Perpleks, paraply & problem

Soundtrack: "Dances With Wolves", pling fra msn, dilldall i hodet og vindens ul i veggene. Stemingsfullt, min santen.

Ja, hva skal man si? Jeg mistet liksom gløden. Også fant jeg den igjen. Også forsvant den. Og dernest begynte det å regne. Men jeg forsøker å redde alle edderkopper jeg kommer over, og aldri la dem falle forkjært. Mitt liv, i denne stund, er som en karusell; og all den tid jeg elsker tivoliopplevelser og synes Tusenfryd er himmelrik på jord, så ville jeg vært mer tilfreds med stødige, forankrede og stabiliserbare omgivelser. Gjerne litt mer tolerante også, og mer overskuelige. I øyeblikket er det ingenting som kan peiles inn, man bare labber avgårde og prøver å holde livet på rett kjøl og tungen bent i munnen. Og leke akademisk. Hvorav jeg ikke er fullt så begavet som ønskelig, hva angår sistnevnte. Ei heller særlig inspirert. Men jeg satser på å finne tilbake til gamle takter, trenger bare å overkomme en del negativ input og intens frustrasjon over den totale mangel på struktur og form og alt som ligner på fornuftig opplegg. Man blir litt gal av å alltid skulle stange mot denne berømmelige veggen, og sjelden kunne bryte gjennom, ut på andre siden, og aldri finne frem til enkle løsninger - eller åpnede dører. Nuvel. For å legge metaforene til side og komme til saken: man sliter på Universitetet og Universitetet bidrar ikke til å lindre problematikken og man prøver så godt man kan å inngå kompromisser, men jeg er ikke verdens mest tilpasningsdyktige person, og det går litt...trått. Egentlig. Også medfører det en generell forsurning av humøret, og manglende innsatsvilje på områder også utenfor det faglige; fordi faget opptar så mye hjernekapasitet, hvorpå man blir irritert både på et system som ikke innbyr til kreativ skapertrang, og overfor egne shortcomings. Men idag hadde jeg, i det minste, forelesninger med det som må være tidenes kjekkeste universitetsansatte, pluss at han liker Star Wars, hvorpå man ble en smule lystigere til sinns. Strukturert var han óg. Vi ble belært om kognitiv tekstanalyse og semantiske teorier, og det er et av mine absolutte favorittemner; det er fryktelig interessant, selv om det muligens ikke høres slik ut; men jeg må innrømme at jeg stundom ble litt distrahert av dette oppsynet på mannen. Tok meg i å stirre så intenst på hans barske, skjeggstubb-befengte machofjes at jeg ikke fikk med meg hvilke ord det prøvde å formidle; likesom man kan bli så forfjamset av pene smil at man grassat gliser tilbake, uten å fatte hva som i utgangspunktet virket lattervekkende. Muligens var det min grassate glising. Uansett, han trakk inn Luke og Leia i dramapensum og han tegnet fugler på tavlen og jeg hadde en akutt underholdende dobbelttime. Viktig å fremheve det positive på et sådan sted, er det ikke? Viktig å trekke inn det som bibringer noe fornuftig, ikke bare alt som gir meg krampe i magen. Som sagt, det går opp og ned i min tilværelse. Men, konklusjonen må være at alt til syvende og sist går, selv om det holder hardt iblant; og jeg skjønner ikke hvorfor alt dette slitet er nødvendig, hvorfor alle disse nedturene skal tolereres, eller tåles, men har innsett for lengst at livet ikke kun vil by på rosenrøde minnerikdommer. Bedagelige skatter. Håndterlige fenomener, you name it. Det vil alltid være ting å beklage seg over, der vil alltid finnes mennesker som insisterer på å motarbeide meg, og andre, endog sine egne prinsipper, der vil alltid finnes fattigdom, elendighet, og død og folk som har det mye verre enn jeg noensinne kommer til å ha det, og verdensbilder synes å kollapse på kontinuerlig basis - før de gjenopprettes og man knipser seg hurtig videre. Så, like fullt; i et nyfunnet og relativt forbigående innfall av diplomati; man får seile gjennom og lære seg å ikke ta ting altfor personlig. Ta det med et skuldertrekk. Hvilket, i praksis, betyr å gi fullstendig fanken. Jeg gjør mitt beste.

Imidlertid har det idag vært en av de der dagene , da det meste som kan gå galt velger å gå enda litt galere, og det resulterte da i vekselvis glede og gru; kontinuerlig og hele tiden. Begynte dårlig med pøsregn, storm og en kaputt paraply; brukket, knukket, delt i to, måtte den hvile i fred; og en bussjåfør som nesten satte meg i klemme mellom bakdørene, med en buss som dernest valgte å havarere (!) midt på Nygårdsbroen, etter at vi allerede hadde blitt tredve minutter forsinket grunnet bybane-kø på Minde. Hoia-meg-rundt. Faktisk første gangen jeg, personlig, har opplevd motorstopp med Tide-bussene, selv om jeg hyppig har fått høre andres skrekkhistorier. Og det var, i sannhet, ikke spesielt behagelig. Hele kjøretøyet tok til å krenge, og harke, også skjente vi lenger og lenger ut mot autovernet - skillet mellom oss og ti meter ned til havoverflaten, nei tusen takk - og vår nokså uvørne sjåfør gasset på som en gal for å komme seg av motorveien; lite egnet som parkeringsplass; og manøvrere seg forbi fjorten lyskryss, inn på Busstasjonen, og i sikkerhet. Noe han, imponerende nok, fikk til. Mens han skravlet som en gal på walkie-talkien sin, og gjorde oss alle bekymret, og motoren skranglet iherdig. Ytterligere, for å være ekstra hyggelig mot passasjerene sine, stanset han midt i en vanndam, midt ute i kjørebanen, og slapp oss ut mellom sin egen og en annen buss, slik at vi alle ble søkkvåte på benene og holdt på å bli meid ned av forbigående trafikk. God morgen til befolkningen, og vel hjem. Jeg tok med meg paraplyvraket og småløp opp til Høyden og fikk med meg totimers nytelse av Mister Barsking, før jeg småløp tilbake til busstoppet og rømte hjem for å skifte skotøy. I mellomtiden sølte jeg cappuccino utover hele meg, via et vindkast og en noe uheldig organisering av meg selv, paraplyen og en ryggsekk på vrangen, dessuten greide jeg å ramle på asfalten, snuble i egne ben, feilbergne kantinens åpningstider, i det hele tatt. Typisk hell og lykke, for min del. Og typisk Bergen i Oktober, da man sprinter maraton hver eneste dag for å komme seg fortest mulig unna været, under tak. Likeledes, en rimelig glimrende unnskyldning for å holde seg inne og drikke kaffe, og kakao, og alt annet som er varmende og søtt, og spise masse rart som varmer og smaker av sukker; samtidig som dette, dermed, er den årstiden da jeg sliter mest med både vekten, energimobiliseringen og døgnrytmen - det blir visst gjerne sånn. Mørketid og uvant kulde. En helt annen atmosfære, helt plutselig. Ikke høst lenger, men en slags dyster overgangsfase mot en enda mindre imøtekommende årstid kalt vinter. Jeg innrømmer gladelig at varmegrader og sol er mine foretrukne elementer - dog, der finnes visse fordeler her óg, som for eksempel at man unner seg mer kos og stas, og føler mindre dårlig samvittighet for all stillesittingen, og har flere gedigne høytider å se frem til. Butikkene har allerede tatt inn julesjokoladen, jeg bare nevner det. Rema presterer faktisk å tilby julekalendere fra Haribo. NÅ. Det er jo storeslem! Samme hvor glad jeg er i marsipan og romkuler; jeg er ikke i stand til å putte i meg slikt før Desember, om ikke annet, er innen rekkevidde og anskuelig på kalenderens neste blad. November er godkjent, for å begynne forberedelsene. Og matinntaket. Men synes det er i tidligste laget ennå; må beherske behovene en smule. Må i det hele tatt forsøke å få mer balanse inn i tilværelsen, på et eller annet vis, og få det hele på stell. Hvordan klarer noen mennesker å fare gjennom livet på skinner, og høste fruktene av enhver opplevelse og mestre enhver utfordring uten besvær? Aldri få noen backlash, eller tragedie i fleisen? Jeg fatter det ikke. Ass'. Det er ikke rettferdig, det er ikke lett, men hvem påstod at livet var noe i nærheten av disse. Livet er vrient. Studering er vrient. Balansert kosthold og livsstil er verre enn verste vrienskap. Julen er sikkert forferdelig kompliserbar, likeså, for dem som peser med slikt og aldri ser lyset. Man kan, alt i alt, få det meste til å virke svart og uklart. Og umedgjørlig. Jeg er ingen ekspert, jeg har en meget lav toleransegrense, og jeg takler ikke uforutsigbarhet eller for meget motgang, og jeg har innfunnet meg med det forlengst. På den annen side greide jeg ikveld å pakke sekken og evakuere meg selv opp i stuen til min kjære venninne i B-blokken, som hadde bakt sjokoladekake og serverte mere kaffe, og da ble alt så meget bedre - umiddelbart. Hurra for gode vaner, venner og for fandenivoldskhetens gjenoppstandelse!

Så kommer nok resten flaksende på et kakefat, det óg.