Weiter von der Bank

Soundtrack: Emiliana Torrini - "Love in the Time of Science" - stemningsmusikk som både minner om snø og antagelig er komponert i vinterlandskap, og som er en av mine absolutte favorittplater i hele verden. Flinke damen, dessuten, med opprinnelse fra to land jeg er særdeles glad i - Island og Italia; dásamlegur, molto bello - og med et ubestridelig talent for smekker, lekker, ledig popmusikk med electronica og folklore-røtter. Det kan knapt bedre gjøres. Nå, siste rest av vinter nyss forsvunnet - men jeg minnes den, som lovet, antatt, og jeg minnes fotturer i snødrev, fotavtrykk i snøen, stille kulde, vinden som umiddelbart lot opphøre og etterlot et landskap helt i ro. Også skriver jeg dikt om det jeg så og nå bare kan forestille meg, om det jeg nå bare har bildebevis på at noensinne eksisterte, og muligens ikke vil inntreffe igjen på ukesvis, månedsvis, kanskje en hel vinter. Men det var her, for en dag eller tre. Og det var vakkert.

"Benket for et Årstidsskifte"
av Scaramouche, Po(t)eten, som her har forsøkt seg på en slags omskriving, parafrasering; eller kanalisering, som englenderne sier; av gamle tiders barneregler, ispedd gåter, rim og fine ting (og vinterstemning), ikke spesielt alminnelig eller hyppig benyttet innen poesien, tenker jeg, men desto mer av interesse, likesom lykkelig erindret på en regntung, mindre snørik kveld. Inspirasjon hentet fra landskapsarkitektur, vakre omgivelser, hagescenen i "Notting Hill", diverse benker i min umiddelbare nærhet, etc. Høres muligens litt søkt ut at jeg satte meg ned med formål om å skrive et dikt om en benk, men det er nokså nøyaktig hva som skjedde; det vil si, jeg var ute og gikk og jeg fikk øye på en nydelig, snødekket benk, og jeg kom til å tenke på teorilæren fra ifjor om stivnede metaforer ("katakreser", for de innvidde) der "foten av et fjell" ble brukt som eksempel - og tenkte for meg selv at benker, de har også føtter, og dét lager jo et fint poetisk bilde; spesielt om man forestiller seg menneskeheten nedsnødd, samtidig, et helt landskap kledt i hvitt, og møbler som skapt av metallisk skjelett, med frostskinn overalt. Så ble det to åpningslinjer om et personifisert hagemøbel, etterhvert satt inn i en meget stemningstilpasset kontekst, med og uten fargefokus, og jaggu; skulle man sett; en fancy liten anekdote med.

snarlig sunket hen i sne, i skjul
fra fot til øvre kant, tilnærmet slukt
av vinter, og en kritthvitt bør
en bortfeid lengsel, tildekket og svøpt
i spraglet ham av frost og vann
av glitterdrysset ifra oven
etterlates jeg, urokkelig, og røres ikke
før én tid er omme, og én tid kan gjenopptas
min kappe kastes av meg
åpenbarer smal og smedig rygg, holdt strunk
av messing, smidd i ornamentets lenker
pust på meg, stryk vekk det siste lag,
den siste rest av kuldeskjold, min prakt,
se min innbydelse, min makt, ta plass
for jeg står til disposisjon, i bakken
tempo saknes, trinnene blir tyngre
uten knyssel, så brer jeg meg ut
og ber deg frem, foruten ord,

hvem er jeg?

like fullt et tegn forstått
forunderlig, uendelig, naturens gang
sedvanens lover, og selvfølgelighet
en annen trekkfugls sang
i nymalt ham av beis og vann
og alskens løvdryss ifra oven
står en høstbenk klar til dyst
den venter rolig på en vinterstorm
og skiftende kapitler, slik rutinen er
mens nye kommer til
og andre sitter sjelden lenge ned
for dét er uteveseners kretsløp
står å lese, på en påspirket plakett
"er sjenket allmennheten, slik som verdens skjønnhet
felles ingenseie, til å nyte, til å finne fred"

jeg er et fredfullt sted

heri omgivelsenes skifte, vekslingenes kaos, krisens emning
står jeg støtt
min ventetid er permanent
så er jeg frigjort
synker hen når tiden lar seg innhente
og kaller meg til seg
påkaller mine kvaler, stilner snart
jeg lar dem svøpe meg
og finne meg igjen