rapporto e miscellanea (alla preparazione)

i denne tid av store ting
i hopetall (og hjerne satt i sving)
må jeg ty til de mindre,
for litt avkobling

soundtrack: dusty springfield - "dusty in memphis", fordi jeg tittet innom favoritten "the thomas crown affair" [nyinnspillingen] på teve her om dagen, og lot meg inspirere både musikalsk og mentalt - samt følte behov for å friske opp minner om fine jazz-melodier og sekstitallsklimpring og innta den nostalgiske tilbakelenthet bare pierce brosnan - og steve mcqueen [ála originalen] - vil kunne utvise, derav "windmills of your mind" på maks volum og svermeriske dagdrømmer om gentlemanstyver jeg gjerne skulle hatt meg en bedre middag sammen med

Beretninger om besvergelse
av Scaramouche, Po(t)eten, som samler opp og samler sammen, for å samle energi - mens bybanebedriften sprenger løs og vinduene klirrer (og bergenserne, i sin alminnelighet, klager)

løsrevne fragmenter over dagenes forløp; komponert i reneste beckettske romantiske stil, fra sjelens fjerne gemakker og rett ned på papiret, men med færrest mulig akademiske innslag (om de nå er unngåelige, hvilket jeg tviler på, i og med at de til stadighet summer rundt i min bevissthet og aldri synes å la meg være i fred - for tiden - men, som sagt, slik må det kanskje være) og i tilfeldig, om enn nokså sammenflettet og internt forbundet monoton struktur; uten den helt store redigeringsevnen, blottet for forenklende tegnsetting, men med gjennomførbar rytmisk sans - det skal jeg ha; fordi man trenger ordene å rømme til, iblant, og gripe dem, og sluke dem, som små humørdrops i en travel uke

lysglimt som å sitte i min gode stol med nok en god kopp kaffe, nippe mens man ser på regnet (for det pøser ned her ute nå) og kjenne varmen fra en taklampe (om det går an) eventuelt et skjær av stearinlys, opplysthet fra pc-skjermen, alt kan bidra, og jeg søker bidragsyterne begjærlig - likesom jeg gomler sukkerholdighet for energi-input og surfer gjennom verdensveven for en dose tanketom befrielse - og det er rart hvordan en bagatell således kan bety så mye, man lar seg minnes på de små detaljer, ørsmå pustehull i ens tilværelse, mens større tema unnagjøres, lengre trådes snøres opp og knyttes sammen, ispedd digresjoner - prøver hardt å fange en essens, mens andre sanser lar seg friste; er det rart ens verden aldri helt blir svart og hvitt, men satt i undertoner

sladder som jeg leser i daily mail at sophia myles' to ekskjærester møttes til dyst (og gemyttlig, om enn litt stiv posering) under evening standards theatre awards; ingen ringere enn charles dance og david tennant, må be, begge ulastelig antrukket i frakker og dresser, og omtrent like sjarmerende på tross av aldersforskjellen (dog gir man selvsagt tennant visse fortrinn), hvorpå det må kunne slås fast at frøken myles, i sannhet, er en heldig dame - selv om hun nå er singel og forflyttet over dammen og muligens ikke helt tilfreds i jobbhenseende; nuvel, jeg kjenner sjalusien demre, bare navnet nevnes; idet hun er en ung og flott og i særdeleshet talentfull dame, med en karriere (hittil) som spenner fra "tristan" til doctor og rosakledd lady i "thunderbirds", og en viss måneskinnsserie jeg ennå ikke har fått med meg (dessverre), og jeg håper å se henne i hollywoodske sammenhenger snart igjen - primært med høy profil og gode rolletolkninger - og inntil videre nyter jeg klipp av hennes yndlingseks (fra min side, altså) i dette hans kommende juleeventyr fra victoriatidens england, og i selskap med den alltid like elskelige david morrissey; gleder meg over nye klipp og promo-shots som øker spenning, likesom spekulasjonsgrunnlag - endog med "blackpool" friskt i minne (sist helg bød på etterlengtet gjensyn) og et snev av vemod foran forestående farvel

som minner meg på: frøken britney føler seg gammel og grå (etter sigende), og utkjedelig, fordi hun må legge seg klokken halv ti om kvelden; alle dager, selv i helgen; og ikke kan feste og ikke kan spise tilstrekkelig middag, fordi hun skal fremstå som vellykket, nyslank og fresh for en tv-opptreden i nærmeste fremtid - med andre ord, hun synes med ett å ha fått et (om enn ufrivillig) innblikk i noe som ligner studenttilværelsen og dennes mindre trivelige "konsekvenser", innen budsjettering og eksamensforberedelsers fornuft-døgnrytme, og jeg kjenner en viss skadefryd over at også kjendiser må utholde strevsomme tider, men ønsker henne all mulig lykke (til) med innsatsen og oppgradert fasong og form og håper på et realt comeback // som minner meg på: p!nk, favorittdamen, er ute med en ny video til sin nye singel "sober", der hun bruker gotiske referanser, burleske antrekk, plysjsofaer, kjapp klipping, blonder og mørke skoger for alt det er verdt, og dyrker narcissistiske impulser til fulle, og jeg synes egentlig det hele er blitt ganske kult - anbefales å sjekke ut per youtube - dessuten; det blir enda kulere av at man herved kan trekke inn (også) popartister i litteraturhistorien, idet her finnes åpenbare henvisninger til både attenhundretalls stilisisme og mørke impulser og individets særegenheter, og en dyrkelse av det selvutnevnte geniet uten like - på godt og vondt og nesten litt i overkant; selv om jeg ikke vil ha noen innvendinger mot å kalle p!nk for genial, for all del // som minner meg på: i video-sammenheng, at den nye poster'en til den nye terminator-filmen ("salvation") er noe av det tøffeste man har sett, og tilsvarende nyskapende, siden den er blant de første animerte plakatene som er blitt laget; huhei, vi priser den nye teknologien; der motivet på magisk vis forandres underveis og resultatet er en blanding av trailersnutt og 3D-bilde, og for oss som er opptatt av digitale kart (og kartanalyse, ála familiebedriften), er det ekstra intenst fascinerende; siden nevnte motivet er et satelittbilde av los angeles som sakte forvandles til et cyber-hode med eksplosjoner og flammer og lydeffekter attåt! - stilpoeng og høyt hurra og som jeg gleder meg, og det er jaggu bra de gir meg noe i erstatning for sesong 2 av "sarah connor chronicles", som fremdeles mangler på mitt teve-sendeskjema; venter stadig, óg i spenning, men her langt mot nord har special import-prosesser en tendens til å drøye lenge // som minner meg på: at menneskene muligens blir lykkeligere av å gå og vente, i all evighet, enn å se ønskene gå i ulykkelig oppfyllelse, til skuffelse, eller hvordan man nå skal tolke mister strindberg

husmor som jeg skrev til min moder per e-mail tidligere i dag, i et øyeblikk av akutt distraksjon og absolutt indignasjon (over egen utilstrekkelighet på visse områder); at jeg plutselig fikk det for meg, i morges, at jeg hadde lyst å bake julekaker - eller kake generelt, eller bare bake, så jeg satte meg til for å lese oppskrifter på nettet og saumfarte alt som heter mat og prat og ernæringsrådslagning, men kom snart frem til at det ikke virket noe morsomt likevel; bare komplisert og altfor dyrt og garantert mislykket - med klare forestillinger om et ubrukelig utfall, en kollapset deig og masse søl og ingen kokker til hjelp - og det fikk meg til å lure på hvordan noen mennesker kan finne matlaging så utrolig fascinerende, endog givende, samt hvorfor jeg er av dem som aldri vet hverken hva jeg skal lage (til middag), hvordan, hvorfor eller - ja - generelt sett, hva poenget er med denne form for kompliserte aktiviteter; og, hvor jeg sliter med å komme på varmretter, lunsjretter, måltidsvariasjoner hver eneste dag, selv om det i prinsippet ikke burde være så vrient, men jeg har ingen lyst eller vilje til å gyve lys på oppdraget, ei heller spesielt lyst på varmrettene i seg selv - men mat må man jo ha, sa fornuftsstemmen (igjen) og jeg kommer alltids frem til noe, likevel; der jeg går omkring i butikkene, eller på kjøkkenet, eller på rommet mitt, rundt og rundt og grunner, og jeg vet hva jeg kunne lage, burde spise, hadde kunnet lage til bespisning, får jeg liksom aldri bestemt meg, og jeg ender opp sulten og sur, og en smule skuffet som med resten av tilværelsen, ihvertfall nesten, idet man tenker: "å, det der så fint ut, ja det må jeg prøve" - etterfulgt av: "njee, det er nok ikke fint i lengden, gidder ikke prøve, kanskje noe annet" - og jeg har mest (av alt) lyst på kaker og kjeks og dill, og blir altfor fristet til å spise sjokolade og igår ble jeg så lei (av meg selv, og fraværet av oppløftende oppfinnsomhet) at jeg laget meg en hel pose potetmos som jeg spiste sans tilbehør og følte meg som en rimelig tragisk student; dog med en selvironisk nyve i pannen og, lykkeligvis, evnen til å flire rått av egen situasjon, samt kompensere med en porsjon sjokolademums til (nødtvungen) dessert - mens naboene mine baker langpannekaker og spiser poteter og panerte fiskestykker og improviserer seg frem til de lekreste sauser, og jeg lurer litt på hva som gikk galt - muligens er det nok et gen jeg mangler, med klar henvisning til foregående innlegg om kvinnerollen; at jeg aldri ble tilgodesett med slike interesser, at jeg skyr alt som har med det huslige, husmoderlige å gjøre; jeg er hverken interessert eller inspirert eller talentfull i disse baner - men, jeg kan ikke si jeg bebreider noensomhelst (hvem det skulle være) for aldri å ha lært meg opp, fra barnsben av, til dette; til å bli et vesentlig mer feminint, forklekledt lite kvinnemenneske med sleiv, kasserolle og intenst husmorinstinkt, som visste å oppfylle kutymer og krav og te seg som en strøken madam - nei, til de grader ikke; det hadde muligens gjort det enklere i dagliglivet, det hadde unektelig gjort det enklere å leve et dagligdags liv, men så innser man at der finnes andre aspirasjoner og man slår seg til ro med hvilke roller som ikke passer en selv, som en del av tilværelsens tilpasningsprosesser, og forsøker å finne andre talenter og greie seg med de shortcomings man har, som best man kan, og tyr til mikrobølgeovnen når man må - ytterligere, man opphøyer ferdigmaten til en luksusposisjon den knapt gjør seg fortjent til; for sålenge man får i seg føde, går det greit at gastrom-stillingen uteble (og mine ambisjoner ledet annensteds)

som, avslutningsvis:
klargjort, avgjort (utgjort)

strøminger igjennom tid,
og mine tankestrømmer
føles som om hodet knaker
hjerneceller spraker
ser meg innkapslet i tekst
og litterære perioders fremgang
store tradisjoners vekst
de vordende geniers allsang
hva var vel historisiteten uten
all uenighet - hver avføder en ny tendens
og gjør seg vanskelig å huske,
slik teller kun hver innbyrdes sekvens
i makthavernes korridorer
minne over splittelse og splid
og påheng av opplærte poder;
symptomatisk flid, metodisk tvil
i problematiseringskunstens ånd,
de tillater seg aldri være sene
og våre blikk må følge deres forutgående,
der argumenter aldri har fått stå alene
et kunnskapsomfang strekker sjelden til
de selverklærte storheter vil hevde
der finnes alltid noget nytt å spe på med
man er ei voksen før man har fylt tredve
og neppe er man utlært før man avleverer
side opp og side ned, i mente
om dette utall teorier folk har foreslått i fortid
hvorfra all nåtidsviten lar seg hente
så er vi kun produkt av alt vi memorerer
gjenklang av de stemmer vi siterer
lener oss på eldre tanker
glemt er dertilhørende skavanker
ignorerer glatt en logisk brist
sålenge man er vel bevisst sin frist
og overholder tankegodsets gyldne regel
fullt og helt i tråd med (for eksempel) Hegel
holder seg godt innenfor de trygge rammer
kjenner sin besøkelsestid, vet hvorhen det strammer
sender strøm av gjentagelser gjennom tid
og gjør meg matt av teoribegreper
føler meg låst fast i nett av felles holdning
hvis motsetninger meg ettersleper
lar meg aldri hvile, kjører meg til veggs
ingenting for gammelt, ingenting avleggs
alt må flettes inn, det meste tekstualiseres
ordene skal pugges, personifiseres
jeg er mett av tenking, møtt av mangfold,
motarbeidet kun av hyppig glemsel
jeg blir svett av avvik, sur av unntak, hvor
inkonsekvensen blir mitt stengsel
kobler hjernebarken ut når den bør spikres inn
og fører til unødig redsel for erindringssvinn
så gi meg tusen, snu i sirkel, returnér til start
og la min resonneringskilde ei bli svart