Feeding my thoughts

Soundtrack: Ennio Morricone - "A fistful of film music" - en samling Morricone-klassikere som er utrolig festlig, veldig flott; (og omtrent) nøyaktig slik jeg selv ville satt sammen noe lignende; idet den inneholder alle de rare, geniale sporene ingen egentlig har hørt om ("Cockeye's song" fra OUATIA?! Jeg mener, wow!) og de er satt sammen fullstendig uten harmoniske, naturlige overganger - litt sånn hips om haps og der man følte for det - noe som krever veldig mye spoling og resulterer i veldig mange ubehagelige overraskelser, idet noen plutselig begynner å synge VELDIG høyt og VELDIG rått, rett etter en melankolsk ballade. Komplett usammenhengende, selvsagt, og veldig merkelig. Ingen av sangene følger hverandre kronologisk og titlene er misvisende; halvparten på italiensk, noen på engelsk, resten er feil(stavet). Men sangene i seg selv er jo nydelige. Utvalget er genialt - om enn slepphendt utnyttet. Og coveret er überkult; det har en Picasso-aktig illustrasjon fra "Fistful of Dollars" som minner om coveret på min utgave av "Don Quijote" (som er tegnet av Picasso) og dermed kvalifiserer til en stor dose respect. Dessuten er samtlige ansvarlige kredittert med Sergio Leone-inspirerte italienske tittel-navn i parentes ("Il redattore", anyone?), de har inkludert en liten takketale både til Clint Eastwood og samme Leone, og det er åpenbart at dette mest av alt er en fan-kolleksjon; snekret sammen av en gjeng western-entusiaster ála undertegnede; og jeg synes den er helt fantastisk. De har åpenbart hatt det veldig gøy, likeså. Originalitet - og ufullkommenhet - er gull, og jeg priser alle som gir det en sjanse.

Som kjent er jeg veldig glad i impulspoesi - eller poetry on demand, om man vil, i alle tilfeller; øyeblikksdiktning, kreativitet på bestilling, skribling utav nuet. Og ingenting er gøyere for et sådan skrivende menneske, en utprøvende impuls-Po(t)et, enn å bli utfordret i tekstmessige henseende og faktisk få en oppfordring om emne! Nærmere bestemt, et eksplistt utformet tema som man har å rette seg etter, og som gjør det hele desto mer krevende og underholdende. Jeg vet ikke riktig hva man skal kalle denne formen for skriveteknikk, for å gi den en teoretisk dimensjon, kanhende kommer det nærmest dette man omtaler som slam-poesi; improvisert slam-poesi, i såfall. Alternativt kan jeg alltids lansere min egen betegnelse - hva med instant poetry? I retning hurtigkaffe? Det hørtes jo nesten litt akademisk-orientert ut. Noe ála avantgarden (nok en gang, jeg er litt besatt) og beat-generasjonen; transcendens og akutt ekspresjonisme, imot formalitetene, tradisjonene, reglene og alt det der. Ta for seg øyeblikket og skildre følelsene, der og da, rable ned og drodle ivei. Morsomme ting. Men altså, for å nå frem til saken: jeg satt her og konverserte min mor på msn, også angående mitt forrige innlegg av idag, og vi kom i snakk om matlaging (naturlig nok), hvorpå hun mente jeg burde skrive av meg frustrasjonen over manglende talenter (innen kokkelering) gjennom et dikt. Som sagt så gjort. Min lille vri var imidlertid at jeg klarte å relatere matproblematikken til den settingen jeg da ikke kjenner meg igjen i, i forhold til mitt eget liv og matlaging som sådan, hvilket innebærer planlegging, orden og sysaker, og etablerte forhold, alt det jeg ikke riktig synes å få til. Eller ektepar-omstendigheter, som vi kalte det. Poenget var at min kjære moder klarte å feilstave (?) førstnevnte til eklepar - hvorpå kreativitetssansen løp fullstendig løpsk, her i gården. Og man satte det hele inn i en kontekst som ikke bare ble kritisk, men også selvironiserende og generelt samfunnsanskuende. Ihvertfall forsøksvis. Ytterligere skulle det kunne leses noe forholds-refleksjon og generell kjærlighetstematikk utav verket, og frustrasjon over å mangle disse - samtidig som man frykter hva de kunne innebære. Må understreke at hele dette diktet ble skrevet iløpet av ca 10 minutter (eller "Navajo Joe" + "Theme from The Good, the Bad & the Ugly" + "The Ecstasy of Gold", om man vil måle nøyaktig) og det har ikke gjennomgått allverdens med kritisk redigering. Slang med et par ekstrafraser i etterpåanskuelsens navn, og rettet noen skrivefeil, men i prinsippet er det ren automatskrift av msn-samtale, som en msn-logg ført inn i poesiens verden. Et assosiativt eksperiment. Instant association poetry - jaggu, vi har funnet oss en ny sjanger. Og det var utrolig moro, det må jeg si. (Og, uungåelig nok, man måtte flette det inn i en allerede eksisterende anti-tradisjon-tradisjon:

Po(t)etens Oppdrag XV, i regi av oppdragsgiver-moren. Stikkord, som gitt per msn: eklepar, middagsmåltid, rester, frys, kvantumsrabatt, gryter og supper og annet som er enkelt og kommer i store porsjoner. Ektepar som slutter å kommunisere og begynner å lage praktisk mat. Praktisk matlaging generelt. Organiseringsvirksomhet, tilbud og etterspørsel. Form: fri og tvetydig og noe André Bjerke-aktig, hvilket ikke akkurat er noe nytt. Masse ordspill, enderim og andre (etter egen oppfatning) artige grep. Bokstavrim. Innimellom-rim. Nesten-rim. Orddelings-feil. Selvoppfunne ordsammenstillinger. Brå slutt. Enjoy!

"ekle pars middag"
av Scaramouche, Po(t)eten, sans ajustement, avec inspiration d'instant! Eller, som man også kan si det; i morsmålsrettet omskriving; bearbeidelse er noe tull, all makt til øyeblikksinspirasjonen. Vive le future! Vive la Révolution! (Jean Valjean, où en êtes vous!?) L'art pour l'art - et le tout - oug nei, je parle fremdelez ingen francaise, rien du tout, d'accord? (Men jeg er utstyrt med en veldig fancy ordbok som jeg (noenlunde) vet å bruke.) Nu, over til det som absolutt ikke har mye med Frankrike å gjøre, men muligens kan relateres dertil - ihvertfall fra ståstedet til én som har et nokså fransk kosthold, og synes French cuisine er det beste som finnes (når man får det servert vel å merke) - også vet de å drikke vin! Til alle måltider! Før frokost! Croissanter, brie og camenbert, med mer. Kaker. Biscuits. Joda, dette har definitivt et visst kontinentalt preg over seg. Stor og overveldende takk til min mor; uten henne hadde det i sannhet ikke blitt noe dikt. I det hele tatt. Så håper jeg resultatet faller i smak hos henne også! ;)

fryser opp og fryser ned
styrer fælt og ståker med
stabler rester, rydder plass
til nok et frossent grønnsakslass
kjøper stadig større kvantum
sparer inn på hver en matsum
lager stek og koker suppe
plumper alt oppi en gryte
stor porsjon, mot ilter sult
så ingen lenger skal få syte
der sitter de tilbords og tygger,
tenker meget, snakker knapt
og rynker bryn idet de vet
selvstendighetens spill er tapt
forlengst, er blitt et eklepar
med kjente vaner, intet overrasker lenger,
begge aner, kjenner på hverandres misnøye,
forsikringskjærtegn som de ikke trenger
hver en liten smatt og gests gehalt;
mot dagens tralt, og pasta uten salt
der de er samstemte, foruten spenning
og hverdagen er blitt en kjenning,
en kjedelig manøver, helt foruten snert
ethvert halvhjertet fiaskoforsøk avbrutt tvert
det går på skinner, ut i måfå, rett i stå
i matoppskriftens ødeland beveger de seg nå
mens gleden svant med snerk og overkokte bønner hen
og aldri mer las høre latter over kokkesøl i dette hjem
igjen