternate dress, sameness life, companionship
by Scaramouche, the Po(t)et, who wanted to write something about Love that lasts, and remains the same, but still isn't quite the same forever. It's hard to tell the differences, but we must recognize the difference they make, and that can be one painful realization. Etc. Like wearing the same dress but feeling slightly different when receiving the same old compliments. Or walking hand in hand and not feeling the same sensation when the palms meet. Just...strange. And somehow inevitable, I guess. We want Love to be the same throughout, if course we do, but it's altered, similarly to how we are altered, and there's nothing to be done about it. Unless we force ourselves to stop time, which - on its hand - has a constant tendency of not obeying any wishes, or demands, so we end up (getting) older, wiser, unwiser, annoyed and loving, or unloved - just the same. By the by-way; written from a male perspective (obviously), that sort-of-shifts as it goes along, but - anyway - it's the story of a him and her-relationship; and a slightly complicated one too, as it were. Blues-influenced and sing-along-ish. Never thought I'd do that. Finally, the stanzas aren't necessarily interconnected, but may be seen as an entwined unity of thematic sorts; and were written on different days (as noted), so there is a certain development to be spotted.

she's wearing that green floral dress
reminding me of late sunday mornings
picnics in the park, the sun sparkling
through her hair, reflected in her earrings
every little glimpse, and every twinkle
she lifts her gaze, like a swan
see them floating on the lake beside her
and swings me back to hours long ago
recalling late evenings, yellow light
soft whispering collected by the wind
as we were promenading underneath the trees
the willows bending down to tickle
quiet moments nothing could destroy
we lay down in the grass, we kissed
I blew soft kisses in her face,
onto her shoulders, and she gave a little laugh
like she always did, like summer rain
she smiled into my eyes, her lashes trembled
as we exchanged our silent promise

now, they're walking hand-in-hand
he tells her how he likes to see the garnment move
around her, and caress her hips
she'll laugh, she always does, she's wearing that same, old
dress of hers, it's slowly fading
but he tells her, he loves the flowers still
she knows it means he loves her too
that it connects them, all these symbols
all these paragraphs of unison
our common, co-inciding past; I could recite
but she grows stiff, unyielding
doesn't know, quite, what to tell him back
she wishes so, she did, but how do you respond to love
how to be certain, when sensation withers
and in a sense, it is identical
being brought back to their memorial bench
that just won't sit that well with them no more
although the seat was never changed
their figures on the backdrop of a valley
singing praise but also breaches to their names
[draft: søndag]

**
the sandstones crushed with resonance
for every step
and every second motion, seconded emotion
or yet another shrill unanswered call
forever

all their stories shall belong to them
and make them fast
allow them never to ignore the circumstances
any odd allusion, any wish
and blemish, such unspoken of, they're taking blame
but nevermore effect
[draft: mandag]

**
"last part company"
behold, this is my alternate dress, she says
I wear it with caution
to be sure, and to feel safer, as my shell
seemingly gliding away
skirts drifting into verticality,
is surged into whatever fills our interstice
never knowing where - to place our feet when we swirl
through our usual routine, get our act together
dancing, drowsing, we're losing everything momentary

we're becoming what we always were
and had in us to be
we're slipping, we're suggesting,
we're only the reflections of the days we've spent
[draft: tirsdag kveld]