Truly wacky, very wow

Og nå, over til den festlige delen av wannabe-Blogger-sfæren som involverer things you might or did not know about me. Altså, det man aldri skulle trodd Scara var i stand til, ymse minidetaljer som enten skremmer folk vekk eller får dem til å se meg i et nytt lys eller begge deler. Jeg håper man generelt sett humrer litt i skjegget og rister på hodet over ny innsikt, ikke anser det som så fryktelig radikalt, men bare et nytt "lag" av kjennskap til personen det gjelder; en ny personlighetsdimensjon. Det er det jeg pleier, det er veldig avvæpnende og kjekt. Praktisk. Bør prøves. Men i alle tilfeller, om meg og mitt: nei, det er nok ikke mange/alle som skulle trodd at undertegnede var en real gangsta'-jente. Men det er jeg. Nærmere bestemt, jeg har alltid hatt sansen for hip-hop og grafitti og baggy jeans, og synes east coast-kulturen er skikkelig kul. Skap-gangsta', om man vil. Forsøksvis hipp, og med perleøredobber til alt det baggy. Jeg har nå aldri hatt sansen for konvensjoner - eller ultimatum. Man bør kunne kombinere og overlappe litt, her i livet, det er moralen jeg efterlever. Uansett, poenget er - før jeg blir altfor hobbyfilosofisk og drar en Kjærstad og fjerner meg altfor mye fra mitt uventede nylanserte interessefelt - at det er ikke hver dag der dukker opp filmer som reflekterer den delen av gangsta-begrepet som jeg liker, hvor det også florerer hip hop-musikk og stil og coolness som jeg kan digge. Men lykkeligvis, i ny og ne har man hellet med seg. Som for eksempel ikveld. Hadde ekstremt behov (og gjort meg fortjent til) et avbrekk fra repetisjonsøktene mine, og dro derfor med meg en nylig tilbakekommen utenlandsfarende venninne på middag, med kino attåt, og besluttet på felles vegne at vi skulle se "The Wackness". Som, i sannhet, dro meg ut av tilværelsens tralt og satte lekselesning, puggeprøvelser og allting annet hjernekvelende i perspektiv. Utvidet horisontene selv for en med en viss kjennskap til både nittitallskulturen (jeg vokste tross alt opp på denne tiden) og NYs hip hop-miljø i sin alminnelighet. Evt ualminnelighet. Og forresten, for å oppklare litt her: når jeg sier kjennskap og forkjærlighet, mener jeg innenfor en nokså spesifik kategori og kanskje (heller ikke her) det man umiddelbart skulle forvente. Det som appellerer til meg, personlig, er den gamle hip hop'en, hvilket vil si den tidlige, utprøvende, klassiske varianten, likesom denne tidens - nittitallets - artister, stilarter, plagg og moves. Jeg har absolutt null sans for dagens opplegg, med bling bling og bitches og badass automobiles. Det er, for å si det pent, utrolig fantastisk teit. Dagens helter likeså. I understrekingens navn: jeg synes Snoop Dogg - fritt valgt blant mange eksemplar - er en gedigen gjøk; det samme med hans like. Diddy-Doodlee-Deedle-Doo, samt 50 Cent, Dre, "nye" Eminem, alle sammen - de har falmet, utagert, mistet sin originalitet, alternativt; alltid vært så miserable. De er på ingen måte ekte vare. De er...kopier, bare; liksom-versjoner av fordums storheter og forgagne årtiers inspirasjon. Mens det som virkelig gjør susen, for mitt vedkommende, er slitte hettejakker, bakgater, hard work, ordentlig mixtape-kultur. Representert ved folk som Biggie, 2Pac, Wu-Tang Klan, the RZA. Sistnevnte har da også bidratt med sitt på Quentin Tarantinos soundtrack, og - i likhet med mange av disse - har/hadde helt andre egne kilder og musikalske opprinnelsesledd enn dagens hip hopere, som kun synes å være opptatt av damer, dop og krangling. Basert på sine medsammensvornes bedrifter og bragder og mulige forræderi, aldri noe egenoppfunnet. Så jeg skuer bakover i tid. Tilbake til barndommen, skoledagene, det man hørte på "da jeg var ung"; hvilket får meg til å føle meg utgammel, desperat og passé, meget lite oppdatert, så la meg omformulere - "da jeg var yngre". Dengang da ektheten, råheten og brutaliteten rådet; med skitne, hardhudete, oppriktige, hjerte-smerte-beats; da dette fremdeles lot seg bevare og kom skikkelig til uttrykk. Nå er hele bransjen blitt glattpolert, og altfor (kjønns)diskriminerende. Blass og kjedelig og - ja - urteit. Dessverre har den også klart å omvende de fleste av de gamle (gjenlevende) til sin nye misjon, og omformet den gamle skolen til en r'n'b-infisert hop av påklistrede gulltenner og altfor skinnende dresser, hvorpå man må lete iherdig for å finne igjen minnesteiner over tradisjonen slik den var, og nostalgiske, selvbevisste kunstverk som bevarer gamledagers ånd. Når det er sagt, like påkostet og like røff, like mye penger og uhumskheter og tendenser til ekkelt kvinnesyn, men likevel: annerledes. Og like ofte annerledes skildret på film; det blir også bedre filmer av det, etter min erfaring. Man har slikt som "Training Day"; nydeligste kriminaldramaet, som endog vant Oscar, med Denzel Washington på sitt ypperste; man har ordentlige klassikere som "Boyz n the Hood", "Ghost Dog", "Hustle and Flow", og man har nyere klassikere som "Four Brothers" (jada jada, men noen av oss likte den), rare potensielle kultgreier som "Street Kings" (strengt tatt en remake av "Training Day", men en god én)...i det hele tatt. Og, ikke minst, der finnes utrolig mange av de opprinnelige medvirkende artistene, rapperne, mogulene som nå har gått over til filmsjangeren og som opptrer i de nye produksjonene. Hvilket stundom går fullstendig på trynet ("Get rich or die tryin'", blargh) eller gir seg riktig gode utslag (dagens perle av en film).

Og når vi snakker om solen. Jeg hadde i utgangspunktet valgt meg ut denne lille rarieteten på grunn av skuespillerne - hvilket også overbeviste min venninne - og, først og fremst, det er de og deres respektive rollefigurer som bærer historien, selve handlingen og filmens stemning. Hele rolleensemlet er glimrende, og hever filmen opp til nye høyder; de gjør sine roller med bravur, briljanse og enestående innlevelse. Best er Ben Kingsley, ikke overraskende, som psykologen og halv-hippie'en/dophuet Jeffrey Squires, som strever med sin smått forlorne, trend-streberske stedatter Stephanie (en glimrende Olivia Thirlby) og med sin avvisende kone - spilt av min store heltinne i to fan-univers; supertøffe Jean Grey fra "X-Men" og min absolutte favoritt-Bonddame noensinne, Xenia Onatopp; med andre ord, Famke Janssen. Dessuten har han en særegen pasient ved navn Luke Shapiro, som han etterhvert får et like særegent kameratskap med; Luke er 18 år gammel, sløvet av livet, smått deprimert, med tragiske hjemmeforhold, ikke tilstrekkelig populær på skolen, ikke helt draget på det motsatte kjønn - og, for ikke å glemme, aktiv doplanger i New Yorks gater. Han omsetter marihuana, med mer, til alle som vil ha, og kan unektelig ikke sies å ha noe særlig reflektert innstilling til omgivelsene. Eller egen identitet, for den saks skyld. Men, og et stort men, på linje med alle de andre involverte, fremstilles aldri Luke i et svart/hvitt bilde av elendighetens sterotyp; aldri ren outsider, dropout eller slask; man får sympati med fyren, og makter ikke annet enn å anerkjenne de mer fordelaktige sidene ved ham. God på bunnen, uten tvil; urettferdig behandlet, ressurssterk når han vil, emosjonell til tusen, forbilledlig musikksmak, glimt i øyet. Her gis aldri lov å dømme uten forbehold. Her finnes ingen skyldige eller uskyldige, bare utsatte folk som lever og ånder i gråsonene. Vi følger den lille truppen gjennom deres sorger og gleder, i samvær med venner og bekjente og dop-kjøpende kontakter; alle på kanten samfunnet og på randen av sammenbrudd, og alle lever de ut sine dysfunksjonelle liv i mer eller mindre fatal forstand, men óg med glimt av muligheter, forelskelse og lykke. Filmen tar for seg én sommerferie i deres liv, fra Juli til August, fra Luke går av med eksamen til han skal begynne på College, fra Dr. Squires forsøker å gjenforenes med sin kone til han innser at det ikke går, og fra den merkverdige duoen ter seg som pasient og doktor, til de ender opp som kompiser og jevnbyrdige støttespillere på livets hårde landevei. Mye gruff og rusk, i mellomtiden, mange triste scener og mange intriger, men også mange øyeblikk av comic relief og deilige surrealistiske, samtidig virkelighetsnære sekvenser. Luke prøver å finne en mening med tilværelsen og dens trivialiteter, samt noe å bruke alle pengene han tjener på, dessuten ønsker han å få seg dame. Og her kommer, naturlig nok, Dr. Squires datter inn i bildet. Hun, på sin side, er en litt unnvikende figur som både trenger og misbruker Lukes tillit, samtidig som deres begynnende forhold blir et bilde på relasjonene mellom foreldrene, foreldregenerasjonen som sådan, og kynismen som eksisterer i folks omgang med kjærligheten. Mye av tematikken er sentrert rundt modningsprosessene vi gjennomgår iløpet av livet, i forbindelse med nettopp kjærlighet, arbeid, (ut)dannelse og familie. Hvem skal man ty til når man trenger hjelp med å utvikle ens egen livsførsel, få orden på situasjonen? Luke finner venner på de mest uforutsigbare steder, og han møter klokskap der man minst skulle trodd det. I et rollegalleri bestående (stort sett) av nirøykende, dopbrukende, nedbrutte, rotete individer, som tross sine mange feil og laster klarer å sjarmere seeren og nå frem til både hjertet og fornuften. Men det stiller visse krav til innlevelse, og til innfallsvinkel. "The Wackness" både er, speiler og formidler en atmosfære; av slumrende, solskimrende storby, på begynnelsen av nittitallet. Den er konstant blurry, om ikke ufokusert; den er dvelende, aldri oppgiret, deprimerende, dyster, men distraherende morsom innimellom. Hvilket passer så ufattelig godt til plot og karakterer; til den gjennomgående tafattheten. Usikkerheten. Drømmende, ufullstendig, men bejaende. Samtlige hovedpersoner synes å vandre rundt i en døs av dop og forvirring, og noenlunde ufullendt meningssøken; tilsatt pulserende, suggererende musikk; noe man som publikummer er nødt til å la seg påvirke av. Man føler seg dratt med inn i det overopphetede gatebildet og surfer med på kompisduoens snodige påfunn. Likeledes dempes eget tempo, egne krefter; man glir, umerkelig, inn i karakterenes væren og befinner seg på samme nivå som dem, med samme utsyn mot omverdenen. Filmens preg er så ufattelig gjennomført og virkningsfullt, man kan ikke unngå å bli imponert. Den svever gjennom ukene og opplevelsene; fra opptur til nedtur, via fornedrelse; og holder på fascinasjonen hele tiden - forutsatt at man har latt seg fenge fra begynnelsen av. Hvilket ikke alltid er gitt, med slike spesielle, nokså smale affærer. Enhver gjennomført stilisime, på film, vil ha innvirkning på hvorvidt man som publikummer klarer å like, eller engasjere seg, i det man beskuer; om man lar seg rive med av atmosfæren eller ikke riktig får tak på den. For meg traff det fullstendig blink. 100% fornøyd, and loving it. Og jeg tror dette er en film man enten elsker eller misliker; kanhende stiller seg uforstående til, kanhende går så langt som å hate. Det er ingen lett historie å ta innover seg, og den blir ikke noe mer tilgjengelig av å fremstille mennesker som hverken er klare i hodet eller klare på hva de vil, men som man kanskje bør forsøke å lytte til likevel. Det blir desto mer utfordrende å hente ut budskap og skjønnhet, her, men de finnes om man bare stirrer lenge nok. Ytterligere - hva angår det som burde innfri for samtlige, på et mer produksjonsrelatert plan - filmen er spekket med flott teknisk arbeid. Den er storartet håndverk; regimessig, klippmessig, fotografmessig, masse fancy detaljer og vinkler, fine farger, vidunderlig bruk av locations; og, sist men definitivt ikke minst, den har et soundtrack fullt av god, gammeldags hip hop. Samt Method Man, i en minneverdig cameo-opptreden. Og den fungerer dermed som et strålende bilde på New York-kulturen, anno sin utvalgte nåtid; en sterk, utilslørt beretning om denne kulturens konsekvenser, om dens "ofre", og dens mange unikum. Influert, i aller høyeste grad og i alle ledd, av hip hop'en; gatespråk, grafitti-logo, kostymer og kutymer. Hvilket aldri blir hverken påtatt eller feil, det blir aldeles superb i forhold til setting og budskap. Ergo, hvis man ønsker seg en real tidsreise og et innblikk i en forgangen, men spennende tid, og hvis man har sansen for kulturen som sådan - og dens foregangsfigurer - om man er litt gangsta innerst inne, og trenger å realisere fortrengte egenskaper for en stakket stund: løp på kino. Og nyt en fin, klok og ærlig-sørgmodig-kul affære som utfolder seg i mange retninger, men konsekvent styrer seg inn i sin tilbakelente sfære, og ser selve livet fra en forskjøvet, vindskjev vinkel. Akkurat som den gode, samfunnskritiske hip hop'en gjorde, i hine hårde dager. Med fremtredende skikkelser som turde å rope ut og la sine utrop bære virkelig mening. Peace out, man. Jeg kjenner et visst savn.