Krydder for tilværelsen

Soundtrack: P!nk - "Glitter in the air", Ennio Morricone - "Man with the Harmonica", og Roxette - "Beautiful Things" (selvsagt). Hvorav sistnevnte er det høydepunkt i hele band-katalogen, og Marie Fredriksson i sin ubestridelige "finest hour". Fra et comeback-album uten like, som stadig er blant mine personlige favoritter. Intet mindre.

Inspirert av den vidunderlige oppsummeringsbloggen Three Beautiful Things som jeg er en litt for tilfeldig, men like fullt trofast leser av, besluttet jeg å ta for meg dagen som var og rable ned (en noenlunde sammenhengende liste over) de viktige tingene som har inntruffet; slikt som muligens gjør humør og form og fasong litt bedre, endog lyser opp i hverdagen generelt og høyner dagskvaliteten betraktelig. Som for eksempel mimring over gårsdagens fantastiske lysfest i Bergen sentrum, der 20 000 (!) mennesker møtte opp for å bivåne julegrantenning og synge julesanger, med treet plassert midt i Smålungeren og allsangen ledet av Bjarte Hjelmeland, etterfulgt av effektfullt og stemningsskapende fakkeltenning, og fyrverkeri som en heidundrandes avslutning. Kunne ikke fri meg fra å tenke at det er jaggu bra, jaggu betryggende, i disse finanskrisetider (som alle snakker om) at man fremdeles evner å holde fast i de viktige tradisjonene og investere det lille ekstra der det trengs; også økonomisk; selv om fornuftssansen muligens tilsier gjennomgående sparsommelighet. At man fremdeles tar seg råd til å unne seg et arrangement som dette; som er så flott og karakteristisk blitt, for adventidens innvielse, her i Byen; selv om samme fornuften muligens ville hevde det er sløsing. Vel, jeg tror ikke noen av de tusener som stod tett samlet i en enorm hop og gomlet pepperkaker (courtesy of Bergens Tidende, tusen hjertelig) ville vært det foruten, likesom jeg er overbevist om at de aller aller fleste syntes det var klokt investerte, anvendte penger fra arrangørenes side. Heldigvis. For det er nettopp i tider som disse at vi trenger slike positive, overdådige avbrekk; så også for de eksamenslesende, som unnet seg en velfortjent frikveld med innlagt restaurantmiddag - i selskap med min svært spandable og hjertelige tante; takk takk! - nesten uten fnugg av samvittighetsnag, og nesten uten å verdige pensum en tanke. Skal ha for innsatsen. Men det var lett å la seg rive med og bare nyte, der man stod, med vakkert pyntede julegater omkring seg og funklende julelys i alle trær, og skikkelig vinterpreg; kveldskulde, snøhauger og regndråper i luften, som dog ikke gjorde en flue fortred grunnet faklene. Samt den menneskelige varmen, selvsagt; sånn for å dra en klisjé; idet den strålte fra alle tilstedeværende. Som det ble sagt fra scenen på ett tidspunkt, og som man antagelig kunne forestille seg fint selv, ved å ta overblikket utover folkemassene; det er bare i denne Byen at noe slikt kan komme i stand. Bergenserne har en egen evne til oppslutning rundt store (og, vel og merke, velkjente) arrangementer; det være seg Lysfester eller Brann-fester eller matfestivaler eller hva man steller istand. Folk møter opp, mannssterke, med upåklagelig entusiasme og glede. Og det gir jo en atmosfære uten like, høyrøstet og inkluderende og overveldende og blid; nøyaktig slik vi er kjent for. Man kan si mye rart om Bergen, men vi vet å skape folkefest. Det skal vi ha. Og jeg fikk i det minste et snev av julefølelsen, tross i at det ennå er en stund til ferien setter inn og man kan hengi seg 100% til høytidens lykksalighet. Vi skriver ikke Desember før i morgen, vi har knapt tent adventsstaken, og det er i sannhet mye som skal ordnes før alt er klart til jul. Men selve denne førjulsperiodens sjarm og særegenhet ble, på et vis, bekreftet i går. Og satt igang. Så nå er det på tide å starte forberedelsene og bare glede seg - det er det aller viktigste - vite hva man har å se frem til og nyte denne måneden for alt den er verdt! Om ikke det får opp humøret, vet jeg ikke hva som skal til!

Videre, noe småplukk fra hverdagslivet som trådte i kraft dagen derpå (selv om det strengt tatt fremdeles er helg); om at jeg lar meg fascinere av hvordan grillkrydder makter å heve smaken på ethvert måltid, endog brent pastasaus med svett makaroni. Et lite dryss, og all usmak kan meget enklere ignoreres. (Forslag til nytt slagord, anyone?) Virkelig genialt, virkelig effektivt, spesielt for de mindre begavede studentkokker. Som det uhyre talentløse eksemplar jeg er, setter jeg stadig min lit til Black Boy - i mangel av kjennskap til bruken av andre, mer avanserte og velsmaksskapende remedier - og priser meg lykkelig over at magien inntreffer, akkurat når jeg trenger den som mest. Enkelt, greit og ferdig. Middag fikset. Meg fornøyd. Man lærer seg visse grep for å overleve hverdagsrutinene (og kompensere for manglende husmorgen), det skal sies. Og når vi snakker om mat: noe som like ofte tilfredsstiller Scaras smaksløker - i all deres manglende kritiskhet, men utstyrt med visse behov - er unektelig sjokolademuffins, og 7-eleven sine er fortsatt best. Ingen tvil i min kalorihungrige sjel. Her snakker vi umiddelbar forbedring av dagsformen, og for en lunsj. Søndagskos i ypperste forstand. Dessuten; man må ikke glemme å gratulere The Blacksheeps som vant MGP jr. ála Nordisk variant, og som (av den grunn) ble soundtrack til min muffins-bespisning, altså lunsjen, og jeg må bare nevne at vokalisten der er et av de største vokaltalentene på denne siden av Lise Karlsnes - wow! - pluss at hun har et band bak seg som er ufattelig flinke til å spille, i en alder av fjortis, og de bør med rette spås en stor karriere fremover. Jeg håper de tilgodesees med en god, fordelaktig platekontrakt og følger opp suksessen med et steinbra debutalbum. Opptredenene fra UKM med "Tales from the forest" virket definitivt lovende, og jeg ser frem til å følge utviklingen. De har ufattelig kult, jordnært og sjarmerende image, om ikke annet. Ytterligere ble formiddagen ispedd litt P!nk (fordi hun er flink) og forsøk på å være en litt mer samvittighetsfull studine (joda). Distrahert, til det komisk besværlige, av britiske tabloider og youtube-klipp, naturlig nok og i overstadig kombinasjon, pluss en hang til å sjekke Facebook - helt plutselig, uten at jeg aner hvorfor, og veldig ubeleilig - og generelt sett virke åndsfraværende. Og sist men ikke minst, for å retunere til sakens anliggende og utfordre meg selv til å hoste opp et siste lysglimt i mørketidens lesepress-tilværelse: at Sergio Leone er Tidenes Beste Filmregissør og at "A Fistful of Dynamite" er en av de aller beste krigs-westernfilmene jeg har sett. Og jeg har sett en hel del. Den er veldig utypisk, til Leone å være, og særdeles brutal. Nesten grim. På en, igjen, ikke helt vanlig måte; slik jeg kjenner Legenden; idet volden er blottet for komikk eller style eller fin-mimikk, den er rett på sak, uverdig, utbasunderende og deprimerende endeløs. Folk slaktes ned for fote, uten omsvøp, og det er utrolig sterkt (og fysisk vondt) å se på. Men desto mer realistisk og nært, i forhold til den tid den skal være fra. Filmen er en upolert skildring av revolusjonen i Mexico, kjent fra filmer som "The Mask of Zorro" og "And starring Pancho Villa as himself", begge med Antonio Banderas, men der i en mer stilisert og polert forstand. Mens vi i Leones episke drama (to timer og tredve minutter, og det er ikke ett sekund for mye) møter James Coburn, helten fra "The Great Escape" og Rod Steiger, udødeliggjort i "On the Waterfront", som et nokså umake, men eksepsjonelt effektivt terrorist-par; en halvkriminell, lokal bonde og seksbarnsfar, i kompaniskap med en irsk sprengningsfanatiker og motorsykkelkjører, som lider under dystre fortidsminner. Disse to havner, bokstavelig talt, midt i kampens hete og får bevitne revolusjonens tragedier og horrible konsekvenser i detalj. Ved en rekke tilfeldige hendelser og mer eller mindre ulykkelige slumpetreff, ender de opp med å kjempe på de mexikanske revolusjonæres side - mot de spanske militære - i utgangspunktet kun for å rane en bank (...), men etterhvert som oppriktig, ideologisk involverte. Samtidig med dette får vi óg, i litt mer velkjent Leone-stil, tilbakeblikk på deres liv og hva som leder opp mot de gjenstående oppgjør, men filmen mangler det tradisjonelle oppsettet med helt, skurk og sidekick; istedet finnes her to store antihelter med mange svin på skogen, men ubestridelig gode hjerter, og en politisk kontekst som backdrop for alle deres gjerninger, og handlingen som sådan. En svært rørende, dramatisk og brutal affære - ikke ulik Leone-protegéen Clint Eastwood sine skildringer av andre verdenskrig, spesielt "Letters from Iwo Jima" (som er en av mine andre, absolutte favoritter) - og den har noen av de beste spesialeffektene noensinne inkludert i en film. Tatt i betraktning hvilket tiår den stammer fra (anno '72) og hvilke ressurser man hadde til rådighet, er det rett og slett imponerende. Det stiller også dagens spesialeffekter og overdrevne bruk av dataanimasjon i et heller dårlig lys, når man her benytter "levende" eksplosjoner av en annen verden, og et helt vanvittig antall slagscener, locations, statister. Tross i all annerledesheten og den virkelighetstro innfallsvinkelen, det ville ikke vært ordentlig Leone uten stormannsgalskap, stunts og en ikke rent liten dose humor. Følgelig får man både latter og gags, innimellom all volden - hvilket makter å sette den i større perspektiv, og lar krigshandlingene fremstå enda mer grusomme, siden de former slik en sterk kontrast til det nære og betagende innblikk man har fått til menneskeskjebnene; óg tilhørende humoristiske, likandes personer man ønsker det skal gå godt med. Av de to hovedpersonene Juan og John er det hovedsaklig førstnevnte (Steiger) som står for graden av comic relief og mange bisarre innfall, mens John (Coburn) er det mer tankefulle, melankolske; dog ikke uten glimt i øyet; som sprenger ting i luften og gnager på en usunn samvittighet. De gjør begge noen strålende rolletolkninger; mindre cowboy-aktige og mer hverdagshelter, enn for eksempel Eastwood i Dollar-trilogien, men like fullt karismatiske og med stor publikumsappell. Alle småfeil og beklageligheter til tross. Ingen av dem er utpreget snille eller uskyldige, eller lovlydige, men de viser (dermed) menneskesinnets kompleksitet og - med all tydelighet - det farlige i å dømme verden i svart/hvitt, uten moralske nyanser. Med andre ord, en storslått filmopplevelse, og en viktig film å ha sett; både på grunn av historien og historikken; pluss at man selvsagt får den obligatoriske Midtvesten-følelsen, ørkenlandskapet, den ubeskrivelige Morricone-musikken (som gir meg gåsehud langt ned under lilletåen) og de helt store togsekvensene. Sedvanlig og helt uforutsigbart Leone, på samme tid; som nevnt, både interessant, underlig, medrivende (tårer i øyekroken, absolutt) og veldig, veldig, veldig bra. Ikke uventet er det filmen som topper (og avslutter) min liste over viktige ting - beatiful things - for denne gang. Slik må det nødvendigvis være, filmfanatiker som amn er, og jeg får ingen bedre avkobling enn timesvis foran skjermen med flinke mennesker i aksjon. Nevnte tidligere grillkrydderets magi, og - i sannhet - det magiske ved å overvære Bergenske juletradisjoner, men ingenting overgår filmmagien. Det å slå seg til med en glimrende god western og glimrende gode skuespillere i alle roller, det blir ikke bedre enn som så.