Svar, besvær og vintervær

En omfattende, nokså divergerende tankerekke om værskifte, kvinnelighet, julebakst, Bergensernes vesen og James Bond.

Soundtrack: Sharleen Spiteri - "Melody" - som er et helt ufattelig bra retropop-album, omtalt som noe i likhet med Amy Winehouse, Duffy, Dido; slik man laget musikk før i tiden, med ordentlige instrumenter og skikkelig vokal og skurrende høyttalere; hvilket jeg er fullstendig enig i, selv om jeg aldri hadde forventet noe annet av Texas uforlignelige, magiske frontfigur hvis album med gamlebandet var nøyaktig likedan og aldri skuffet. Texas har alltid laget ordentlig musikk, de har alltid tilhørt den gamle skolen, og jeg er ikke mindre fan blitt av denne grunn. Anbefales på det aldeles overopphetede og jeg håper hun snart kommer med et soloalbum til; dette gir løfter om en strålende karriere videre! Favorittsanger hittil: "Stop, I don't love you anymore", "I'm going to haunt you" og "Francoise", som alle har sekstitallspreg og klare henvisninger til folk som Diana Ross, Serge Gainsbourg og - ehem - Carla Bruni. Likesom Carole King, Dusty Springfield, Nancy Sinatra, andre fine mennesker. Me luvs - a lot.

Snøen laver ned i Bergen. Det vil si, har lavet. I øyeblikket ligger den trygt plassert på bakkenivå, i centimeterhøyde, og i all sin hvite, kalde, våte, ikke spesielt innbydende, men unektelig stemningsskapende prakt. Og plutselig, helt ut av isblå oven, fikk man julefølelse her; den store, uvergelige, fantastiske sorten, som satte meg litt ut av spill og gjorde meg distrahert og lykkelig på samme tid. Uten å antyde at dette er noe jeg ikke har kjent på tidligere - det er ikke til å unngå, det har kjøpesentrene ettetrykkelig sørget for - men i dette nu ble jeg overøst av den virkelig julete følelsen, den som innebærer coca cola-trailere, pepperkakelukt og rimfrost på trærne, julekalendere, alle varianter rødfarger, knirking under skoene og forfrosne fingre. Vinter og høytid. Utrolig deilig. Eneste lille problem er at vi ikke riktig har kommet oss dit ennå at vi bare kan sette oss ned med kakaoen og gomle; det er fremdeles en anselig stund ventetid igjen; men jeg har begynt å kjenne etter på førjulstidens nytelsesverdighet og det er ihvertfall en begynnelse. Har vært så oppslukt i min egen innsnevrede leseverden i det siste at jeg knapt maktet å ense de tiltagende juleforberedelsene rundt forbi, men nå - med komplett omgivelsestilpasning og virkelig intensivert kommersialisering, kampanjer og nisser og dill, ble jeg kastet rett ut i hurlumheien og klarer ikke skyve feiringen unna som noe langt inn i fremtiden. Neida. Men denne feiringen kommer alltid brått på, er det ikke så; man ynder jo å erklære at diverse fenomener kommer "som julen på kjærringa", og i dette tilfellet får jeg kalle meg kjærring og innrømme at hele julestrien kom en smule overrumplende på meg. Ikke desto mindre lot jeg mer inspirere, og glede, av snedryss og nyoppdagede butikkdekorasjoner, og av naboene mine som har satt igang med julebaksten. Det har sin sjarm, absolutt. Og de selger julefilmer på Platekompaniet og Friele reklamerer for egen julekaffe og allting er veldig - tja -gjennomført innstilt på det som står for døren. Endog undertegnede, etterhvert, men tar visse forbehold; i selvoppholdelsens navn; om at jeg ikke må la meg rive så mye med at fokuset forsvinner fullstendig. Det kan fort skje. Farlig fort. Også havner man med julenisseskjegget i karakterklage-postkassen, og er nøyaktig like langt. Uansett, og som man muligens har resonnert seg frem til mellom linjene allerede, jeg er ikke så på hugget som jeg burde være, men istedet for å bare sitte og stirre i veggen, aktiviserer jeg meg - (om enn) på måter som ikke har noe med pensum å gjøre, men som (til gjengjeld) ikke er komplett uvirksomme. Igår, for eksempel, valgte jeg å gjøre noe som jeg nesten aldri har for vane, på en helt alminnelig hverdag, og som jeg knapt noensinne har bedrevet, utenom de store anledninger, nemlig å ta med meg fotoapparatet mitt utenomhus og fotografere den nyankomne snøen, over det tilsvarende forskjønnede landskapet, høyt og lavt og i alle retninger, over sjø, land, skog og barmark - bokstavelig talt. Endog så andre turgåere begynte å glane på meg - og da tok jeg til å fotografere dem også. Ikke at det forhindret dem fra å holde blikket festet på denne suspekte, luekledde fotograf som iherdig knipset ivei mot grantremotiv og annet uforklarlig, men deres tilstedeværelse bidro da til mer liv i bildene mine, og hva angår deres rynkede bryn og spørrende ansiktsuttrykk; jeg kunne ikke brydd meg mindre. Det står mennesket fritt å dyrke sine interesser i fred for andres kritiske innvendinger; hvor og hvordan man måtte ønske; det har jeg alltid villet hevde. Selvsagt med visse, relative måtehold - men det er en del av vår selvrealisering og den skal respekteres. (Og grantrær gjør seg flott på fotos.) Best av alt; fotograferingsøkten var en kjempeartig oppelevelse, på en fredagskveld, og jeg fant ut at jeg har savnet fotofasen min som jeg var så oppslukt av for en tid tilbake, men har vært altfor lite flink å holde ved like. Kommer i kategori med italienskkurs, klesdesign, låtskriving, med mer; antar jeg har i overkant mange hobbyer til å skulle huske på dem alle sammen; men så lenge man kan stikke innom i ny og ne og gjenoppta dyrkelsen går det fint. Noe av ferdighetene forsvinner, for hver gang, men hobbyer var vel aldri ment til å resultere i ekspertise. Basert på egne beskjeftigelser og valg; jeg har lyst å oppfordre alle der ute til å ta opp igjen "glemte" fritidsaktiviteter bare fordi de har lyst og forhåpentligvis finne glede i å bare ha funnet på det. Mitt årstids-påvirkede innfall ga ihvertfall mersmak. Og, som den nyfunne eksibisjonist-wannabe jeg har intensjoner om å prøve å forbli, har jeg tenkt å publisere noen av de bedre fotografiene her. Om ikke annet for å illsutrere hvor vakker byen min fremstår, med denne sin vinterskrud; og for å ha noe å forestille seg idet snøen, tradisjonen tro, forsvinner - like fort som den kom - og etterlater oss med en helvetesholke, tre varmegrader og pissregn. Noe som pleier å skje rundt adventstidens igangsettelse, sånn circa kommende helg. Bergensvinteren er ikke kjent for sin langvarige puddersnø eller sitt fabelaktige skiføre. Men vi får da vår dose, og det er fantastisk å se hvordan folk makter å utnytte de marginale mengder sådan vi tilgodesees med; som en by vant med regn og slaps og ikke ordentlig vinter er det kanskje ikke så rart, men jeg har alltid syntes det var påfallende hvordan vi Bergensere løper ut hver gang det ikke er regn og utnytter annerledesværet til fulle. Om sommeren flokker vi oss sammen i ufattelige hopetall på alle badestrendene, svømmer i kø, skviser oss inn mellom tilreisende turister og opptar hver millimeter med ledig sole seg-plass. Om vinteren fyker vi avsted med akebrett og kjelke det sekund det tar til å drysse fra himmelen, og går på ski over gresset med et halvt snøkorn her og der som umulig kan gi den gode langrennsfølelsen, men like fullt: folk lar seg ikke stoppe, de er overentusiastiske. Bergensere har samme forhold til penvær/ikke-regn som de har til Brann, Festplassen, upopulære navneforslag, Bybanebygging og Herman (Friele). Når det er sagt, mange Bergensere har ikke noe imot regnet heller. Jeg foretrekker strengt tatt regn fremfor snø, men kan ikke nekte for naturskjønnheten sistnevnte fører med seg. Og, altså, det blir ikke ordentlig jul uten. Dessuten er det festlig å beskue nevnte naboene bygge snømann i hagen, leke snøballkrig med parkerte biler som nokså ufrivillige deltagere, og improvisere akebakker (memo av etterpåklokskap: steintrapper er ikke velegnet), idet Bybanen har rasket med seg vår opprinnelige og bygget seg en tunnel der istedet. Alt dette, mens jeg sitter innomhus og grunner over juletradisjonen, prøver å konsentrere meg om andre ting enn sjokoladebehov, blader åndsfraværende i en tegneserie - og lurer på hva som skjedde med skippertaksgenet. Fanatiker-konsenstrasjonen. Voldsom arbeidslyst under press. Antagelig er det noe jeg mangler, og aldri helt vil kunne tilegne meg; på linje med husmortendenser, skoshoppingsbehov og oversentimental dyrking av såpeserier. Ja, jeg tar meg ofte i å lure på hvorfor jeg er singel, med alle mine manglende kvinnegreier, alle mine ikke-eksisterende hurpe-takter. Ikke for å implisere at jeg er en supereligible bachelorette som ethvert hankjønn burde finne attråverdig, for all del, ei heller at husmødre er spesielt hurpete, men jeg skulle gjerne sett at noen fikk øynene opp for de mer påfallende egenskaper på dating-fronten som jeg, etter egen oppfatning (i et sjeldent øyeblikk av overstadig selvtillit - wtf!) besitter. Jeg leser til stadighet på disse rosa nettstedene om alt det som kunne komme til å irritere ham og derfor bør unngås, og de tilbyr tester i hopetall for å sjekke om man er irriterende som kvinne, om man ikke passer sammen, om man er typisk ditt og atypisk datt, og jeg kjenner meg aldri igjen - men antar jeg har andre laster som "veier opp" for dette i negativ forstand. Eksempelvis, at jeg er istand til å starte en krangel over hvilken fotballkamp man skal se på TV, og hvem som ikke skal lage middag, samt sutre høylytt over i det hele tatt å måtte forsøke å ikle meg kjole og høyhælte sko. Da handler det ikke om hvorvidt man "ser feit ut, kjære?", men kun om de praktiske anliggende ved at høye hæler gjør forbannet vondt og kjoler er av prinsipp for trange. Ytterligere har jeg, på en annen side, en del menn mistenkt for å faktisk ønske seg en kvinne med alle disse sagnomsuste kvinnegreiene; mer eller mindre i skjul; fordi det er enklere, mer gjenkjennelig, mer håndterlig å befatte seg med. Og innlede langvarige forhold til. Da vet man hva man får, og hva man har å klage over. Vi mennesker elsker jo ingenting mer enn å klage. Og vi elsker det åpenbare, det overkommelige. Standardiseringer, ufarliggjøringer, gjenopptatte banaliteter. Muligens har jeg for mange fordommer og tror menneskeheten generelt ynder å sette(s) i bås, men det er et faktum at tomboys, atypiske jenter, uttalte feminister, fotballfanatikere, karrierekvinner og andre har vanskeligere for å finne seg en fast partner enn de som oppfyller normene til fulle. Det er visst også bevist gjennom tester, ifølge samme rosa-sider. Man tror man kan appellere ekstra ved å være annerledes og gå mot strømmen; ved ikke ha disse forventningene eller enerverende tilbøyelighetene (skoskap, kronisk hodepine, "Frustrerte Fruer"-maraton); men så er det nettopp dette som ødelegger for ens sjanser, ved at man blir for faretruende, rar, "ukjent territorium", hva vet jeg. Våre vesensforskjellige forventninger virker vel mot sin hensikt også, da, ved at mennene tror de blir vanskeligere å oppfylle. Eller skumle å konfrontere. Hvordan takle en kvinne som sutrer over Brann-tap, ikke mensen, og har tegneserie-bunker som overgår ens egne, men aldri ville åpnet en kioskroman, og analyserer Bond-damenes pene ben og Bond-bilenes defekter, heller enn Daniel Craigs brystkasse? (Følte meg skyldig der, ja. Selv om brystkassen hans er fin den óg.) Kanhende er jeg fryktelig sexistisk selv, nå, og veldig fastgrodd i mine kjønnsteorier; men i realiteten er alle disse mine antagelser basert på hva jeg leser i avisen (kanhende leser jeg for mye aviser?) og stort annet har man ikke å ty til, for grundig å utforske allmennhetens vaner. Samfunnets tendenser. Det er dem jeg kjenner på. Og de innebærer, for å avslutte med begynnelsen, at man skal stresse med julen fra Oktobermåneds slutt, at man skal lese pensum de siste tre ukene i November og jobbe resten av semesteret, at man skal ha gjennomført aksepterte interesser som man utfører på en behersket, normalisert måte, uti offentlighetens opplysthet; interesser som innbyr til bifallende nikk, ikke skeptiske blikk, og - ikke minst - man skal holde på kvinnegreiene, om man er kvinne, og man skal legge dem for dagen i den forstand de er kjent for; man skal definere kvinnegreier som det de er - etter KK, Henne, Det Nyes doktiner; og man skal forvente å bli møtt med forventninger basert på forventninger man allerede forventes å ha. Det er faen ikke enkelt å ikke forstå. Og jeg henger ikke helt med i moderniteten lenger (eller i forventningsomfanget). Jeg føler meg som Wordsworth og Thoerau; jeg lyst å bare flytte ut i skogen og tilbe mosen litt, sånn av og til, ikke måtte forholde meg til alt dette nye maskineriet og den skumle overfladiskheten. Distansen til virkeligheten, heller enn å omfavne den og dypdykke ned i dens mangslugne understrømmer. Jeg har alltid likt romantikken bedre enn realismen, og det er nok av grunner til det. Jeg er en uforbederlig mot-strømmen-svømmer, men jeg er villig til å lempe på kravene for kjærlighetens skyld; selv om jeg nok aldri kommer til å bli en sterotyp av noe slag. På godt og vondt, jeg er sterk i mine meninger. Jeg vet hva jeg ikke vil ha, ofte mer enn hva jeg faktisk ønsker, og jeg stiller andre krav som kan være minst like krevende, og spesielt siden de ikke passer innunder de vante spillereglene. Og, som et apropos, jeg har alltid likt sommeren bedre enn vinteren, men jeg takler begge deler - tolk det gjerne som en overført betydning - og fremlegger her mine behørig omtalte fotografier av sistnevnte:

Vinterbyen

Click the pics to enlarge, please. All rights served and copyright Scaramouche, yours truly, which means no stealin' unless asked for. Pictures snapped whilst enjoying a slight walk around my favourite lake, which also happens to be one of my favourite places in the world; about which I frequently seem to be writing poetry, most recently this piece and some time ago I wrote this, and both are heavily connected to the images below. The swings mentioned in the latter poem are positioned just outside the right corners of the bottom photo. Which also features the infamous lake; similar to most of the other photos, but as distinct from the upper two - which include a bench where I usually sit and contemplate the wonders of the earth (or whatever it is that a woman of my atypical disposition tends to contemplate). And where it doesn't seem all that tempting to sit down, at the moment - nonetheless, they provided some beautiful spectacle for my Christmas-hungry eyes. As you may notice, the pictures move from dark and gloomy to bright and early, and this is due to their being captured in the opposite order of their presentation, and why I made this particular reoriganization I really have no idea; just ended up that way. Problems and details explained, now please enjoy and please comment (if you wish). In any case, I like my new(ly refound) hobby!