Endings to a journey

Updates, updates, updates. And what news to share indeed. David Tennant, Mr. One and Only, has now officially resigned from his post on "Doctor Who", and forsaken the role of The Doctor, much to the disappointment and frustration and grief of fandom worldwide. Actually, it's made the headlines of all British tabloids and it received a major note in today's Entertainment sections in Norwegian newspapers; which is huge, considering we don't even have "Doctor Who" on the telly anymore. Anyways, it's all over the news sections, and the "who next"-word plays and "doctor"-puns are continuously taken to new levels. Everyone's discussing it, or so it seems, and the speculations are intense, as to who will take over - first and foremost - and how David himself will got out; what his final words as Ten will be, how he'll regenerate, what he'll do, and who he'll be with. Personally, I have about the same feeling now that I had when Christopher Eccleston was leaving, some odd years ago - which, as far as I rememeber, lasted so long, I thought I would never get over it. Actually, I never did. I still mourn his departure, and I still miss him a lot, but at least I'm rid of the hatred against David that I beheld back then, and all the heavy criticism I directed towards him, because I found him such a horrid replacement for The Best Doctor Ever. Chris, that is. At the moment, however, I'm sad and upset to a point equal to old times, but as distinct from the case with Nine's regeneration, I - regretfully - have no successor to blame it on; no silly dork to compare with the excellence that is David Tennant, like I did with, er, David Tennant - once upon a time, when he seemed like a silly dork, and I thought Christopher was excellent beyond compare. Situations changed, though, and I grew to like Mr. Tennant more than I'd ever imagined, and I retracted my harsh opinions completely, confirming my admiration for his skills many a time, and I'd regard his portrayal of the character as one of the finest, ever, one that is true to its mythology and the Universe of DW in general. He is intensely likeable; funny, charming, mysterious, handsome, strange, bouncy, looney, inventive, evasive, strong-willed, blunt, absent-minded. In short, he's got a bit of everything, and should appeal to everyone. He has, in short, been a wonderful Doc, and a brilliant fanboy to cast, which - again - made it easier to like him, because he obviously enjoyed the show and starring therein so very much. Also, what really did it for me was the instant chemistry he had with Billie Piper, whom I've adored from Episode One, and the fact that the bonded in real life and are now best friends - what's not to love about that? Furthermore, he's made a firm, notable, downright impeccable impression that will linger for years to come, demonstrating himself to be an incredible actor and, possibly, the most charismatic man on TV. So, in spite of my not having any real proof yet for my naming him "unparalleled" in the history of the show, and no-one to bash for not living up to his (proven) standards, I'll still draw the conclusion that he's succeeded, and outshone most, because I've come to like him so much in spite of the immediate disconent, and I've come to love the show even more after Chris left, much due to the power of the (evolving) friendship between him and Rose, and I think that David, Billie and Catherine Tate are so unique as television actors, not to forget the chemistry between them, that they all deserve that kind of honour. "Doctor Who" really is the best there is. And, if not my incontestable favourite, David Tennant might just be one of the best Doctors so far. Yessir, I'll admit to that. Apparently, I'm not the only one to think so either. Thing is, David chose to make this announcement at the National Television Awards, where "Doctor Who" once more sweeped the show and conquered all, winning the prize for "Best Drama" and "Outstanding Performance", the latter being the reason (and backdrop) for David's big revelation. He featured live (?) on the big screen, from Stratford Upon-Avon where he's still playing "Hamlet", initially stating - in typical Tennant fashion - "Hello, I'm being the prince of Denmark at the moment, these are my personal guards", with reference to the two heavily armoured bodyguards standing behind him and looking increasingly funny as the video went along. He first expressed his gratitude at winning, once again, the popular award; for the third time in a row; and thanked the producers and Catherine the Great, very nice of him, then - all of a sudden - decided to tell us all that sorry, this will be the last chance for us to vote for him as The Doc, since he's going to quit. Which was met with an audible uproar in the audience, almost making poor David cry, then he went on to comfort the hysteric fangirls, saying his departure would not go into immediate effect, instead it's set to take place after the last of the upcoming specials; in other words, he won't be making Series 5 with Steven Moffat. Which is, probably, the greatest sorrow here; both for us and for David himself. After all, we'd been looking forward to that. Severely. But, like the man said, it was perhaps the right time to go, now, rather than staying onboard for an extended period, which might have lead to possible disappointments and tiredness; what else, Russel T. Davies and Julie Gardner are also quitting, Billie and Catherine are both gone, the story arc's been altered and the role is changing too. It's hard to know when to say stop, but from a logical point of view, he probably made the right decision. I stress the chance aspect here, because I'm - nonetheless - very angry and depressed and I would like him to change his mind, no doubt, but I do acknowledge the practicality of quitting while ahead. This moment, he is the most popular actor in the country, and the show has become an immense success story; they're just finished with what must have been the most oustanding season to date, he's won all possible awards, his career is simply escalating, his bank account (presumably) agrees with him, he's made a whole bunch of new mates - so yeah, makes sense. In doing it this way, David has given us a reason to grieve; and in return, got so much publicity, he hardly need us to confirm our appreciation any further. Had he waited, we might've been more than happy to be rid of him. Mind you, some people are. I've read loads of comments saying it was about time, and that he's been a big let-down throughout; well, they definately haven't watched "Midnight" anytime lately. And this comes from someone who thought the whole of DW had come to an end, when he first appeared onscreen. I hated him so much, it's embarassing. But he managed to turn my distaste into dizziness, and soon had me convinced. I haven't forgotten. And, it says quite a bit about the man's abilities - and qualities. Unfortunately, the whole grand slam hattrick event was sort of left in the background, in favour of an escalating debate; seeing how the tragic news got most of the attention and the public response, rather than the ousting of all other competition at the NTA's. Hence, I shall therefore - and most appropriately - end this little post-script with a sincere congratulations to the marvellous cast and crew of "Doctor Who", my favourite show, and especially to David, my Dear, for this achievement. It truly was fabulous. And Catherine Tate looked stellar, as she received the gong on David'd behalf; and chatted a little with him, whilst standing onstage, promising to come and see him as Hamlet sometime soon. How sweet. Liz Sladen, RTD and other familiar faces (Mickey!!) were also present - looking very happy altogether. No Billie, though, which is understandable since she just gave birth (to a "healthy baby boy", and I quote Laurence Fox); congrats to her on that. Hopefully, it won't take me too long to yield and come to terms with the blatant facts; that David is a smart guy who's being tactical, and that we have great, exciting adventures in store, with Moffat in charge, and a brand new cast - and crew! - to anticipate. Which I do. A lot. I'm out of my mind with anxious anticipation and expectations and everything else that applies. Much more speculations to come, and rumours to follow up on, but for the time being - such is the state of things: David Tennant has announced he will quit, but is still figuring as The Doctor for the Christmas Episode ("Return of the Cybermen") and the 2009 group of Infmaous Specials. Catherine Tate is runmoured to make a reappearance, as is John Simm, but the only confirmed guest actor (whom we all know) is David Morrissey. RTD will pen most of the upcoming episodes, the regular directors will direct, and the Blue Box is still Blue and working. Last but certainly not least, there is the DVD boxset of Series 4, coming up this November, that is: next month, which will add to the almost-final judgement of David's performance, and provide a most perfect insight into the wonders of The Doctor and Donna's travels together; fantastic stuff; and lots of marvellous bonus material to enjoy, and resort to when the lack of future David-starring-stories becomes too importunate. Similar to the past two seasons, also available to have and to hold, which both display - with excellence - the sheer range of his grandeur. A monument in time and space, of love. Thanks, David. That's all I've got to say. (I'll save the obligatory David-reminiscencing and episode-recap for later.) Thank you so much, and best of luck with your upcoming projects, we'll be staying put! And remain enthusiastic!

Sources & references:

vgnett (david featured in norwegian media, no less)
dailymail I (an article which they actually managed to call "doctor no"; david's leaving - and featuring very sweet picture of billie and david!)
dailymail II (bookmaker's favourites for new doc and more)
the guardian (with comments; nasty ones too, as it were)

and finally: check it out on youtube (the entirety of david's speech; just so you may see for yourselves. And by the way, the guy handing over the price is none other than Zachary Quinto who plays the überevil, übermanipulative Sylar on "Heroes". The only person on the show I actually don't like. Haha. Yet, I must say, I'm fascinated how the pieces come together. Like birds of a feather, etc. Nice flock of mine. And very nice seeing them all again. Even Sylar.)

For klar forklaring

Soundtrack: "Funhouse" - P!NKs nye album - fantastiske saker. En av disse anledningene for å ikke tenke økonomisk; bare løpe inn på Platekompaniet med tohundreseddel i hånd og be om årets poplansering nummer én. Hurra for flotte damen, med flotte terningkast i (allefall i) lokale aviser, og med mange gode minner fra konserten i fjor høst. Fikk tak i platen på utgivelsesdagen og greier, med voldsom entusiasme pluss gledesdans inne i butikken; er man fan så er man fan. Og dette idolet svikter aldri, og skuffer sjelden, for å si det sånn. Ny favorittsang: "I don't believe you", selv om den er noe innigranskauen sørgelig. Andre godbiter: tittelsporet, "Bad Influence", "Mean", "Glitter in the Air". Dog, når man først er igang kan man likesågodt skaffe seg hele albumet. Og la det bare være sagt, alle som kreditterer franske viner i albumheftet ("France called, they want some of it back!") fortjener kudos. For ubetalelig inspirasjon og gode stunder. I dobbel forstand. (Og ingenting slår en god rød vin.) Men hvordan noen kan beskylde damen for å være et tenåringsidol er meg nå komplett ubegripelig. Jeg vil ikke akkurat mene at det er denne generasjonen som utgjør målgruppen hennes, etter tekster og budskap å dømme, ei heller at hun har noe teen-pop-aktig over seg. P!NK er en heltinne for evigheten, og et forbilde for alle sterke jenter, eller jenter som ønsker å være det, og jeg kjenner at verden trenger slike som henne. Veldig. Dessuten er hun vanvittig flink å synge, og har STIL herfra til ytterliggående planetbaner. Gjør som meg og løp avsted og kjøp, kjøp, kjøp! "It’s only half past the point of no return / The tip of the iceberg, the sun before the burn / The thunder before the lightning, the breath before the phrase / Have you ever felt this way?" Well, it's about time.

Teknisk sett: torsdag. Men skrevet på direkten etter hjemkomsten fra en meget hyggelig middag med min tante, så i min bevissthet er det fremdeles onsdag. Sent på kveld, okei, men onsdag likevel. Med bakgrunn i den personlige orienteringssansen, inkludert tidsregning. Og, øyensynlig er det dét som teller mest i lengden. Fordi man sjelden klarer å kare seg utenfor ens egne tankerammer. Eller regne i annet enn personlig tid. Nuvel. Jeg har da gjort meg noen tanker om erindring, i det siste, og hvordan det vil fortone seg for en fremtidig utgave av undertegnede - oppvokst, utvokst, ferdig utviklet (?) - å sette seg til og mimre om den tid, den tilværelsen, hvori jeg lever nå. Altså, hva man har å se tilbake på, og hva som innbyr til en real mimringsstund. Og jeg synes det er vrient. En ubehagelig problemstilling. Der finnes så altfor mange ubesvarte spørsmål; scenarioer jeg knapt evner forestille meg. Hvorenn man befinner seg om ti år, hvordan man ser ut - jeg har ingen idéer, ingen illusjoner, ingen mentale idealer om hverken utseende, yrke, eller sivilstand. Jeg tror jeg mangler ambisjoner. Alternativt, og meget akutt: forestillingsevne. Så mange rundt meg har helt klare, eksplisitt utformede drømmerier om hvem de vil bli, og hva de skal gjøre, mens jeg - etter sigende - går rundt og suller og har mer enn nok med å finne utav hvem jeg er i øyeblikket, og hva jeg vil spise til middag i morgen. Hva jeg vil utrette neste uke, hva jeg vil befatte meg med den forestående måneden. Jeg legger sjelden langsiktige planer; de gjør meg bare panisk og tiltaksløs, fordi de umiddelbart synes uoverkommelige og fordi dess mer man har å forholde seg til, dess mindre holder man faktisk styr på. Så, jeg har få fremtidsrettede mål. Men jeg savner det. Jeg nærer et intenst, besnærende savn etter ønskedrømmer - tydeliggjorte visjoner, som kunne tilsi noe om hva jeg hadde ønsket å sikte mot, hvor jeg vil havne. Slik det er nå, lever jeg i en boble og svever avsted og vet ikke hvor jeg ender opp, eller hvilke nåler i høystakken jeg kommer til å kollidere med. Pang, svosj, også er man like langt. Problemet er at man slites mellom mangelen på ambisiøsitet og trangen til å leve i nuet, som man ikke helt får til, også faller man midt imellom alle stoler og presterer ingenting; da meget blir i overkant langt frem, og mangt blir altfor meget her og nå. Derfor: et lite dikt som handler om å gå i sirkel og lete etter svar og livsløsninger, og egentlig ikke finne frem til annet enn et svar om svar som ikke finnes.

"selvbekjennende"
av Scaramouche, Po(t)eten, med utgangspunkt i en meget original og annerledes form for kreativ impulsivitet; nemlig min tantes overbragte ladning med nye epler - fra egen hage, dvs feriehus på landet - som da fikk meg både til å mumse meg overmett og filosofere litt rundt selve fruktens symbolikk. Og havnet dernest i en mellomfase, middeltilstand, middelgyllenvei, av Paradis, Limbo og Intetheten. Treenigheter og sånn. Tralala. Også har jeg - naturlig nok - hørt (altfor) mye på P!NK, som synger i det vide og det brede om "glitter i luften", og om aldri riktig å kunne tro på avvisningen, hvorpå man ihvertfall får en dose voldsom inspirasjon. Dessuten hadde jeg lyst å skrive noen ord med ordspill og utforske metadimensjonene, igjen. Så det handler om bokstaver som handler om seg selv og bokstaverer seg selv samtidig, og gjengir egen gjerning i en egen, øh, gjøren. Whatever. Dostojevskij ville visstnok finne frem til mennesket i mennesket. Jeg nøyer meg med sannheten om evig fravær av sannhet, og svarene som kun svarer til egen uløselighet og aldri besvarer noe som helst. Det skal ikke være lett her i livet.

så ufattelig få
svar
å få
og lete, lette, på
så altfor mange spørsmål
med på kjøpet
tungers tale, tunger taler
usant, smaker knapt
på ordene
å ikke tørre ta på, føler seg betatt
bedratt
og lepjer frem hver løgn for neste dekke
neste hvitvaskede epleskrott å hente
ned til jorden, samlet, som vi
skalker lukene
og så umenneskelig
å skulle, meget, å ha skullet
fått
av lærdom, sjelden tatt, men bare sett på ny
i spørsmålene,
altfor mange spørreord om stort og smått og intet
blir til intet mer
som snurrer, kunsten er å aldri holde opp,
men holde farten, snurre rundt meg selv
og finne løsninger i undring
og ikke kun forundring

om et spill av ord
bak fjorten bakvendt-bundne tegn,
i tiden, alle i sitt
ess
og slik
en ilter sirkling deromkring
idet vi leker jegere
og fanger kun vår eget siktemål
mot våpen,
men med sikret utrustning
foruten skudd
for baugen, bøygen
er vår viten om uvitenhet
så umiskjennelig bevisst, i anger
over tom erkjennelse
og kulde,
over det vi ikke fatter
deri
svar,
om at det ikke finnes
noe hvorom alle strides
om ett - sett - forbund
i forbindelsen, og vi forkaster allting annet
enn videre, hva, hvilke, som vi allerede har forbundet

kjennskap til min besøkelsestid
på tankekartets forgreninger
der alle epler faller nærme stammen
skjener, daler ned mot ubeskyttet mark
og kvestrer fritt, umerkert lende
ingen lediggang, så
intet liv
så ofte
altfor lite

i en sådan kjede av begivenheter der man aldri vet hvorhen man slutter og det andre begynner, burde begynne, men man må jo nesten avslutte et sted - her

Stille(t) sult

måltidsmetaforer
og en tilnærmelsenes gastronomiske aspekter
av Scaramouche, Po(t)eten, som satt på Studentsenteret og inntok et måltid mat, mens hun betraktet de mangfoldige andre som gjorde det samme, og så slo hun det sammen til en allegori om tilværelsens uutholdelige helhet, der det meste er forbundet...likesom intertekstualisert...tralala...(men fryktelig utilgjengeliggjort, og lite lettfattelig, til tider)...og maten er og blir et kroneksempel på alt det vi tar til oss, alt vi unngår, alt vi sluker, dernest lar oss sluke opp av. Redigert i ettertid - pålesset en del andre innfall og tilfeldige tanker - igjen, til noen smått usammenhengende, men sammenknyttbare verselinjer om middag (første), eksistensielle vidløftigheter (enn videre) og apatiske apostrofer til en verden som umulig vil kunne svare (til slutt). Glimter til, sånn innimellom, men (her) finnes også mye rådvillhet og uviss brodd; det var dette å skulle sette ord på livets møysomme problemstillinger, uten nødvendigvis å kunne løse dem på flekken. Eller besvare noe, overhodet, men(s) man leker seg med ordene og kommer stadig opp og frem. Og joda, jeg er veldig fan av paranteser.

slike små hauger, øyer, høydedrag
i smakskonstellasjoner, presser
hardt mot våre sanser, og detektorer
og næringsmiddelansvarshavende - fortviler
kanskje, skremmer dem, og vi anretter
smålige opsjoner, håndfuller av sitrende
og salige og kilende porsjoner, kiler ganen
hjertet, syder, sender faretruende signaler
om utvidelse til hjernebarken (hva med magen)
nei, tør ikke tenke bmi nå, neida, nei, vil ikke,
masser stues sammen, skraper til meg
biter til en stor bit, stuing, deler til
en helhet, lite måltid og en munnfull stor

i dette ser vi livenes forankring, og utfoldelse
hvorledes vi fordeler, og jeg tror - vi mangler
næring, og jeg tror ikke vi evner å vurdere, alt
vi inntar, kulminerer, og selv-destruerer, spis(s)t

så - prøver man å mobilisere styrke, næring, nykter
nøktern nærhet, inn i egen væren, effektivitet
arrangementer, så det passer seg og faller seg berettiget,
beleilig - man må vite, alltid, hva man skal organisere

alltid være klar og rede,

hvordan
hvem
hvorfor
med hvem
og hvordan
hva, og når
og hæ?

jeg skulle gjerne sett hvordan det nytter
skulle gjerne fått et påskudd for overbevisning
metningspunktet nådd, nå, og en grunn
å ville ha vært rede, ville bare være
det jeg alltid vet jeg burde vært og aldri var
og det er nytteløst, for mektig, mettende på ny,
man føler seg forsåvidt utelatt
i klyngene av snakk, og smatt, og søken (etter)
sitringer i luften, stenger tilnærmelser ute
borte, utenfor, i egne hylstre, frakoblede snakkebobler,
egne rom, bak lydveggen, man smetter inn
i stille folder i tilværelsen og ser den
fra en sidevinkel, oppslukt, og en annens stemme
bryter inn, for sjelden, bryter av, og jeg
er utbrutt - oppbrukt - og forspist

med alle tiders spørsmålstegn til svar
(og tom tallerken)

extraterrestriality/vitality

"Uthaling"
av Scaramouche, Po(t)eten, om noe som var noe helt annet, opprinnelig, men som takket være Johan Harstad (og hans "Darlah") ble til dette. Så takk til ham. For kloke ord, som "Det er først når man gir opp at det virkelig tar slutt", hvilket jeg har valgt å bruke fritt i omskriving og inkludere uten knussel eller kny.

dras vi opp av jorden
spadegrep, med allmakt
ned til foten, førstesporet,
røskes opp, med roten,
slippes fri, i fritatt svev
igjennom verdensveven
hvelves, prøvesmakes,
og forlates, legges brakk
og ser en jordklode forsvinne

allting kommer nærmere, med avstand
før man gir det opp, og det tar slutt
det er foruten mening, alltid oppløst
sløses bort på tomme samtaler og pakker
sendt avgårde til et utakknemlig mål
men vi er mennesker og lever under egne bud
vi pålegger oss selv således å agere,
hyre inn de verste hjelperne og leve usunt
alt i alt fordi vi ei forstår det knep det er
å lære seg forståelsen, og allting blir en hvisken
allting hviskes ut, med tiden, blir til ord
på baksiden av bøker man har lest
som ikke levde opp til ens forventninger
og vi må vente, vente enda lenger, endatil
vi svøpes inn i stagnasjonens favn

og så, deretter, drar vi opp
fra jorden, griper spaden fatt
med all vår makt, og setter foten
fast i sporet, førstegangs forseelse,
en råtten rot, som røsker,
friheten ifra oss, vi er sluppet løs,
men aldri fritatt, bare forutinntatt,
svever vi igjennom verden, hvelver,
prøvesmaker, og forlater, legger bak oss
jordkloden, og alt forsvinner

I bokverdensrommets vold

Bokanmeldelse fra en Fangirl. Av "Darlah", den nye klassikeren til min absolutte favorittforfatter i hele store, vide verden - Johan Harstad. Hurra for det. Og de utallige timene man brukte på boken, bearbeidelsen og bokanmeldelsen. Oppslukende ting, meget passende i egenskap av litt-vit.-karrieren, men nokså dominerende i tilværelsen generelt.

Darlah, Død & Dommedag

Av Scaramouche, Po(t)eten, ivrig litteraturstudent, entusiastisk verdensromfanatiker, science fiction-nerd og fullstendig subjektiv kritiker av allting kritikkverdig. Også megafan av Johan-mannen, da, som jeg tillater meg å omtale med fornavn, siden vi faktisk har møttes og drukket kaffe sammen. Hihihi.

Johan Harstad har skrevet årets tøffeste "ungdomsroman". Muligens ikke (helt) beregnet på ungdom.

Knapt så man har fordøyet hans siste utskeielse, "Hässelby"; på direkten etter Albert Åbergs nye eventyr (og undergang); kommer, utav det kreative alt-et, en flunkende ny roman: "Darlah" - grøsseren fra verdensrommet - om de tre ungdommene som sendes avgårde til månen og opplever sitt livs mareritt. Forunderlig lesning, forsåvidt, idet det synes som at Johan ikke har klart å bestemme seg for hva slags historie han ville skrive, her - om han skulle holde seg til voksenformatet han er vant med, og de velkjente, besnærende elementene fra hans (overnevnte) foregående mesterverk, samt gjennombruddsromanen "Buzz Aldrin" (som denne óg er en slags "oppfølger" til), eller om han skulle prøve seg på noe helt nytt, tilpasset en helt ny målgruppe, med radikalt nye tilføyninger innen tema og språk. Resultatet er en bisarr blanding av samtlige, der han veksler mellom sjangrene og forsøker å skrive en ungdomsroman som i positiv forstand blir så mye MER enn bare det, og fra et mer negativ ståsted ikke fungerer som en ungdomsroman i det hele tatt. Tidvis skinner "den originale Harstad", med sine egentlige intensjoner, litt for tydelig igjennom, og han har åpenbart gitt seg i kast med litt for mange av idéene og frempekene han har benyttet tidligere; konkretisert disse, perfeksjonert dem og strippet dem ned til en handling som er - igjen, på sitt beste - usannsynlig besettende og intens, meget tettere og mer innholdsrik enn før, dog - i andre sammenhenger, og dét blir litt for ofte - veldig sprikende.

Der hersker liten tvil om at Harstad er en av de beste forfatterne Norge har å skilte med for øyeblikket - i egne øyne: DEN beste - og han hadde nok kanskje tjent på å holde seg til det språket han vanligvis bruker, likesom den vinklingen både han og hans trofaste lesere er blitt vant til. Han gjør sitt beste for å passe inn i den nye formen, men det er når han skeier ut og tyr til filosofiske digresjoner og eksistensiell problematikk at han virkelig lykkes; når han overgår seg selv i poetiske formuleringer og viser hvor aldeles nydelig hverdagsskildringer kan gjøres. Samtidig som dette er, eller kan bli, utilgjengelig for en yngre generasjon - for ikke å snakke om mer voksne lesere. Det er altfor snevert, flyktig og spesialtilpasset de spesielt interesserte, og jeg tror mange "vanlige dødelige", dvs de mer uerfarne i hans leserflokk, vil finne slike avsnitt komplett uhåndterlige; uten at dét, nødvendigvis, gjør dem dårligere. For oss som allerede har stiftet nært bekjentskap med, og lagt vår elsk på, Harstads særegenheter, blir det uansett noen ekstra lyspunkt som man irriterer seg over at ikke er gjort fullendt, eller latt figurere som en konstant faktor; det blir for halvveis og for oppstykket. Kanskje har han forsøkt å nærme seg allmuen med den, generelt sett, enklere formen, og høyne tilgjengeligheten derved, men han makter ikke å gjennomføre forvandlingen, og boken blir - i allefall språklig sett - en forvirrende hybrid av abstrakt, tankespinnende science fiction og ungdommelige problematikk med action-sekvenser attåt. Og det er nok sistnevnte man bør fokusere på, da dette alt i alt skal være en "spenningsroman", og på et sådan plan fungerer den utmerket, men jeg savner det helhetlige, det fascinerende ekstreme, likesom ekstremt fascinerende, som pleier å kjennetegne Johans skriblerier. For meg utmerker han seg i størst grad som poet; og her får dessverre ikke det lyriske ved mannens skrivestil komme godt nok frem.

Like fullt. Plot og spenningskurve er det ingenting å si på; "Darlah" er, simpelthen, en av de mest nervepirrende og neglebitingspåtvingende beretningene du noensinne kommer til å lese, og Johan overrasker stort med dette sitt nyfunne action-talent og de konstante cliffhanger-tendensene. Selve handlingen er også fiffig, intelligent og utspekulert konstruert, og har nok sidespor og underliggende tematikk til - i sannhet - å tilfredsstille de fleste. Selv oss poesi-fanatikere. Han forsøker da, likeledes, å inkorporere alle mulige stilarter og skape et eget univers (pun very much intended) av alle de kulturelle fenomener han i all overtydelighet interesserer seg for, derunder sci-fi, franske klassikere, prog-rock, stavangerske rockeband, tørr humor, grafisk design, tallkoder, tilfeldigheter, kvinner med kort hår, menn som ikke kan kjøre bil, Eiffeltårnet, Sverige og i det hele tatt. Gjenkjennelighetsfaktoren er stor, og meget gledelig. Her er vandring i uopplyste, lange korridorer, mystisk flystyrt i Normandie, mistenkelige møter med uteliggere i Central Park. I motsetning til mange andre, unge og fremadstormende litterære skikkelser, i dette og omliggende land, tilhører Johan en tradisjon liknende de "gode gamle" forfatterne; de som var eventyrere, omflakkende, utforskende personligheter; og han skriver fra sine reiser, med bakgrunn i sine egne erfaringer, på et meget mer interessant og vidstrakt plan; og unnlater dermed å konsentrere seg (kun) om det nære og kjære. Dette er på ingen måte lukket, internt eller akademisk relatert. Her finnes ingen intellektuell arroganse, eller belærende ordelag. Ei heller referanser til folk "bare de innvidde" skal ha hørt om; teorier bare de opplyste kan forstå; istedet plusser han på med en lang takketale/informasjonsside til slutt der han redegjør for alle filmer, konsepter, musikkalbum og bøker han har hentet inspirasjon fra, og anbefaler disse på det varmeste. Med andre ord, selv om det han skriver om er spesifikt og sært, så makter han å åpne opp for alle utenforstående og gjøre særheten overkommelig. Det er en særdeles likandes vri, og meget sympatisk av ham. Bedre her enn før, likeså, som sagt. Jeg tør også tippe på at dedikasjonen til "Harald", vennen som ikke liker skumle historier, langt fra er en tilfeldighet. Typisk nok er jo "Darlah" et anagram av nettopp Harald, og tittelen - likesom logoen til NASA, ansvarlige for bokens måneferd - er av samme skrifttype som den på forsiden av "Buzz Aldrin". Finurlig fyr, den godeste Harstad. Boken er også utsmykket med tekniske illustrasjoner og lekre svart/hvitt-fotografier, produsert av hovedansvarliges designfirma LACKTR, hvilket gjør den enda mer egenartet og stilfull.

Hvor troverdig eller realistisk boken er, kan imidlertid diskuteres. I utgangspunktet er den tuftet på en aldeles vanvittig idé; året er 2012 (igjen, meget typisk Harstad) og vi får et slags sosialrealistisk sci-fi-relatert innblikk i hverdagen til de tre hovedpersonene Mia, Antoine og Midori, som er de heldige vinnerne av et NASAs lotteri, der premien er treningskurs i USA, måneferd og påfølgende PR-kampanje. Alt som en listig plan fra NASAs side, for å skaffe blest rundt egne prosjekter, og definitivt ikke sikkerhetsklarert. Hvilket byr på en del dramatikk, idet de heller ikke er forberedt på hva som venter dem når de ankommer måneoverflaten. De tre ungdommene lever på hver sin kant av verden; i henholdvis Stavanger, Paris og Tokyo, men har felles interesser og mange personlighetsmessige fellestrekk - et viktig strukturelt grep, og en viktig indikasjon for bokens mysterium og løsningen på dette. Det handler om å ville vekk, å ikke kjenne seg hjemme i ens egen tilværelse, og ønske å se verden (istedet); Mia drømmer om å spille i et proffere rockeband, og reise jorden rundt på turné, Midori vil bli klesdesigner og bo i kunstnerkollektiv i New York, Antoine vil bare komme over kjærlighetssorgen etter bruddet med den underskjønne Simone, og helst komme seg lengst mulig unna sitt franske nærmiljø. Alt sammen konflikter som mange unge, og voksne, vil kunne identifisere seg med - med et verdensbilde nært opptil vårt eget. Fremtiden (for)blir uhyggelig uforandret, i Johan Harstads versjon. Folk sliter med de samme banale problemene, fremdeles, foreldre maser om bagateller, ungdommer føler seg pinlig berørt. Forelskelser oppstår og blir brutt. Vennskap falmer, visner hen, man vokser fra hverandre. Og Johan skildrer dette med vidd og med vri; hans rollegalleri, likesom relasjonene dem imellom, er upåklagelig. Hans menneskelige innsikt er bent frem unik. Så selv om språket roter seg til og dynamikken henger seg opp, iblant, nærer jeg ingen misnøye mot de fremstillingene boken har å by på. Det hele er fullstendig livaktig, og befriende lite påtatt - noe som ikke alltid er betegnende for ungdomsromaner. Såvidt meg bekjent, blir de oftest anstrengt "moderne", med en overstadig trang til å være kulere enn det man egentlig er, fra forfatternes side, noe Johan heldigvis greier å unngå. Hans eneste fallgruve, og kritikkverdige punkt, er bruken av trendord som "digge" og "dritkult", men han slipper rimelig greit fra det. Ihvertfall nesten. Til bokens fordel skal óg sies at på ethvert kritisk tidspunkt av begynnende stillstand og potensiell kjedsommelighet, foretas de nødvendige grep for igjen å igangsette grøsningene; eksempelvis tar spenningen av, og handlingen når nye høyder, bokstavelig talt, idet ungdomsheltene får sine ønsker oppfylt og suser avsted på vei mot månen, og det ødelandet som er "Stillhetens Hav". Resten av historien bør ikke beskrives for nøye, da det vil kunne avsløre et særdeles intrikat og sammensatt sluttpoeng, men for å oppsummere kort: "Darlah" går fra å være en litt tradisjonell, men tilstrekkelig Harstad-ish fortelling, sånn noenlunde, om en gruppe ungdommers søken etter meningen med livet, og forkjærlighet for god musikk, til å utarte fullstendig. Fra rolige omgivelser i en vettug verden, glir vi dernest umerkelig over i thrillerbransjen; til en hysterisk, frenetisk, tilnærmet bestialsk klappjakt på månebaser. Vill og gal, med allting dertilhørende; det er så absolutt ikke for de sartere sjeler. Truslene fra det ytre rom er verre enn man overhodet kunne forestilt seg, og tragedien rammer gang på gang; mer og mer uhyggelig. I beste Agatha Christie-stil blir de involverte satt på prøve, og slaktet ned, og håpet om en trygg retur til jorden svinner - sakte men sikkert. Radiosignalene faller ut, strømmen går, dører lukkes utenfra, verkøy og fartøy saboteres. Man blir sittende og lure, konstant, på hva i helvete som foregår, noe man heller ikke får noen eksplisitte svar på, og man blir igrunnen bare redd og fortumlet. Skrekkeffektene virker, til de grader, og progresjonen i er det lite å utsette på. Selve slutten er en nervepirrende affære av de helt sjeldne, og relativt vanvittig; reading is believing, men til og med da er den vanskelig å tro på. Og særlig optimistisk med henhold til de kommende tider er den såvisst ikke. Men Johan makter å holde intensisteten på topp, hele tiden, og glir aldri over i det platte eller forutsigbare; det aller meste er sterkt, medrivende og meget nøysomt skildret. Rått og ubarmhjertig, fysisk såvel som psykologisk, nesten litt i overkant. De groteske elementene blir altfor inngående; hentet rett ut av filmer som "Aliens", og fra Harstads selverklærte idoler, som John Ajvide Lindqvist og Michael Chrichton; skumle på et nivå som ikke kan avfeies med "uvirkelighetsprinsipper". Så, for å gjenta meg selv her - både på et språklig plan, innimellom, og i handlingsforløpet direkte, egner nok ikke dette seg for en yngre garde. Eldre ungdommer og godt voksne, derimot, som er mottagelige for en merkverdig innfallsvinkel og en noe absurd intrige, kan bare ta for seg av de nesten 400 sidene, med liv og lyst, og forhåpentligvis finne dem like underholdende som undertegnede gjorde. Jeg slukte hele greien på én natt, og klarte ikke legge den fra meg et sekund mens jeg leste. Boken oppfyller alle krav til engasjement og entusiasme for "faget". Som science fiction-produkt er den i særklasse. Som Harstad-varemerke er den litt laber, og poetisk smått skuffende, men absolutt godkjent. I likhet med mannen selv må jeg derfor trå til med en anbefaling, om enn med visse forbehold, og tillate meg å utrope "Darlah" til årets tøffeste bok - uten konkurranse, uten tvil - om enn med visse skjønnhetsfeil. Det kan man tillate seg når man heter Harstad og har fått et sådan talent midt i fanget. Men mer av den rendyrkede stilismen neste gang, er De snill! Fanklubben forlanger!

Perpleks, paraply & problem

Soundtrack: "Dances With Wolves", pling fra msn, dilldall i hodet og vindens ul i veggene. Stemingsfullt, min santen.

Ja, hva skal man si? Jeg mistet liksom gløden. Også fant jeg den igjen. Også forsvant den. Og dernest begynte det å regne. Men jeg forsøker å redde alle edderkopper jeg kommer over, og aldri la dem falle forkjært. Mitt liv, i denne stund, er som en karusell; og all den tid jeg elsker tivoliopplevelser og synes Tusenfryd er himmelrik på jord, så ville jeg vært mer tilfreds med stødige, forankrede og stabiliserbare omgivelser. Gjerne litt mer tolerante også, og mer overskuelige. I øyeblikket er det ingenting som kan peiles inn, man bare labber avgårde og prøver å holde livet på rett kjøl og tungen bent i munnen. Og leke akademisk. Hvorav jeg ikke er fullt så begavet som ønskelig, hva angår sistnevnte. Ei heller særlig inspirert. Men jeg satser på å finne tilbake til gamle takter, trenger bare å overkomme en del negativ input og intens frustrasjon over den totale mangel på struktur og form og alt som ligner på fornuftig opplegg. Man blir litt gal av å alltid skulle stange mot denne berømmelige veggen, og sjelden kunne bryte gjennom, ut på andre siden, og aldri finne frem til enkle løsninger - eller åpnede dører. Nuvel. For å legge metaforene til side og komme til saken: man sliter på Universitetet og Universitetet bidrar ikke til å lindre problematikken og man prøver så godt man kan å inngå kompromisser, men jeg er ikke verdens mest tilpasningsdyktige person, og det går litt...trått. Egentlig. Også medfører det en generell forsurning av humøret, og manglende innsatsvilje på områder også utenfor det faglige; fordi faget opptar så mye hjernekapasitet, hvorpå man blir irritert både på et system som ikke innbyr til kreativ skapertrang, og overfor egne shortcomings. Men idag hadde jeg, i det minste, forelesninger med det som må være tidenes kjekkeste universitetsansatte, pluss at han liker Star Wars, hvorpå man ble en smule lystigere til sinns. Strukturert var han óg. Vi ble belært om kognitiv tekstanalyse og semantiske teorier, og det er et av mine absolutte favorittemner; det er fryktelig interessant, selv om det muligens ikke høres slik ut; men jeg må innrømme at jeg stundom ble litt distrahert av dette oppsynet på mannen. Tok meg i å stirre så intenst på hans barske, skjeggstubb-befengte machofjes at jeg ikke fikk med meg hvilke ord det prøvde å formidle; likesom man kan bli så forfjamset av pene smil at man grassat gliser tilbake, uten å fatte hva som i utgangspunktet virket lattervekkende. Muligens var det min grassate glising. Uansett, han trakk inn Luke og Leia i dramapensum og han tegnet fugler på tavlen og jeg hadde en akutt underholdende dobbelttime. Viktig å fremheve det positive på et sådan sted, er det ikke? Viktig å trekke inn det som bibringer noe fornuftig, ikke bare alt som gir meg krampe i magen. Som sagt, det går opp og ned i min tilværelse. Men, konklusjonen må være at alt til syvende og sist går, selv om det holder hardt iblant; og jeg skjønner ikke hvorfor alt dette slitet er nødvendig, hvorfor alle disse nedturene skal tolereres, eller tåles, men har innsett for lengst at livet ikke kun vil by på rosenrøde minnerikdommer. Bedagelige skatter. Håndterlige fenomener, you name it. Det vil alltid være ting å beklage seg over, der vil alltid finnes mennesker som insisterer på å motarbeide meg, og andre, endog sine egne prinsipper, der vil alltid finnes fattigdom, elendighet, og død og folk som har det mye verre enn jeg noensinne kommer til å ha det, og verdensbilder synes å kollapse på kontinuerlig basis - før de gjenopprettes og man knipser seg hurtig videre. Så, like fullt; i et nyfunnet og relativt forbigående innfall av diplomati; man får seile gjennom og lære seg å ikke ta ting altfor personlig. Ta det med et skuldertrekk. Hvilket, i praksis, betyr å gi fullstendig fanken. Jeg gjør mitt beste.

Imidlertid har det idag vært en av de der dagene , da det meste som kan gå galt velger å gå enda litt galere, og det resulterte da i vekselvis glede og gru; kontinuerlig og hele tiden. Begynte dårlig med pøsregn, storm og en kaputt paraply; brukket, knukket, delt i to, måtte den hvile i fred; og en bussjåfør som nesten satte meg i klemme mellom bakdørene, med en buss som dernest valgte å havarere (!) midt på Nygårdsbroen, etter at vi allerede hadde blitt tredve minutter forsinket grunnet bybane-kø på Minde. Hoia-meg-rundt. Faktisk første gangen jeg, personlig, har opplevd motorstopp med Tide-bussene, selv om jeg hyppig har fått høre andres skrekkhistorier. Og det var, i sannhet, ikke spesielt behagelig. Hele kjøretøyet tok til å krenge, og harke, også skjente vi lenger og lenger ut mot autovernet - skillet mellom oss og ti meter ned til havoverflaten, nei tusen takk - og vår nokså uvørne sjåfør gasset på som en gal for å komme seg av motorveien; lite egnet som parkeringsplass; og manøvrere seg forbi fjorten lyskryss, inn på Busstasjonen, og i sikkerhet. Noe han, imponerende nok, fikk til. Mens han skravlet som en gal på walkie-talkien sin, og gjorde oss alle bekymret, og motoren skranglet iherdig. Ytterligere, for å være ekstra hyggelig mot passasjerene sine, stanset han midt i en vanndam, midt ute i kjørebanen, og slapp oss ut mellom sin egen og en annen buss, slik at vi alle ble søkkvåte på benene og holdt på å bli meid ned av forbigående trafikk. God morgen til befolkningen, og vel hjem. Jeg tok med meg paraplyvraket og småløp opp til Høyden og fikk med meg totimers nytelse av Mister Barsking, før jeg småløp tilbake til busstoppet og rømte hjem for å skifte skotøy. I mellomtiden sølte jeg cappuccino utover hele meg, via et vindkast og en noe uheldig organisering av meg selv, paraplyen og en ryggsekk på vrangen, dessuten greide jeg å ramle på asfalten, snuble i egne ben, feilbergne kantinens åpningstider, i det hele tatt. Typisk hell og lykke, for min del. Og typisk Bergen i Oktober, da man sprinter maraton hver eneste dag for å komme seg fortest mulig unna været, under tak. Likeledes, en rimelig glimrende unnskyldning for å holde seg inne og drikke kaffe, og kakao, og alt annet som er varmende og søtt, og spise masse rart som varmer og smaker av sukker; samtidig som dette, dermed, er den årstiden da jeg sliter mest med både vekten, energimobiliseringen og døgnrytmen - det blir visst gjerne sånn. Mørketid og uvant kulde. En helt annen atmosfære, helt plutselig. Ikke høst lenger, men en slags dyster overgangsfase mot en enda mindre imøtekommende årstid kalt vinter. Jeg innrømmer gladelig at varmegrader og sol er mine foretrukne elementer - dog, der finnes visse fordeler her óg, som for eksempel at man unner seg mer kos og stas, og føler mindre dårlig samvittighet for all stillesittingen, og har flere gedigne høytider å se frem til. Butikkene har allerede tatt inn julesjokoladen, jeg bare nevner det. Rema presterer faktisk å tilby julekalendere fra Haribo. NÅ. Det er jo storeslem! Samme hvor glad jeg er i marsipan og romkuler; jeg er ikke i stand til å putte i meg slikt før Desember, om ikke annet, er innen rekkevidde og anskuelig på kalenderens neste blad. November er godkjent, for å begynne forberedelsene. Og matinntaket. Men synes det er i tidligste laget ennå; må beherske behovene en smule. Må i det hele tatt forsøke å få mer balanse inn i tilværelsen, på et eller annet vis, og få det hele på stell. Hvordan klarer noen mennesker å fare gjennom livet på skinner, og høste fruktene av enhver opplevelse og mestre enhver utfordring uten besvær? Aldri få noen backlash, eller tragedie i fleisen? Jeg fatter det ikke. Ass'. Det er ikke rettferdig, det er ikke lett, men hvem påstod at livet var noe i nærheten av disse. Livet er vrient. Studering er vrient. Balansert kosthold og livsstil er verre enn verste vrienskap. Julen er sikkert forferdelig kompliserbar, likeså, for dem som peser med slikt og aldri ser lyset. Man kan, alt i alt, få det meste til å virke svart og uklart. Og umedgjørlig. Jeg er ingen ekspert, jeg har en meget lav toleransegrense, og jeg takler ikke uforutsigbarhet eller for meget motgang, og jeg har innfunnet meg med det forlengst. På den annen side greide jeg ikveld å pakke sekken og evakuere meg selv opp i stuen til min kjære venninne i B-blokken, som hadde bakt sjokoladekake og serverte mere kaffe, og da ble alt så meget bedre - umiddelbart. Hurra for gode vaner, venner og for fandenivoldskhetens gjenoppstandelse!

Så kommer nok resten flaksende på et kakefat, det óg.

Confirmations and explorations

Soundtrack: Whitney Houston - "I'm not your baby tonight", proving a logical part of my new, very sudden and equally intense dance music passion (=addiction), which has resulted in numerous genre-related additions to my record collection, involving a.o. Madonna, Kylie, Annie and - Hercules and Love Affair. Love me a bit of boogie, as alwaus.

So, what have I been up to lately? It's been a while, I know; trust me - I am well aware of it; and it's been buggering me, but I've had my reasons. First and foremost, however, some of my absence is due to actual staying away - meaning, I've had the pleasure of travelling a bit recently. In fact, I've had myself a trip abroad - this very weekend - which was absolutely grand; a marvellous mix of necessary relaxation and tourist interest. Or "craic", as it were. Paid Mr. Correspondent a visit, over in Dublin, and spent 3 days in the beautiful, unique, old city that is the Irish capitol. Great to see my friend again as well. He's part of the ERASMUS student exchange program this semester, and attends political science courses at the UCD - that is, University College Dublin, or so he calls it. He's got hold of a nice little place to live, too, taking lodgings with a local landlady. Quite an achievement, actually, considering the housing market there at the moment, which is mad, making it extremely difficult to find residence that is at least fairly tolerable. Fortunately, he's been lucky. But he doesn't exactly have a lot of space, especially not for visitors, so we stayed at a hotel for the few days I was there. Conveniently located, nearby the Uni, we had just a few minutes bus ride to the city centre - and what a brilliant travelling spot that city is; truly; so charming, so peculiar, and perfectly reminiscent of to the notions one's got from the movies. As mentioned here, sometime before, I went to see "Once" earlier this year; the Oscar-nominated Irish film about two street musicians falling in love; and the impression you get from this film is almost identical to the real-life impressions of Dublin. I even came across the street were they'd filmed most of the initial outdoor scenes, the one with the red paving stones and small shops, and I spotted numerous artists and guitarists and accordionists, looking just like the characters depicted in this tale. Maybe not as talented, all of them, but definitely part of the same trend. And although I didn't particularly love the film, I do enjoy the music, and seeing it live and in action provided some of the magic that maybe was lost, to a certain extent, in the transfusion onto screen. Folk songs seem the most impressive, no doubt, when performed accoustically, right in front of you; by real, physically present people, not fictional figures on the silver screen; and live performances are the most appropriate way of communicating them too, I suppose. Still, I had an idea - beforehand - a set of mental imagery, regarding what I imagined Ireland to be like, and indeed; all my prejudice and expectations were proven to be true. For better and for worse. To emphasize, once more, this country's exactly what you've read and heard and seen; it's just as green, in between all that's been industrialized, it's modern, albeit very working class-ish too, and yes, they do have pubs on each and every corner. It's dirty, rugged, slightly old-fashioned, versatile and honest. People are straightforward, but polite, they are kind, if very frank. They call you "love", then ask you what's wrong with your hair. They behave correctly, with utmost concern, but not always that gently or discreety. But I liked them, I did, at least the ones I had the chance to get to know a bit. The hotel staff at the Montrose were for the most part excellent, but they lacked some service instincts at breakfast. Maybe because I couldn't eat their English überdish of sausages, bacon and beans; hence, they thought serving toast and tea immediately wasn't too crucial, and allowed themselves some slack. But my companion ordered the entire serving, and I would have expected something more from a hotel which, after all, charged us 30 euros for the whole meal. No kidding. Which reminds me: Ireland is terribly expensice. Up to Norwegian standards; food, clothes, music and such cost as much as it would here, if not more; and I was quite shocked and disappointed at this discovery. It really isn't too ideal for a poor student intending to spend a few days in holiday luxury, because it's supposedly so very cheap everywhere else, outside our borders, then having to improvise a new budget because her original ones do not suffice. That aside, the shopping opportunities as such were superb, and the shops amazing, and the shop assistants very friendly and helpful. So, in the end, the prices didn't matter that much and I exceeded my money limits considerably, because there was such amounts of nice things being offered. Like, DVDs and stuff. Western films, to be more specific. What else, they were on sale. Thus, I've now completed my Sergio Leone collection, adding thereto the rest of the Dollar Trilogy and "Fistful of Dynamite"; no wonder, I am quite content. Additionally, I bought "Secret Diary of a Call Girl", "Angel-A", "My Blueberry Nights: Special Edition"...all those classics I wouldn't get hold of back home, and most of which I've been searching for a long time already, not to mention they were all reasonably priced - as opposed to most other products, ironically. I adore HMV, Golden Discs, Tower Records, you name it. They're even open on Sundays! Absolutely fucking fantastic shopping opportunity, leaving me most satisfied with my bargains. Also, they had "Doctor Who" merchandice and memorablia everywhere; consequently, I - of course - had to spend a number of hours just walking about patting, stroking and gazing at the various DVDs, browsing through books and magazines, and, er, kissing Series 2 covers. Oh, those poor buyers, hope that's cooties they can handle. I simply couldn't resist. Anyways, and truth be told, I love being surrounded by those fabulous familiar cultural phenomenons (that I love, and always have loved), and finally have the chance to come face to face with them all; within their "own environment", rather than purchasing through the anonymousness that is Amazon. In fact, I love the entire Irish (and British) culture, the nature of their beings and doings. And I wholeheartedly cherish their pubs. For someone as dedicated a cafégoer as myself, Irish streets is Paradise on coffee-hungry-earth. Aside from the obvious (and obligatory) Starbucks, and 7-11-lookalike; but with better quality; Insomnia (who serve the best ever Moccas), we tried out a number of Irish specialities. Friday, we visited a Russian joint called "Pravda"; which - funnily enough - functions as the inspiration, in concept and naming, for the title of my old school paper ("Bravda") for which I was editor in chief (et al). Those striking co-incidences, eh? And they served some delicious Cappuccino too. Saturday was pub-nite big time, and we went to a lovely bar downtown which had leather chairs, great beer and live music; the latter from a guy with red beard and self-written songs, and a hoarse voice to die for. Lots of noise and action, all around, and perfect entertainment in itself; through the customers' keen, enthused presence and the bartenders' impeccable routine. Sat there for a couple of hours and just absorbed the atmosphere, and the sheer joy of the experience; which is representative for most of the activities I induldged in, whilst there, I simply joined in and embraced the sceneries. Very eventful, very affecting, granted a catalogue of long-lasting memories. As for the pub rounds; I was, again, reminded of the differences in drinking cultures, when watching Dubliners delight in a fresh pint, not bucketing down like there's no (chance) tomorrow. Scandinavians certainly have something to learn. Sunday we visited a beer museum, no less, something that would neither happen in Norway; where everything's closed and alcohol unavailable, this time of the week; whereas in Dublin every door is open, and the beer taps at Guinness Store House are well and running sans stop. First, we had a slight tour around the facility, and an introduction to their history and many significant contributions to alcohol consumers all over the world, from which I soon grew a bit tired (seeing that I do, incorrigibly, hate museums) but managed to stay alert and interested, nonetheless; mostly for the sake of my enthusiastic companion, who is a No 1 Guinness fanatic, but also due to this being the most exciting theme park imaginable and probably the most ingenius museum ever made. I'll admit. If nothing else, because they serve free beer on the top floor, included in the ticket price, in a beautiful panorama-view-themed place called "Gravity Bar", from which you may admire an unlimited spectacle of the city; through all-over window panes in the 360 degrees room. Stunning. Resembles the TV towers of Berlin and Toronto, which I've visited before, if not that many metres above ground level. Moreover, as for the typical tourist things, that you feel sort of obliged to get your share of when on holiday, we did stop by both the Dublin Castle and its beautiful outdoor area, albeit with a colour scheme that is awfully inconsistent, and some build-ups that ought have been revised more carefully, but it was a nice experience overall; moreover, we visited the Donnybrook suburbs, the UCD campus, and the huge public park near the HMV store, with some rather strange statues (in honour) of famous Irish artists, rebels and generally influential personalities. Where I, then, had the pleasure of encountering the stone-carved likes of Joyce and Yeats, making my trip more course related than I'd perhaps have liked. Indeed, there were quite a few downright schoolish instances, like when we waltzed into a second hand bookshop, one of many vintage-inspired places we happened to pop by, and right on front of me, an entire shelf for himself, there was Samuel Beckett - offering every single edition of his works ever published, with the more exclusive ones bordering on the insanely costly; 1000 euros and upwards. Although I never got to buy anything, I did seize the opportunity to flip through the originals and just sniff the pages of "Waiting for Godot", in French, anno the year of first publishing. Indescribable. And wow, everyone was so excited and initiated about him, and I suddenly felt very much at home; these are my heroes, these are my subjects, this is the purpose of my life - and here, it was unavoidable! They had them pictured on tourist postcards, immortalized through said statues, incorporated in popular culture everywhere. So delightful; and I am filled with swell impressions of this kind that I may live on for quite a while. After each event, in-between all the sought-out occurences, we went for yet another stroll around the city's main core, like we had the previous day; just taking a walk and breathing in the scent; the wilderness, the views, the many intriguing Kodak moments; and, summing up the whole affair, it was just great. Flew back Monday morning, packed with thoughts and new notions, watching the fields (of green) become blurred and smaller and, eventually, fading away - as the plane ascended. Ok, so my theories were all confirmed, and seldom have I seen to a country more lacking in unexpectedness, apart from the price levels, but that does - in no sense - cheapen the sole experience of having been there. I recomment Ireland to every traveller out there, and every culture-oriented, literature/film-loving fangirl like myself, and I send my sincerest thanks to Monsieur Correspondent for a stellar weekend! As for the rest of the news, and my reasons for being not-in-attendance, I'll leave that for later. Be reassured, though, that I am back and staying put and holding on to whatever it is life offers me of steadfast levers. Like fun trips abroad. And exciting encounters. Brightens up my day, yes.

Gjenspilt, men velspilt

Soundtrack: Bee Gees og Eastwood After Hours; filmmusikk fra Eastwoods mange epos. Passende, tids- og stemningsmessig, og meget vakkert. Hadde en særdeles merkverdig filmopplevelse i kveld, og når det er sagt; ikke nødvendigvis i negativ forstand, om enn litt på dét planet også, bare veldig uhåndgripelig, udefinerbart...rar. Blandingsartet. Generelt blandet. Uansett, meget verdt å skrive om på Bloggen. Filmer er tross alt noe av det viktigste i livet, i allefall mitt liv, muligens det aller viktigste her i gården; noe Bloggen selvsagt er preget av; for de unnlater aldri å gjøre meg tankefull, lykkelig inspirert, og sette meg i kreativ modus. Såh! - som sett, så følger:

Som (viden) kjent er undertegnede ekstremt stor fan av Clint Eastwood, og da jeg oppdaget at en av hans eldre og mindre berømte filmer; "Play "Misty" for me"; gikk på TV idag, måtte jeg jo få med meg begivenheten. Så da ble det halvannen times uforutsett klassiker-anskuelse på NRK3 etter middag; absolutt ikke meg imot. Først, to ord om trivia - da dette ikke bare er en spesiell filmproduksjon, den har også litt av en bakgrunnshistorie. Den er kjent som Eastwoods regidebut, hans aller første egenkomposisjon, følgelig; en forgjenger til "Madison County", "Million Dollar Baby" og alle de andre sagnomsuste verkene, og forsåvidt en god indikasjon på hva man kunne ha i vente. Den er gjenkjennelig ham på en del områder, det kom tydelig frem - til hans fortjeneste - og på sitt beste var det en spennende, fabelaktig sammensnekret prestasjon. Han laget den dessuten av ren lyst, uten å en krone for jobben; siden han lenge hadde villet forsøke seg som regissør, og Universal var vennlige nok til å gi ham sjansen. Noe de ikke kom til å angre på, for filmen har blitt en kulthit og er særdeles populær blant fansen. Men, altså, ikke helt på nivå med "Dirty Harry" og Leone-verkene; som durer og går på diverse kanaler, stadig vekk og hele tiden. Mens dette, for å si det mildt, er en mer utprøvende og ujevn - bent frem ustadig - affære, som blander et utall sjangre og havnet et sted mellom musikk-film, romantikk og voldsaction. Det begynner som et litt svevende portrett av en radioprater ved navn Dave - hvis kjæreste nettopp har gjort det slutt (skjønner man sånn etterhvert) - en nokså flørtete, overfladisk fyr med hockeysveis og Hawaii-skjorter og fløyelsstemme. Mengder av kvinnetekke, naturlig nok. Og, la meg bare understreke her; det å i det hele tatt få kunne ta i øyesyn Clinter'n iført ettersittende olabukser, gjennomsikte hvite underbukser, eller ingen bukser overhodet, det er en glede uten sidestykke. Og et herlig skue, for slik en post-pubertal fangirl. I særskilthet når han fremstår som sitt sedvanlige, veltrente jeg, med Wolverine-look og smale blikk i alle retninger. Plystre plystre. Men bortsett fra dette meget åpenbare, så har karakteren hans - likeså - mange interessante personlighetsmessige trekk, og er en meget atypisk variant, for Cowboy-helten, idet han hverken er spesielt heltemodig eller snartenkt. Imidlertid er han følsom, sjarmerende og har et stort hjerte (for damene sine), og han er veldig glad i god musikk. Filmen preges av fancy syttitallsstil, på alle måter, med lekre biler, klær og låtvalg fra sin samtid, hvilket også gjør den høyst severdig. Og Eastwood egner seg godt som radiomann; uten tvil, jeg ville blitt en slavisk lytter til natt-programmet hans, dog ikke med samme suspekte intensjoner som hans største fan her, en viss frøken Evelyn - spilt med bravur av dramaserie-veteranen Jessica Walter - som da forfører hovedpersonen, med all mulig sluhet, etter i lange tider å ha ringt inn sine musikkønsker til radiostasjonen. (Noen flere som vil gjette opprinnelsen til filmens tittel?) Først lar han seg fascinere av hennes impulsive, pågående vesen, deretter blir han irritert - mest fordi han egentlig er forelsket i eks-kjæresten fremdeles og vil ha henne tilbake og Evelyn blir i veien - og til slutt blir han redd. Veldig redd. For Evelyn gir seg ikke, og går til særdeles drastiske skritt for å beholde ham og, ikke minst, ha ham for seg selv. Så langt så vel, for Walter er skummel som fy, og Eastwood er strålende som usikker, overmannet forelskelsesobjekt. Historien har klare likhetstrekk med den senere "Misery", basert på Steven Kings roman, men der denne holder seg innenfor thrillersjangeren og rendyrker de skrekkinngytende elementene til fulle, og blir mer og mer klaustrofobisk forferdelig, lar Eastwood seg dessverre friste til å mikse inn en hel masse annet malplassert. Deriblant en lang musikkvideo-aktig sekvens, til den akk-så-nydelige "The first time I ever saw your face", etterfulgt av en enda lengre og totalt poengløs konsert-seanse, med akk-så-fantastiske jazzmusikere. Begge deler er kjekt å se på, og musikken er fremdeles enestående, men hvorfor i allverden tok han det med? Spurte jeg meg. Sånn, midt inni en spenningsfilm, som egentlig var veldig spennende, hvorpå man - imidlertid - blir sittende og ikke begripe noe som helst; og lure på når handlingen skal komme igang igjen, om man da ikke har falt fullstendig av; og jeg tok meg i å spekulere på om filmen i utgangspunktet var for kort og noen ikke visste hva annet de skulle legge til, så de valgte fritt fra Eastwoods platehylle og tilføyde noen doser fin natur. Eventuelt var det Clinter'n himself som ville eksperimentere litt. Det funket dårlig - for resultatet er at den overnevnte spenningen settes på vent og filmen føles ekstremt oppstykket. Noe ála "Cobra" og Brigitte Nielsens modellerings-seanse. Til "Angel of the City". Jeg liker åttitallsmusikk óg, for all del, men disse scenene har absolutt ingen mening whatsoever. Eastwood redder seg nå heldigvis inn igjen og vrir filmen sin tilbake på actionsporet med et forrykende sluttoppgjør mellom den besatte unge damen, hennes stakkars offer, og den noe naive ekskjæresten. Som nå er blitt kjæreste igjen. Med tidenes største, blå hundeøyne og veldig pene ben. Joda. Ytterligere får man mer enn nok av blod og vold, og menneskejakt i halvmørket, idet regissørdebutanten viser tiltagende lovende takter. Forholdet mellom Evelyn og Dave er kanhende en smule søkt; ikke realistisk, i og for seg; men som det gnistrer! Kameraføringen er meget fiffig, og bidrar til de effektive personskildringene, likesom cinematografien er upåklagelig, men de klipp-ansvarlige sliter. Redigeringen her er mangelfull - og ustø. Bruken av voice-over, likeledes, er rimelig elendig, og de evigvarende spaserturene ved sjøen (som akkompagnerer denne) får et anstrengt preg, meget mer enn å virke lidenskapsfulle eller rørende. Det til tross for rolletolkninger godt over gjennomsnittet, og at Eastwood stadig er et like betagende skue. Flere plusspoeng for neglebitingsfaktor, innimellom, og for den autentisiteten og inderligheten som alltid kjennetegner filmer av et annet århundre; og som jeg savner oppriktig, hos alle dem som lages idag. Man fikk frem en gjennomført annerledes atmosfære, en helt annen stil, og jeg elsker det - uendelig mye - selv om jeg ikke kan forklare nøyaktig hvordan det skiller seg fra dagens nyskapninger. Det er bare - bedre. Ærligere. Tøffere. På sitt vis. Så, tross sine smått usammenhengende tendenser, og skjemmende, unødige skjønnhetsfeil her og der; en gjennomført proff film, og en meget god begynnelse for mannen som senere skulle utvikle legende-takter, også på dét området. All heder og ære til Eastwood, og takk til statskanalen som skjemmer meg bort med slike filmskatter på en helt alminnelig onsdag!

Frihetsfølelser og generelt føleri

Soundtrack: AC/DC - "Highway to Hell" & "Powerage", samt noe forstummet værmelding på TVNorge, innimellom diverse programmer som nevnt nedenfor. Og jeg innrømmer gladelig min egen forelskelse - i en forfyllet, smått sinnsforvirret, desto mer forfjamsende, forbasket kjekk og fordømt flink skotsk sanger, som dessverre falt fra så altfor tidlig og skulle fått oppleve så utrolig mye mer, og fått en desto lenger karriere; men som er blitt en legende i alles øyne likevel. Og heldigvis for det. R.I.P, elskede Bon, og heia!

Man trenger alle litt avkobling - iblant. Jeg gjentar meg selv her, kanhende, men det er en gjentakelse som er nødvendig å, eh, gjenta. Og, dermed, understreke. Man trenger rett og slett å koble ut og gi hjernen velfortjente pusterom; hensette seg til en sinnsstemning av radikalt annen, vesensforskjellig, desto mer positiv input - og for meg vil dét oftest være av den filmatiske sorten. Noe jeg på ingen måte skammer meg over, eller finner ensformig, kjedsommelig, hva man måtte påstå, i lengden. Jeg trenger mine doser film og fjernsyn, mine dypdykk inn i fiksjonelle univers og innlevelse deri og innblikk i fine menneskers finurlige vesen, per skjermoverføring. Gode forbilder, likeså. Og deilig distraherende fra en virkelig verden som ikke alltid er like tilfredsstillende, eller velgjørende, spesielt ikke i disse finanskatastrofe- og valgkamptider. Som sagt, jeg kjenner et behov for å slippe fri og stupe ut i noe genuint annerledes. Inneværende mandag, ukestart og det hele, hvor sådan avslapning og diverse kulturelle impulser er på sitt mest tiltrengte, valgte jeg derfor å "slenge meg på soffa'n"; altså, min improviserte sovesofa-seng-madrass-ting; med (intet mindre enn) sesongavslutningen på briljante, fantastiske, underskjønne "Mistresses". Denne BBCs siste genistrek, som tidligere beskrevet her på Bloggen, med flerfoldige av mine favorittskuespillere i hovedrollene og et manus som overgår det meste annet av sin sjanger. Og finaleepisoden ble, likeledes, en storartet, oppløftende opplevelse som innfridde alle mine forhåpninger og ga meg den forløsende, moralsk riktige slutt jeg hadde håpet på, men av bitter erfaring (fra ymse dramatiske serier signert samme produsent) ikke hadde tort å satse på, fullstendig, da BBC er kjent for å vri og vrenge våre hjerterøtter; gjennom frustrerende, sjelelig ødeleggende, demotiverende sluttsalutter med tåreperse-preg. Jeg nevner "Robin Hood" og "Doctor Who" og lar det blir med det, før jeg overveldes av pinefulle minner. Jeg mener: død og likvidering og fordervelse og parallelle universer. Urettferdig. Men altså, "Mistresses" var en annen slags vri på dramatikken, med et bittersøtt ettespill for noen; Hari tilga Siobahn, på et vis, og de ga hverandre en ny sjanse, likesom Sam ga Katie tenketid, etter at begge hadde innrømmet sine varme, om enn vanskelige følelser - og et, kanhende rettmessig, brudd for én; idet Jess avbrøt sin affære med Alex, fordi hun ikke orket skape sårhet og splid i dennes ekteskap, desto mer sørgelig fordi venninnegjengens største flørt endelig hadde forelsket seg, til fulle, og funnet én hun ville dele livet med, men typisk nok ikke kunne få. Igjen; leksjoner om en tøff, men sannferdig - og ikke minst virkelighetstro - realitet. Best av alt, imidlertid, var Trudis "søte hevn" - dog mest ulykkelig, igrunnen, men veldig bra at hun greide å gjennomføre - over eksmannen Paul, som hadde latt som han var død (!) i flere år; og forsøkt å svindle henne for egne forsikringspenger, den dritten, pluss at han hadde vært utro både før og etter eget, påstått dødsfall; og hun klarte til slutt å angi ham til politiet og få en slutt på egne, følelsesmessige tumulter og skape seg (mulighet for) en fremtid med sin nye kjæreste Richard, og hun var nok den i gjengen for hvem dette var mest nødvendig og oppriktig ønskelig. Og jeg satt der med en salig blanding av tårer i øyekroken og lykksalig smil og gledet meg over alle gode utfall. Man fikk slik voldsom medfølelse og forkjærlighet for alle disse kvinnene, med deres problemer og forhold og hjertesorger, og ønsket dem alt vel, selv om allting - som vanlig her i verden - ikke alltid kan løses på et blunk, og stundom må man inngå kompromisser. Se og lær, lissom. Jeg er ingen ekspert og kjenner det behagelig å kunne identifisere meg med andres feiltagelser og komplett katastrofale veivalg, i ny og ne, for da å vite at nei, man er ikke alene, og joda, det ordner seg på et vis, ved veiens ende. Dessuten, i en serie som var utrolig velspilt, velskrevet, vellaget og troverdig, la meg bare understreke det, og så lite klisjéfylt - faktisk! - og så veldig oppslukende. Stor takk til BBC og de involverte for seks ukers nytelsesverdig føljetong, og jeg håper stadig på en sesong 2. Det hadde gjort seg. For, kompromisser og nødløsninger og åpne slutter er greit nok, men aller helst vil man selvsagt ha en skikkelig, god, gammeldags, megahappy-ending der alle levde lykkelig alle sine dager, og fikk sine utkårede servert på en fjøl. Men det er drømmen (me ber på) og i mellomtiden tar vi (me, whatevva) til takke med de melankolske som følger livsløpets strabaser og forsøker å gjøre det beste, mest fortrinnlige utav situasjonen, som best vi kan, og foreta de best mulige avgjørelser, på alle plan, med litt hjelp - og inspirasjon - fra fine rollefigurer ála de fire "Elskerinnene"; og deres hyggelige, hyggeskapende like. Og nå gleder jeg meg bare til NRK får ræven i gir og kjøper inn den nyeste storsatsingen "Merlin", med DW-mennesker i alle ledd. Huhei. Mer om det siden, hvis det dukker opp i nærheten av meg. Enn så lenge er jeg misunnelig på alle dem som befinner seg i utlendighet, med fri tilgang på The Beeb itself!

Enn videre, og angående studium, mitt studium; eller litteraturvitenskapen generelt, for å være spesifikk; så er en viss Gunnhild Øyehaug ute med en ny liten roman i disse dager; hennes første; etter i lengre tid å ha eksistert som en av disse erketypiske undergrunnsforfatterne i Bergens litteraturmiljø, som da markedsfører seg for en meget selektiv og, igjen, spesifikk liten gruppe medmennesker, hovedsaklig universitetsfolk og selverklærte überintellektuelle, som forkaster allting mulig mainstream og stiller meget sneversynte, sinte krav til hva som skal være "akseptabelt litterært", og dermed putter det meste på bås (hoho) og gjør meg en smule forarget. Nok en gang. Men altså. Det er et faktum at disse folkene skriver både om og for hverandre, og i særskilthet seg selv, på sin egen utstuderte sære egen-godkjente måte, hvorav Gunnhild ikke er noe befriende unntak. Dessverre. Hennes nye roman handler, ikke overraskende nok, om en litteraturstudent; dvs, etter hva jeg forstått og latt meg fortelle (gjennom akk-så-panegyriske anmeldelser i BT), opptil flere; og denne/disse har, blant annet, ambisjoner om bokskriving, politisk korrekte meninger (tilpasset visse sentrale kretser), og bilder av filosofer på veggene hjemme og den/de prøver å stable på benene en konstruktiv, meget-meningsfylt, hyperintellektuell tilværelse; meget politisk korrigert og aktualisert og joda, hele pakken. Men! Unge frøken Gunnhild har da lykkes på ett punkt; idet hun har mikset inn noen andre faktorer, i tillegg til litteraturen, deriblant musikk og kjærlighetskonflikt og film som medium. Og hun viser, etter sigende, stor innsikt i disse - spesielt sistnevnte - hvilket fikk meg til å fatte litt mer interesse. Umiddelbart. En dame som henviser til "Lost in Translation" og "Kill Bill 2" i og klarer å flette inn begge to i én og samme historie, og enda kalle det "høykulturelt"; ja, det - mine damer og herrer - står det respekt av. Så, tross i alle verdensforminskende, sneversynsbefengte, selvhøytidelige idealer: jeg vurderer faktisk å lese "Vente, Blinke". På nynorsk. Mens jeg fremdeles befinner meg på litteraturvitenskap. Og omgås disse folkene daglig, og må forholde meg til deres oppfatninger og fortolkninger og kritiske røster på alle andre plan med. Gudbedre, jeg overgår meg selv. Jeg må få lest Nobelprisvinneren også, kanskje, antagelig, men han er satt på vent. Ennsålenge. Han må bli litt mindre offentlig snakkis og litt mer interessant i egenskap av egen skrivekunst, så skal jeg nok få festet leserblikket på hans sangnomsuste verker. Uansett: jeg har innsett, sånn halvveis, at man må gi opposisjonen en sjanse. Lære sine "fiender" å kjenne, før man (evt) kan ta avstand fra dem - og hvaenn de står for - er det ikke så? Man har åpenbart sett litt for mye på "Terminator" her, og adoptert litt for mange av Lena Headeys livsfilosofier, naturlig nok; bekjemp de onde på deres egen arena, vet å kjenne dem bedre enn de kjenner seg selv på sine egne roboter; men det er konstruktive tanker, det óg, og Sarah Connor er ihvertfall et idol å henge på veggen. I helfigurstørrelse. Så smått betatt av den opprinnelige Hamilton i sin tid, ja, men Lena er som nevnt ikke noen dum "erstatning". Flotte damen.

Og forresten! mht noen flotte menn; en litt trist nyhet, og en stor skuffelse, tross i at man ikke hadde hatt de aller største forhåpninger; jeg fikk ikke tak i billetter til AC/DC-konserten i Bærum neste vår. Snufs. Det vil si; vi lyktes ikke - for min kjære far satt pal i to timer og forsøkte å skaffe familien adgang til årets største musikkbegivenhet, men til liten nytte da billettsystemet (billettservice, møkkafolk) brøt sammen og man ikke fikk utrettet noe som helst. Synd, men sant. Supermusikantene, Favorittbandet, et av tidenes største, kommer til Noreg og jeg er ikke tilstede. Men, det er ikke første gangen. All ære til faren for hans iherdige innsats, og jeg - på min side - kompenserer med intens AC/DC-dilla, of late, med Bon Scott-plater på repeat og full allsang i stuen. Altså, min improviserte kombinasjon av stue, soverom og arbeidskrok; igjen, i den komplette studenttilværelsens ånd. Gleder meg vanvittig til den nye platen ("Black Ice") som skal innkjøpes i special edition og spilles enda høyere enn hva nabohensyn tilsier, selv om jeg bare må bare få nevne at det aldri blir det samme uten Bon, at bandet aldri blir så bra som de var på "Highway to Hell", men det skal jo en del til, og; minne selvsamme snille familiemedlemmer på at jeg ønsker meg "Bonfire"-boksen til jul. Det er et evig privilegium og en uavvendelig visshet, dette at man trenger - og kan tilføre seg - noe som varmer sjelen, så inderlig, der den ellers synes kjølnende og tiltagende motløs. Det synes som om verden er på vei til å gå under, iblant, og da snakker jeg ikke bare om miljø, penger, kroppshysteri og inkompetente statsledere. Vi synes å være inne i en (selv-)destruktiv bølge, en nedgangstid på flere plan enn de rent nyhetsaktuelle - og jeg kjenner at det også forsterker trangen til, stundom, å la seg rive vekk av noe såkalt forgjengelig. Noe som ikke trenger å ha konsekvenser, eller politisk relevans, noe som er til forpleining for hodet og hjertet, på godt og vondt, i sorg og i lykke; fordi vi (som Aristoteles bekreftet) trenger begge deler, og å renses derigjennom. Man må gi seg selv lov til å være åndsfraværende i verden. Og bare svirre med på andres underfulle bevissthetsvri. Inn i fiksjonen, det følelsesladde, og ut - i den absolutte, uhildete, uendelige frihet!

Dalai Lama og et døgn forbi

Som et motstykke til den nedenforstående, smått dystre og kritiske livsanskuelsen, i forrige innlegg, kommer her et mer drømmerisk lite skriv om tingenes forgjengelighet og nattetimenes kjølige mørke - noen frihetsbejaende, hverdagsfilosofiske tanker, som da passet påfallende godt til kveldens andre kulturelle input; doku-drama-filmen om Tibet og Dalai Lama, signert den berømmelige Martin Scorcese og kalt "Kundun"; som jeg hadde sett litt av, sist den gikk på TV, og nå ønsket å overvære i sin helhet. Det var en merkelig blandet opplevelse, for å si det mildt; først og fremst en estetisk nytelse med fantastiske landskap, farger og kameraføring, vanvittig flotte kostymer og en helt ufattelig stemningsfull musikk - av en personlig favoritt, Philip Glass, kjent for sine hypnotiske, suggererende, moderne-klassiske soundtrack til bl.a. "The Illusionist", "Notes on a Scandal" og "The Hours". Den ble også nominert til Oscar i alle disse kategoriene, og Glass burde definitivt ha vunnet. Samtidig, hva angår resten av filmen, fremstod den for meg litt tom og uengasjerende; den grep meg aldri skikkelig, tross all sin brutale realisme, og autentisitet. Man fikk aldri den store medfølelsen med noen av de involverte, eller den store interessen for handlingens problematikk eller karakterkonfliktene. Skuespillerne var over gjennomsnittet gode formidlere, alle sammen, og de skal ha all mulig kreditt; tatt i betraktning at ingen av dem er profesjonelle utøvere (!); men jeg fatter og begriper ikke hvorfor de måtte snakke engelsk! I Tibet?! Bønder, i Tibet, med et vokabular ála Oxford Dictionary, og diksjon på nivå med en nyhetsoppleser? Og Formann Mao med amerikansk aksent? Altså, what? Men ytterligere mangler og kritikkverdier punkter, tilfaller absolutt ikke de lokale medvirkende, ei heller hovedrolleinnehaverne som gestaltet Dalai Lama himself. De hadde en enormt vanskelig oppgave, og de bestod med glans; sett i forhold til forutsetningene. Men selv ikke de beste skuespillerprestasjoner holder mål, når dialogen svikter. Og hovedproblemet her, slik jeg ser det, var nettopp manuset - det var noe utflytende og inkonsekvent og unnvikende med hele historien; man fikk aldri helt tak i hverken den, eller hva Scorsese selv egentlig ville formidle, og det ble litt...overfladisk, bare, litt for pent og pyntelig og følelsesløst. Dessuten er filmen i overkant lang og altfor utmælende, og det siste kvarteret ble direkte kjedelig. På den annen side, det overjordiske elementet kom tydelig frem og ble behandlet med aktsom verdighet; som en gjennomgående kvalitetsfaktor; det rituelle, det dvelende og mystiske ved en fremmed religion og et eksotisk landskap, likesom kontrasten mellom Dalai Lamas beskyttede opplæring og den brå, brutale virkeligheten i filmens siste del, var meget nøysomt skildret. Enkelte typiske Scorsese-trekk, hist og her, til min store gjensynsglede, men ellers en høyst atypisk film for gangster-regissøren. Jeg tror nok jeg foretrekker "The Departed", "Mean Streets", med mer, men dette var en annerledes og spennende opplevelse. Skulle bare ønske han hadde maktet å inkorpere noe av intenisteteten og nærværet fra action-eposene sine i "Kundun" og gjort den litt mer jordnær, rett og slett, og mindre svevende. Endog for meg, som tilber det abstrakte; slik jeg tidligere har utbrodert; men altså - der finnes en grense. Like fullt, noe av den forgjengelige, "buddhistiske" stemningen; "det som skjer det skjer, og lite vi kan gjøre med det"-typen moral; den går igjen også i mine skriverier nedenfor. Hvilket er en nokså post-fyllekule-preget og natt-atmosfære-inspirert sak, om å vandre omkring i Bergen sentrum og ikke helt ense sine omgivelser. Sulle rundt på bakrus-skyer. Mens Dalai Lama, på sin side, promenerte omkring og stirret på munkene, og bedrev tungetale, og lyttet til de messende stemmene, og bedrev fredsvirksomhet med sine store brune bedende tankefulle klokskapsfylte øyne...litt sånn film, ja. Men man skal ha ens dose av det óg, iblant. Og jeg digger Scorsese, det er et faktum. Forresten var dette et modig prosjekt, fra hans side, og meget kontroversielt; filmen fikk store politiske konsekvenser, og medførte at han på et tidspunkt var forbudt innreise Tibet. Idag har den jo også fått ny relevans, med oppblussingen av konflikten mellom Tibet og Kina, så - i det hele tatt - mer enn mange nok grunner for å få med seg dette viktige verket. Om ikke annet fordi det er et ufattelig vakkert skue. Nå, over til noe fullstendig annet (men, som sagt, atmosfærisk likesinnet):

"ferden hjem"
av Scaramouche, Po(t)eten, i en poetisk utførelse som handler om nettopp det tittelen tilsier, nemlig hjemturen fra sentrum sent i går kveld; da jeg løp gjennom natten og mistet bussen og hoppet direkte inn på en annen og møtte en fyr som ikke ville snakke med meg, dernest ankom heimen, og var såpass lite overtrøtt at jeg ble sittende til langt på natt, dvs utpå morgenkvisten, og rable skriblerier istedet for å sove av meg aftenenens opplevelser, dvs et MEGET moderat alkoholinntak og flere, meget festlige diskusjoner; helt i den litteraturvitenskapelige ånd - kalles ikke "fagfest" for ingenting, og det var faktisk utrolig mye moro og veldig god avkobling. For øvrig, om diktets struktur, så er det i form (dog, ikke så veldig i mening) inspirert av modernismen og av Sarah Kane, bare så det er nevnt. Vet ikke om jeg får det helt til, men skal ha for forsøket.

og senkes, synker ned i stripen mellom brostenene,
sklir sidelengs, henover tepper av vann, slepende,
stavrende i skjev balansegang på smale hæler,
trafikklys midt imot, og følger - kun forbudte skilt,
formaninger, med hatt og frakk og barn ved fote
svanser, svever, man avsted i mørkets makt
det åpne rom av kulde, tidløshet, og treffpunkt
yndefulle - laster, og tillatelser - men stanser aldri
strever, strener fremad, peilet inn på én destinasjon
mitt skjønn, blant glinsende lanterner, fremmede, passasje
skygger over gatehjørnet, strømninger - forbi -
forledet, snart forsvunnet, evig, så utrettelig

ser du meg nå, idet jeg gikk på bussen, betalte,
stilte meg bakerst, så meg tilbake, og så deg
stå ved fortauskanten, enkel, enkelt nok,
med hendene hengende ned langs siden
og et slikt urørlig blikk, ditt fastlåste ansikt
i denne evigvarte stund, i ventetidens nu, betimelig,
med skotupper som pekespiss, frempekende
indikasjon, at vi er alle her i samme ærend
andre hensikter, kanhende og en annen pris
men alle svir vi av sekundene foruten glød
vi skuer mot oss selv, i bussdørenes speil
og husmødrenes øyne, lar en helaften passere
som revy, med stumme bilder, broker, bragder,
utav støy, på hver ens sjelelige statskanaler,
svimler, synker inn, og dunster deilig bort
i røken av en kveld forbi -
som livet, så forgjengelig

**
Bitteliten og komplett useriøs fotnote, sånn helt til slutt: er jeg den eneste som tenker på Sandra Bullock i "Miss Undercover" hver gang noen nevner Dalai Lama?! Huff, traumatisert. Ikke bare av litteraturvitenskapens tenkemåter, som vi pleier å gå rundt og hevde, men definitivt også av filmerfaringer. Varige mén! Og jeg ser for meg den bikinikledde, der hun står på scenen og skal agere missekandidat og snakke om viktige verdensproblemer, og gjentar "Dalai Lama, Dalai Lama, Dalai Lama" om og om igjen for seg selv - "for å holde seg seriøs". Hvilket hun, selvfølgelig, ikke klarer. Og det er en fryktelig morsom scene, i en fryktelig morsom (og bra!) film - men veldig lite politisk korrekt og passende, i sammenhengen. Som vanlig. Dét man har fotnoter til, vett'. Noe Universitetet neppe ville sagt seg enig i. Men et eller annet sted må man da få lov til å plassere de personlige innspillene.

Rablerier

Soundtrack: Whitney Houston - "Whitney" - nydelige damen, fantastiske stemmen, åttitallspop for alle pengene. Eller, strengt tatt, ingen penger - for jeg har lånt og brent og snyltet overstadig på biblioteket, og må sende dem en stor takk for dét. Fantastiske utlånsagenten min.

Disclaimer - sånn i etterpåklokskapens høflighetsinnstilte navn: det påfølgende er en smule kritisk og en smule sint, i forhold til UiB, åsted for studieutøvelse og hverdagens strabaser, og jeg må få understreke at dette på ingen måte skal fungere som noe personangrep eller fornærmelse mot overmakten; det er simpelthen en ytring for min akutte utilfredshet, i øyeblikket, over å ikke bli tatt seriøst som litteraturstudent - og et nødvendig motsvar til bedømmelsen av min semester-oppgave som, igrunnen, fortjener harsk kritikk tilbake. Jeg håper ingen vil ta seg nær av dette; det finnes der intet grunnlag for. Men som det engasjerte, intense og utilslørt ærlige individ jeg er, har jeg jo for vane å være høylytt og oppriktig om det meste, så jeg tviler på at noen blir spesielt overrasket.

Rablerier, ja...uten å antyde (noe om) at det har rablet for meg; for all del; man henfaller bare litt til slike tilfeldige skriblerier og drodlerier, uten noen spesiell sammenheng - i øyeblikket - løse tanker, løse tråder, finurlige innfall; forhatt og forbudt av akademia. Sammen med alle andre egenrådige idéer. Og jeg har nå, igjen, nådd det punkt - altså, kommet til det meget ubeleilige stadium - da jeg sier fuck'em all, og gjør som jeg selv vil, noe som har resultet i en ganske stor, vond og tilnærmet uløselig konflikt med engelsk-fakultetet mitt; hvilket preger hverdagen og gjør meg en smule trist. For å si det kort og konsist, slik de gjerne vil ha det: vi er ikke helt på bølgelengde. Vi snakker ikke samme språk. Vi forstår ikke hverandres tankegang, intensjoner eller ideologiske ståsted - overhodet. Og vi liker hverandre ikke særlig godt. Til utdypende forklaring skal sies at jeg da, til alt uhell, har klart å vikle meg inn i et rigid og sneversynt samfunn av mennesker som nekter å ha en dikterisk innfallsvinkel til dikterkunsten, eller en litterær tilnærming til litteraturen, som sådan, og som mener disse to (diktningen som konsept og den historiske diktskrivingen) er uforenelige motpoler, og - istedet - konsekvent konkretiserte, definerte, avgrensede begreper de ynder å analysere ihjel, og plassere i bås, mens jeg foretrekker å se dem som svevende, magiske, inspirerende abstraksjoner som for evig og alltid vil overlappe, og gi liknende assosiasjoner, og aldri vil kunne betraktes uavhengig av hverandre. Samtidig som de jeg står overfor; sensorer og veildere og utdanningsansvarlige, uten å nevne navn; mener det motsatte - at det er utelukket å behandle diktskrivingen innenfor en sfære av diktning, og man kan eksperimentere så meget man lyster med tankeretninger og diskusjoner, og underbyggende sitater; i dialog med vitenskapen; men aldri med skriveteknikken - og som (følgelig) synes jeg er en kursiverende kløne. Jeg fikk, faktisk, eksplisitt kritikk for at jeg brukte for mye kursiv; "de var ikke barn", ble jeg fortalt, og de visste da godt hvilke ord som trengte utheving uten at jeg på død å liv måtte utheve dem. Ikke trengte de å forklares hva Dada var, heller, "for det er jo noe alle vet". Fanatisk pirk. Frenetisk meg. Ytterligere, at de ikke har noe som helst til overs for prosaen min; den er for muntlig, for dum, for gjenfortellende, for umoden, for lite "sober"; i det hele tatt, at teksten min er komplett ubrukelig. And so are you. Hvorpå jeg spør meg: hvordan kan man si noe slikt til et skrivende menneske? En skrivende student? Endog når man selv studerer og skriver og jobber med tekst og vet, ofte meget bedre enn anmeldelere og forleggere, hvor sårbart dette temaet er? Jeg lurer på om universitetsansatte (på mitt fakultet, i allefall) er i stand til å innse hvilken effekt, hvilke konsekvenser, det kan ha å gi så plump og hard kritikk; så blottet for nyanser eller fintfølelse; hvor ufattelig demotiverende det er å få slike nedlatende, nedsettende kommentarer, alt er galt, alt er feil, som fjerner absolutt all selvtillit og ødelegger innsatsviljen totalt - om man er i det rette, mottagelige humøret. Og jeg prøver, så klart, å holde dét på avstand; og ikke ta disse idiotiske utsagnene personlig, eller - egentlig - på alvor; men det gjør meg utrolig forbitret. Og rasende. Og...demotivert. Med andre ord er jeg ikke så grusomt trist over det jeg har fått høre, men desto mer forbløffet over at det er fysisk mulig å prestere en slik tilbakemelding. Og takk som byr, jeg bruker akkurat så mange kursiveringer og parenteser (!) og spørresetninger og innskutte avsnitt som det passer meg, det kan de bare la være å blande seg borti, for det har virkelig ikke noe med saklighet eller kunnskap å gjøre. Om de hadde gitt meg en konstruktiv kritikk på språk og stil og tilnærming; setningsledd å endre på, avsnitt å kutte, meninger som ikke var berettiget; så skulle jeg med glede tatt det til etterretning. Det hadde jeg kunnet forholde meg til, og rette meg etter, det hadde vært helt okei. Men en generell avfeielse og en konklusjon om at "du er teit", det holder jaggu ikke mål. Dette er ingen akademic paper? Nei vel. Men så se til innigranskauen å fortelle meg hva en akademisk peiper er, da! Og ikke bruk anti-akademiker-tendensene mot meg, det er mitt begrep! Jeg finner meg ikke i å bli tråkket på, og ikke bli lyttet til, uansett hva jeg hevder, bare bli anmodet om å legge om livsstilen ellers har jeg ikke noe på UiB å gjøre. Og her siterer jeg ordrett. Hvis man ikke vil innrette seg 100%, så er det over og ut. Hva slags inkluderende læresetting er nå dét? Og, la det være klart, jeg sier ikke at jeg har rett, hele tiden og nødvendigvis, eller at de alle er stupide sjeler uten vidd og vett, bare litt, men altså: det å bli avfeid, avvist, utvist fordi man tør å bryte barrierene, og gå utover det "aksepterte, allmennt anerkjente", det er en uting. Det er uakseptabelt. Det er ufint. Det er utilgivelig. Jeg har min peiper å jobbe med, og skrive om, for resten av måneden, og et raseri å komme over, og jeg har en innstilling å bearbeide og et universitet å befatte meg med, og det er i sannhet ikke enkelt. De er en gjeng med tåpelige, manipulerte og videre-manipulerende mennesker, og jeg har mistet all respekt for dem, og det er ene og alene deres egen feil. Men å engasjere skribenten Scaramouche - det klarer de stadig. Og til overmål. Jeg blir en levende, ildfull vendetta av å gå der, og jeg tror kanskje det er en hensikt i seg selv? Jeg kommer aldri mer til å være likegyldig til noe, hva det skulle være, for resten av mitt liv, og jeg kommer aldri mer til å samtykke uten å kjenne hele sakens historie og det har gjort meg til en bedre person; uten tvil. Og, sånn i alle tilfeller, gudbedre så deilig det er å få utløp for all denne aggresjonen i skriftlig forstand; idet man ettetrykkelig beviser at skriftformen tjener til sitt formål og lever i beste magiske velstående. De kan kalle meg så "bloggish" og inkompetent de bare vil, men interessen for dikterkunst og filosofiske tankesprang skal de hverken få drepe eller ta ifra meg. Det hever jeg meg galant over. Så kan de sulle videre i sitt insausete, indoktrinerte lille miniunivers av Aristoteles og Adorno, og neglisjere den virkelige verden fullstendig; det er meg revnende likegyldig; men dessverre må jeg - inntil videre - makte å takle faget mitt, og det tyder på å skulle bli en utfordring.

"encouraging response"
by Scaramouche, the Po(t)et, who always tries her best, and shouldn't have to crave respect, all the time, but receive it - without exception, and as a matter of course. Who'd dare oppose the system, if one's never acknowledged for one's efforts? Who'll be left to argue with the authorities, if they keep shutting us out before we get there? And, more than anything else, however controversial or dislikeable I may be, I demand to be taken seriously. That's the least they can do. Criticise me, dismiss my theories, whatever you wish, but never, ever dare accuse me of not being serious about my writings. Not to mention, being a dedicated student. I don't deserve that. I really don't. And this is my well-earnt, ironic take on academia; it's childish, cliché, pointless - just the way you described me - but with a twist. Italics, and all. And it better leave you with a sour aftertaste, you punks.

dribble drabble, scribble scrabble
thousand comma's, lots of babble
doodle poodle, like mephisto
send-off to the distant disco
never overheard the ring
of warning or of comforting
to keep the focus, hocus-pocus
constant and consistent locus
hustle bustle, through the rustle
pampering like pompous thrustle
musty and malicious fling
[I] need to rewrite everything

Skimming through

Celebrity newsflash, as seen from a Scaramouche-Point-Of-View! Whilst watching "Heroes"! Which is brilliant!

Most recently: in one rather interesting and strangely original poll carried out by the Brits; more specifically, Royal National Institute of Blind People, of all - er - people; David Tennant was once again crowned Number One. This time, in terms of "Best Eyes"; that is, best "come-to-bed"-gaze; amongst male celebrities in Great Britain. As for the equivalent female vote, Billie Piper made it to number three, beaten only by Cheryl Cole (guh) and Kelly Brook, meaning two of the silliest, most pointless, least talented, albeit prettiest famous girls alive. David, on his hand, beat Simon Cowell, which is strange in every respect; first and foremost, because Simon Cowell is a butt-ugly jerk, and second because David is in a completely different league, but then, after all - and fortunately - he did win. As for Billie's achievement, I suspect it has something to do with "Secret Diary of a Call Girl", which is all about looking like you want to come to bed, and wish for others to join you, and I do hope Billie feels honoured. She should be. She's very convincing. And the series serves it purpose quite impeccably; bed sharing and all. Then again, I am a huge fan of Belle de Jour, both as a writer and Blogger, and I love Billie beyond compare - so, not very objective there, no. I love David too, and I love his eyes, those big brown puppy dog eyes, ooooh lalala - what else can I say? Great voting! Still, why did I catch interest in the first place, you may feel inclined to ask; well, being exceptionally short- and cross-sighted sort of affects one's general perspective in life, on things, and makes certain topics promoted by certain kinds of people seem the more relevant - in addition, of course, to my having a interest in everyting that has anything to with my favourite people, in general, and these two (in question) are both top-ten on my list. Really, no wonder. But sincere congratulations and ten cheers for the lucky winners!

Moreover, and much more importantly, in the long run: Quentin Tarantino has now finished the script of his long-awaited war epic "Inglorious Bastards", which he's spent the past ten years planning and patching up, and tempting us with, and the initial responses from net critics who have got hold of the first draft (somehow) are overwhelmingly commendatory. What else, filming is now underway; according to Imdb and various different reports, overall, it is scheduled, expected, intended, whatever, to begin next week - quite imminent, as it were! - and producers Weinstein clap their hands, say yeah, and I consent. In the leading roles we find none other than Brad Pitt and Diane Krüger, promising some bizarre "Troy" reunion, and Til Schweiger is, apparently, also attached for a minor part, along with a number of famous, German actors - this is a World War II drama, after all, dealing with the battles in France, between the Germans and the locals, and a group who - affectionately - call themselves "The Bastards". Sounds swift to me. Michael Fassbender, for one, sexy brute and wonderful actor from "300", will be there to accompany Til, whilst Daniel Brühl remains in talks. Hurrah, I say! And as if these were not enough, further down the cast list, amongst the rumoured appearances, we find a very unexpected, yet extremely familiar and highly cherished face, namely a certain Gedeon Burkhard (!!!), who is - for the moment - only reproted to have been seen on screen tests for the film, but I happened to come across some news at an Angelina Jolie-fansite (and by the way, "Changeling" looks fab!) were he is cited as to having said that Brad Pitt is an exceptionally grounded and lovely guy to work with, which should indicate that he is, indeed, involved on a serious level. They even managed to mispell his name; lisiting him as Burkhardt on Wikipedia; but it's got to be him, it's got to be true, and this has all got to be a good sign, eh? I really am at loss for words, to describe my reactions at the sheer prospect of having Alex Brandtner star in the new Tarantino-flick. I mean, oh dear, "Rex" and Tarantino. Together. Combined, onscreen, immortalized. Gedeon goes Hollywood, at last, that is just...a bit too much for my fangirl heart. I am so in love with the idea, I cannot fully make myself expressed or clear or...anything, beyond some indistinct guttural noises that resembles a squee. And I probably haven't been more anxious about a film since, well, ever. Or, technically, "Casino Royale".

Which reminds me (of two things, first); Daniel Craig has, as we all should know by now, and thus be able to handle, become famous for his loose-tongued sense of adressing the press, revealing heavy news from the Bond set, continuously and progressively, and in a most reversed, obscure manner. And he's surely been out and about of late, declaring (among other things) that, for one, the new Bond film is NOT haunted, if anyone should be under such an impression (due to the increasing number of damages and deaths, Daniel?), oh no, by all means; shit happens; however, he himself has been injured enough to start fearing for his looks, that pretty little face, and is earnestly planning for cosmetic surgery if it gets any worse (...); possibly, and understandably, wanting a prosthesis for that missing tip-of-a-finger caused by a stunt accident, because he insisted on proving own bravery and braving own health, and next - before you know it - he'll be shifting, nipping and tucking, both here and there, if/when the wrinkles get to him, poor lad. Oh well. He then added, or maybe that was somebody else, how the Bond car which suffered an accident and ended up in the sea, pretty wrinkled indeed, was sold at an auction recently, for a prize surpassing its original value, I mean wow, and - that the (slightly controversial) title of the film was actually his idea. As were the posters. That's right; "Quantum of Solace"; sounds great to me, and - my god! - is that a big gun he's holding? What's happened to Mr. Once-Discreet-a-Gentleman? And, who'd know Mr. Craig had such an eye for the artistic, such poetic values? I thought he was a bit (too)...daft. Now, as far as I've heard; and this comes straight from the lion's mouth, beware; the other promo suggestions were so poor and ridiculous, he was literally offended, and he certainly did not want anything with "death" and "blood" and "gutters" in the name. At least, someone's learnt their lesson from "Die Another Day"et al. So, inspired by the title of one of Ian Fleming's short stories - which, for the record, has nothing whatsoever to do with the content of this film - he opted for the most pronunciation-unfriendly slogan in the history of Bond; and, arguably, the most intriguingly beautiful, too. Like I said, what do you know. And hence - with regard to the consequences of these latter details; these may be the only facts that ever made me, and ever will make me, want to express any gratitute and admiration towards Craig the Clown; and I do (honestly, sincerely) have to give the man some credit; for, unlike most people, I LOVE that title with all my mindfull heart - and the poster campaign, but what's with the PhotoShopped-off face, eh? - and apparently, we owe it all to him; so thanks, Craig. But, take note, you're still a clown.

Anyways! November 7th, that's the date, and counting, and the Coke commercial runs steadfastly accross my TV screen as I do; zero zero zeven; moreover, I've got my new wallpaper set and ready, directly from the "Universal Exports" store room, showing Clowny at his finest (bloody, bruised and battered, feelin' blue, and - imagine! - clad in that same colour, too). I can hardly wait. It looks impressive, everyone involved seems great, the girls are fabulous, the villain is top-of-the-class, and I absolutely adore him, also; The Danes are present (Jesper! Jadda!) Judi Dench is a Dame (she is, too!), and she's back, and the action looks cool, the stunts look impressive (and, apparently, they did hurt, if you'll believe said Clown) and I can't help looking forward to this. A lot. Much more (heartfelt, and uniquely positive, now) than with "Casino Royale". But, the latter having cleared the way, we suddenly have something to expect and something to be eager about, which feels a lot better than just waiting and be nervous and fearing Craig is going to crack things open and fuck it all up. (To be harsh.) I still do, mind you. But the former adventure sort of convinced me, and this one has Paul Haggis onboard - which is a safety device, truly - and they're all the more experienced, they claim to know what they're doing, and...it's not haunted. Seriously, it's not. Just a little spooky, that's all. And his head looks way too small on that poster.

Finally, about someone I hold much dearer than Daniel, no offense, and would have preferred (big time) in the role of James Bond, namely: Gerard Butler. Who has also been on the loose, lately, meaning out on the town and party-partying a little (too much), and suddenly he popped up on Norway's own msn-site, big surprises there, being interviewed by some nosy, annoying journalist from a Norwegian tabloid (must have been), asking him if he really is having a relationship with Jennifer Aniston, which has been the talk of tinseltown over the past few days, and which - sadly - must be the only reason why the press would be interested in him in the first place. And he denied everything firmly. Well, actually, he just shook his head, laughed, said no and went away. To chat with some odd woman, standing by his car, and then he drove off. Got a brief glimpse, a proof of paparazzi terrorism, and the journalist's voice over continuing to inform us, first of all, who this guy really is ("he was a strong man in "300", yay"), who he's been dating, whom we ought to know, ("Cameron Diaz, like whoa", which is bollocks, and I have no idea where that came from), giving the impression that Gerry is a constant flirt ("Cameron, cool, and next, he was using his pick-up lines on some accidental bypasser"), and adding some completely insignificant info about Jennifer, who was probably the main object of interest - in any case - then it was bye bye Gerry, that was all for now, see you later (or not, in which case I will be sorry). Just a second to gaze upon his lovely laced shirt, and those lustrous looks. I think he deserves more, I think he deserves better, and more and more I hope he finds himself a better girlfriend soon. Me, for example. I'm right here, Gerry love, and I've been waiting far too long already. Generally, I keep myself in wait, as it seems, with numerous new projects coming up, for which I take no responsibility, and over which I maintain no control, but criticise and contemplate with all my might and anticipate more than I ought to, considering the fangirl condition and so on. Might cause serious heart trouble. But, with the help from my friends and beloved ones, at least I'm sure it'll never fail. Happy stuff. Very happy makey stuff, and promises of grandeur!